Rt-1929-801

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-10-08
Publisert:	Rt-1929-801
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48/2 s.a.
Parter:	Den norske stat m.fl. (advokat Birger Olafsen) mot A/S Bjølvefossen (advokat Dahl Hansen).
Forfatter:	Næss, Boye, Schjelderup, Bonnevie, Andersen, Broch, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §7, Vassdragsreguleringsloven (1911) §12, Grunnloven (1814), §2, §5, LOV-1914-07-03-3

I nærværende sak blev av sorenskriveren i Hardanger som auksjonsforvalter den 12 august 1926 avsagt saadan kjennelse: «Auksjonsbegjæringen blir at ta til følge for samtlige de krevede konsesjonsavgifters vedkommende tilsammen kr. 126.283,26, hvortil kommer lovlige renter fra 17 desember 1925 samt omkostninger overensstemmende med de fremlagte auksjonskondisjoner.»

Av Bergens overrett, hvortil saken av A/S Bjølvefossen var innbragt ved stevning til Den norske Stat ved Arbeidsdepartementet og Kvams kommune, blev den 25 juli 1927 avsagt saadan dom: «Auksjonen blir at fremme, forsaavidt angaar de skyldige avgifter for aarene 1923 og 1924, tilsammen kr. 34.546 med 6 procent aarlig rente fra 17 desember 1925. Saksomkostningene opheves for begge retter.»

Overrettens dom er fra begge sider paaanket til Høiesterett, hvor Den norske Stat og Kvam kommune som hovedappellanter har nedlagt saadan paastand: 1. At Bergens overretts dom av 25 juli 1927 underkjennes. 2. At der i medhold av lov av 3 juli 1914 nr. 3 avholdes tvangsauksjon over de i skrivelse fra hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet til lensmannen i Kvam av 10 november 1925 nevnte eiendommer og rettigheter for de konsesjonsavgiter A/S Bjølvefossen skylder til Staten og Kvam kommune, tilsammen kr. 126.283,26, hvortil kommer 6 procent renter fra 17 desember 1925. 3. At A/S Bjølvefossen tilpliktes at betale Den norske Stat og Kvam kommune sakens omkostninger for alle retter.

Kontraappellanten A/S Bjølvefossen har nedlagt saadan paastand: At auksjonen fremmes kun forsaavidt angaar de skyldige avgifter for aarene 1923 og 1924 med tilsammen henholdsvis kr. 6423 og kr. 8895 og at A/S Bjølvefossen hos Den norske Stat og Kvam kommune in solidum tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Side:802

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters premisser. Saken foreligger i Høiesterett i uforandret skikkelse. Intervementen for auksjon retten Hans Auganes er heller ikke stevnt til Høiesterett.

Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og tiltrer i det vesentlige dennes begrunnelse, idet man særlig henviser til hvad der av annenvoterende med tilslutning av tredjevoterende er anført.

I anledning av at kontraappellanten for Høiesterett har gjort gjeldende den betraktning angaaende det rette utgangspunkt for avgiftsberegningen, at departementets beregning skulde være ulovhjemlet, fordi denne har til grunnlag den i bruk tatte vannføring høsten 1918 til vaaren 1919, uaktet for dette tidsrum preskripsjon av avgiftene antas inntraadt, skal bemerkes, at denne innsigelse ikke kan føre frem, da det efter loven nettop er det faktiske forhold, da den ved reguleringen forøkede vann kraft først er tatt i bruk, som skal danne grunnlaget for beregningen av avgiftene, hvilket forhold er helt uberørt av at retten til at oppebære avgiften som følge av forsømt inntale maatte være gaatt tapt for det tidsrum, da den forøkede vannkraft først blev tatt i bruk.

Sakens omkostninger for Høiesterett vil bli at tilkjenne innstevnte.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Den norske Stat til A/S Bjølvefossen kr. 400.

Av auksjonsrettens kjennelse:

Den 9 juli 1925 blev der av hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen sendt auksjonsretten saadan auksjonsbegjæring: «Ved kongelig resolusjon av 3 desember 1915 er der meddelt A/S Bjølvefossen tillatelse til at erhverve og regulere Bjølvefossvassdraget i Hardanger. Som betingelse for denne tillatelse er der bl.a. opstillet, at der for den forøkelse av vannkraften som ved reguleringen tilflyter eier av vannfall eller vassdrag skal erlegges til kommuner en avgift av kr. 0,50 i de første 10 aar regnet fra den dag vannkraften i henhold til tillatelsen første gang tas i bruk, kr. 0,75 i de neste 5 aar og i resten av konsesjonstiden kr. 1 pr. net. hk. pr. aar. Til staten erlegges likeledes kr. 0,50 i de første 10 aar, kr. 0,75 i de neste 10 aar og i resten av konsesjonstiden kr. 1 pr. net. hk. pr. aar. For forøkelse av vannkraften skal konsesjonshaveren erlegge en godtgjørelse til staten en gang for alle av kr. 1 for hver ved reguleringen innvunnen net. hk. Vannkraften blev tatt i bruk i 1918. Efter konsesjonen skal de fornødne nærmere bestemmelser med hensyn til bl.a. beregning av avgiften fastsettes av Arbeidsdepartementet. Fastsettelsen har funnet sted ved departementets skrivelse av 21 juli 1923. I henhold til ovenstaaende skylder Bjølvefossen: a) aarlig avgift til kommuner for aarene fra og med 1918 til og med 1924 kr. 54.505,13, b) aarlig avgift til staten for samme tidsrum som under a) kr. 54.505,13, c) til staten godtgjørelse en gang for alle kr. 17.273, tilsammen kr. 126.283,26. - - -

A/S Bjølvefossen har til støtte for sin paastand gjort gjeldende: 1) at selskapets drift i 1918/19 maa ansees som prøvedrift, saaledes at det blir urimelig at beregne konsesjonens avgift for dette tidsrum, samt at

Side:803

kraftanlegget i de derpaa følgende 18-19 maaneder var helt ute av funksjon, hvorfor nogen avgift heller ikke bør kunne beregnes for denne tid, 2) at avgiftene maa ansees forfallne i samme øieblikk som vattskraften blev tatt i bruk, og at avgiftene for aarene 1918 til og med 1921 derfor maa ansees preskribert efter foreldelseslovens §5, likesaa godtgjørelsen til staten en gang for alle, 3) at panteretten er bortfallt for avgiften i 1922, idet auksjon ikke er begjært innen 2 aar fra forfallsdag, saaledes som lov av 3 juli 1914 foreskriver, 4) at beregningen av avgiften ikke er riktig. - - -

Fra rekvirentens side er bemerket, at Arbeidsdepartementet i skrivelse til A/S Bjølvefossen av 24 mars 1916, hvori konsesjonsvilkaarene er nærmere omhandlet, bad sig «meddelt innberetning saasnart selskapet tar vannkraft i bruk i henhold til den foreliggende tillatelse, jfr. betingelsenes II §2, likesom man imøteser meddelelse om alle utvidelser av selskapets utbygning». Departementet mottok imidlertid ikke nogen saadan innberetning. I skrivelse av 9 mai 1922 bad departementet derfor snarest mulig meddelt naar og i hvilket omfang selskapet hadde tatt i bruk den ved reguleringen innvundne økede vattsføring. Selskapet ga oplysning herom i skrivelse av 22 mai 1922. Denne skrivelse blev den 24 mai 1922 oversendt hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet, som i skrivelse av 13 juni 1922 utbad sig nærmere oplysninger for selskapet. Dette svarte i skrivelse av 23 juni 1922, hvorefter hovedstyret i skrivelse av 4 september 1922 gav innstilling til Arbeidsdepartementet om hvordan avgiftene burde fastsettes. Departementet sluttet sig i skrivelse av 7 desember 1922 til hovedstyrets forslag. Selskapet var imidlertid misfornøiet med denne avgjørelse, hvorfor det under 20 desember 1922 tilskrev departementet herom. Denne skrivelse blev den 15 januar 1923 oversendt hovedstyret, som i skrivelse av 21 mars 1923 avgav endret innstilling om, hvordan avgiftene skulde fastsettes. Paa grunnlag av hovedstyrets innberetning fastsatte departementet saa i skrivelse av 21 juli 1923 avgiftene, idet aarsavgiftene til og med 1922 samt godtgjørelsen en gang for alle samtidig krevedes innbetalt til Norges Bank snarest mulig. Rekvirenten hevder i henhold til det passerte, at nevnte avgifter (inntil 31 desember 1922) og godtgjørelsen saaledes forfallt 21 juli 1923, og at det derfor her ikke blir spørsmaal om nogen foreldelse. - - -

Retten skal først behandle preskripsjonsinnsigelsen. Efter foreldelseslovens §2 regnes fristen i almindelighet fra den dag da fordringen er forfallen, og spørsmaalet blir derfor naar heromhandlede avgifter forfalt. At de - som av Bjølvefossen paastaatt - maa ansees forfalne i samme øieblikk som vattskraften blev tatt i bruk, maa efter rettens mening være aapenbart uriktig. Det er «plikten til at erlegge avgiften» som inntrer ved det nevnte tidspunkt efter §12, 2 i reguleringsloven av 1911, men hermed er intet uttalt om forfallsdagen. Denne er ikke uttrykkelig fastsatt i loven, som i samme §12, 2 foreskriver, at de «fornødne nærmere bestemmelser med hensyn til «størrelsen» av avgiften «og angaaende avgiften erleggelse» blir, forsaavidt dette ikke er fastsatt i reguleringstillatelsen med bindende virkning at avgi av vedkommende departement efter innstilling fra vassdragskommisjonen (nu hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet). I det foreliggende tilfelle er avgiftens størrelse fastsatt i reguleringstillatelsen som iøvrig (i konsesjonsbetingelsenes II p. 4) foreskriver, at de fornødne nærmere bestemmelser» med hensyn til beregningen av avgiften og avgiftens erleggelse blir med bindende virkning at fastsette av departementet. Det forekommer retten ganske utvilsomt, at forfallsdagen for avgiften ikke

Side:804

inntrer før de nevnte fornødne nærmere bestemmelser er fastsatt av departementet, og da den endelige fastsettelse for de paagjeldende avgifters vedkommende fant sted den 21 juli 1923 var avgiftene heller ikke forfalne før den dag, fra hvilken foreldelsesfristen saaledes ogsaa blir at regne.

- - - Retten finner heller ikke at kunne ta til følge den innsigelse som A/S Bjølvefossen bygger paa avgiftsberegningen, idet spørsmaalet herom maa ansees avgjort med bindende virkning ved departementets fastsettelse av avgiften den 21 juli 1923. Naar loven foreskriver at de fornødne nærmere bestemmelser med hensyn til størrelsen av avgiften og dennes erleggelse blir med bindende virkning at avgi av vedkommende departement, forsaavidt det ikke er fastsatt i selve reguleringstillatelsen, saa kan det efter rettens mening ikke være nogen tvil om, at spørsmaalet om paa hvilket grunnlag avgiften skal beregnes hermed er henlagt under departementets avgjørelse. Spørsmaalet herom vilde jo ellers kunne lede til en rekke tvistepunkter, som det nettop maa formodes at ha vært lovens mening at undgaa. A/S Bjølvefossen maa iøvrig ogsaa ved konsesjonsbetingelsene, som det er oplyst at selskapet uttrykkelig har vedtatt, antas at ha gaatt med paa, at de fornødne nærmere bestemmelser med hensyn til avgiftenes beregning med bindende virkning blir at fastsette av departementet. Retten finner derfor ikke grunn til nærmere at omhandle det av selskapet berørte spørsmaal om grunnlov messigheten av bestemmelsen i reguleringslovens §12, 2. - - - Blix.

Av overrettens dom:

- - - Jeg er kommet til et annet resultat enn auksjonsretten. I motsetning til denne antar jeg, at statens og kommunens panterett for avgiftene efter lov av 3 juli 1914 §1 er bortfalt undtagen forsaavidt angaar avgiftene for de to siste aar, altsaa aarene 1923 og 1924. Da hverken loven eller konsesjonsbetingelsene fastsetter forfallstid for avgiftene kan der intet innvendes mot saaledes som av Arbeidsdepartementet gjort under almindelige omstendigheter at sette forfallstid for det enkelte aars avgift til paafølgende aars 31 januar. At kreve aarsavgiftene betalt forskuddsvis synes ikke rimelig. Selv om man skulde anta, at forfallstid for avgiften en gang for alle og for første aars avgift maa utskytes, for at departementet kan faa den nødvendige tid til avgiftens beregning, og selv om man antar, at den hertil nødvendige tid som i nærværende tilfelle vil andra til omkring et aar, saa er dog auksjon en begjært for sent til at hindre panterettens forfall, forsaavidt angaar avgiften en gang for alle og avgiften for 1918 og 1919. De innstevnte hevder imidlertid, at da departementet i skrivelse av 24 mars 1916 anmodet appellanten om innberetning om naar vannkraften tokes i bruk, og saadan innberetning mottokes ved appellantens skrivelse av 22 mai 1922, kunde forfallstid for avgiftene ikke inntre før mottagelsen av sistnevnte skrivelse. Riktigheten herav kan ikke innrømmes. Appellanten har undlatt at meddele pliktig underretning om omstendigheter, hvorav forfall av fordringene paa avgift var avhengig. Lov om foreldelse av fordringer av 27 juli 1896 §7 viser imidlertid, at en saadan undlatelse av at gi meddelelse ikke forandrer fordringens forfallstid, selv om undlatelsen er svikaktig. Derimot forlenger denne lovbestemmelse i et saadant tilfelle foreldelsesfristen. Frasett at man i nærværende tilfelle ikke kan statuere svikagtig forhold fra appellantens side, kan der ikke være tale om at anvende denne regel i foreldelseslovens §7 analogisk hvor det gjelder bortfall av panterett

Side:805

i henhold til loven av 3 juli 1914, ti mens lovens bestemmelser om at fordringer bortfaller paa grunn av foreldelse er gitt for at beskytte skyldneren, er bestemmelsen om panterettens bortfall i loven av 1914 gift for at beskytte de pantekreditorer, hvis fordringer er prioritert efter skatter og dermed likestillede fordringer. Loven har villet, at almindelige pantekreditorer ikke skal risikere, at mere enn to aars skatter m.v. rykker inn i prioritet foran dem. Hvor paakrevet denne lovregel er viser nærværende sak. Jeg finner saaledes at maatte gi appellanten medhold i, at panteretten kun er bevaret forsaavidt angaar avgiftene for 1923 og 1924.

Hvad avgiftens beregning angaar, er forholdet det, at departementet ved ansettelsen av størrelsen av den kraftmengde hvorav avgift er beregnet, har benyttet den regel at legge til grunn den til enhver tid produserte kraftmengde saalenge denne er konstant eller stigende, dog begrenset opad til det kvantum som kan produseres med den regulerte vannføring, mens departementet intet hensyn tar til, om produksjonen senere er gaatt tilbake. Departementet har i det foreliggende tilfelle til grunn for beregningen lagt den til den største døgnbelastning svarende vannføring. Den største døgnbelastning var av appellanten opgitt at ha funnet sted i 1918. Appellanten gjør derimot gjeldende, at avgiften bør beregnes av den vannkraft, som til enhver tid brukes utover lavvannføringen, og at det følgelig er kraftstasjonens midlere aarsbelastning som bør legges til grunn for avgiftsberegningen.

Loven av 4 august 1911 §12, som her finner anvendelse, bestemmer i post 1, at der til stat og kommuner skal erlegges en aarlig avgift pr. naturhestekraft, beregnet efter den ved reguleringen innvundne økning av vassdragets lavvannføring. Hvis loven hadde stoppet her, var det klart at departementets beregningsmaate ikke kunde rokkes. I paragrafens post 2 bestemmes imidlertid, at plikten til at erlegge avgiften først inntrer efterhvert som den ved reguleringen tilveiebragte forøkede vannkraft tas i bruk, og det kan som av appellanten gjort med ikke liten styrke hevdes, at der er liten sammenheng mellem denne regel og den, at naar maksimum er naadd, skal der svares avgift uten hensyn til den senere bruk. Efter ordene er imidlertid regelen i paragrafens post 2 kun en lempning av regelen i post 1 for den tid der hengaar inntil den hele økede vannkraft engang er tatt i bruk, og lovens forarbeider viser, at dette ogsaa har vært ment. Bestemmelsen i post 2 er hentet fra den departementale lovkomités utkast av 1908 §18. Det heter i motivene til denne paragraf (side 36): «Man er gaat ut fra, at avgift kun blir at opkreve for den del av den indvundne vannkraft, som tas i bruk. Naar imidlertid dette er skjedd, bør avgiften bli at innbetale for hvert aar, selv om vedkommende anlegg et enkelt aar ikke skulde benytte sig av vannkraften. Hvis vedkommende anlegg derimot helt nedlegges eller der skjer saadan innskrenkning i anleggets drift, at dette ikke i en lengere tid fremover vil gjøre bruk av vannkraften, bør avgiften frafalles». Det synes efter dette klart, at meningen ikke har vært at avgiften skulde variere med kraftproduksjonen. Departementet antas derfor ved sin beregning at ha holdt sig innen lovens ramme. - - -

Efter mitt resultat er det unødvendig at drøfte de øvrige i saken reiste spørsmaal.

For hvert av aarene 1923 og 1924 utgjør avgiften til kommunen kr. 8636,50 og til staten samme beløp.

Side:806

Mot de innstevntes for overretten frem satte renteberegning er ingen innsigelse fremkommet. - Omkostningene ved auksjonstvisten og for overretten finnes at burde opheves. - - - Karl Iversen.

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil forøvrig bemerke, at selv under den forutsetning at avgiftene for de angjeldende aar først forfaller naar de er beregnet av departementet, maa resultatet efter min formening bli det samme, ti det maa isaafall bli departementets skrivelse av 7 desember 1922 som er avgjørende. Denne skrivelse inneholder baade beregning av avgiftene (paa grunnlag av de da foreliggende oplysninger), paakrav om innbetaling og bestemmelse av betalingsfristen for de fremtidige terminer. At avgiftene senere - ved departementets skrivelse av 21 juli 1923 - paa foranledning nedsattes maa i heromhandlede henseende være uten betydning. Olaf Erdal.

Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og tiltrer derhos annenvoterendes bemerkning om, at resultatet maa bli det samme, selv om man vil sette forfallstiden for avgiftene først til den tid, da departementets beregning av samme forelaa, idet det i saa fall maa være departementets skrivelse av 7 desember 1922 som er avgjørende.

B. Nergaard.