Rt-1929-836

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-10-15
Publisert:	Rt-1929-836
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/2 s.a.
Parter:	Overrettssakfører Torleif Jacobsen (advokat Einar Olavson) mot Olav Trapps Maskinforretning (advokat Siggerud).
Forfatter:	Bang, Rivertz, Christiansen, Dahl, Broch, Lie, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §7, §8, Konkursloven (1863) §46, Norske Lov (1687) 1-, 1-, 1-, 1-, 1-, §5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §77

I denne sak er av den edsvorne fullmektig ved Sandefjords byfogedembede den 24 januar 1925 avsagt dom, hvorved blev kjent for rett: «Innstevnte Torleif Jacobsen bør til citantskapet Olav Trapps Maskinforretning betale kr. 640.69 med 6 av hundre i aarlig rente fra 1 januar 1921 til betaling skjer. Sakens omkostninger opheves.»

Torleif Jacobsen paaanket dommen til Oslo overrett, som ved dom av 13 september 1926 stadfestet underrettens dom og paala appellanten sakens omkostninger ved overretten med 200 kroner. Dommen blev avsagt under dissens, idet en av de voterende stemte for appellantens frifinnelse og ophevelse av saksomkostningene for under- og overretten.

Overrettssakfører Torleif Jacobsen, som har faatt appelbevilling, har innbragt overrettens dom for Høiesterett med paastand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Innstevnte Olav Trapps Maskinforretning har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Side:837

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters domsgrunner. Innstevnte har faatt Justisdepartementets bevilling til at benekte overrettssakfører Torleif Jacobsens anførsel for overretten om, at han gjentagne ganger har purret paa omhandlede eksekusjon saavel som paa andre der er begjært gjennem lensmannen i Sandeherad.

Som nytt for Høiesterett er fremlagt en rekke skrivelser og erklæringer fra sakførere i Sandefjord og fra Sandeherads lensmannskontor som ikke antas at ha vesentlig betydning for sakens avgjørelse. Videre er fremlagt en erklæring av 3 oktober 1928 fra lensmann i Sandeherad, Enge, hvori han blandt annet anfører: «Naar der hos en og samme debitor er holdt flere eksekusjoner paa samme dag, er alltid iakttatt at forretningene er holdt og innført i protokollen i den rekkefølge der er innkommet til kontoret begjæringer om samme. Jeg har alltid staatt i den formening, at eksekusjonene erholdt prioritet efter den orden de er innført i protokollen. Denne opfatning har oftere vært paa tale mellem mig og rekvirenten, og jeg har aldri hørt denne bestridt. At sakførerne her har vært opmerksom paa dette, anser jeg utvilsomt.» I en erklæring av 3 november 1928 tilføier lensmann Enge, «at der i margen paa eksekusjonsprotokollen er gitt samtlige eksekusjoner nummer, tilføiet med rødt samtidig som utskriften sendtes og nummerrekken er gitt efter begjæringens dato».

Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede underrettens domsbegrunnelse. Man finner det unødig at inngaa paa, om det kan ansees godtgjort, at overrettssakfører Jacobsen har purret efter eksekusjonen.

Overrettsdommen vil saaledes bli at stadfeste. Sakens omkostninger ved Høiesterett finnes appellanten at maatte tilsvare.

Dommerne Rivertz og Christiansen kommer til samme resultat som overrettens dissenterende medlem. Uansett hvorledes spørsmaalet om prioritetsordenen mellem flere paa samme dag avholdte og samtidig tinglyste eksekusjoner er at løse, finner vi at spørsmaalet under enhver omstendighet er saa tvilsomt, at en sakfører ikke gjør sig skyldig i en uaktsomhet, som paadrar ham erstatningsansvar, ved at følge en rettsopfatning, hvorfor der kan anføres saa sterke grunner som de der er paaberopt av det nevnte medlem av overretten.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Torleif Jacobsen til Olav Trapps Maskinforretning kr. 400.

Av overrettens dom:

- - - Jeg kommer m.h.t. spørsmaalet om prioritetsforholdet mellem de paa samme dag avholdte eksekusjoner til samme resultat som underretten og kan i det vesentlige tiltrede dennes begrunnelse.

Ogsaa forsaavidt angaar spørsmaalet om appellantens ansvar for det udekkede beløp kommer jeg til samme resultat som underretten og kan i det store og hele tiltrede dennes begrunnelse, idet jeg skal tilføie, at selv om appellanten hadde til innfordring andre krav paa samme debitor, saa mener jeg det var hans plikt at sørge for, at innstevnte fikk eksekusjon

Side:838

med beste prioritet, da begjæring om eksekusjon for innstevnte var fremsatt allerede den 4 august 1920, mens begjæringen for den annen kreditor, som appellanten representerte, Sandefjords Handelsbank, først blev fremsatt den 24 september 1920. Det er jo ikke tale om nogen slags konkurs, den som er først ute faar den beste rett, og appellantens forsømmelse maa medføre, at han blir ansvarlig for det tap, som derved paaførtes innstevnte. - - -

Erling Nilsen.

Jeg har en annen opfatning av lovgivningens herhenhørende bestemmelser. Lovgivningens ordning av dommens tvungne fullbyrdelse er den, at fogden saasnart legitimert begjæring om eksekusjon fremkommer skal la avholde eksekusjonsforretning saa snart hans tid tillater det. Skjer der nogen forsømmelse i denne henseende, kan fogden bli ansvarlig for det derved forvoldte tap. N.L. 1-22-19 bestemmer, at naar fristen er omme, skal fogden «naar det av saksøkeren begjæres, for den skyldiges bopæl eske utlegg efter dommen».

I Nørregaards forelesninger over den danske og norske private rett (trykt 1790/97) VI side 233 uttrykkes dette saaledes: «Naar eksekusjon av vedkommende begjæres, da begir fogden sig til den dømte». Til dette lovens paalegg svarer ogsaa forskriftene om ansvar, hvis der i denne henseende er utvist nogen forsømmelse. N.L. 1-22-37 sier, at om fogden uberettiget vegrer sig ved at efterkomme en rekvisisjon eller handler imot lovens forskrifter, skal han stande den forurettede til rette og oprette ham den voldte skade. Likesaa bestemmer N.L. 1-22-45, at hvis fogden gjør saksøkeren noget ophold i eksekusjonen, skal han erstatte skaden.

Av denne ordning med en ubetinget plikt for fogden til saa snart skje kan at efterkomme en begjæring om eksekusjon, følger, at hvor flere saadanne begjæringer fremkommer efter hinannen, det vil si paa forskjellige dager, skal eksekusjonene, saa snart skje kan, fremmes i den orden hvori de innløper. I Nørregaards forelesninger l. c. side 232 heter det derfor: «Naar eksekusjon begjæres hos en og samme person av flere domhavere efter hinannen, da nyter den først utlegg, som først begjærer den, uten hensyn til om hans dom er den eldste eller ikke».

Den av loven for den tvungne inndrivelse etablerte rettsorden, at eksekusjon skal fremmes efterhvert som begjæring derom fremkommer og saa snart som eksekutors tid tillater det, maa has for øie naar man leser bestemmelsene i N.L. 1-22-22 og 23 angaaende konkurrens under inndrivelsen. Her bestemmes, at om to eller flere paa en tid (paa samme dag) begjærer eksekusjon, skal fogden først være den følgaktige som har den eldste dom, de øvrige kommer saa efter tur. Hvis derimot de paa samme dag fremkomne rekvisisjoner hadde like gamle dommer, skulde de ha like rettigheter og, om de begjærer utlegg i samme ting, faa lik prioritet i denne, «hver efter sin anpart».

Paa lovbokens tid, da utlegg i løsøre var umiddelbart rettsstiftende, hadde disse lovsteder sin betydning som angivelse av prioritetordenen mellem flere utlegg hos samme debitor. Efter at den sedvanemessige rettsdannelse har krevet tinglesning av eksekusjonen (se Aubert III side 71-72), vil tinglesningen være det rettsstiftende moment, og tiden for samme vil angi prioritetsordenen i kollisjonstilfelle. Betydningen av lovbokens nevnte bestemmelser vil herved være forrykket, idet de alene indirekte faar betydning for prioritetsordenen fordi kreditor gjennem deres efterkommelse vil settes istand til ved eksekusjonens betimelige tinglesning at opnaa den prioritet,

Side:839

som han efter tiden for forretningens avholdelse bør ha. Disse lovsteder staar saaledes nu som en innstruks for fogden, hvis befølgelse er av betydning for kreditor og hvis tilsidesettelse kan bli skjebnesvanger for ham og medføre ansvar for fogden.

Schweigaard karakteriserer de to nevnte lovsteders virkning derhen, at den ene dom - eller forlikshaver yngre eller eldre naar han er en eller flere dager tidligere ute enn sin medbeiler - skal ha fortrinnet ved en eksekusjon, som ennu ikke er paabegyndt, II. §192.

Efterat tinglesning var blitt det rettsstiftende moment, maatte det som sagt være den som bestemte prioritetsordenen mellem flere eksekusjoner. Ved samtidig tinglesning av flere eksekusjoner har man formentlig i mangel av nogen forskrift ansett dem som like prioriterte.

Ved loven av 1857 blev ikke blott tinglesning fastholdt som det rettsstiftende moment ogsaa for rettspant, men der gaves tillike den regel, at om flere eksekusjoner blev tinglest samtidig (d.v.s. ved samme ting) regnes prioriteten mellem dem efter avholdelsestiden. Forsaavidt angaar forretninger avholdt paa forskjellige dager er saken klar. Men skal regelen ogsaa gjelde om forretningerne er avholdt paa samme dag, i hvilket tilfelle klokkeslettet blev det avgjørende? En bokstavelig befølgelse av loven av 1857 §7 kunde tale for det, idet ordene «den tid, da de er avholdt» jo ogsaa vilde passe om de anvendtes paa flere paa samme dag avholdte eksekusjoner og man lot klokkeslettet for avholdelsen bestemme prioriteten. Imidlertid inneholder loven i §8 en bestemmelse, som ikke er forenelig med en saadan regel, idet det for beskrivelse av eksekusjoner foreskrives, at de skal gis beskrevne i den orden hvori de er avholdt, mens det om samtidig avholdte eksekusjoner sies, at de skal «gis samtidig beskrevne». Hensikten med denne regel kan kun være, at beskrivningen skal utføres saaledes, at kreditor faar adgang til ved betimelig tinglesning at sikre sig den prioritet, som forretningens avholdelse berettiger til. Men naar det om samtidig, d.v.s. paa samme dag avholdte eksekusjoner sies, at de skal gis samtidig beskrevne, maa hensikten være at den ene ikke skal komme foran den annen m.h.t. tinglesningen. Forutsetningen maa her være, at de ved at tingleses samtidig opnaar like prioritet, hvilken likestillethet ikke skal kunne forrykkes gjennem beskrivningen.

Loven av 1857 §8 maa derfor, saavidt skjønnes, medføre, at samtidig tingleste og samtidig avholdte eksekusjoner maa faa lik prioritet.

Betegnelsen «samtidig» bør forøvrig, hvor intet annet er bestemt, forslaaes som betydende paa samme dag. Saaledes forstaaes like gamle dommer (N.L. 1-22-23) som ensbetydende med paa samme dag avsagte dommer (Nellemann side 141), «paa en tid» i N.L. 1-22-22 forstaaes ensbetydende med paa samme dag innkomne rekvisisjoner (Schweigaard Il §192 og Nellemann l. c.). Som samtidig tingleste har man formentlig ansett dokumenter tingleste ved samme ting, inntil loven 1857 utvidet dette til at gjelde ogsaa om tinglesningene skjedde paa forskjellige tingdager.

I Hallagers obligasjonsrett I side 250 (Auberts utgave) er det i en note antydet, at «klokkeslettet maaskje bør gjøre utslaget ved flere samme dag avholdte og samtidig tingleste eksekusjoner». Til denne mening helder Aubert i sitt skrift om tinglesning side 166 note 2, hvor det heter, at hvad der i lovens §8 skal forstaaes med «samtidig», er ikke ganske sikkert, men at Hallagers mening, at det her kommer anpaa øieblikket, tør være riktig. Den av disse forfattere antydede opfatning vites ikke at ha faatt nogen

Side:840

tilslutning. Tvertimot antas den opfatning at ha vært almindelig, at samtidig tingleste og samtidig, d.v.s. paa samme dag, avholdte eksekusjoner medfører lik prioritet. Denne opfatning faller formentlig ogsaa sammen med hvad der gjaldt før loven av 1857.

Helt forskjellig fra den foran fremholdte opfatning staar den, der sies at praktiseres i Oslo, hvor man i stedet for at avholde eksekusjoner efterhvert som rekvisisjoner innløper, holder flere saadanne paa en dag, men i den orden hvori rekvisisjonene er innløpet, idet klokkeslettet for avholdelsen anføres i forretningen. Prioriteten for de flere eksekusjoner regnes da efter klokkeslettet for deres avholdelse. Det er rimelig at denne ordning faller bekvemmere og mere tidsbesparende for eksekutor, og det er mulig at den fra et lovgiversynspunkt kan være, eller ialfall gjøres like saa betryggende som den annen. Men den er ikke forenelig med den paa lovboken byggende ordning av tvangsinndrivelsen og dens forskrift om avholdelse av eksekusjon efterhvert som saadan begjæres og heller ikke forenelig med loven av 1857 §8, som forutsetter at samtidig tingleste eksekusjoner faar lik prioritet.

Jeg antar derfor at den for Olav Trapps Maskinforretning avholdte eksekusjon ifølge loven maa faa like prioritet med de øvrige samtidig avholdte og samtidig tingleste eksekusjoner. Auksjonsutbyttet maatte derfor, da det var utilstrekkelig til at dekke alle, fordeles forholdsvis mellem dem, hvilket er skjedd. - - - Karl Lous.

Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg deler hans og underdommerens opfatning av spørsmaalet om prioriteten mellem flere samtidig tingleste eksekusjoner, og jeg henholder mig forsaavidt i alt vesentlig til underdommerens bemerkninger. Som ogsaa annenvoterende medgir stemmer underdommerens opfatning godt med ordlyden av bestemmelsen i §7 i loven av 1857. Naar prioriteten mellem flere saadanae forretninger skal regnes «efter den tid da de er holdt», kan dette efter min mening ikke uten uttrykkelig bestemmelse forstaaes saaledes», at de paa samme dag avholdte eksekusjoner regnes som avholdt samtidig, - der maatte altsaa forefinnes en bestemmelse omtrent tilsvarende den i §5 inneholdte om dokumenter tinglyst paa samme ting. Det maa innrømmes at §8 efter dette ikke blir helt klar, men hvad her er foreskrevet synes dog ikke at kunne ha innflydelse paa fortolkningen av den klare regel i §7 og tør, som uttalt i note 2 til side 166 i Aubert: Obligasjonsrettens spesielle del III, muligens alene ta sikte paa det i N.L. 1-22-23 omhandlede tilfelle.

Ogsaa i spørsmaalet om ansvar for appellanten kan jeg i alt vesentlig slutte mig til underdommeren og tiltreder likeledes førstvoterendes bemerkninger.

J. Soldan.

Av underrettens dom:

- - - Under 27 september 1920 avholdtes flere eksekusjoner hos gartner Anton &navn,Andersen, Sandeherad. Blandt rekvirentene var ogsaa citanten, Olaf Trapps Maskinforretning, der hadde innsendt begjæring om forretningens avholdelse til lensmannen i Sandeherad under 4 august 1920. De øvrige rekvirenters begjæring - tre stykker - var av senere data. Det beløp hvorfor citanten begjærte utlegg var kr. 904.10 og utgjorde sammenlagt med de øvrige rekvirenters beregningssummer kr. 6.157,83. Ved anledningen blev utlegg gitt rekvirentene i diverse løsøre, verdsatt til kr. 6.610. I december maaned nestefter skrev innstevnte, der ved

Side:841

eksekusjonen representerte citanten, til dette, at forretningen var avholdt, at det gitte utlegg formentlig var tilstrekkelig. - - -

Ved auksjon over løsøret den 28 juni 1921 utbragte dette kr. 2.991,25. Det viste sig saaledes, at beløpet blev helt utilstrekkelig til dekning av samtlige rekvirenter, hvorfor innstevnte, der stod i den formening, at eksekusjonene var like prioritert, foretok en fordeling pro rata mellem rekvirentene av det innkomne beløp. Paa citantskapet falt der ved denne kr. 263.41, og fikk saaledes kr. 640.69 av sin fordring udekket. Da citantskapet mener at det hadde 1ste prioritet og saaledes var berettiget til full dekning, anser det nu innstevnte personlig ansvarlig for det udekkede beløp paa grunn av hans uaktsomme optreden ved fordelingen. - - -

Med hensyn til citantens anførsel om, at berammelsesdagen skal være avgjørende, er innstevnte ikke personlig bekjent med en saadan kutyme. Hans erfaringer fra praksis gaar i den motsatte retning. Innstevnte peker først paa, at de øvrige eksekusjonshaveres stilling til saken viste, at ogsaa de har gaatt ut fra, at de paa samme dag avholdte og samtidig tingleste eksekusjoner skulde konkurrere i det gitte utlegg. De hadde jo ellers, hevder han, ogsaa lett kunnet fremtvinge en konkurs, hvorved den av citanten paastaatte fortrinsret helt vilde bortfalt (jfr. konkurslovens §46). Videre peker innstevnte paa, at citanten paa henvendelse til lensmannskontoret i Sandeherad har faatt en svarskrivelse datert 14 april 1923 gaaende ut paa, «at man ingen dato for berammelsen har, men at forretningene kun innføres i protokollen i den orden hvorefter begjæringene er innkommet». Man kan saaledes av en enkelt forretning intet utlede om dens prioritetsforhold til de øvrige paa samme dag avholdte eksekusjoner». Innstevnte har ogsaa i saken fremlagt erklæringer fra overrettssakførerne Miøen, Odberg og Brun, der alle gaar ut paa, at man i Sandefjord alltid har opfattet eksekusjoner som angjeldende som like prioritert. - - -

Retten skal bemerke: Hvad først konkurslovens §46 angaar finner man ikke at den kan ha nogen betydning for nærværende sak. Naar innstevnte peker paa den adgang som de øvrige eksekusjonshavere der avholdt forretning samme dag hadde til at begjære konkurs aapnet og saaledes fremtvinge likestillethet, er dertil at bemerke, at denne adgang staar aapen for alle en insolvent persons kreditorer, hvad enten de har eksekusjoner av samme dag eller av forskjellige data. At denne adgang skulde forlene dem med krav paa like prioritet har man ingensomhelst hjemmel for at anta.

Retten finner videre ikke, at L. 12 oktober 1857 §7 inneholder nogen hjemmel for den opfatning, at to eksekusjoner der er avholdt paa samme dag og derefter tinglyst samtidig, skal ha samme prioritet. Naar lovens §8 benytter uttrykket «Samtidig avholdt» om utleggsforretninger, er det klart at der maa være plass for en fortolkning herav, men naar man herav vil trekke analogislutning fra den legale fortolkning av «samtidig tinglysning» i §5, finner retten det mindre vel beføiet. For det første maa man merke sig at loven sier, at tinglesning foretatt ved det samme ting ansees som samtidig skjedd. Dette gjelder uansett om et enkelt ting skulde strekke sig utover flere dager. Dernest vil ved flere eksekusjoner forretningens rekkefølge med lethet kunde konstateres ved hjelp av eksekusjonsprotokollen. Hvad der skal forstaaes ved «samtidig» i lovens §8 er riktignok ikke ganske sikkert. Imidlertid er det usannsynlig at man med hensyn til tidsdeling her skal regne med dager. Det vilde nemlig stemme daarlig med den praksis der visstnok er meget utbredt og som efter procedyren

Side:842

er godtgjort at eksistere i Oslo, at klokkeslettet for forretningens avholdelse anføres i protokollen. Hermed maa det nemlig være meningen, at klokkeslettet skal danne grunnlaget for prioriteten, og retten finner ingen grunn til at anta, at denne praksis skulde komme i strid med noget bud i L. 1857 om, at det er dagen som skal legges til grunn.

I teorien antas det, at «samtidig avholdt» sikter til den i N.L. 1-22-23 omhandlede tilfelle. Altsaa i tilfelle hvor rekvisisjonene er innkommet til fogden paa samme dag («paa en tid») og hvor grunnlaget er like gamle domme eller forlik. Det maa antas at være fogdens sak iflg. 1-22-23 ved tilfelle som nevnt i eksekusjonsprotokollen at la komme til uttrykk, at eksekusjonene skal ha samme prioritet, jfr. l. 1857 §8. Men forøvrig maa man gaa ut fra, at hvor intet derom er tilkjennegitt forretningene erholder prioritet efter den orden hvori de er innført. Se om spørsmaalet i teorien: Schweigaards process II §192, Aubert: Obligasjosrett III side 166 ned. samt Hallager: Obligasjonsrett I side 250 ned.

Til støtte for denne antagelse av prioritetsforholdet kan anføres den Høiesterettsdom i Rt-1872-764 hvortil Schweigaard henviser i sin process II side 375. Her har Høiesterett antatt den mening, at fogden ved en senere eksekusjon er forpliktet til at gi avsetning til en eldre domhaver, der har forkynt dommen for ham med begjæring om i tilfelle av eksekusjon at holde avsetning. Forutsetningen for denne dom maa være, at dersom fogden forholder sig som der nevnt, vil den eldre domhavers prioritet være bevart, slik at eksekusjonen maa staa tilbake selv om forretningene blir avholdt «samtidig» i den forstand, der i dommen uttrykkes med, at avsetningen skal paasees holdt ved eksekusjonen. Det kan i denne forbindelse ha sin interesse at henvise til den bestemmelse i vor nye processordning som rammer nærværende forhold, nemlig tvangsfullbyrdelse 13 august 1915 §77. Her uttales det, at namsmannen, naar han mottar flere begjæringer om utlegg hos samme debitor skal fremme forretningene i den rekkefølge hvori begjæringene er innkommet til ham. Det maa vel ogsaa her ansees tilstrekkelig at han paaser forretningene innført i eksekusjonsprotokollen i den riktige orden.

I nærværende sak er det paa det rene, at citantens rekvisisjon var eldre enn de konkurrerende rekvirenters, og at hans eksekusjon av den grunn blev først avholdt og først protokollert. Retten finner at han derved maatte ha krav paa 1ste prioritets dekning av auksjonsutbringendet. Da det er oplyst at dette utgjorde adskillig mere enn citantens fordring, skulde denne følgelig vært dekket fullt ut. Innstevnte har utvilsomt begaatt en rettsstridig handling overfor citanten ved at la pengene fordele som skjedd.

Hvorvidt innstevnte tross dette skulde være fri sitt ansvar maa bero paa, hvorvidt han kan sies at ha vært i begrunnet god tro. Dette finner retten ikke godtgjort. Det er i saken in confesso, at citantens rekvisisjon innkom over 1 1/2 maaned forut for de øvrige rekvirenters, og innstevnte maatte ialfall være klar over, at naar eksekusjonsmyndigheten lot alle forretninger avholde paa samme dag saa maatte den, dersom innstevntes opfatning av prioritetsforholdet var riktig, paadra sig et større ansvar overfor citanten. Følgelig burde innstevnte forstaa, at i ethvertfall eksekusjonsmyndigheten var av en annen opfatning enn han, ti det kan umulig være en naturlig ting at eksekutor driver en praksis med eksekusjoner, der stadig paadrar ham ansvar. Videre har innstevnte ikke nevnt overfor citanten, at der eksisterte konkurrerende eksekusjoner av samme dato. Retten finner

Side:843

at det efter omstendighetene maatte høre med til almindelig aktsomhetsplikt at innstevnte sikret sig sin mandants uttalelse før nogen fordeling av auksjonsutbringendet fandt sted. Retten finner ikke at fremlagte erklæringer fra overrettssakfører Irgens Odberg og Brun kan befri innstevnte herfor. Tilslutt maa retten ved avgjørelsen av ansvarsspørsmaalet ta i betraktning, at selv om innstevnte kunde antas at ha vært i begrunnet god tro, er han efter det passerte ubetinget den nærmeste til at bære byrdene ved en tilbakesøkning av det til de øvrige eksekusjonshavere uriktig utbetalte beløp. - - -

David Vogt, edsv.