Rt-1929-961

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-11-12
Publisert:	Rt-1929-961
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 84/2 s.a.
Parter:	Riksforsikringsanstalten (advokat Boysen) mot Torkel Syversen Kleivstølen (advokat Fjeld beskikket).
Forfatter:	Alten, Motzfeldt, Andersen, Christiansen, Næss, Broch, Backer
Lovhenvisninger:

Ved Oslo byretts dom av 10 mars 1928 blev kjent for rett: «Torkel Syversen Kleivstølen kjennes berettiget til hos Riksforsikringsanstalten at faa erstatning i overensstemmelse med lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere m.v. av 13 august 1915 nr. 4 for den ulykke, som tilstøtte ham den 15 desember 1925. Sakens omkostninger opheves».

Riksforsikringsanstalten har paaanket dommen til Høiesterett med paastand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter.

Innstevnte Torkel Syversen Kleivstølen, som har faatt fri sakførsel, har paastaatt, at byrettens dom stadfestes, at appellanten tilpliktes at betale saksomkosninger for Høieserett, og at den opnevnte sakfører tilkjennes salær av statskassen.

Om sakens gjenstand og sammenheng henvises til byrettens domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt nogen nye dokumenter, som det ikke finnes nødvendig at referere.

Høiesterett er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Der finnes efter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til at ilegge aappellanten sakens omkostninger for Høiesterett. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat P. N. Fjeld, fastsettes til kr. 400.

Av byrettens dom:

Torkel Syversen Kleivstølen hadde i desember 1925 paatatt sig lunning av tømmer i Arnegaardsskogen i Aal. Da der ikke var tømmerkøier i skogen maatte Torkel Kleivstølen overnatte i sitt hjem, hvor han ogsaa maatte opstalle hesten, som han brukte under lunningen. Da han efter et par dages arbeide den 15 desember om morgenen skulde gaa til arbeidsstedet med hesten som han kjørte løs, blev hesten skremt, formentlig av en fugl som flakset op, den slog bakut og traff Kleivstølen i ansiktet. - - - Riksforsikringsanstalten bestemte, at skadede ved anledningen ikke kan ansees at gaa inn under loven. Riksforsikringsappellkommisjonen erklærte sig enig med Riksforsikringsanstaltens avgjørelse, idet kommisjonen uttalte, at appellanten, som er tømmerkjører, kom tilskade, mens han om morgenen

Side:962

var paa vei med hesten fra sitt hjem til det oplagssted i skogen, hvor han skulde paabegynne arbeidet. Han var da ulykken inntraff ennu ikke kommet innenfor skogfeltet. - - -

Innstevnte anfører, at Riksforsikringen kun omfatter bedriftsulykker, d.v.s. ulykker som maatte tilstøte arbeideren «i bedriften». Loven selv har ikke trukket op grensen for bedriftsulykker, men har overlatt utformingen til praksis, og Riksforsikringsanstalten er blitt staaende ved at følgende tre betingelser maa være tilstede for at en ulykke skal kunne regnes at gaa inn under loven: a) at ulykken rammer innen bedriftsstedets omraade, b) at ulykken rammer i bedriftens arbeidstid, c) at ulykken rammer under utførelsen av det bedriften vedkommende særegne arbeide. Norsk praksis har imidlertid i nogen grad utviklet bedriftsbegrepet, idet Riksforsikringsanstalten utenfor arbeidsstedet erstatter ulykker som inntreffer under reiser for bedriften, samt paa vei i bedriftens tjeneste under almindelig gang mellem forskjellige arbeidssteder. Likeledes ved skogsarbeide, tømmerfløtning og annen ikke helt stedbunden virksomhet under gang fra eller til arbeidet, naar der er ganske særlige terrængforhold tilstede (ubanet vei og lignende), som foranlediger ulykken. I det hele tatt naar der foreligger særlige omstendigheter - saadanne som er spesielle for vedkommende bedrift. Man har derfor funnet at burde godkjenne ulykker under gang med farlige, skarpe skogsredskaper paa ufarbar vei. Men lenger har man ikke funnet at kunne gaa. Ved almindelig gang til og fra arbeidsstedet - herunder ogsaa kjøring med hest - foreligger der ingen risiko utenom den almindelige, der nær sagt følger alle og enhver. Man har visstnok vært tilbøielig til at regne skogshytter med til arbeidsstedet, men i nærværende tilfelle foregikk ikke ulykken paa vei fra en skogshytte til arbeidsstedet, men fra citantens hjem. - Innstevnte anfører videre, at ikke nogen av de momenter Riksforsikringen krever har foreligget i nærværende tilfelle. Ulykken skjedde utenfor bedriften og heller ikke i arbeidstiden, idet ikke nogen arbeider faar betaling fra han staar op om morgenen eller han begir sig paa vei og like til han kommer hjem om aftenen. Citanten har hatt betaling for sitt arbeide, ikke for gang til og fra arbeidet. Hesten var citantens egen eiendom og i og for sig intet driftsmiddel. Det blir den først i det øieblikk, at arbeideren har begynt at bruke hesten til det for bedriften særegne arbeide.

Citanten hevder, at ulykken skjedde i arbeidstiden og mens han var beskjeftiget i bedriftens tjeneste. Citanten hadde dagsbetaling for sitt arbeide. Det var ved fastsettelsen av denne betaling tatt hensyn til, at citanten maatte bo hjemme, hvorom citanten henviser til arbeidsherrens, 1ste hovedvidnes prov ved tingsvidne 1 november 1927. Hesten maatte innstevnte føre med sig hjem, da der ikke fantes nogen plass til den ved selve arbeidsstedet. Hesten var nødvendig ved arbeidets utførelse og var altsaa et uundværlig driftsmiddel.

Til det anførte bemerkes: Efter det som er oplyst maatte citanten overnatte i sitt hjem, fordi der ikke var skogshytte paa arbeidsstedet, likesom det heller ikke var noget underbringelsesrum for hesten. Citanten var derfor i bedriftens medfør nødsaget til hver dag at ha hesten med sig til det sted, hvor lunningen foregikk. At hesten var nødvendig til dette arbeide er utvilsomt og har heller ikke vært benektet av innstevnte. Efter 1ste tingsvidnes prov og det som forøvrig foreligger oplyst, synes det rimeligst at se forholdet saa, at arbeidstiden har vært regnet fra den tid, citanten

Side:963

gjorde sig ferdig til at dra i skogen med hesten, og det som er oplyst om betalingen til andre skogsarbeidere avsvekker ikke denne antagelse.

Efter ulykkesforsikringsloven av 13 august 1915 nr. 4 §1, punkt 6, inngaar lunning av tømmer «med dertil hørende arbeide» under loven. For at citanten skulde kunne utføre arbeidet med lunningen var det nødvendig for ham at føre hesten fra sin bopæl til det sted i skogen hvor lunningen foregikk, og han førte hesten med sig ene og alene fordi arbeidet krevet det. Retten antar derfor, at dette maa ansees for at ha hørt til hans arbeide og at ulykken saaledes maa ansees for at være tilstøtt ham «i bedriften», jfr. byrettens dom av 27 april 1915, 5te samling nr. 146, og dom av 25 oktober 1919, 5te samling nr. 221.- - -

Inge Debes. P. L. Stabel. Jakob Aars.