Rt-1929-993

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-11-26
Publisert:	Rt-1929-993
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26 november 1929 i l.-nr. 93/2 s. a.
Parter:	Nordre Aurdal kommune og Thon sogn av Etnedal kommune (advokat Aage Storm) mot E. E. Kjørstads dødsbo og slektsarvingene i samme (advokat Birger Storm).
Forfatter:	Evensen, Aars, Lie, Motzfeldt, Schjelderup, Wærness. Dissens: Scheel
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854), Grunnloven (1814) §108, LOV-1925-05-22-7-§3

Dommer Evensen: Under 3 november 1921 blev der av den ekstraordinære hjelpedommer i Valdres sorenskriveri avsagt saadan skiftedecisjon: «Avdøde gaardbruker E. E. Kjørstads testament av 29 juli 1908 kjennes gyldig, og hans bo blir at fordele overensstemmende med testamentet. Sakens omkostninger opheves».

Decisjonen blev av slektsarvingene innbragt for Oslo overrett som under 23 november 1925 avsa saadan dom: «Det av E. E. Kjørstad den 29 juli 1908 oprettede testament kjennes ugyldig. Hans bo blir at dele mellem hans slektsarvinger efter loven. Sakens omkostninger for skifterett og overrett opheves».

Denne dom er av testamentsarvingene innbragt for Høiesterett hvor de har nedlagt sådan påstand: «1. Skiftedecisjonen stadfestes. 2. De innstevnte i Høiesterett tilpliktes en for alle og alle for en at erstatte appellantene sakens omkostninger i overrett og Høiesterett».

Av de innstevnte - skifteretten og slektsarvingene - har de siste latt møte og paastaatt overrettens dom stadfestet samt sig tilkjent omkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til skifterettens og overrettens domsgrunner. For Høiesterett har slektsarvingene dog ikke oprettholdt den innsigelse, at testamentet skulde stride mot grunnlovens §108, og heller ikke den innsigelse der var bygget paa det forhold at testamentsvidnene efter Diakonhjemmets reglement var forbudt at forrette som testamentsvidner for patienter paa hjemmets nerveavdeling.

Der er for Høiesterett fremlagt en rekke nye bevisligheter fra begge parters side, dels korrespondanse til og fra testator, dels erklæringer og andre dokumenter, hvoriblandt to i Valdres, avholdte tingsvidner, hvorunder sees avhørt tilsammen 34 vidner. Av disse vidner var dog enkelte ogsaa avhørt for de tidligere instanser.

Hvad de nye bevisligheter angaar skal jeg spesielt nevne at sakens dokumenter har vært forelagt dr. V. Magnus som spesialist i nervesygdommer, professor Ragnar Vogt, overlæge Johan Scharffenberg og professor i psykologi Harald Schjelderup. Hver for sig har disse redegjort for sin opfatning av testators sinnstilstand og hvad dermed staar i forbindelse i detaljert begrunnede skrivelser til den av partenes advokater, fra hvem de har faatt sig saken forelagt.

Side:994

I skrivelse av 10 august 1928 til advokat Storm anfører dr. Magnus blandt annet at han under sin 30-aarige befatning med nervøse mennesker har sett mange patienter som frembød samme billede som E. E. Kjørstad, og han konkluderer med blandt annet at anføre: «Min diagnose av E. E. Kjørstad er at han har lidt av neurastheni i typisk grad. Jeg finner intet i aktene som taler for at han ikke har vært fullt normal». - I en senere skrivelse av 3 februar 1929 til advokat Storm anfører han blandt annet: «De foreliggende aktstykker gir efter min mening ikke noget grunnlag - enn si noget bevis - for en antagelse at E. E. Kjørstad led av vrangforestillinger eller i det hele av sinnssygdom. For at kunne felle en saadan dom maa man ha sig forelagt ganske anderledes fullstendige og uomtvistelige oplysninger enn det materiale som foreligger her. Intet menneske, leg eller lærd kan paa grunnlag av det som er dokumentert i denne sak gjøre sig op nogen sikker avgjørende mening om i hvilken grad E. E. Kjørstads følelser overfor slekten var berettiget eller ei. Personlig synes jeg der foreligger meget som kan forklare og begrunne Kjørstads følelser og handlinger. Men er det vanskelig at bedømme dette spørsmaal - hvorvidt E. E. Kjørstads følelser og optreden overfor slekten har vært mere eller mindre begrunnet eller berettiget - saa er det likefrem umulig paa grunnlag av det samme mangelfulle materiale at kunne avgi nogen uttalelse om, at E. E. Kjørstad led av vrangforestillinger overfor slekten. Videre kan jeg ikke finne, at E. E. Kjørstads selvkontroll har vært ophevet».

I skrivelse av 29 desember 1928 til advokat Storm anfører professor Vogt, at han ikke finner noget i det nye aktmateriale, som vesentlig endrer den opfatning han og overlæge Scharffenberg har gitt uttrykk for i deres for skifteretten fremlagte felleserklæring av 23 januar 1916. Han fastholder denne erklærings konklusjon samtidig som han ennu skarpere markerer sin opfatning, at der har foreligget sinnssygdom av forrykthetens type, der har vært bestemmende for innholdet av det omprocederte testament». - Ogsaa i en senere skrivelse av 29 mai 1929 til advokat Eriksrud fastholder og utvikler professor Vogt sin opfatning.

I skrivelse av 7 mars 1929 til advokat Eriksrud fastholder ogsaa dr. Scharffenberg erklæringen av 23 januar 1916. Han utvikler forholdet nærmere og konkluderer med at anta: «1. At Erik Eriksen Kjørstad led av kronisk paranoid sinnssygdom uavbrutt gjennem de senere aar av sitt liv og saaledes ogsaa 29 juli 1908. 2. At hans sinnssygdom utviklet sig gradvis fra slutningen av 1890-aarene paa grunnlag av en oprinnelig psykopatisk konstitusjon. 3. At de til denne sinnssygdom hørende vrangforestillinger hadde innflydelse paa bestemmelsene i hans testament». I en senere skrivelse av 17 april 1929 til advokat Eriksrud begrunner dr. Scharffenberg enn ytterligere sitt standpunkt.

I skrivelse av 3 april 1929 til advokat Storm konkluderer professor Schjelderup som følger: «Det er min overbevisning, at det ikke er mulig paa grunnlag av de foreliggende akter at føre noget plausibelt sannsynlighetsbevis for antagelsen av ekte vrangforestillinger hos Erik Eriksen Kjørstad. Aktene er i det hele paa

Side:995

de punkter der har den mest avgjørende betydning for den psykologiske bedømmelse saa ufullstendige, at antagelsen av, at han den 29 juli 1906 var sinnssyk eller ikke ved full «sans og samling» ialfall ikke kan bli mere enn uttrykk for et subjektivt betinget og særdeles tvilsomt skjønn». Og i skrivelse av 29 juni 1929 til advokat Storm slutter han med at anføre: «Ut fra hele mitt syn paa de krav, som maa stilles til en psykologisk bevisførsel hevder jeg, at aktene ikke gir tilstrekkelig bevis for, at der i dette tilfelle foreligger den alvorlige forstyrrelse av den «realitetsprøvede funksjon», som gir sig uttrykk i vrangdommer og som berettiger til at si at grensen mellem neurose og kronisk psykose er overskredet».

I sine tilleggsskrivelser kritiserer og polemiserer de sakkyndige mot den avvikende opfatning.

De vidner som har vært avhørt under høiesterettssaken har dels vært naboer av testator, dels tjenere hos ham og dels andre, med hvem han har staatt i forbindelse i forskjellige forhold. Stort sett undtagelsesfritt samstemmer vidnene i, at der ikke forelaa eller foreligger nogen berettiget grunn til at gaa ut fra, at testator var sinnssyk. Han fremstilles tvertimot som en mann som hadde bedre forstand og dømmekraft enn folk flest i bygden.

Av vidneprovene skal jeg alene referere et par uttalelser. Edvard Weimoth, landhandler i Nord-Aurdal, som hadde kjent Kjørstad fra 1871 av uttaler blandt annet i en av vidnet forfattet og nedtegnet, senere edelig vedtatt, erklæring: «I all den tid jeg har kjent og omgaattes med E. E. Kjørstad har jeg funnet ham normal og saa klar i hodet som nogen. Jeg er forbauset over lægene Vogt og Scharffenbergs sammendrag, som jeg har lest, da det gaar i stikk motsatt retning av hvad jeg personlig har iakttatt i en aarrekke, mens disse læger formentlig neppe har hatt E. E. Kjørstad under observasjon i nogen lengere tid, hvis det i det hele tatt er skjedd. Jeg mener at sammendraget er i det vesentlige feilaktig. Under debatter eller samtaler var ikke Kjørstad uimottagelig for at ta hensyn til andres meninger, selv om han hadde opgjort sin mening paa forhaand og kunde være noksaa bestemt». - Henning Astrup, som hadde vært lensmann i Etnedal fra 1901 og som ogsaa fra før kjente Kjørstad, uttaler blandt annet i en av ham forfattet og nedskrevet, senere edelig vedtatt, erklæring: «Det falt mig aldri inn, at E. E. Kjørstad led av nogen forurettelsesideer eller at der ellers var noget abnormt ved hans forstand. Noget som tydet paa stormannsgalskap merket jeg ikke. Jeg henholder mig forsaavidt til min tidligere erklæring datert 14 september 1923. Kjørstad var en meget intelligent mann. Efter mitt mangeaarige kjennskap til E. E. Kjørstad er det mitt inntrykk, at hans følelser overfor brødrene, spesielt hvad broren Olaf angaar, var vel begrunnet, sett fra hans standpunkt og at de ikke skyldtes vrangforestillinger. Den mindre gode forstaaelse og de uoverensstemmelser som det var mellem ham og slekten, kunde efter mitt skjønn like meget skyldes de andre som ham selv. Jeg hadde ikke inntrykk av, at der blev vist ham megen venlighet fra hans nærmeste slekt».

Side:996

De nye bevisligheter forøvrig finner jeg det unødvendig at referere.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten.

Det maa ansees fastslaatt i vaar rettspraksis - en opfatning jeg finner riktig - at slektsarvingene i et tilfelle som det foreliggende plikter at godtgjøre eller ialfall gjøre det overveiende sannsynlig, at testator ikke var ved full sans og samling i testasjonsøieblikket, om de vil rokke testamentet, kfr. Rt-1927-273 og de der citerte dommer. Dette bevis kan jeg ikke anse ført.

Der foreligger her et egenhendig skrevet testament, tilblitt uten yttre paavirkning og med et i og for sig fornuftig og aktverdig innhold. Det er likeledes paa det rene, at testamentet ikke er utslag av et øieblikks innskytelse, men i hovedtrekkene faller sammen ikke alene med tidligere av testator oprettede testamenter av 1905 og 1907, men ogsaa med tanker og planer som kan føres ennu flere aar tilbake hos ham, kfr. blandt annet overrettssakfører Lunds vidneprov. Jeg nevner ogsaa, at testamentet paa en maate faller i traad med hvad slektsarvingen, testators eldre bror Olaf i sin tid hadde tenkt paa for sitt vedkommende, jf. Olafs brev til testator av 7 september 1899 (nytt for Høiesterett). Olaf anfører her: «Hvad mig selv angaar har du vel allerede hørt, at jeg for lang tid siden har tatt skritt til av min arv i Valdres at oprette et legat til understøttelse av unge evnerike valdriser, der skal bære min fars navn».

Testamentet er derhos oprettet av en mann, som alltid selv - hans sykehusophold undtatt - hadde skjøttet sine mangeartede gjøremaal og interesser og som av vidnene stort sett karakteriseres som en mann med sund dømmekraft og god forstand. Professor Vogt sier selv i sine uttalelser av 29 desember 1928: «Hvad der ved den nye vidneførsel er fremkommet av positive momenter, bekrefter det inntrykk, som ogsaa den hele tidligere bevisførsel gir, at E. E. Kjørstads sinnslidelse ikke var av den art, at den hadde medført nogen merkbar sløvhet, at han til det siste hadde bevaret den formelle evne til at uttrykke sig klart muntlig og skriftlig, at han aarene fremover - bortsett fra drukkenskap m.v. - resonnerte formelt ordnet» o.s.v.

Under disse omstendigheter mener jeg der skal ganske sterke grunner til for at anta, at testator ikke har vært ved full sans og samling i arvelovens forstand.

Som det vil fremgaa av skifterettens og overrettens avgjørelser, har det vært drøftet om den omstendighet, at en testator ansees for sinnssyk, i og for sig er nok til at utelukke testasjonsdyktigheten, eller om det maa kreves godtgjort eller sannsynliggjort, at sinnssygdommen har øvet en viss innflydelse paa testamentets innhold. Jeg behøver ikke at gaa nærmere inn paa det siste spørsmaal, idet jeg ikke finner det tilstrekkelig godtgjort, at E. E. Kjørstad var sinnssyk ved testamentets oprettelse.

Uttalelsene fra de læger som kjente og har behandlet Kjørstad er motstridende. Dr. H. Evjens og dr. N. Lundes erklæring av 28 januar 1907 kan jeg ikke lese anderledes enn, at disse læger

Side:997

ialfall ikke ansaa Kjørstad sinnssyk paa erklæringens tidspunkt. Dr. Lundes erklæring av 18 mars 1912 er ubestemt. Dr. Evjens senere erklæringer og vidneprov kan jeg heller ikke tillegge særlig vekt. Dels svekkes disse av dr. Evjens efter min mening avvikende uttalelser og opfatning i erklæringen av 1907 og dels kan man ikke bortse fra, at han rent ubevisst kan ha vært forutinntatt og hildet paa grunn av sitt nære forhold til slekten. Overlæge Nicolaysen har ikke foretatt nogen mentalundersøkelse av Kjørstad og hans erklæring savner saa at si begrunnelse. Hans uttalelse stemmer heller ikke med den diagnose, som er anført i Diakonhjemmets journal under Kjørstads annet ophold der, nemlig respektive «alkoholismus» og «neurastheni» (journalen er ny for Høiesterett). Om dr. Kindt og distriktslæge Olsen, som ikke ansaa Kjørstad for sinnssyk, henviser jeg til overrettens referat.

Hvad der under procedyren har vært anført som bevis for Kjørstads sinnssygdom er forøvrig særlig professor Vogts og overlæge Scharffenbergs uttalelser i saken. Jeg finner det ogsaa klart, at man i et spørsmaal som det foreliggende maa legge særlig vekt paa uttalelser fra psykiatrikere. Naar jeg allikevel ikke har kunnet legge avgjørende vekt paa professor Vogts og overlæge Scharffenbergs uttalelser, er det vesentlig av følgende grunner: Ingen av disse sakkyndige har personlig hatt Kjørstad under observasjon. Jeg henviser til uttalelsene i dommen i Rt-1927-273 om hvilken betydning manglen paa personlig undersøkelse maa eller bør tillegges, hvor der spørres om en sinnssygdomstype som den her i saken omhandlede. De sakkyndige har vært henvist til at stille sin diagnose utelukkende paa grunnlag av og som en helhetsbedømmelse av testators notater, korrespondanse, vidneprov, processer, bedømmelse av rettsforhold etc. etc. og, som dr. Scharffenberg oplyser, dømme ut fra tidligere erfaringer med hensyn til lignende livsskjebner. Men en hovedbetingelse for at komme til et riktig resultat er da først og fremst, at det foreliggende materiale er fullstendig og objektivt nok som grunnlag for en korrekt bedømmelse og dernæst, at det blir bedømt korrekt, og her maa og kan domstolene øve kontroll. Denne bevisbedømmelse er i første rekke av juridisk og psykologisk art.

For mig staar det saa, at det foreliggende materiale er for ufullstendig til derav at kunne trekke de slutninger professor Vogt og dr. Scharffenberg er kommet til og hvorpaa de bygger sin diagnose. Det er anført, at Kjørstads sinnssygdom vesentlig støttes paa angivelige forurettelsesideer overfor slekten og hans sviktende evne til paa dette punkt at innse andres rett og egen urett, paa storhetsideer, mistenksomhet etc., ting som er opfattet som systematiske vrangforestillinger. Efter min mening vet vi imidlertid f.eks. for litet om Kjørstads forhold overfor slekten og slektens forhold overfor ham til derav at kunne trekke sikre slutninger med hensyn til disse ting. Der er mange ukjente forhold som her kan spille inn. Jeg nevner f.eks. vedkommendes rent personlige optreden overfor hverandre. Det arveskifte som fant sted efter kirkesanger Kjørstads død, var ogsaa egnet til at gi grobunn nok for konfliktstoff. Der spørres jo ikke her om

Side:998

hvorvidt Kjørstads forhold overfor slekten har vært mere eller mindre juridisk begrunnet eller berettiget, men om det har vært av den art og saa grunnløst, at det er berettiget til at karakterisere forholdet som utslag av systematiske vrangdommer.

Til materialets ufullstendighet kommer imidlertid ogsaa, at det staar for mig som herrerne Vogt og Scharffenberg i flere og vesentlige punkter likefrem har bedømt de foreliggende bevisligheter uriktig og dannet sig et feilaktig faktisk billede av situasjonen, naar de har opfattet og karakteriserer Kjørstads følelser og optreden dels som grunnløse, dels som savnende støtte i det foreliggende aktmateriell. I denne forbindelse henviser jeg ogsaa til hvad jeg tidligere har citert fra landhandler Weimoths og lensmann Astrups vidneprov.

Som det vil fremgaa av hvad der tidligere er citeret, har ogsaa dr. Magnus og professor Schjelderup fremhevet det foreliggende aktmateriells ufullstendighet.

Sakens omkostninger for overrett og Høiesterett finner jeg efter omstendighetene bør opheves.

Dom:

Skifterettens decisjon stadfestes. Saksomkostninger for overretten og Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aars: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men har funnet saken meget tvilsom.

Hvad bevisbyrden angaar finner jeg det tilstrekkelig at uttale, at det maa ansees fastslaatt i vaar rett, at den som vil søke et i lovlige former oprettet testament omstøtt paa grunnlag av, at testator ikke var ved full sans og samling ved testamentets oprettelse, maa gjøre det overveiende sannsynlig, at det har vært saadanne mangler ved testators sinnstilstand, at hans viljeserklæring ikke kan ansees gyldig.

Ved bedømmelsen av spørsmaalet om det er bragt til overveiende sannsynlig, at Erik Kjørstad var sinnssyk da han oprettet sitt testament av 29 juli 1908 maa der legges den største vekt paa hvad de særlig sakkyndige paa dette omraade, psykiatrikerne professor Vogt og overlæge Scharffenberg har uttalt. Naar jeg allikevel finner saken saa tvilsom har det sin grunn i at jeg finner det usikkert, om det foreliggende bevismateriale gir tilstrekkelige holdepunkter til med Vogt og Scharffenberg at gaa ut fra, at Kjørstads forurettelsesforestillinger i hovedsaken maa antas at ha vært grunnløse og ha vært betinget i hans sykelige sinn, saa de maa betegnes som vrangforestillinger. Til begrunnelse av mitt standpunkt finner jeg det nødvendig at gaa noget nærmere inn paa det faktiske materiale.

I Vogt og Scharffenbergs erklæring av 23 januar 1916 heter det blandt annet: «Selv næret han vistnokk i høi grad overdrevne forestillinger om at ha reddet boet. Det kom formodentlig til en del motsetninger mellem ham og de andre slektninger. Uten at det kan skjønnes, at han dertil hadde nogen vesentlig grunn, følte han sig undervurdert og forurettet». Efter min opfatning kan man

Side:999

imidlertid ikke utelukke muligheten av, at Erik Kjørstad virkelig har reddet farens bo, og at han har gjort et meget betydelig og fortjenstfullt arbeide for boet, finner jeg ikke tvilsomt. Jeg henviser saaledes til hvad overrettssakfører Lund, gaardbruker Thon, lensmann Astrup, landhandler Weimoth og gaardbruker Aaberg har forklart om dette som vidner. Weimoth uttaler, at han hadde inntrykk av, at medarvingene ikke verdsatte Erik Kjørstads arbeide efter fortjeneste og Aaberg har hørt, at det var den almindelige opfatning i bygden, at medarvingene ikke viste Kjørstad den tillit og taknemmelighet som han hadde krav paa. Uten at jeg hermed paa nogen maate vil ha uttalt noget om medarvingenes forhold mener jeg, at man i denne sak maa gaa ut fra, at Erik Kjørstads følelse av at hans arbeide for boet ikke blev vurdert efter fortjeneste kan ha vært berettiget.

I sin erklæring av 7 mars 1929 har overlæge Scharffenberg fremholdt, at Erik Kjørstads fremstilling av grunnen til, at han sa op posten paa Gjeithus var misvisende. Det var ikke av hensyn til farens affærer, men han sa op fordi han vantrivdes og der ikke var nogen fremtidsutsikter der, og han reiste hjem for at samle krefter. Imidlertid inneholder Erik Kjørstads fremstilling i 1900 til voldgiftsretten saavidt skjønnes ikke noget uriktig paa dette punkt, og i 1907 har han overfor lægene Lunde og Evjen forklart, at grunnen til at han maatte opgi posten paa Gjeithus dels var overanstrengelse, dels at han maatte overta sin fars innviklede forretninger. Det er først i et udatert notat fra 1911 han sier: «Men fader hindrede mig da i at reise tilbage til Frankrige, og jeg maatte istedet derfor tage en post paa Gjeithus «Drammenselvens Papirfabrikker»), indtil jeg i 1881 maatte komme hjem og overtage ledelsen af min faders forretninger». Selv om Erik Kjørstad paa dette tidspunkt - i 1911 - har hatt et uriktig billede av grunnen til, at han reiste hjem, er det dog meget forklarlig om han har følt det saa, at arbeidet med farens affærer holdt ham hjemme i aarevis og hindret ham i disse unge aar i at søke arbeide annensteds.

Av stor betydning for uoverensstemmelsene mellem Erik Kjørstad og hans medarvinger har øiensynlig den erklæring vært, som han hadde avgitt 15 februar 1883 om, at han i sin helhet skulde ansvare de fordringer som faren eller boet maatte ha i gaarder, som var eller maatte bli kjøpt av Erik Kjørstad ved tvangsauksjoner eller paa annen maate «uanset om fordringen eller fordringerne ved kjøbet af gaardene er indbudt eller ei». Dette var et av de tvistepunkter som blev avgjort ved voldgift, idet Erik Kjørstad mente, at han ikke skulde tilsvare fordringene i videre utstrekning enn de virkelig dekkedes av eiendommenes verdi. Voldgiftsdommen, som falt i 1903, gikk E. E. Kjørstad imot. Han bøjet sig ikke, men lot det komme til process og tapte for underrett og overrett. Han optok saa et banklaan og gjorde op efter overrettsdommen. Vogt og Scharffenberg gaar visstnok med rette ut fra, at det var hans plikt at bøie sig for voldgiftsrettens dom. Men ved bedømmelsen av hans forhold til voldgiftsdommen kan man efter min mening ikke se bort fra, at det var meget forklarlig,

Side:1000

at han maatte føle medarvingenes holdning med hensyn til hans ansvar for de udekkede fordringer som en urimelighet, og at det derfor falt vanskelig for ham at bøie sig i dette punkt. Og da han lot det komme til process hadde han støtte i sin sakfører, som blandt annet paapekte, at voldgiftsmennene i sin dom selv hadde uttalt, at der i det her omhandlede punkt ikke forelaa tilstrekkelige oplysninger. Jeg mener derfor at Scharffenberg dømmer Erik Kjørstads optreden overfor voldgiftsdommen for haardt naar han i sin erklæring av 7 mars 1929 uttaler, at den «med føie kan karakteriseres som en urett han selv øvet mot sine medarvinger».

Hvad tvistighetene mellem arvingene angaar mener jeg, at det for avgjørelsen i denne sak i det hele ikke kommer an paa hvem der hadde juridisk rett, men paa om det var nogen rimelig grunn for Erik Kjørstad til at føle sig urettferdig behandlet av medarvingene. Og til bedømmelse av dette mener jeg, at man ikke har tilstrekkelig materiale i saken. Det er ikke noget usedvanlig at arvinger staar steilt mot hinannen og - som Erik Kjørstad selv sier i et notat av 10 mai 1908 - enhver av dem mener vel at ha rett. Det heter i Vogt og Scharffenbergs erklæring av 23 januar 1916: «En særlig hindring for boets avvikling var Erik Kjørstads ringe villighet til at ordne sitt mellemværende med boet», og et annet sted i erklæringen heter det: «Hans stadige klagemaal over slektens uvillighet til forlik har ingen støtte i det foreliggende aktmateriale. Tvertimot synes han selv at ha vært rett umulig at forhandle med». Det foreligger dog i flere brever fra Erik Kjørstad, hvor han direkte gir uttrykk for ønske om forlik. Og jeg kan ikke finne, at det i denne sak er mulig at ha nogen mening om hvem som viste minst villighet til at gjøre op. Det staar for mig som om det kan ha vært et rimelig tilbud, som fra Erik Kjørstads side blev fremsatt i skiftesamling 19 desember 1903, om at alle de eiendommer som han paa foranledning av boets fordringer hadde maattet kjøpe, skulde gaa inn i boets masse, mot at han fikk tilstrekkelig godtgjørelse for sitt arbeide og for de tap, som eiendommenes drift hadde medført og at han blev fritatt for ethvert ansvar til boet - erstatningen fastsatt ved overenskomst eller skjønn. Men dette blev avslaatt.

Erik Kjørstads uvilje mot sine nærmeste slektninger gjør sig sterkest gjeldende i forholdet til broren Olaf, og der foreligger ikke meget som kan tjene til forklaring. Der foreligger saaledes ikke bevis for, at Olaf motarbeidet ham ved valget i 1894. Men det maa dog bemerkes, at vidnet gaardbruker Aaberg var av den opfatning, at Olaf motarbeidet Eriks valg. Og lensmann Astrup har forklart, at Erik ergret sig svært over, at Olaf motarbeidet hans valg, og dette var efter Astrups mening en naturlig og vel begrunnet følelse. Man kan derfor ikke helt se bort fra den mulighet, at der kan ha ligget noget til grunn for Erik Kjørstads forestilling herom, og at det under de skarpe politiske motsetninger, som den gang gjorde sig gjeldende, kan ha vært en bitter skuffelse for Erik Kjørstad, at hans bror stod paa den annen side i politikken. Og naar han ikke kom paa Stortinget - hvad flere vidner mener han vilde ha vært skikket til -, led han et politisk nederlag som

Side:1001

blev skjebnesvangert for resten av hans liv. Vogt og Scharffenberg har lagt megen vekt paa hvad hans to konkurrenter ved valget har forklart om denne episode, men paa deres forklaringer finner jeg i dette punkt ikke at kunne legge synderlig vekt.

I Vogt og Scharfenbergs erklæring av 23 januar 1916 heter det, at Erik Kjørstad «paaførte sin bror Olaf en process», og i sin erklæring av 17 april 1929 sier Scharffenberg, at adskillig kan tale for, at Erik Kjørstad snarere gikk til dette saksanlegg for at skaffe sig avløp for sin uvilje mot Olaf Kjørstad enn for pengenes skyld. Imidlertid maa det merkes, at det fremgaar av et brev av 25 oktober 1898 fra søsteren Maria, at Olaf Kjørstad den gang hadde sagt, at han snarest vilde avgjøre regnskapet, men av Erik Kjørstads brev av 11 desember 1901 fremgaar, at Olaf Kjørstad lot Erik Kjørstads henvendelser om opgjør ubesvaret. Noget motregnskap fikk Erik Kjørstad ikke fra Olaf, og han gikk da til process for at undgaa preskripsjon. Under saken fremla begge parter regnskaper og anerkjente hinannens krav for hovedstolens vedkommende, saaledes at Erik Kjørstad blev tilkjent kr 356.69 ved byrettsdom av 17 november 1903. Efter hvad der saaledes foreligger kan man ikke gaa ut fra som givet, at skylden var hos Erik Kjørstad alene naar det kom til process mellem brødrene.

I sin erklæring av 29 desember 1928 har professor Vogt nevnt, at det av enkelte vidner har vært antydet, at Erik Kjørstad hadde gjort sig haab om at vinne for sig den kvinne som broren blev gift med - at broren altsaa skulle ha stukket ham ut. Og Vogt sier: «I hans brever og nedtegnelser forekommer der ingen antydninger i den retning». Imidlertid foreligger der et notat fra Erik Kjørstad, som maa skrive sig fra tiden efter 1910, hvor han blandt annet regner op de bebreidelser han mener at kunne rette mot broren Olaf gjennem hele deres liv. Her er anført: «Senere: Løitnanten og F. Bekjeset M. E. Drammen R. N.». Efter hvad der er oplyst er det ikke usannsynlig, at «løitnanten» og «Drammen R. E.» nettop sikter til en episode hvorunder Olaf Kjørstad i Drammen skulde ha vært tilstede i løitnantsuniform i et selskap hvor Ragndi Evjen den gang opholdt sig. Det er selvsagt umulig at avgjøre hvad der ligger til grunn, men har Erik Kjørstad hatt den tro, at Olaf hadde gaatt i veien for ham, kan det ha spillet en rolle for forholdet mellem brødrene.

Om forholdet mellem Erik Kjørstad og svogeren O. T. Svennæs sies det i Vogt og Scharffenbergs erklæring av 23 januar 1916: «Like overfor svogeren, O. T. Svennæs, som har ydet ham meget opofrende og kjærlig støtte gjennem mange aar, utviklet han spesielt i de to siste leveaar sterke ideer om at være forurettet og bestjaalet og derved ødelagt paa helse og liv. Disse hans beskyldninger savner enhver grunn i det foreliggende aktmateriale og synes i høi grad absurde». Jeg er enig i, at O. T. Svennæs maa antas gjennem mange aar at ha gjort et stort og opofrende arbeide for Erik Kjørstad uten godtgjørelse, og likeledes i, at Erik Kjørstads forestilling om at være blitt forurettet, enn si bestjaalet av ham, savner grunnlag. Men den sterke uvilje som kom tilsyne hos Erik Kjørstad spesielt i de to siste leveaar kan delvis finne

Side:1002

en forklaring i skuffelse hos Erik Kjørstad over, at Svennæs i sin tid ikke vilde gaa med paa et forslag til ordning, som var istandbragt i 1899 mellem Erik Kjørstad og overrettssakfører Hovi som representant for medarvingene. I et notat av 1911 kommer Erik Kjørstad med et voldsomt utfall mot O. T. Svennæs, og det heter her: «Baade O. T. S. og broren Jul var som besatte efter at faa fat paa mine eiendommer, især Mannheim, og O. T. S. forsøkte under min sygdom gjentagende at faa kjøbt alt mit for kr 50.000 eller 60.000». Dette viser at Erik Kjørstad blandt annet har følt sig irritert over et tilbud som Svennæs hadde fremsatt i brev av 18 mars 1908, hvor Svennæs tilbød at kjøpe alt som Erik Kjørstad eiet av løst og fast gods for 60.000 kroner. Herav skulde vel 43.000 likvideres i boets fulle fordring paa Erik Kjørstad med tillegg av 5 aars renter, saaledes at det alene blev henimot 17.000 kroner tilbake for Erik Kjørstad. Jeg finner det efter hvad der foreligger ikke uforklarlig, at dette ergret Erik Kjørstad. Kort efter omgjorde han en beslutning han hadde fattet i den nærmest foregaaende tid om at annullere sitt tidligere testament og oprettet testamentet av 29 juli 1908, og det er noksaa sannsynlig, at der har vært en sammenheng mellem dette og ergrelsen over Svennæs's tilbud. Forøvrig er det først sommeren 1910 uviljen mot Svennæs faar sykelige uttrykk, bortsett fra et par tidligere anledninger i den tid da Erik Kjørstad laa under for et sterkt misbruk av alkohol.

Efter hvad jeg har anført mener jeg, at man i adskillig utstrekning savner materiale til at avgjøre om Erik Kjørstads forurettelsesforestillinger var uten rimelig grunn. Men dermed er selve grunnlaget for avgjørelsen av hvorvidt disse forestillinger var virkelige vrangdommer vesentlig forskjøvet.

Ikke desto mindre finner jeg, at adskillige momenter som er fremholdt av Vogt og Scharffenberg peker i retning av, at der hos Erik Kjørstad efterhaanden har utviklet sig forestillinger av paranoid karakter. Jeg forstaar det imidlertid saa, at selv ved en personlig undersøkelse av vedkommende er det ofte vanskelig for de sakkyndige at avgjøre, hvorvidt de sykelige trekk og de sykelige reaksjoner har naadd en saadan utvikling, at det kan sies at der foreligger saadanne fikserte, systematiserte vrangforestillinger, at sygdomsdisposisjonen maa ansees at ha utviklet sig til sinnssygdom. Og da jeg som nevnt mener at det i stor utstrekning ikke er mulig i denne sak at ha nogen sikker mening om, hvorvidt forurettelsestankene var grunnløse, og jeg forsaavidt bedømmer de foreliggende bevisligheter anderledes enn Vogt og Scharffenberg, finner jeg det usikkert om Erik Kjørstad paa testasjonstiden var sinnssyk. Av de momenter som tyder paa en utvikling i paranoid retning foreligger saavidt skjønnes den vesentligste del i de par siste aar av Erik Kjørstads liv. Og jeg er ikke sikker paa at Vogt og Scharffenberg vilde ha erklært grensen for sinnssygdom overskredet paa testasjonstiden, hvis de hadde sett bevisspørsmaalet paa den maate som jeg ser det.

Jeg finner derfor ikke at kunne fastslaa, at det er bragt til overveiende sannsynlighet, at Erik Kjørstad paa testasjonstiden var sinnssyk.

Side:1003

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Jeg vil sluttelig ikke tilbakeholde den bemerkning, at efter min mening har baade procedyre og dokumentasjon fra begge sider vært unødig vidtløftig. Særlig fordi jeg finner, at der saavel i hovedutdraget som i tilleggsutdragene er inntatt en hel del overflødige ting, har jeg vært i adskillig tvil om advokatene kan undgaa ansvar efter §3 i lov nr. 7 av 22 mai 1925. Jeg er dog blitt staaende ved, at det efter omstendighetene vil kunne bero med en misbilligelse.

Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Likeledes tiltrer jeg i det vesentlige hvad annenvoterende, herr dommer Aars har anført, dog saaledes at jeg for mitt vedkommende ikke finner det synderlig tvilsomt, at man maa komme til det resultat som jeg slutter mig til. Jeg bemerker særskilt, at jeg er enig i annenvoterendes uttalelser om procedyren og dokumentasjonen.

Dommer Motzfeldt: Som hr. dommer Lie.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende paa samme maate som herr dommer Lie, og kan likesom han i det vesentlige nøie mig med at henvise til de momenter som herr dommer Aars her nevnte, ikke minst til den betydning Erik Kjørstads valgnederlag i 1894 maa antas at ha hatt for ham. Den utpregede, nesten overspendte slektskjærlighet som mange av Erik Kjørstads brev gir uttrykk for synes efter min mening i adskillig utstrekning at forklare hans voldsomme reaksjoner naar han til andre tider mente sig forurettet nettop fra slektens side. Størst vekt legger jeg imidlertid paa den voldgiftssak med paafølgende rettssak, som helt fra 1899 paagikk mellem Erik Kjørstad og hans slektninger, foranlediget ved at disse hevdet, at han ikke hadde stelt med farens bo paa en helt uegennyttig maate. Naar Erik Kjørstad paa sin side, og mange med ham, mente at han tvertimot under meget slit hadde innlagt sig store fortjenester under sitt mangeaarige arbeide med boopgjøret, forekommer det mig at hans testamentariske disposisjoner noksaa lett lar sig forklare paa annen maate enn som utslag av vrangforestillinger. Det er da ogsaa ganske betegnende, at testamentet av 1905 fremkom umiddelbart efter at underrettsdommen i nevnte sak vaar gatt Erik Kjørstad imot, idet voldgiftsdommen blev opretholdt. Jeg vil ogsaa nevne hvad der gikk forut for kodicillen av 28 januar 1908, hvorved det beløp søsteren Sigrid ifølge testamentet av 1907 skulde ha blev nedsatt. Den 25 januar 1908 skrev Erik Kjørstad til Svennæs for at faa bilagt tvisten som nu verserte for overretten. Det heter i dette brev: «Medbring nogen forsonlighet, saa skal vi akkordere om fred og forlik, idet det nu atter skal bære ivei igjen. Vi kan gjerne akkordere om en fast sum og en paa utkomme, jeg skal akkordere om alt innen rimelighetens grenser, bare jeg kan faa fred og lykke igjen. Det er en skam og skade for familien som skader alle og gavner ingen undtagen sakførerne». Hertil svarer Svennæs 26 januar med at foreslaa forlik paa grunnlag av, at arvingene skulde redusere sitt krav efter voldgiftsdommen med

Side:1004

5000 kroner, mens Erik Kjørstad paa sin side skulde fraskrive sig sin arv og all befatning med boet. Foruten at dette siste maatte virke saarende, vilde forslaget rent økonomisk ha stillet Kjørstad adskillig ugunstigere enn efter voldgiftsdommen. Dagen efter blev saa nevnte kodicill avfattet, som ga testamentet den samme form som det omprocederte av 1909. Jeg legger ogsaa adskillig vekt paa den opfatning som Kjørstad i sine siste aar ofte ga uttrykk for, nemlig at hans formue for en stor del var erhvervet ved altfor stor paagaaenhet overfor farens debitorer i Nord-Aurdal og Etnedal, baade fra farens og fra Erik Kjørstads egen side.

Ekstraordinær dommer justitiarius Scheel: Jeg er omenn under under adskillig tvil kommet til samme resultat som overretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre hvad der er anført av førstvoterende og annenvoterende i overretten. Jeg er enig i det som annenvoterende idag har uttalt om, at det i vaar rettspraksis maa ansees fastslaatt, at det er en betingelse for at et testament, som iøvrig er iorden, kan kjennes ugyldig paa grunn av sinnssygdom, at det bringes til overveiende sannsynlighet, at det foreligger en saadan mangel ved testators habilitet. Og jeg skal derfor ikke innlate mig nærmere paa det spørsmaal, om dette i og for sig er den riktige betraktning eller om det rette forhold skulde være som uttalt av minoriteten i den votering, som er gjengitt i Rt-1916-26, at prinsipielt bevisbyrden ogsaa forsaavidt maa paahvile dem, som paaberoper sig testamentet som grunnlag for en rett. Jeg mener nemlig i motsetning til de tidligere voterende, at det her maa ansees bragt til overveiende sannsynlighet, at Kjørstad ved testamentets oprettelse var sinnssyk. I denne retning gaar de bestemte erklæringer fra vaare første sakkyndige paa psykiatriens felt, professor Vogt og overlæge Scharffenberg. Disse menn har i aarrekker arbeidet som spesialister i sinnssygdomme. De har vært benyttet i meget stor utstrekning som sakkyndige og de har i en mangfoldighet av sakkyndige erklæringer maattet bygge ikke bare paa egne personlige undersøkelser av vedkommende, men ogsaa paa skriftstykker eller andres beretninger. De maa utvilsomt herved ha beskjeftiget sig ogsaa i fremtredende grad med spørsmaalet om bevisbedømmelsen paa grunnlag av slikt bevismateriale, og der foreligger med hensyn til betydningen herav uttalelser fra professor Vogt i to av hans skrifter, som har vært citert under saken. I en avhandling om sinnssygdommens begrep uttaler professor Vogt blandt annet, at «det maa staa klart, at sinnssygdom overhodet ikke kan antas at foreligge medmindre forholdet er bevislig, uomtvistelig». Og i sin bok «Medicinsk psykologi og psykiatri» sier han: «Skal dernest nogen person ansees som sinnssyk, maa beviset være sikkert. Er alle undersøkelseshandlinger ført til ende uten at man har kunnet forvisse sig om, at observanten er sinnssyk, bør konklusjonen bli at han ikke ansees som saadan». Jeg mener at der under disse omstendigheter maa gaaes ut fra, at disse sakkyndige har hatt forstaaelsen av, at bevisbyrden, hvor der er tvil, maa paaligge den som vil tillegge et moment betydning for antagelsen av sinnssygdom,

Side:1005

og likesaa at erklæringsutstederne maa ha erhvervet adskillig evne i at bedømme beviset. Men selvfølgelig kan forholdet være det, at det kan paavises bevisslutninger fra de sakkyndiges side, som kan være gjenstand for kritikk fra juridisk synspunkt. Av annenvoterende er fremholdt en del momenter i retning av, at der paa flere punkter skulde foreligge en saadan feilbedømmelse av beviset fra de sakkyndiges side. Uten at jeg helt ut vil tiltre det som er anført, er jeg paa det rene med, at der med hensyn til forskjellige av de momenter som de sakkyndiges erklæring er bygget paa, kan reises begrunnet tvil om de tillater en slutning av vekt i den retning som erklæringen gaar. Men for mig staar det saa, at der dog alt i alt ikke er tilstrekkelig grunn til at anse de sakkyndiges slutning ut fra det samlede foreliggende materiale som saa usikker, at der ikke kan bygges noget synderlig paa deres konklusjon. Det er en mangel ved det materiale som de sakkyndige har hatt at bygge paa, at de ikke har hatt anledning til personlig undersøkelse, og betydningen av denne mangel finner jeg det ikke tvilsomt, at de sakkyndige har vært fullt opmerksom paa. Men forsaavidt finner jeg at kunne tillegge det ialfall nogen betydning til støtte for deres resultat, at lægene Nicolaysen og H. Evjen, som har hatt adskillig personlig kjennskap til Kjørstad, har funnet at maatte bedømme ham paa samme maate som de nevnte sakkyndige. Heller ikke kan jeg finne at det opveier betydningen av herrerne Vogt og Scharffenbergs erklæringer, hvis resultat er fastholdt gjentagende efter fornyet prøvelse, at dr. Magnus og professor Schjelderup forsaavidt ikke er enig i den slutning, som de har dradd om foreliggende sinnssygdom.

Spørsmaalet om sinnssygdom i og for sig utelukker evnen til at oprette gyldig testament eller om ogsaa en sinnssyk kan være i besiddelse av en saadan dømmekraft, at efter omstendighetene et testament kan opretholdes, finner jeg det som annenvoterende i overretten ikke nødvendig at avgjøre i denne sak. Jeg antar at naar der foreligger bevis for sinnssygdom maa det ialfall paahvile testamentarvingene at godtgjøre, at det foreliggende testament ikke er influert av sinnssygdommen paa en maate, som kan gjøre det ugyldig. Men hvad man enn mener herom, saa er jeg ogsaa enig med annenvoterende i overretten deri, at der er overveiende grunn til at gaa ut fra, at det foreliggende testament har vært paavirket av de vrangforestillinger som ifølge de sakkyndiges erklæringer har vært yttringer av Kjørstads sinnssygdom.

Forsaavidt det er gjort gjeldende at der, om testamentet av 1908 ansees ugyldig, skulde kunne bygges noget paa de tidligere oprettede og annullerte testamenter, er jeg enig med overretten i, at der her ikke kan foreligge nogen grunn til at gaa ut fra, at sinnssygdommen er kommet til utbrudd i tiden mellem oprettelsen og annullasjonen, likesom vel heller ikke en annullasjon av testamentene i noget tilfelle vilde kunne ansees som utslag av de nevnte vrangforestillinger.

Med hensyn til procedyren og dokumentasjonen i Høiesterett

Side:1006

kan jeg tiltre det av annenvoterende anførte, dog saa at jeg for min del ikke kan finne, at der fra innstevntes side har vært procedert med større vidtløftighet enn saken og deduksjonen ga rimelig anledning til.

Da jeg er i minoritet former jeg ingen konklusjon.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Som hr. dommer Lie, idet jeg ogsaa tiltrer herr dommer Schjelderups bemerkninger.

Dommer Dahl: Som herr dommer Wærness. Jeg skal blott i anledning av dissensen precisere, at efter min opfatning har professor Vogt og dr. Scharffenberg i sine sakkyndige erklæringer, som alene er bygget paa sakens akter, lagt til grunn en bedømmelse av det foreliggende bevismateriale, som paa en rekke avgjørende punkter forekommer mig at være uholdbar for en juridisk vurdering av sakens bevisligheter. Jeg kan herom henholde mig til hvad derom er anført av dommerne Aars og Schjelderup og maa derfor anta, at ogsaa det helhetsbillede, som de psykiatriske sakkyndige har dannet sig av testators sinnstilstand, er fortegnet og iethvertfall utilstrekkelig begrunnet i de oplysninger, som er tilveiebragt under nærværende sak og følgelig utjenlig som grunnlag for en avgjørelse av, at testator paa testasjonstiden har lidt av sykelige vrangdommer, som har virket bestemmende paa testamentets innhold. Naar saaledes grunnlaget for de nevnte sakkyndiges konklusjon efter min mening svikter, finner jeg heller ikke at kunne godta deres resultat som avgjørende bevis for en overveiende sannsynlighet av, at Kjørstad ved testamentets oprettelse var sinnsyk og som følge herav manglet evne til ut fra fri selvbestemmelse og med fornuftig overlegg at avgi sin siste viljeserklæring.

Av skifterettens decisjon:

Under et sykeophold paa Diakonhjemmets sykehus nerveavdeling 12 juni til 3 november 1908 oprettede E. Kjørstad den 29 juli 1908 et testament. Kort forut hadde han ødelagt et eldre testament av omtrent samme innhold som det nye og underrettet sin svoger O. T. Svennæs derom i skrivelse av 7 juni 1908. Testamentet av 29 juni 1908 er saalydende: «Efter lang tids overveielse har jeg besluttet som min siste vilje, at alt, hvad jeg ved døden efterlater mig saavel av løst som fast gods, eller penger, arv o.s.v., skal, saafremt jeg ingen livsarvinger efterlater mig, tilfalle Nordre Aurdals herred med en halvpart og Nordre Etnedalens (Thons) sogn i Etnedalen med en halvpart. Forlods skal dog kr 2000 straks ved min død utbetales til min husbestyrerinne Marie Knutsdatter Bergene i henhold til særskilt gavebrev lydende paa denne sum, - dette under uttrykkelig betingelse av, at hun selv til den tid forbliver i min tjeneste, saaledes som i gavebrevet anført, og dessuten sørger for at skaffe mig arbeidshjelp blandt sine slektninger. I motsatt fall skal hun intet ha. Da mine eiendommer paa grunn av særegne omstendigheter er i stadig verdistigning, er det mitt raad som mitt ønske, at de som regel ikke selges i den allernærmeste fremtid, men at der oppebies bedre salgstider. Dog maa dette selvfølgelig rette sig efter tid og omstendigheter. Hvad de nevnte distrikter straks eller senere paa den

Side:1007

ene eller annen maate erholder efter mig, bestyres og forvaltes av vedkommende herreds- og sognestyre under navn av «Kjørstads minde» og anbringes paa absolutt betryggende maate. Det skal derefter med tillegg av alle dermed forbundne innkomster saasom renter, leie, avgifter o.s.v. henstaa urørlig i 50 aar, hvorefter rentene anvendes i veldedige øiemed efter vedkommende herreds- og sognestyres bestemmelse, medens selve kapitalen alltid forbliver henstaaende urørt i sin helhet. Det bemerkes dog, at inntil min søster Sigrid Kjørstad faar sin fedrenearv utbetalt, skal hun fra min død nyde av formuens avkastning kr 500 aarlig. Hvis nogen av min slekt efter de omskrevne 50 aar dertil skulde blive trengende, har de fremfor andre rett til at nyde hjelp av rentene». - - -

Der er i saken avhørt en rekke vidner og fremlagt en mengde skrivelser m. m. Vidneprovene og skrivelsene m. m. finner retten det overflødig at referere med undtagelse av de fremlagte lægeerklæringer. Av saadanne foreligger: 1 - 2. 2 erklæringer fra overlæge ved Diakonhjemmets sykehus dr. Lyder Nicolaysen av 10 august 1911 og 6 juni 1913. Efter disse har testator vært behandlet av dr. Nicolaysen paa Diakonhjemmets nerveavdeling 3 juli til 18 juli 1907, 12 juni til 3 november 1908 og 4 november 1909 til 8 januar 1910 og lidt av en depressiv form av psychose med tilløp til storhetsideer og har hele tiden vært sinnssyk. 3. En skrivelse av 8 september 1911 fra læge K. Kindt, som kort før han blev ferdig med sin medicinske embedseksamen gjorde kandidattjeneste paa Diakonhjemmet under testators ophold der i 1908. Dr. Kindt har ikke foretatt nogen psychiatrisk undersøkelse av testator. Han fikk det inntrykk av ham, at testator var hypochonder og høigradig nevrasthenisk, men ikke sinnssyk. 4. Erklæring av 28 januar 1907 fra lægene N. Lunde og H. Evjen, som var opnevnt som sakkyndig til undersøkelse av testators mentale tilstand i anledning av at han var begjæret satt fast for trusler. Erklæringens konklusjon er saalydende: Av foranstaaende fremgaar, at Erik Eriksen Kjørstad er av en sterkt nervøs belastet slekt, at han dessuten selv ved aandelig overanstrengelse har erhvervet en i høi grad utviklet nervøsitet, der under overstadig nydelse av alkohol kan komme til at grense inn paa sinnssygdom. De foran omtalte rivninger mellem ham og Marie Bergene skulde man være tilbøielig til delvis at utlede av et vist mellem dem eksisterende forhold, ledsaget av de ved saadanne forhold sedvanlige kontroverser. At han skulde skride til utførelse av de fremsatte trusler, skulde man, hvis han fremdeles avholder sig fra nydelsen av spirituøse drikke, anse for lite sannsynlig, helst utelukket. 5. Erklæring fra læge N. Lunde av 18 mars 1912, at grensen for sinnssygdom ikke med bestemthet kan sies at være overskredet i begynnelsen av 1907. 6. Erklæring fra kommunelæge H. Evjen av 26 september 1911 om at testator i 1907, da han ikke lengere kunde ansees som ufarlig for sine omgivelser, led av storhetsvanvid og forfølgelsesmani, at han manglet evne til at la sig paavirke av og la sine handlinger bestemmes av normale motiver, at han manglet normal evne til at danne sig objektivt begrunnede forestillinger og til at felle objektivt begrunnede dommer. I særlig grad gjaldt dette i forhold, som berørte ham personlig. 7. Skrivelse fra distriktslæge Anton Olsen til overrettssakfører Bredok Erichsen av 26 juni 1912, hvorefter distriktslægen, som fra kort efter nyttaar 1908 oftere hadde behandlet testator, ikke fikk det inntrykk, at testator var sinnssyk, men det forekom ham sannsynlig, at testators aarelange sterke

Side:1008

misbruk av alkohol hadde fremkalt en av de nevrasteniske grensetilstande som ligger psychosen saa nær. 8. Uttalelse fra distriktslæge Anton Olsen av 7 september 1912, hvorefter han efter de da foreliggende dokumenter og sitt kjennskap til testator ikke opfatter ham som sinnssyk, hverken da han skrev sitt testamente, eller da han i sine siste dager undlot at tilintetgjøre eller forandre det. 9. Erklæring fra dr. J. Scharffenberg og professor R. Vogt av 23 januar 1916, hvorefter de antar, at testator led av sinnssygdom uavbrutt gjennem de senere aar av sitt liv og saaledes ogsaa 29 juli 1908.

Om doktor Evjen er oplyst, at hans hustru er en søster av testators svigerinne fru Thurid Kjørstad, hvis barn er blandt slektsarvingene, og at Evjen har vært hennes økonomiske raadgiver. Dr. Evjens søster er gift med en av slektsarvingene, testators bror Olaf Kjørstad. Hun er død, men efterlater barn. - - -

Av overrettens dom:

- - - Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten, idet jeg finner, at appellantens hovedinnsigelse, at testator ikke var compos mentis, maa tas tilfølge, mens jeg med underretten er enig i at forkaste appellantens øvrige innsigelser mot testamentet.

Testamentet er oprettet 29 juli 1908 under testators ophold ved Diakonhjemmets nerveavdeling. Dennes overlæge dr. Lyder Nicolaysen har i erklæring av 10 august 1911 uttalt: - - - I en erklæring av 6 juni 1913 begrunner dr. Nicolaysen sin erklæring nærmere og fastholder dens konklusjon.

Kommunelæge H. Evjen, der oplyser at ha kjent avdøde i 35 aar og at ha vært hans læge i 18 aar uttaler i en erklæring av 26 september 1911: «Da jeg i 1907, da han ikke lengere kunde ansees som ufarlig for sine omgivelser, fikk ham overtalt til at forlate Smiugaarden og legge sig inn paa Diakonhjemmets nerveavdeling led han av storhetsvanvid og forfølgelsesmani, han manglet i høi grad aandelig likevekt, manglet normal evne til at la sig paavirke av og la sine handlinger bestemme av normale motiver. Han manglet normal evne til at danne sig objektivt begrunnede forestillinger og til at felle objektivt begrunnede dommer. I særlig grad gjaldt dette i forhold, som berørte ham personlig. Ved den tid tenkte hans nærmeste slektninger meget paa at la ham umyndiggjøre. Skjønt jeg ansaa det aapenbart, at der forelaa full grunn til at umyndiggjøre ham, fraraadet jeg dog dette av hensyn til de følger, et saadant skritt paa grunn av hans uregjerlige sinn kunde fryktes at trekke efter sig baade for ham selv og andre. Da han kom ut fra Diakonhjemmet og under min behandling igjen fant jeg tilstanden som før innleggelsen.» - - -

Læge Lunde, der sammen med dr. Evjen undersøkte testator i 1907, har avgitt en uttalelse av 18 mars 1912 om testators tilstand i begynnelsen av 1907. Han anfører at ha hatt noget kjennskap til testator siden litt før 1900. Han har ikke kunnet tilegne sig den opfatning, at der hos testator har optraadt typiske forfølgelsesforestillinger, men slutter med, at det ikke synes usannsynlig, at den ved sinnslidelser av forskjellig art fremkalte sterke psychiske depressjon - nu og da avbrutt av en reaktivt opblussende selvbevissthet - litt efter litt har antatt en mere anormal karakter og overskredet grensen for et normalt avbalansert sjeleliv. Herom kunde dr. Lunde dog

Side:1009

intet uttale med positiv visshet. I begynnelsen av 1907 kan denne grense ikke med bestemthet sies at være overskredet.

Distriktslæge Anton Olsen har i en erklæring av 28 juni 1912 oplyst, at han første gang saa testator straks efter nyttaar 1908 og behandlet ham da og i 1910 og 1911. Han konkluderer saaledes: «Uten her at innlate mig paa nogen mere inngaaende veining av spørsmaalet sinnssyk eller ikke sinnssyk, hvortil jeg som ikke psychiatriker føler mig mindre kompetent, vil jeg uttale som min opfatning av ham, at han de ganger jeg saa ham ikke gjorde inntrykk av at være sinnssyk. Hans forhold til sin slekt - der jo kunde tydes som paranoide forestillinger - fant jeg begrunnet i de aarelange processer, som skyldtes de forviklede og lite sobre forhold han kom op i ved at overta bestyrelsen og avviklingen av farens dødsbo. Og heriditært nervøst belastet som han var forekom det mig meget sannsynlig at hans aarelange sterke misbruk av alkohol hadde fremkalt en av de neurastheniske grensetilstande, som ligger psychoserne saa nær.» - - -

Endelig har professor R. Vogt og læge J. Scharffenberg paa grunnlag av sakens dokumenter avgitt en længere begrunnet uttalelse datert 23 januar 1916, der konkluderer med at testator led av sinnssygdom uavbrutt gjennem de senere aar av sitt liv og saaledes ogsaa 29 juli 1908.

Der foreligger en lang rekke vidnesbyrd om testators livsførelse og sinnstilstand i almindelighet gaaende ut paa, at han ansees normal og velbegavet og spesielt at han forstod at vareta sine interesser i økonomiske spørsmaal. Der er under vidneførselen kommet frem en mengde uttalelser, som kaster lys over avdødes mentale tilstand. En betydelig korrespondanse er likeledes fremlagt og benyttet av lægene Vogt og Scharffenberg. Fra de innstevntes side er det med styrke hevdet, at avdødes brever tilfulle godtgjør, at han har vært fullt normal.

Jeg finner ikke grunn til at gaa nærmere inn paa det sistnevnte bevismateriale som grunnlag for en mentalbedømmelse. Hvor vidt avdøde var sinnssyk eller ikke er i første rekke et medicinsk spørsmaal, hvor lægenes dom maa bli grunnlaget for rettens bedømmelse.

Jeg finner det efter det foreliggende godtgjort, at Kjørstad, da det foreliggende testament blev oprettet, var sinnssyk. Jeg finner forsaavidt at maatte legge avgjørende vekt paa dr. Nicolaysens og paa lægene Vogt og Scharffenbergs erklæringer, der ogsaa støttes av dr. Evjens erklæring.

- - - Sygdomsbilledet viser storhetsideer og forfølgelsesmani. De sakkyndige har her lagt til grunn den opfatning, at avdødes ideer om forfølgelse fra slektens side er ugrunnet. Heri er jeg enig. - - -

Mot de nevnte sakkyndige uttalelser kan jeg ikke legge vesentlig vekt paa lægene Lunde og Olsens uttalelser. Disse er ikke psychiatrikere, og har hatt en mindre utstrakt anledning til at studere avdødes sygdom, og deres uttalelser er ikke meget bestemte. - - -

Naar testator ansees sinnssyk blir testamentet at kjenne ugyldig, idet denne tilstand maa antas at utelukke, at testator har vært ved «full sans og samling» i arvelovens forstand. - - - O.A.Miøen.

I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog ikke finner grunn til at uttale noget om, hvorvidt enhver form for sjelelig lidelse, som lægevidenskabelig betegnes som sinnssygdom, kan antas at utelukke en persons rettslige handledyktighet, saaledes, at han maa betraktes som incapax testandi. Men som av førstvoterende fremholdt maa

Side:1010

jeg i nærværende tilfelle anse det godtgjort ved de foreliggende sakkyndige uttalelser, særlig fra dr. med. Nicolaysen samt professor Vogt og dr. med. Scharffenberg og dr. Evjen, at testator ved testamentets oprettelse var sinnssyk og at der var et bestemt aarsaksforhold tilstede mellem den spesielle form av sinnssygdom, hvorav han var lidende og hans beslutning om at oprette testament og den utforming, beslutningen fikk. - - - C. M. Breien.

Saken stiller sig efter min mening særdeles tvilsom. Der er for det første tvil om, hvorvidt Kjørstad var sinnssyk og dernest om, hvorvidt hans sinnssygdom i tilfelle var av den art, at den medførte, at hans tilstand paa testasjonstiden og i de senere aar, i hvilke han opretholdt testamentet uforandret, var saadan, at han ikke hadde evnen til at avgi en gyldig siste viljeserklæring, men har bevirket, at han traff sine testamentariske disposisjoner som skjedd uten at ha den fulle forstaaelse av hvad han gjorde, og at testamentet saaledes ikke kan sies at være et uttrykk for hans virkelige vilje.

Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt Kjørstad var sinnssyk, maa hovedvekten visstnok legges paa den av de psychiatriske sakkyndige, lægene Vogt og Scharffenberg, avgivne erklæring. Denne er avgitt uten at de sakkyndige har hatt anledning til at undersøke Kjørstad personlig, men har vært henvist til at bygge paa de dem forøvrig forelagte oplysninger, om hvis objektivitet og korrekthet der ikke haves full sikkerhet i alle deler. Der kan derfor være grunn til tvil om det resultat, de sakkyndige er kommet til. Imidlertid maa jeg efter alt hvad der i saken er fremkommet om Kjørstads forhold og tilstand være enig med de foran voterende i at anta, at han maa ansees for at ha vært sinnssyk, da han oprettede testamentet og i sine senere leveaar.

Derimot har jeg ikke kundet finne, at der er ført bevis for, at Kjørstads sinnssygdom har vært av den art eller ytret sig paa saadan maate, at den har utelukket, at han hadde evne til at avgi en av fri viljesbestemmelse og fornuftig overlegg utgaatt siste viljeserklæring. - - -

Jeg har derfor vært sterkt inne paa tanken om at votere for testamentets opretholdelse. Imidlertid føler jeg mig bundet av de av Høiesterett i lignende tilfelle trufne avgjørelser, særlig den i Rt-1915-658 flg. inntagne dom, der angikk en sak, som har adskillig likhet med nærværende, - idet saavidt jeg kan skjønne Høiesterett herved har hevdet, at den omstendighet, at testator ved testamentets oprettelse og inntil sin død var sinnssyk, eo ipso maa medføre, at hans testament ansees ugyldig, ut fra den betraktning, at naar en person er sinnssyk, er hele hans sjeleliv sykt. - - -

Jeg finner saaledes ogsaa at maatte tiltre førstvoterendes resultat.

Axel Andersen.