Rt-1930-1425
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-11-11 |
| Publisert: | Rt-1930-1425 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129/2 s.a. |
| Parter: | Overrettssakfører E. Langberg eller nu hans dødsbo (konkursbo) (advokat K. J. Wiese) mot John Botoltsen m.fl. (advokat Ludvig Wiese). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Aars, Bade, Schjelderup, Hanssen, Lie, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: |
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene for Bergens byretts dom av 27 april 1926, hvorved saaledes blev kjent for rett: «Innstevnte overrettssakfører Einar Langberg eller nu hans dødsbo bør til citantene 1) John Botolfsen, 2) Sivert Olsen, 3) Lasse Monsen, 4) Ole Endresen, 5) Mareus Marcussen, 6) Johan Nilsen, 7) Mons Ellefsen, 8) Thomas Helgesen, 9) Ole Olsen Engum, 10) Elling Andersen, 11) Ole Ellingsen, 12) Ole Johnsen, 13 Eilif Monsen, 14) Karl Johannessen og 15) Anders Gjeithus' enke betale kr. 50.000 med renter som om beløpet fra 1 desember 1917 av hadde henstaatt i Vik Sparebank. Innstevnte betaler dessuten det offentlige sakens omkostninger med kr. 719».
Overrettssakfører Langbergs dødsbo (konkursbo) har paaanket byrettens dom til Høiesterett med paastand om at frifinnes og tilgjennes saksomkostninger for begge retter.
For de innstevnte, der har faatt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Ludvig G. Wiese nedlagt saadan paastand: «1. At underrettens dom stadfestes. 2. At jeg tilkjennes salær av statskassen for sakens utførelse ved Høiesterett. 3. At appellantskapet tilpliktes at betale statskassen sakens omkostninger for Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert».
Saken foreligger for Høiesterett i samme skikkelse som for byretten.
Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler henvise til dens begrunnelse. Man finner at Langberg under de foreliggende omstendigheter maatte forstaa, at naar selgerne efterkom hans begjæring om at utstede skjøte, var det i tillit til - og kun i tillit til - at han sørget for kjøpesum mens betaling eller deponering. Ved mottagelsen av skjøtet har han derved overtatt den motsvarende forpliktelse til at sørge herfor. Og den har han misligholdt.
Langbergs bo finnes at burde erstatte det offentlige salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører. Den opnevnte fører har utført sitt hverv forsvarlig.
Side:1426
Dom:
Byrettens dom stadfestes. Overrettssakfører Einar Langbergs bo betaler til det offentlige i saksomkostninger for Høiesterett k. 400. Salæret til den beskikkede sakfører, høiesterettsadvokat Ludvig O. Wiese, bestemmes til kr. 400.
Av byrettens dom i sak mot D. W. Blaauw:
Forliksklagen, som er uttatt den 26 februar 1924 av de i klagen nevnte 15 klagere ved deres sakfører, og som er rettet mot D. V. Blaauw, lyder slik: «Ved erklæring av 18 august 1909, tinglyst 28 april 1910, haandgav eierne av gnr 64 Næse i Arnefjord, Viks tinglag til herr D. V. Blaauw pr. kommisjon de deres eiendommer tilhørende vannrettigheter med elver, innsjøer, bielver, strand, fiske- og fløtningsrett for en samlet kjøpesum av kr. 50.000, der skulde erlegges, naar kjøperen forlangte skjøte utstedt, med dette tinglyst i kontraktsmessig stand samt med legitimasjon for odelsfrihet. Den 26 november 1917 undertegnet opsitterne efter anmodning av overrettssakfører Einar Langberg som representant for D. V. Blaauw skjøte paa de haandgivne vannrettigheter m.v., hvilket skjøte tinglystes den 3-4 desember s.a. Med hensyn til det ved skjøtets avgivelse passerte har opsitterne undertegnet saalydende fremstilling: «Da herr Langberg fikk oss overtalt til at underskrive skjøtet, sa han, at han hadde pengene paa sig. Han banket paa sitt bryst og sa, at her er de. Men da vi ikke hadde klart hvorledes pengene skulde deles oss imellem, tilbød han sig at sette kjøpesummen inn i Viks Sparebank straks, saa de kunde staa der inntil delingsforholdet blev klart. Paa den maaten fikk han oss overtalt til at underskrive skjøtet».
De under 26 november 1917 under disse omstendigheter erhvervede vannrettigheter m.v. blev ved skjøte fra D. V. Blaauw ved Einar Langberg av 28 november 1917, tinglyst 3-4 desember s.a., videresolgt til ingeniør G. E. Bonde sammen med en del andre vaannrettigheter, saavidt vites med en meget betydelig fortjeneste for D. V. Blaauw.
Da Næses opsittere derefter gjorde henvendelse til overrettssakfører Langberg om kjøpesummens utbetaling, viste det sig at denne ikke saaledes som avtalt var blitt innsatt i Viks Sparebank, og opsitterne er senere kun blitt henholdt med utflukter av forskjellig slags uten til dato at ha faatt en eneste øre av sitt tilkommende for de skjøtede vannrettigheter. Det kan i denne forbindelse oplyses, at overrettssakfører Langberg 2 dager efter af Næses opsittere hadde underskrevet skjøtet til Blaauw paa sistnevntes vegne undertegnet nytt skjøte til ingenjør Bonde, hvori det heter, at eiendommen overdras «med de rettigheter og forpliktelser overfor de tidligere eiere, hvormed jeg har eiet dem, undtagen mulig resterende kjøpesummer».
- - - Det er paa det rene at citantene ikke har faatt sig utbetalt kr. 50.000 i kontanter, og da innstevnte saaledes ikke har betalt citantene den skyldige kjøpesum, maa det være klart at han maa tilpliktes at betale denne. - - -
Av byrettens dom i sak mot E. Langberg:
- - - Innstevnte benekter, at han ved leiligheten hadde kontanter paa sig til betaling av kjøpesummen, og at han lovet at sørge for at de fornødne penger skulde bli satt inn i bank til betaling eller sikring av kjøpesummen. Citantene var, sier han, efter haandgivelseserklæringen
Side:1427
pliktig til at gi skjøte fra sig, og de hadde paa grunn av de paa eiendommen hvilende heftelser ingen rett til paa den tid at kreve kjøpesummen betalt eller sikret. Han benekter med andre ord at noget delikt kan legges ham til last, og den omstendighet at Blaauw senere ikke har betalt eller kunnet betale kjøpesummen, er no get som ikke kommer ham ved.
Av haandgivelseserklæringen vil sees at citantene hadde gitt Blaauw sine vannrettigheter m. m. paa haanden for en ubestemmelig tid fremover, og efter sakens oplysninger antas det at være paa det rene, at innstevntes krav paa skjøte og den efterfølgende skjøtning gikk saa at si slag i slag, at kravet paa skjøte fremsattes paa en tid da citantene intet sikkert visste om skjøte overhodet vilde bli erhvervet paa grunnlag av haandgivelsen, og at citantene som følge derav heller ikke hadde forberedt sig paa avlysning av heftelsene.
Under disse omstendigheter synes det ikke at være synderlig tvilsomt, at innstevnte har visst eller burdet forstaa, at naar han fikk citantene formaadd til at gi fra sig skjøte paa vannrettighetene m. m., saa var det en i hvert fall stiltiende forutsetning at innstevnte skulde sørge for at citantene fikk betaling eller betryggende sikkerhet for kjøpesummen. Dette synes ogsaa at stemme med at innstevnte i umiddelbar forbindelse med skjøtningen fra citantene skjøtet paa Blaauws vegne eiendommene videre til Bonde med uttrykkelig tilkjennegivende om at den nye eier skal være uten ansvar for «mulig resterende kjøpesummer». Det skal ogsaa merkes at innstevnte efter meddelt fullmakt personlig underskrev skjøtet paa en av citantenes vegne, og at han sier at «hvis der hadde vært tale om . . . . overtagelse» av ansvar for ham personlig, saa vilde . . . . han paa selgerens forlangende om skriftlig erklæring «ha gitt den». Naar innstevnte ikke har hatt omsorg for citantenes tarv, saa har dette saavidt skjønnes vært dels fordi han fant det maktpaaliggende at faa skjøte straks, idet - som han sier - «skjøtningen skulde bringes i orden innen lov 17 desember 1917, som da var under forberedelse, blev ferdig», dels fordi han selv skulde ha et betydelig honorar naar handelen kom istand, idet rettighetene var videresolgt for en betydelig overpris, og dels fordi han av de midler som han satt inne med paa Blaauws vegne vilde søke hel eller delvis dekning av sitt honorar for affæren.
At en slik handlemaate maa regnes innstevnte til ansvar overfor citantene, maa saavidt skjønnes være klart, og jeg er enig med citantene i at ansvaret gjøres gjeldende paa den maate at innstevnte blir holdt ansvarlig for kjøpesummen ved siden av Blaauw. Om innstevnte i tilfelle kan søke regress hos Blaauw, faar efter det anførte bli en sak dem imellem. - - -