Rt-1930-463

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-04-26
Publisert:	Rt-1930-463
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 147/1 s.a.
Parter:	Finansdepartementet og skattefogden i Østfold (regjeringsadvokaten) mot lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustru Inga's fellesbo (advokat Otto B. Dahl).
Forfatter:	Lie, Motzfeldt, Bonnevie, Hanssen, Næss, Alten, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:

I skiftetvist ved Onsøy skifterett mellem Finansdepartementet og skattefogden i Østfold paa den ene side og lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustru Inga's fellesbo paa den annen side, blev der av den beskikkede settedommer sorenskriver Aug. O. Aaset den 13 april 1927 avsagt decisjon, hvorved der blev saaledes decidert: «Lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustru Inga's fellesbo av Onsøy bør til skattefogden i Østfold utbetale kr. 114.500 med sedvanlige bankrenter fra 16 februar 1925. Statskassens restkrav paa kr. 10.217,42 anerkjennes som uprioritert fordring i boet. Tvistens omkostninger opheves».

Decisjonen blev fra begge sider paaanket til Oslo overrett, ved hvis dom av 16 april 1928 blev kjent for rett: «Skattefogden i Østfold paa statskassens vegne anerkjennes som uprioritert kreditor i avdød lensmann Hans Brønn og hustrus fellesbo av Onsøy for kr. 124.717,42. Forøvrig frifinnes nevnte bo for Finansdepartementets og skattefogdens tiltale i denne sak. Sakens omkostninger opheves». - Dommen blev avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for stadfestelse av skiftedecisjonen og ophevelse av sakens omkostninger for overretten.

Finansdepartementet og skattefogden i Østfold har nu paaanket overrettsdommen til Høiesterett, hvor der for dem er nedlagt saadan paastand: «1. Prinsipalt: At innstevnte tilpliktes at utlevere til skattefogden i Østfold paa statskassens vegne kr. 124.717,42 med tillegg av vanlig bankrente fra 16 februar 1925. 2. Subsidiært: At det paa konto nr. 13615 med Glemmen og Kraakerøy Sparebank ved lensmann Brønns død 6 februar 1925 innestaaende beløp med tillegg av vanlig bankrente kjennes at være sameie mellem skattefogden i Østfold paa statskassens vegne og avdøde lensmann Brønn og gjenlevende hustrus fellesbo, og saaledes at skattefogden i Østfolds sameierkrav blir kr. 124.717,42

Side:464

og boets kr. 9000, begge med tillegg av vanlig bank rente fra 16 februar 1925. I begge tilfelle: At innstevnte tilpliktes at betale appellantene sakens omkostninger, herunder salær til regjeringsadvokaten».

Innstevnte lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustru Inga's fellesbo har nedlagt saadan paastand: «1. Avdøde lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustrus fellesbo frifinnes for Finansdepartementets og skattefogden i Østfold fylkes krav, og 2. tilkjennes hos disse passende saksomkostninger for Høiesterett».

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters premisser. Appellantene har faatt bevilling til at fremsette følgende nye anførsel: «At appellantenes vindikasjonsrett maa være uavhengig av om sammenblanding har funnet sted med andre midier - det være sig andre be trodde midler eller avdøde lensmann Brønns egne midler», samt at nedlegge følgende nye subsidiære paastand: «At skattefogden i Østfold paa Finansdepartementets vegne sammen med dem som iøvrig maatte finnes at ha midler innestaaende paa konto nr. 13615 med Glemmen og Kraakerøy Sparebank kjennes at være eiendomsberettiget til det paa nevnte konto ved lensmann Brønns død innestaaende beløp». Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse som for overretten.

Domerne Lie og Næss tiltrer i vesentlige dele hvad der er anført av skifteretten og overrettens dissenterende medlem. Efter hvad der foreligger maa vi, - idet der foreløbig sees bort fra det beløp som korn inn paa checken fra And. H. Kiær & Co. Ltd., hvorom nedenfor, - gaa ut fra at det ikke lar sig paavise, om eller hvor stor del der av de beløp, som blev innbetalt paa skatt til statskassen i tidsrummet 1 januar til 2 februar 1925, og som blev lagt i felleskassen og blandet sammen med øvrige midler i kassen, er gjort innskudd paa konto nr. 13615 med Glemmen og Kraakerøy Sparebank ved innsettelsen av de runde summer paa denne konto i samme tidsrum, eller dog ikke om eller for hvor stor del der var noget igjen av saadanne beløp ved lensmann Brønns død, selv om man kunde gaa lit fra at de var blitt innsatt. Som følge herav kan staten ikke forsaavidt for nogen del ansees som fordringshaver efter fordringen paa banken eller gjøre eiendomsrett eller medeiendomsrett gjeldende til hvad der er utbetalt paa den av banken efter lensmann Brønns død.

Med hensyn til checken fra And. H. Kiær & Co. Ltd. er derimot stillingen den, at det beløp som den lød paa, og som banken ved mottagelsen av den hadde at godtgjøre lensmann Brønn for, blev godskrevet ham paa den foran omhandlede konto, og da der senere, før lensmann Brønns død, paa kontoen overhodet bare er hevet kr. 2000, stod der av beløpet fremdeles innsatt ved lensmann Bønns død ialfall kr. 114.500 ÷ kr. 2000 = kr. 112.500. Men hertil maa ogsaa innskrenkes hvad der kan paavises paa dette tidspunkt fremdeles at staa igjen av beløpet. Efter hvad der er oplyst kan det nemlig ikke sies mere enn, at der «i og for sig ikke er noget som tyder paa», at de 2000 kroner, som blev hevet, er tatt av det beløp som var godskrevet for checken. Og under disse

Side:465

omstendigheter kan det ikke ansees utelukket, at dette dog er tilfellet.

Spørsmaalet blir da om der forøvrig er nogen hindring for at an erkjenne staten som fordringshaver overfor banken forsaavidt angaar de omhandlede kr. 112.500 av det beløp, som innestod paa kontoen ved lensmann Brønns død. Herom bemerkes:

Ved mottagelsen av innbetalinger til statskassen paa skattefogdens vegne erhvervet lensmann Brønn eiendomsrett for staten, ikke for sig selv, til de innbetalte penger, og han hadde plikt til at føre en særskilt kasse for disse penger og at holde dem avsondret baade fra private midler og fra beløp som maatte være innfordret av ham efter opdrag av andre enn skattefogden. Det hevdes av boet, at «staten gjennem skattefogden i en aarrekke uten innsigelse har sett paa, at statens midler har vært sammenblandet med andre inngaatte midler»; men hvorledes det enn maatte forholde sig hermed, kan det, efter hvad der foreligger, ikke antas herved at være foregaatt nogen forandring i selve rettsforhldet forsaavidt angaar eiendomserhvervet til de innfordrede penger. En annen sak vilde det være, om statens eiendomsrett kunde gaa tapt gjennem en sammenblanding av statens midler med de øvrige midler i lensmannens bo, fordi det blev umulig at paavise hvilke gjenstander statens rett knyttet sig til.

Efter dette maa vi legge til grunn, at det var staten, ikke lensmannen, som fremdeles var fordringshaveren efter checken fra And. H. Kiær & Co. Ltd. ved dens overdrage-lse fra lensmannen til Glemmen og Kraakerøy Sparebank til innsettelse av dens beløp paa konto nr. 13615, da adgangen forsaavidt til at paavise identiteten av rettens gjenstand var i behold. Og efter hvad der foreligger oplyst om denne kontos øiemed, tilblivelsesmaate og behandling finner vi. at statens fordringsrett efter checken ved det passerte maa ansees omdannet til en medinnehaverrett i fordringen paa banken efter kontoen og vedblir at bestaa for hvad man til enhver tid kan gaa tit fra gjenstaar av checkbeløpet paa kontoen. Oplysningene finnes nemlig at godtgjøre, at kontoen blev oprettet i oktober 1924 under lersmannens sygdom av Jørgen Walle, som dengang enten likesom ialfall noget senere var konstituert som lensmann eller dog faktisk bestyrte bestillingens gjøremaal i lensrmannens sygdomsforall, at hans hensikt hermed var at danne en konto for midler som innbetaltes til lensmannen i stillings medfør (eller kanskje betrodde midler i sin almindelighet), og særlig at sikre at det offentliges midler alltid var i behold, og endelig at oprettelsen av kontoen fant sted med fullt overlegg uten lensmannens vidende for at utelukke denne fra at disponere over offentlige midler til private, hvad han hadde gjort ved flere anledninger. Likeledes maa der efter oplysningene ansees forholdt med kontoen i overensstemmelse med dens øiemed. Under disse omstendigheter finner vi, kontoen maa tillegges en tilstrekkelig begrenset karakter til ikke at kunne betraktes som en del av lensmannens felleskasse. Den maa rettest opfattes som en særskilt kasse for midler, som skulde eller burde holdes adskilt fra de almindelige kassemidler. Og den omstendighet at der ogsaa innenfor denne

Side:466

særskilte kasse foreligger en sammenblanding av midler fra forskjellige kilder, bør derfor ikke med rimelighet ha annen følge, enn at der inntrer et rettsfellesskap mellem rettighetshaverne til de forskjellige deler av midlene. Hvis de midler som efterhvert blev innsatt paa kontoen, istedet var blitt lagt i en særskilt kasse paa lensmannens kontor under forøvrig samme omstendigheter, maatte statens forholdsvise sameierrett i kassens penger for checkbeløpet anerkjennes, se Scheels tingsrett side 379 og Gjelsviks tingrett (2nen utgave) side 328. Og at ikke denne fremgangs maate, men innsettelse av midlene paa en særskilt bankkonto er benyttet, skjønnes ikke i hovedsaken at kunne gjøre fra eller til. Forskjellen blir naturlig bare den, at staten i siste tilfelle blir medinnehaver av en fordring paa banken, ikke som i første tilfelle sameier i kontante pengemidler.

Efter det anførte stemmer vi for at staten kjennes berettiget til kr. 112.500 av det deponerte beløp, hvortil kommer forholdsvis innvundne bankrenter fra 16 februar 1925, mens den forøvrig, nemlig for kr. 124.717,42 ÷ kr. 112.500 = kr. 12.217,42, bare kan bli at anerkjenne som uprioritert fordringshaver i boet.

Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.

Dommerne Motzfeldt og Bonnevie, som iøvrig i vesentlige deler kan tiltre det av dommerne Lie og Næss anførte, finner ikke grunn til at redusere statens krav med de kr. 2000, som blev hevet paa konto nr. 13615 den 4 februar 1925. Dette uttag maa aapenbart referere sig til det beløp - ca. kr. 11.600 - som innestod paa kontoen 2 februar, da checken fra Kiær & Co. blev kreditert.

Avgjørende for statens rett til hele checkbeløpet finnes følgende betraktninger:

Det dreier sig ikke her om nogensomhelst sammenblanding av kontante penger, idet den konstituerte lensmann ikke realiserte checken i penger, men direkte overdrog den til banken mot at krediteres paa konto nr. 13615. Men herved blev ikke denne del av det paa kontoen innestaaende beløp lensmann Brønns eiendom, - ikke engang om man betrakter kontoen iøvrig som lensmann Brønns raadighet undergitt. Kontoen disponertes faktisk alene av den konstituerte lensmann Walle, som hadde oprettet kontoen nettop for at sikre at ha til raadighet en bankkonto, som den syke lensmann Brønn ikke kunde trekke paa. Det var aapenbart den konstituerte lensmanns rett og plikt med hensyn til checken fra Kiær & Co. at dra omsorg for, at checken ikke blev anvendt paa annen maate enn til fyldestgjørelse av statens heromhandlede skattekrav. At han istedetfor likefrem at sende checken til skattefogden valgte at anbringe den i banken for derefter at trekke egen check paa banken, skyldtes ene og alene hensiktsmessighetshensyn. Det er ikke engang antydet, at Walle hadde nogen illegitim hensikt med arrangementet. Hverken Brønn eller konstituerede lensmann Walle har nogengang vært eier av checken, som av Kiær & Co. i betalingshensikt var overlevert Walle i dennes egenskap av statens fullmektig ved skatteinnkrevningen. Statens eiendomsrett til checken blev ved dennes anbringelse i banken ombyttet med eiendomsrett til den tilsvarende

Side:467

fordring paa banken. Denne konstruksjon utelukkes ikke derved, at samme bankkonto tildels var blitt benyttet av Walle paa en maate som for disse øvrige midlers vedkommende faktisk gjorde det vanskelig at eftervise hvor de enkelte innskuddsbeløp oprinnelig skrev sig fra, idet runde beløp fra lensmannskontorets kasse har vært innsatt. Sammenblandingen har for disse beløps vedkommende funnet sted i lensmannskontorets kasse og ikke gjennem denne bankkonto. Men checkbeløpet har ikke passert kassen og har ikke vært sammenblandet med andre midler, det har i sin helhet innestaatt paa kontoen i de tre dager det her gjelder.

I henhold til det anførte stemmer vi for, at staten tilkjennes kr. 114.500 med renter og anerkjennes som uprioritert kreditor for kr. 10.217,42. - Vi er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommerne Hanssen og Alten og justitiarius Berg kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige henholde sig til den av overrettens flertall givne begrunnelse. - Med hensyn til saksomkostningene er vi enige med de øvrige voterende.

Dom:

Skattefogden i Østfold paa statskassens vegne kjennes berettiget til kr. 112.500 av det deponerte beløp med bankrenter fra 16 februar 1925, og anerkjennes som uprioritert fordringshaver i lensmann Hans Brønn og gjenlevende hustru Ingas fellesbo for kr. 12.217,42. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skifterettens decision:

Den 6 februar 1925 avgikk lensmann i Glemmen Hans Brønn ved døden og hans gjenlevende hustru begjærte under 18 s. m. boet tatt under skiftebehandling. Registrering avholdtes 20 s. m., og under denne blev blandt annet paa kontoret funnet et forseglet brev til skattefogden i Østfold. Efter den kst. lensmann Walles utsagn inneholdt dette brev en check paa kr. 124.717,12 utstedt av Glemmen og Kraakerøy Sparebank og trukket paa Bøndernes Bank, Oslo. Skattefogden protesterte mot, at brevet blev brudt, og at checken blev registrert. Walle tilføiet, at beløpet utgjorde skatter m.v. innkassert av ham efter 31 desember 1924 til dødsdagen, og at pengene efterhaanden var innsatt i en bank og nu var uttatt for at remitteres. Det maa antas at beløpet er en del av de efter kontoutskriften fra banken uttatte kr. 132.000.

I samling 27 februar blev efter den opnevnte bestyrer advokat Dahls forslag besluttet, at beløpet skulde innsettes i Glemmen og Kraakerøy Sparebank under navn lensmannen i Glemmen (oppebørsler for statskassen), og at hermed intet skulde være foregrepet med hensyn til hvem det skulde tilfalle. - - -

Efter den av bestyreren utarbeidede status skulde boet vise et underskudd paa ca. 66.000 kr.

Lensmannen har hatt en konto i Fredriksstad Privatbank nr. 183/44 lydende paa «lensmannen i Glemmen» og som synes at ha vært mest benyttet. Denne konto viste ved aarsskiftet 1924/25 en balanse i lensmannens favør paa kr. 24.338,97, men da banken innstillet høsten 1924 er siste bevegelse datert 18 september 1924. For at skaffe de penger man saaledes

Side:468

ikke kunde faa ut, optok lensmannen antagelig i Fredriksstad Sparebank et laan paa 25.000 kr. Dessuten benyttet han Glemmen og Kraakerøy Sparebank, hvor haddes en konto nr. 11039 lydende paa «Glemmen lensmannskontor», men hvorpaa siden vaaren 1922 kun har innestaattet mindre beløp og ingen bevegelse funnet sted, enn videre nr. 13228 lydende paa «Glemmen lensmannskontor 2» og som er avsluttet 20 oktober 1924 da restbeløpet uttokes. Denne konto viser for tidsrummet 12 mars til 20 oktober, som kontokuranten omfatter, en samlet inn- og utbetaling av kr. 260.463,85 iberegnet renter. Videre en konto nr. 13625 lydende paa «lensmannen i Glemmen», hvorfor kontokurant er fremlagt for tidsrummet 20 oktober 1924 til 20 februar 1925, saa man da synes at være gaatt over fra 13228 til denne. For inngaaende midler har der vært benyttet aaret ut, men for utgaaende til 28 januar 1925. Efter lensmann Brønns død er dog paa begge sider et par bevegelser. Ved aarsskiftet viste kontoen en saldo i lensmannens favør av kr. 69.072,21, men herav utgikk kr. 44.878,35 før dødsfallet og en del efter.

Enn videre benyttedes en konto nr. 13615 som har mest interesse for denne sak og som lød paa «Glemmens lensmannskontor», hvorfor kontokurant er fremlagt omfattende tidsrummet 20 november 1924 til 20 februar 1925, da den avsluttedes med en balanse i kontorets favør av kr. 679.14. Paa kontoen innestod intet før 20 november. Denne konto viste ved aarsskiftet en saldo i lensmannens favør av kr. 14.591,64 iberegnet renter, og innsattes i tiden 1 januar til og med 2 februar kr. 150.087,50 og uttokes fra 6 januar til 4 februar kr. 39.000, og innestod der saaledes ved lensmannens død her kr. 123.679,14, hvorav fra 1924 kr. 14.591,64.

Den under sykdommen og senere konstituerte lensmann Walle og kasserersken frk. Hauge har vært avhørt som vidner, og efter disses forklaringer har regnskapsførslen foregaatt paa den maate, at kasseersken, naar hun hadde for mange penger i kassen satte avrundede beløp i banken og herfor fikk kvitteringer. Hver lørdag leverte hun lensmann Brønn opgjør med spesifikasjon over hvad de forskjellige konti viste og med penger og kvitteringer fra banken. Om lensmannen til enhver tid hadde de nødvendige midler til at dekke de forskjellige krav, hadde hun ikke nogen anledning til at undersøke, og hadde hun heller ingen mistanke om, at han ikke hadde det. Der førtes saaledes en felles kasse for det der gikk gjennem kontoret, og det hendte ogsaa, at der av denne kasse utbetaltes rekvirenter av auksjoner for skifteretten og private forskudd. Hvorvidt lensmannen i tilfelle hadde motsvarende private midler kjente vidnet ikke til og hadde heller ingen adgang til at undersøke.

Walle forklarer videre, at da han blev opmerksom paa at lensmann Brønn utstedte checker til private paa de bøker der før benyttedes til offentlige midler, oprettet han 20 november 1924 uten lensmannens vitende en konto nr. 13615 for at forebygge dette, og paa beste maate at sikre at offentlige midler var i behold. Denne konto fikk lensmann Brønn aldri vite noget om. Til dekning av hvad Brønn saaledes hadde trukket blev (før 1 januar 1925) av vidnet innsatt et tilsvarende beløp. «Hvis der efter 1 januar 1923 er innkommet penger ved auksjoner, inkassasjoner etc., saa er disse beløp innsatt paa konto nr. 13615».

Der har saaledes ved Glemmen lensmannskontor ikke vært holdt særskilt kasse for offentlige midler, men alle gjennem kontoret innkomne penger, saavel offentlige som private, slaatt sammen. Dette forhold har fortsatt

Side:469

den hele tid, men da lensmann Brønns sygdom tilslutt hindret ham i at komme paa kontoret, og dettes ledelse helt maatte overlates en annen, som ingen adgang hadde til at sette sig inn i Brønns økonomiske stilling og heller ingen grunn hadde til at gaa ut fra, at han ikke var solvent, gikk det paa samme maate inntil den konstituerte opdaget det nevnte tilfelle med checker til private. Som rimelig var tok han da sine forholdsregler og oprettet en konto som Brønn ikke fikk rede paa og derfor heller ikke kunde trekke paa. Denne kontos hensikt var ikke at gjøre nogen forandring i kasseførslen, men kun at sikre sig at offentlige midler var i behold. Dette mente han at opnaa ved at sette pengene inn paa en konto, som Brønn ikke hadde adgang til at trekke paa, og dette var den eneste forandring som blev gjort. I realiteten gikk imidlertid hensikten videre, nemlig at sikre sig at alle midler, der kom inn ved ham ogsaa gikk til rette vedkommende, og derfor blev ikke bare offentlige midler, men ogsaa private, hvis saadanne kom inn, satt paa samme konto og med avrundede beløp og akkurat paa samme maate som før. Spørsmaalet om de saaledes innsatte penger kunde sies at danne en særskilt kasse, som uavhengig av Brønns personlige økonomiske forhold skulde kunne komme de respektive eiere tilgode, foreligger ikke til løsning i denne sak, hvor tvisten kun dreier sig om de i tidsrummet 1 januar til 6 februar innkomne skattebeløp, og som skal utgjøre kr. 124.717,42, kan vindiseres fra denne bankkonto og ikke smelte inn i felleskassen.

Disse skattebeløp er paa samme maate som før, efterhvert som de innkom, gaatt i felleskassen og maa sies der at ha smeltet sammen med de øvrige midler som er inngatt i samme kasse. Der er ogsaa nu som før innsatt runde summer uten at disse nogengang nøiaktig motsvarer hvad der siden siste innbetaling er innkommet i skatter eller andre offentlige midler.

Der sees i det kritiske tidsrum innkommet i felleskassen av skattebeløp kr. 124.093,35, samt det der er innkommet fra 3 til 6 februar og som ikke kan sees hvad er, men man maa gaa ut fra at dette er differensen mellem 124.717,42 og 124.093,35 eller deromkring, idet der den 1 januar kan ha vært noget igjen fra 31 desember.

Til tross for at disse penger nok kan sies at være i behold, kan de allikevel ikke vindiseres, da betingelsen herfor maa være, at der har vært holdt egen kasse for disse, og at de saaledes ikke har kunnet smelte sammen med de øvrige midler, og egen kasse har det med denne konto aldri vært tanken at oprette og har den heller ikke vært praktisert som saadan.

Citantens paastand i punkt 1 kan derfor forsaavidt ikke tas tilfølge.

Derimot er det et annet spørsmaal om noget kan direkte paavises at være i behold og ikke blandet sammen i felleskassen, og om der i saafall er adgang til at vindisere dette. Dette spørsmaal opstaar kun for And. H. Kiær & Co. Ltd. dets skattebeløp paa kr. 114.500, hvor det er paa det rene, at firmaet den 29 januar til dekning av diverse statsskatter anviste paa Den norske Creditbank kr. 114.500 til ordre lensmannen i Glemmen og at der den 2 februar innsattes paa konto 13.615 kr. 116.087,50 i checker, hvorav «kr. 114.500 utgjordes av Den norske Creditbanks check nr. 760283 1/And. H. Kiær & Co. Ltd.» Man staar saaledes her overfor et tilfelle, hvor pengene ikke i kontanter, men i anvisning er innkommet i felleskassen og anvisningen saa ombyttet med Creditbankens check og som direkte er gaatt paa lensmannens konto i Glemmen og Kraakerøy Sparebank og først ved avskrivning paa denne konto har virket befriende for vedkommende

Side:470

skattedebitor, og der henstod beløpet ved lensmannens død. Rigtignok sees der den 4 februar uttatt kr. 2000, men da der før var penger paa kontoen og posten ikke antas at vedkomme dette skattebeløp, kan dette ikke tillegges nogen betydning her. Dette beløp, som ogsaa er innbetalt de siste dager før Brønns død, kan saaledes ikke sies smeltet sammen med felleskassen, men direkte postert i banken fra en fordring paa Creditbanken og som Sparebanken har godkjent. I lensmannens kasse har beløpet i realiteten aldri vært uten i form av en anvisning. Det maa derfor være juridisk riktig at si, at dette beløp er i behold i Sparebanken og gjenstand for vindikasjon. Et motsatt resultat vil ogsaa skaffe kreditorene en helt upaaregnet og urimelig berikelse, saa billighetshensyn ogsaa taler for vindikasjon her.

Boet maa derfor tilpliktes at utlevere til skattefogden kr. 114.500 med sedvanlige bankrenter fra 16 februar 1925.

For det resterende av skattefogdens krav opstaar spørsmaalet om statens eller skattefogdens prioritet i en lensmanns bo, men dette er avgjort ved høiesterettsdom av 25 januar 1927 i den retning, at der ingen saadan fortrinsrett kan gjøres gjeldende, saa nærværende rett ikke kan gaa inn paa det spørsmaal.

Resten av fordringen, mot hvilken ingen innsigelse ellers er fremsatt, kr. 124.717,42 ÷ kr. 114.500 = kr. 10.217,42 maa da bli at anerkjenne som uprioritert fordring. - - - Aug. C. Aaset.

Av overrettens dom:

- - - Førstvoterende kommer til et annet resultat enn skifteretten. Som saken foreligger for overretten er den et rent vindikasjonsspørsmaal. Som av skifteretten anført har der ikke vært holdt særskilt kasse for statsskattemidler. Auksjonspenger, privat inkasso, kommunale oppebørsler og statsmidler er lagt i felles kasse, hvorfra ogsaa uttellinger er skjedd baade for privat og offentlig regning. Vindikasjon av den forøvrig helt ubetydelige kassebeholdning vil derfor ikke kunde skje, jfr. Schweigaards process III utgave 1885 side 263.

Lensmannen har ikke i nevneverdig utstrekning holdt betrodde midler i kasse som mynt eller pengesedler. Alt som ikke trengtes til dekkelse av løpende utgifter blev som regel i runde summer innsatt i bank. Der er benyttet forskjellige bankkonti, dels folio, dels sparebankkonti med forskjellige betegnelser. Men der kan ikke sees at ha vært anvendt deposisjon in specie eller at være aapnet nogen konto lyden de paa skattefogden, Finansdepartementet, statskassen eller lignende særbetegnelse for statsskatter. Ved innskuddet i bankene er eiendomsretten til pengene gaatt over til disse og enhver vindikasjon avskaaret. Pengene er ombyttet med fordringer. Kreditor efter disse er ikke staten eller skattefogden, men lensmannen overfor hvem banken har forpliktet sig til at tilbakebetale pengene. Paa den annen side, hvis lensmannen innsetter statsskatt paa en konto: skattefogden, er det denne som blir bankens kreditor, og midlene er derved endelig utgaatt av lensmannens bo.

Finansdepartementet hevder, at hele dets tilgodehavende ved dødsfallet innestod paa en enkelt konto nr. 13615 med Glemmen og Kraakerøy Sparebank, der kun var benyttet for statsskatter, og var oprettet nettop for at sikre, at disse ikke blev disponert i andre øiemed. Kontoret bestyredes under lensmannens sygdom av den senere konstituerte lensmann Walle. Denne var blitt opmerksom paa, at lensmannen personlig trakk paa en annen

Side:471

konto, hvorpaa skattemidler var innsatt, og Walle hadde derfor oprettet en ny konto, som lensmannen personlig ikke hadde kjennskap til. Men innskuddet lød paa Glemmen lensmannskontor. Imidlertid er der paa denne konto ikke bare innsatt statsmidler. Selv om det hadde vært Walles hensikt med kontoens oprettelse at sikre statsmidler kan jeg dog ikke finne, at staten kan ansees som kreditor efter boken, hvis saldo ved dødsfallet oversteg statens tilgodehavende, idet der innestod kr. 125.679,14. Naar penger fra forskjellige kilder er inngaatt og paa saadan maate, at det ikke engang kan paavises hvorledes det i hvert enkelt tilfelle er skjedd, mener jeg at det er klart at kontoens betegnelse svarer til det sande forhold, nemlig at innskuddet er skjedd for lensmannskontorets regning. Det er lensmannen som er rette kreditor. Staten har da ikke noget rettskrav paa at faa kontraboken utlevert til hel fyldestgjørelse for sig til skade for de øvrige kreditorer. Ennu mindre er der nogen adgang til at forsøke konstatert, hvor meget av statsskatt der faktisk er innsatt og tilkjenne statskassen dette. Et obligatorisk krav av denne art er ukjent og eiendomsrett foreligger ikke.

Hvad spesielt angaar det statsskattebeløp som ved decisjonen er tilkjent skattefogden bemerkes, at det utgjør statsskatt innbetalt av And. H. Kiær & Co. Ltd. Det blev oversendt lensmannen i form av check paa Den norske Creditbank til ordre lensmannen i Glemmen. Checken er endossert til Glemmen og Kraakerøy Sparebank, som har godskrevet lensmannskontoret for dens utbringende paa konto nr. 13615. For dette beløps vedkommende har saaledes ikke penger passert lensmannens kasse. Skattefogden har ikke vært kreditor efter checken eller eier av den. Checkfordringen maa forutsettes ikke lengere at eksistere. Nogen grunn til at behandle dette innskudd paa en annen maate enn statens øvrige tilgodehavende kan derfor ikke finnes at foreligge. - - - O. A. Miøen.

I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Axel Andersen.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og finner i alt vesentlig at kunne tiltre dens begrunnelse. Efter det oplyste maa det visstnok antas, at der efter 1 januar 1925 bare blev brukt én bankbok ved lensmannskontoret, nemlig konto nr. 13615, og meningen med oprettelsen av denne konto var visselig at sikre, at det offentliges midler var i behold. Dette kan dog ikke forstaaes saa, at kontoen udelukkende tok sikte paa hvad der tilkom staten. Den har gjeldt oppebørsler i det hele. At kontoen ogsaa omfattet kommunale midler og delvis bomidler fremholder skattefogden selv i sin skrivelse av 7 september 1925. Ogsaa hvad der efter 1 januar 1925 var innkommet av penger ved auksjoner, inkassasjoner etc. var efter Walles utsagn innsatt paa denne konto. Under disse omstendigheter og da kontoen ikke lød paa skattefogden, men blott paa lensmannskontoret - og saaledes enn ikke paa lensmannsbestillingen -, kan man heller ikke efter min mening uten videre anse den heromhandlede konto som nogen separat konto for det offentliges oppebørsler. Som Walle uttrykkelig anfører, blev der ved aarsskiftet 1924-1925 ikke iøvrig foretatt nogen forandring i kasse og regnskapsførslen ved lensmannskontoret, og noget saadant var overhodet - som ogsaa skifteretten bemerker - ikke tilsiktet ved oprettelsen av den nye konto.

Hvad angaar den fra And H. Kiær & Co. Ltd. mottatte check paa Den norske Creditbank stor kr. 114.500 til dekning av skyldig statsskatt,

Side:472

skal jeg bemerke at denne check ikke - som det anføres i premissene til skifteretten decisjon - blev ombyttet med en ny check, men checken blev som av førstvoterende nevnt endossert til Glemmen og Kraakerøy Sparebank. Denne omstendighet antas dog ikke at kunne gjøre nogen forskjell, hvor det gjelder spørsmaalet om noget er i behold av hvad der var innbetalt til dekning av statskassens tilkommende. Og hvad dette spørsmaal angaar mener jeg med skifteretten, at det beløp det her gjelder og som var inngaatt faa dager før lensmann Brønns død, staar i en særstilling. Nogen bestanddel av felleskassen har beløpet i virkeligheten aldri utgjort. Dette i forbinnelse med, at det ved oprettelsen av konto nr. 13615, som det blev postert paa, var et ialfall vesentlig formaal at sikre de offentlige oppebørsler og at disse paa det kritiske tidspunkt utgjorde den aldeles overveiende del av det paa kontoen innestaaende, gjør det ogsaa efter min mening berettiget at anta, at beløpet ikke har tapt sin individualitet, men er i behold for det offentlige.

Jeg voterer efter dette for samme resultat som skifteretten, dog saaledes at sakens omkostninger for overretten opheves. J. Soldan.