Rt-1930-633

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-06-03
Publisert:	Rt-1930-633
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.-nr. 179/1 s.a.
Parter:	Odd Olsen Nordstrøm (selv) mot Ole Israelsens konkursbo (selv).
Forfatter:	Dommerne Scheel, Bang, Paulsen, Schjelderup, Alten, Dahl, Backer
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §358, Konkursloven (1863) §43, §10, §360, §383

Ved dom avsagt 20 oktober 1928 ved Senja herredsrett av sorenskriveren med domsmenn blev saaledes kjent for rett: "Skjøte fra Ole Israelsen til Odd Olsen datert 17 oktober 1922, tgl. 5 mars 1923 paa eiendommen Nordstrøm gnr. 16 bnr. 15 i Sørreisa med hus, besetning, gaardsredskaper og innbo kjennes ugyldig at være, saaledes at eiendommen og det øvrige i salget medfølgende ansees at tilhøre Ole Israelsens konkursbo. Hver part bærer sine omkostninger".

Efterat dommen av Odd Olsen i betimelig tid var paaanket til Trondhjems overrett, blev anken ved denne retts kjennelse 14 mars 1929 avvist fra overretten under ophevelse av omkostningene i ankesaken, fordi ankegjenstandens verdi antokes at utgjøre mere enn 5000 kr. Der fastsattes en frist paa 6 uker til ankens innbringelse for Høiesterett som rette ankedomstol.

Saken er derpaa av Odd Olsen innbragt for Høiesterett ved ankeerklæring av 6 april 1929. Hans paastand gaar ut paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett, idet han gjør gjeldende, at herredsretten har tatt feil, naar den har ansett det i saken omhandlede skjøte som proforma verk og funnet det bevist, at den kontante del av kjøpesummen ikke er betalt.

Ole Israelsens konkursbo har nedlagt paastand om stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Høiesterett er enig med overretten i, at anken rettelig henhører under Høiesteretts behandling.

Med hensyn til sakens gjenstand og dens nærmere faktiske omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner.

Side:634

Parts- og vidneforklaringer for herredsretten er ikke bokført. Derimot er paa foranledning av den ankende part foretatt en bevisoptagelse i Senja den 26 juni 1929. Under denne er avhørt to av de for herredsretten førte 6 vidner, og dessuten to andre. Vidnernes forklaringer om Odd Olsens inntekter av fisketurer i aarene 1919-1920 stemmer i alt vesentlig med, hvad herredsretten er gaatt ut fra. Det samme er tilfellet med en erklæring avgitt av Bernhoft Rørslet, som Odd Olsen var med paa fiske i 1920. Videre har hans far forklart, at det alt før skjøtet blev skrevet høsten 1922 hadde vært meningen, at Odd skulde ha gaarden, og at han ved skjøtets utstedelse mottok 3000 kr. og tidligere hadde faatt 2000 kr., derav i 1919 1000 kr. Pengene er anvendt til at betale gjeld med. Naar Odd ikke var paa sjøen bodde han hjemme og arbeidet paa gaarden, hadde ogsaa andre jobber, f. eks. slaatt hos andre. Hjemme betalte Odd intet. Han hadde fritt ophold og gratis kost og klær baade til helg og arbeide. Med sjøbruk holdt han sig selv. Nogen gamle garn fikk han dog et av de første aarene. Vesentlig overensstemmende hermed er morens forklaring, som dog ikke omfatter betalingen av de 3000 kr. ved skjøtets utstedelse. Ophold, kost og klær skulde han ha gratis, sier hun, forat han kunde beholde sine opsparte penger selv inntil den dag kom, da han skulde ta og betale eiendommen. Et annet vidne, Forsberg, uttaler, at Odd efter hans og andres mening høsten 1922 skulde være god for 3000 kr. Vidnet fortsetter videre: "Det var jeg som skrev kladd til det omhandlede skjøte. Elias Olsen kom ned til mig og bad mig skrive skjøte fra faren til Odd. Det hadde da allerede vært noget tale blandt folk om, at eiendommen til kausjonisten Angell Steinhaug skulde overskjøtes til en av sønnerne hans, og at det skulde skje paa grunn av Maalselvbanken. Jeg spurte derfor halvt i spøk om skjøtet skulde skrives for at komme undav banken. Men hertil svarte Elias, at av banken hadde de ingenting at frykte, da laanet var vedlikeholdt og han dessuten ventet snart at faa assuransen for m/k "Gunvor". Odd Olsens bror Elias har herom forklart, at "efterat min søster hadde skrevet skjøtet til Odd blev det liggende en stund hjemme før det blev sendt til tinglysning. Da der ikke var anvendt juridisk bistand, vilde vi gjerne ha Forsbergs utkast til skjøte ogsaa, saa vi hadde det at sammenligne med. Forsbergs utkast brukte vi dog ikke; jeg fortalte ikke Forsberg om, at vi allerede hadde skrevet skjøte". Iøvrig forklarer dette vidne bl.a., at Odd var med ham paa "Gunvor" fra efter lofotfisket 1920 og til slutten av 1922, og i denne tid fikk to opgjør paa tilsammen 1280 kroner.

Endelig foreligger for Høiesterett ubeedige forklaringer avgitt paa generalkonsulatet i New York av Odd Olsens søster Valborg og hennes mann Ingvald Martinson. Sistnevnte forklarer, at han som vitterlighetsvidne underskrev det omhandlede skjøte den 17 oktober 1922, at han da saa at 3000 kr. blev betalt av Odd 0lsen, og at Ole Israelsen erkjente tidligere at ha mottatt paa kjøpesummen 2000 kr. Det samme forklarer Valborg Martinson, som nevnte skrev skjøtet. Og hun tillegger, at hun personlig har kjenskap

Side:635

til, at Odd Olsen hadde opspart et saa stort beløp som 3000 kr. paa fiske.

Angaaende de for herredsretten avgivne forklaringer har appellanten under høiesterettsprosedyren uten motsigelse anført, at det ene vitterlighetsvidne, Leonard Olsen, som avhørtes i herredsretten, forklarte at han, da skjøtet blev skrevet, ikke saa paa at kr. 3000 blev betalt, men hørte noget om at det skulde være betalt.

Høiesterett finner ikke, at saken er bragt i nogen vesentlig endret stilling ved de for Høiesterett foreliggende forklaringer fra tidligere avhørte og fra nye vidner. Særlig finner man ikke at kunne legge nogen avgjørende vekt paa de lite habile amerikanske vidners ubeedigede og iøvrig under lite betryggende forhold avgivne forklaringer, som lett kan tenkes at bero paa en sammenblanding av det, som de har hørt si, med hvad de mener at ha sett. Paa den annen side finner man, at der i en sak som den foreliggende er grunn til at legge stor vekt paa den omstendighet, at den enstemmige herredsrettsdom sees at være utslag av en bestemt opfatning, som retten er kommet til efter at ha hatt en anledning, som Høiesterett ikke har til at danne sig en mening om de avhørte personers troverdighet ved at iaktta deres fremtreden og paahøre deres forklaringer.

Man finner derfor ikke at kunne forkaste den bevisbedømmelse hvorpaa herredsrettens dom er bygget, og er paa grunnlag herav enig i domsutslaget.

Saksomkostninger for Høiesterett maa den ankende part betale sin motpart. Derimot antas der, da motanke ikke foreligger, ikke at være anledning til at ta tilfølge konkursboets paastand om tilkjennelse av saksomkostninger ogsaa for herredsretten. Se tvistemaalslovens §383.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Odd Olsen til Ole Israelsens konkursbo 400 kroner innen 2 uker efter dommens forkynnelse.

Av overrettens avvisningskjennelse:

Ankeerklæringen er inngitt i betimelig tid og behandlet paa lovbefalet maate. Den paaankede dom finnes ikke at lide av ugyldighetsgrunner som retten av eget tiltak maa tillegge virkning.

Imidlertid finner jeg at anken maa avvises fra overretten, fordi ankegjenstandens verdi maa antas at utgjøre mere enn 5000 kroner.

Den ankende parts ankeerklæring og hans skrivelse av 17/9 1928 viser, at han ansetter verdien av den omtvistede eiendom tillikemed de medfølgende løsøregjenstande til 6000 kr. Efter hans mening maa imidlertid fradras gjeld som han har overtatt i skjøtet, med kr. 2165, hvorefter han opfører ankegjenstandens verdi med kr. 3834,90.

I denne forbindelse bemerkes, at herredsretten i dommen har ansatt verdien av de omtvistede gjenstande til 6000 kr., men heri opføres til fradrag gjeld til Hypotekbanken, som i skjøtet er opført med kr. 1373,73.

Side:636

Differansen mellem dette beløp og den ankende parts fradragspost er kr. 851,37 som er gjeld til Sørreisa Sparebank. Ogsaa denne gjeldspost er overtatt i skjøtet, men har ikke pantesikkerhet i den faste eiendom.

Efter min mening er der ikke nogen grunn til at sette til side den skjedde verdiansettelse kr. 6000. Derimot antar jeg at der ikke er adgang til at bringe i fradrag pantegjeld eller annen gjeld, som kjøperen, d.v.s. den ankende part har overtatt i skjøtet. I denne anledning bemerkes:

I det foreliggende tilfelle antas tvistegjenstandens verdi ved herredsretten og ankegjenstandens verdi at falle sammen; saavidt skjønnes kan ikke nogen av særbestemmelsene i tvistemaalslovens §358 komme til anvendelse i den foreliggende sak. Det er visstnok saa, at differansen mellem de omtvistede eiendeles verdi og pengeheftelsene paa eiendommen representerer partenes økonomiske interesse i saken. Men efter tvistemaalslovens §358, siste ledd, maa lovens §10 komme til anvendelse. Efter den siste bestemmelse skal som tvistegjenstand - og altsaa her som ankegjenstand - regne, det hele krav saken gjelder. Og i nærværende sak gjelder kravet eiendomsretten til den faste eiendom og de løsøregjenstander, som er omhandlet i skjøtet. Noget fradrag for heftelser paa den faste eiendom eller annen gjeld som er overtatt i skjøtet blir der da ikke adgang til at gjøre. Saavidt skjønnes stemmer denne avgjørelse med Altens kommentar til tvistemaalslovens anm. 1 og 2 til §10.

Efter det anførte maa resultatet bli, at saken avvises fra overretten. Om tilkjennelse av saksomkostninger blir der ikke tale allerede av den grunn, at motparten ikke har nedlagt paastand paa saadanne.

Jeg finner at burde peke paa at sakens parter ifølge sorenskriverens oversendelsesskrivelse er opmerksom paa, at spørmaalet om anken gaar til Høiesterett eller overretten er tvilsomt.

Forsaavidt den ankende part er uenig i overrettens avgjørelse, vil han kunne paakjære kjennelsen. For det tilfelle at den ankende part er enig med overretten antar jeg, at retten overensstemmende med tvistemaalslovens §360 II maa gi ham en kort frist for at inngi ankeerklæring til Høiesterett. Riktignok har §360 neppe tenkt paa feiltagelser av den art som tilfellet er i nærværende sak, men da feilen kan rettes og ikke kan betegnes som forsetlig, mener jeg at overretten ikke alene har rett, men ogsaa plikt til at fastsette frist for ny ankeerklæring til Høiesterett; forholdet maa med andre ord anskues paa samme maate som under den eldre prosessrett, se herom i Rt-1923-489 flg.

Harald Tessem.

Enig. Finn S. Brunn. N. M. Vaagland.

Av underrettens dom:

Gaardbruker Ole Israelsen Nordstrøm av Sørreisa er født i 1863 og hans hustru i 1865. De har 6 barn ilive, 4 døtre, som ikke spiller nogen rolle eller har nogen betydning i denne sak, og to sønner Elias, født i 1900 (eller muligens 1899 eller 1901) og Odd, født xx.xx.1903. Begge sønner er ugifte og har bodd og bor i foreldrehjemmet.

Ole Israelsen og hustru eiet gaarden Nordstrøm gnr. 16 bnr. 15 av skyld l.m. 20 øre i Sørreisa. Paa gaarden fødes hest, 3 kjør og almindelig med smaafe. Der er ved til husbehov. Stuebygningen skal være ca. 60 aar gammel. Fjøset er opført av Ole Israelsen selv for 23 aar siden. Under høikonjunkturen antar retten, at gaarden kunde ha en verdi av kr. 15000 - kanskje.

Side:637

mer. Høsten 1922, hvilket tidspunkt retten nedenfor kommer nærmere tilbake til, da verdiene paa eiendomme var sunket betydelig, omenn ikke paa langt nær saa lavt som nu, antar retten at verdien kan settes til omkring kr. 8000, ialfall ikke under.

I februar maaned 1920 erholdt Elias Olsen et laan i Maalselven Sparebank stort kr. 13000 til innkjøp av en fiskeskjøite. Laanet blev bevilget kun mot kausjonister, uten pantesikkerhet i baat eller eiendom, iallfall eiendom, mens det ikke har kunnet bringes sikkert paa det rene under hovedforhandlingen, om banken hadde pant i skjøiten. Betydning for saken har det neppe enten forholdet var det ene eller annet.

Kausjonister var Ole Israelsen Nordstrøm og foruten ham Jakob Eliassen Gothesjord, Angell Amundsen Steinhaug, Ludv. E. Skotvik, Gottfred Gulbrandsen Nordstrøm og Halvdan Broks. Overfor banken stod alle kausjonister paa like fot m. h. t. ansvaret, men det har sikkerlig faktisk og praktisk vært saa, at alle vedkommende har regnet med at Ole Israelsen som laantagerens far først og fremst skulde staa for ansvaret og vilde være den som banken først og fremst kom til at holde sig til om det skulde gaa galt.

For laanet kjøpte Elias Olsen fra Helgeland m/k "Gunvor". Skjøiten var bygget i Salten i 1912 og hadde en 15 hk. Dan-motor bygget i 1914. Skjøitens dimensjoner var 48 X 16,6 fot, og den brukte under fiske paa Lofoten og Finnmarken 4 dorrier(?).

Odd Olsen gjorde sin første tur aaret 1918 ikke fullt 15 aar gammel, da han var kokk og arbeider paa et kjøpefartøi under Finnmark-fisket. Turen varte et par maaneder. Han husker ikke lønnen, men tror det var 150 kr. maaneden. Han tror han var paa not høsten samme aar. I 1919 deltok han i Lofotfisket som kar med Joachim Thomassens skjøite. De drev med garn. Odd Olsen hadde garn som faren eiet og hadde brukt. Lotten blev ca. 700 kr. hvorav han under turen efter høvedsmannens vidneforklaring - støttet til hans bøker - brukte kr. 236,24. Resten fikk Odd Olsen utbetalt efter fisket. Fra vaaren 1919 til høsten samme aar var Odd Olsen i 6 maaneder hyrekar hos Gottlieb Eliassen paa dennes fisketablissement i Finnmarken. Han hadde 200 kr. maaneden, fri kokmat og fritt hus. Efter Eliassens vidneforklaring brukte Odd ikke meget i Finnmarken, og fikk den største del av sitt tilgodehavende, tilsammen 1200 kroner, for de 6 maaneder utbetalt kontant ved sin hjemkomst til Sørreisa. Odd kom saa sent hjem den høst, at han ikke reiste paa sildetur, men blev hjemme til Lofotfisket 1920. Da var han garnfisker med Bernhoft Rørsets skjøite. Han hadde fremdeles farens gamle garnbruk, men kjøpte efter sin egen forklaring 3-4 garn selv. Bruttolotten blev noget over 2500 kroner. Hvor meget Odd fikk som nettobeløp ved hjemkomsten er ikke oplyst, idet høvedsmannen er paa sildetur og ikke har kunnet føres som vidne. Naar de nye garn og andre utgifter var betalt, kan man gaa ut fra at Odd har hatt ibehold 1800-2000 kroner.

Mens Odd var paa Lofoten hadde broren Elias kjøpt skjøiten "Gunvor", og med den var Odd paa Finnmarken 1920 som maskinist. De drev med line. Elias var syk under Finnmarksfisket, saa Odd brukte hans linebruk og noget av farens. Lotten blev efter Odds forklaring ca. 500 kr. Om høsttur husker Odd intet. Retten gaar ut fra at fortjeneste at nevne har der ialfall ikke vært. Under Lofotfisket i 1921 var Odd fremdeles med "Gunvor". De drev med line, og Odd maatte det aar kjøpe sig bruk. Lotten husker han ikke. Det er imidlertid paa det rene, at 1921 var et daarlig aar paa Lofoten, og lotten har neppe vært større enn, at den gikk med til bruket praktisk talt.

Side:638

I Finnmarkfisket deltok m/k "Gunvor" i likhet med flere andre av fartøiene her fra distriktene ikke, idet man paa forhaand ansaa fisket ulønnsomt. Elias Olsen gikk nogen fraktturer med skjøiten, hvad der efter rettens skjønn ikke var stort at tjene paa. Om høsten samme aar var Odd paa sildetur med garn. Han husker ikke lotten, men tror den var et par hundre kroner. Vinteren 1922 var Odd med "Gunvor" under fraktturer. De var ikke paa Lofoten det aaret. Derimot deltok de i Finnmarkfisket, hvor lotten efter Odds forklaring var 600 kr. Utover høsten var Odd med "Gunvor" paa frakting. Til samtlige fisketurer fikk Odd Olsen kost med hjemmefra i den utstrekning det er almindelig at hjemmene sender kost med fiskeren.

Ved skjøte dat. 17/10 1922 solgte Ole Israelsen sin foran nevnte eiendom til Odd Olsen med besetning, redskaper og innbo. Ifølge, skjøte skulde kjøpesummen være kr. 10000. Herav skulde kr. 2165 (paa øret 2165,10) avgjøres ved overtagelse av laan i Hypothekbanken og Sørreisa Sparebank. og kr. 2835 avgjøres ved en i skjøtet nærmere bestemt bruksrett for Ole Israelsen og hustru og Elias Olsen. Restbeløpet kr 5000 er ifølge skjøtets ord "av kjøperen mig forut betalt". Ifølge Odd Olsens forklaring hadde han i aarene forut for skjøtets utstedelse betalt til faren kr. 2000. Restbeløpet kr. 3000, forklarer han, betalte han faren kontant den dag skjøtet blev oprettet og underskrevet, eller 17 oktober 1922. Skjøtet blev foreløbig ikke sent til tinglysning. Ole Israelsen har som vidne forklart, at han fikk noget kontant, han tror 3 á 4 tusen kroner den dag skjøtet blev oprettet. Han forklarte oprinnelig at han fikk resten senere, men forandret det til, at han hadde faatt det før.

En ukes tid efter nyttaar 1923 gikk Elias og Odd Olsen en tur med "Gunvor" til Rossfjord for at hente ved. De fikk ingenting og paa hjemtur til Sørreisa brente m/k "Gunvor" op og forliste totalt den 11/1 1923. Skjøiten forsikret i Assuranseforeningen Stabil i Sørreisa, men premien dette løpende halvaar, som skulde ha vært erlagt forskuddsvis, var ikke betalt. Der blev straks rettet henvendelse til forsikringsforeningen om betaling, men den nektet at betale, idet den bl.a. skyldte paa manglende premiebetaling.

Odd Olsen sendte nu skjøtet paa eiendommen til tinglesning, og det blev tinglest den 5 mars 1923.

Elias Olsen anla sak mot Stabil for at faa forsikringssummen betalt, men ved Senja sorenskriveris sjørettsdom blev foreningen frifunnet, idet retten la avgjørende vekt paa, at premien ikke var betalt. Elias Olsen har uttatt høiesterettsstevning, men efter de oplysninger som foreligger blir det visstnok umulig for ham at skaffe penger til en høiesterettssak. Han har forgjeves søkt fri sakførsel.

Elias Olsens laan i Maalselven Sparebank var som nevnt paa 13000 kr. Efter almindelig bankregel heroppe skulde laanet avbetales i løpet av 10 aar med like store avdrag. Som det sees av gjeldsbrevet, har Elias Olsen ikke paa meget nær betalt normalt avdrag. Høsten 1922 da skjøtet blev utstedt skulde der ha vært betalt avdrag ialt kr. 3250, mens der var betalt kun kr. 1386. Laanet blev siste gang ordnet ved fornyelse den 5/11 1923 med forfall 5 mai neste aar. Restbeløpet utgjorde da kr. 11158, mens laanet skulde ha vært nedbetalt til kr. 9750. Laanets restbeløp utgjør fremdeles nevnte beløp.

Den 21/12 1927 lot Maalselv Sparebank i.h.t. forlik av 1/11 s.a.

Side:639

avholde utleggsforretning hos Ole Israelsen, men utlegg kunde ikke finnes idet Israelsen foreviste skjøtet til Odd Olsen paa eiendommen og alt løsøret. Det bemerkes her at i forlik og utleggsforretning er restgjelden feilaktig opført med kr. 11458 istedenfor 11158.

Ole Israelsens bo blev efter begjæring av Maalselven Sparebank tatt under konkursbehandling ved Senja skifteretts kjennelse av 20/2 1928. Konkursboet har derefter ved stevning av 18/6 1928 anlagt nærværende sak mot Olsen og paastaat skjøtet kjent ugyldig. Boet begrunner søksmaalet paa N.L. 5-13-44, jfr. konkurslovens §43, annet ledd.

Odd Olsen har paastaat sig frifunnet. Han gjør gjeldende at farens salg av gaarden til ham i 1922 er et ordinært salg fra far til sønn begrunnet bl.a. ved farens alder. Han gjør videre gjeldende, at kjøpesummen fullt tilsvarer eiendommens verdi, og at faren har faatt full valuta ved overtagelsen av gjeld og betaling kontant av 5000 kr. Farens stilling er derfor ikke blitt forverret ved salget. Boet har bevisbyrden naar det paastaar, at kjøpesummen tross skjøtets uttrykkelige bestemmelse herom ikke er betalt. Ole Israelsen hadde ingen grunn til at være redd for kausjonsansvaret til Maalselven Sparebank da han solgte. Laanet var ikke misligholdt. Skjøitens verdi dekket det og ved siden herav hadde man hovedskyldneren og, de andre kausjonister. Det var de efter skjøtningen inntrufne ulykker med baaten som gjorde ansvaret aktuelt.

Retten er kommet til det resultat, at konkursboets paastand maa gis medhold, idet retten finner at betingelsen for omstøtelsen av salget hold til N.L. 5-13-44 er tilstede.

Retten skal herom bemerke: Det er ikke usannsynlig, men efter forholdene rimelig og antagelig, at Odd Olsen fra han begynte at tjene penger har nedlagt i hjemmet eller betalt til sin far det beløp som han paastaar, eller 2000 kroner. Det vil imidlertid efter rettens forstaaelse og efter dens kjennskap til skikk og bruk og opfatningen i distriktet være helt uriktig at anse dette beløp som avbetaling paa en kjøpesum paa Ole Israelsens faste eiendom. Odd Olsen reiste paa sine første turer med farens bruk og paa alle turer med utrustning hjemmefra. Og hvad en ung sønn under slike forhold fortjener paa fiske eller fiskearbeide tilfaller da faren. Gutten reiser som farens mann. Dette er gammel praksis og gammel regel i distriktet. Man maa ogsaa regne med at Odd Olsen mellem turene hadde tilhold hjemme og der hadde hus, kost, klesvask og tilsyn med klær, i det hele hvad man kaller "flidnad". Selv om man bare regner med det, er 2000 kr. i løpet av 3 1/2 á 4 aar og med datidens priser for øie neppe synderlig høit vederlag for hvad hjemmet ydet Odd. Noget anderledes kan forholdet stille sig naar en sønn, særlig den eldste, gjennem en lengere aarrekke er hjemme og lar all sin fortjeneste tilfalle hjemmet, idet det da vil være rimelig og stemmende med skikk og bruk, at der tas et hensyn hertil ved fastsettelsen av kjøpesummen, naar han skal kjøpe gaarden av faren. Men her er forholdet et helt annet. Kjøperen var her en ung gutt, som saavidt hadde fylt 19 aar. Det er gjort gjeldende, at det allerede tidlig var bestemmelsen at Odd skulde ha gaarden. Men den paastand kan retten ikke fatte nogen tillit til. Den er opfunnet i anledning av saken. Tanken har sikkerlig her som ellers vært, at eldste sønn med tiden skulde ha gaarden, og det hadde han nok ogsaa faatt hadde ikke ulykken med skjøiten kommet til. Retten mener videre, at det er helt uantagelig at Odd Olsen i oktober 1922 hadde 3000 kr. kontant at

Side:640

betale til faren. Retten henviser til de foran meddelte oplysninger om Odd Olsens inntekter i aarene forut for salget. Han har tjent ganske godt i 1919 og paa Lofoten i 1920, men saa maa man huske paa at det var en usedvanlig dyr tid. Odd Olsen har hatt skatter at betale, han har livspolise (70 kr. aarlig), han har kjøpt sig sykkel (100 kr.), har maattet kjøpe sig klær til helg og arbeide og har maattet kjøpe sig redskaper til fiske. Endelig har han - selvom han har vært sparsommelig og økonomisk - hatt mange andre utgifter, som tilsammenlagt i løpet av 3-4 aar og med den tids priser vil utgjøre et ikke lite beløp. Det er efter rettens skjønn og beregning utenkelig, at han høsten 1922 hadde 3000 kr. i kontanter.

Retten skal tilføie, at det ogsaa er meget lite sannsynlig, at Odd vilde ha latt sin far, som stod som kausjonist fremdeles, faa 3000 kr. ihende selv om han hadde hatt dem.

Retten maa saaledes anta, at der ikke ligger nogen virkelighet bak skjøtets bestemmelse om, at 5000 kr. av kjøpesummen er betalt. Bestemmelsen er en papirbestemmelse eller proformabestemmelse.

Den virkelige kjøpesum for eiendommen var saaledes kr. 2165,10 svarende til de to laan i Hypotekbanken og Sørreisa Sparebank. Men dette er en aapenbar underpris for eiendommen.

Det er riktig at Elias Olsens laan formelt ikke var forfallent da skjøtet blev utstedt, idet laanet den 21/8 1922 var blitt fornyet paa 6 maaneder fra 5/9 s.a. Men denne omstendighet kan ikke forandre det faktum, at laanets stilling i virkeligheten var meget slett. Retten henviser til de foran meddelte oplysninger om, at det var daarlig med avdragene paa laanet. I fiskeri bedriften hadde man hatt to daarlige aar. Fremtidsutsiktene var meget uklare og usikre, forholdene i bedriften kan kun betegnes som kriseartede, og der var et sterkt prisfall paa fartøier. Skjøiten "Gunvor" var 10 aar gammel og dens motor 8. Hverken baat eller maskin var særlig fremragende, særlig var maskinen mindre god og baaten var høsten 1922 ikke paa langt nær verdt restlaanet kr. 11614.

Der var for laanet flere kausjonister enn Ole Israelsen. Efter de oplysninger som foreligger er de for tiden av liten eller ingen verdi. Hvorledes forholdene var høsten 1922 har man ikke spesiell oplysning om, men sannsynligheten er for at alle eller flere av dem var mere eller mindre medtatt. Hertil kommer saa den forannevnte omstendighet, at Ole Israelsen har vært ansett som den der først og fremst av kausjonistene vilde komme til at staa for laanet.

Under disse omstendigheter mener retten, at kausjonsansvaret til Maalselven Sparebank maatte regnes med som en aktuell gjeldsforpliktelse for Ole Israelsen da han høsten 1922 solgte eiendommen til sønnen. Og ved salget blev han uvederheftig for denne sin forpliktelse.

Retten er visstnok ikke i tvil om, at det er hensynet til ansvaret til Maalselven Sparebank som har vært det avgjørende og bestemmende baade for Ole Israelsen og Odd Olsen. Ole Israelsen har solgt gaarden og Odd Olsen har kjøpt den, for at berge gaarden undav for banken. Man maa anta at baade far og sønn har kjent banklaanets størrelse og stilling. De har videre hatt kjennskap til skjøitens og maskinens tilstand og til fiskeribedriftens stilling og utsikter. De har forstaatt at utsiktene til at skjøiten skulde makte at betale laanet var meget smaa, og at utsiktene til at Ole Israelsen vilde bli tatt for laanet var tilsvarende store.

Side:641

Ole Israelsen var ved salget frisk og rask, 58 aar gammel, saa hverken alder eller helbredstilstand var nogen grunn til salg.

Skjøtet vil saaledes bli at kjenne ugyldig, saaledes at saavel eiendommen som det i salget medfølgende løsøre vil bli at inndra i boet.

Verdien av tvistgjenstanden kan settes til 6000 kr., hvorfra pantegjelden kr. 1373,75 fragaar iflg. skjøtet.