Rt-1930-663

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-06-17
Publisert:	Rt-1930-663
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 194/1 s.a.
Parter:	N. T. Nielsen-Alonso (advokat Lorentz Kvarn) mot W. Butler Wang A/S (advokat Ola Dahll).
Forfatter:	Bugge, Lie, Schjelderup, Alten, Bonnevie, Motzfeldt, Backer
Lovhenvisninger:

Ved dom avsagt i november 1926 av sorenskriveren i Larvik sorenskriveri blev i denne sak skibsreder N. T. Nielsen-Alonso frifunnet for W. Butler Wang A/S's tiltale og prosessens omkostninger ophevet.

Underrettsdommen blev av W. Butler Wang A/S innbragt til prøvelse for Oslo overrett, som ved dom av 16 juli 1928 kjente for rett: «Skibsreder N. T. Nielsen-Alonso bør innen 15 dager efter denne doms forkynnelse under adferd efter loven betale til W. Butler Wang A/S 200 pund sterling enten i denne myntsort eller i norsk mynt efter kurs paa betalingsdagen, med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 24 april 1925 til betaling skjer, samt i saksomkostninger for underretten 300 kroner. Sakens om kostninger for overretten opheves».

En av dommerne i overretten stemte for N. T. Nielsen-Alonsos frifinnelse. Med hensyn til saksomkostningene var han enig med flertallet.

Overrettens dom er av N. T. Nielsen-Alonso paaanket til Høiesterett, hvor han efter at være meddelt appellbevilling har

Side:664

paastaatt sig frifunnet for W. Butler Wang A/S's tiltale og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Innstevnte W. Butler Wang A/S har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Hvad saken gjelder fremgaar av de underordnede retters domsgrunner, hvortil henvises. Den foreligger for Høiesterett i samme skikkelse som for overretten.

Høiesterett kommer til samme resultat som overretten. I tilslutning til overrettens flertalls begrunnelse skal man bemerke:

Innstevnte meglerfirmaét W. Butler Wang, A/S, Tønsberg, hadde gjennem sin forbindelse i London faatt i opdrag fra eierne at frem by dampskib «San Bernardo» til salg. Under sitt arbeide hermed i januar 1923 hadde firmaet ogsaa henvendt sig til kaptein Andreas Nilsen, Sandefjord, til hvem det 15 januar sendte en plan over fartøiet og gav i forbindelse dermed nærmere oplysninger, hvoriblandt om prisen m.v. Kaptein Nilsen forela saavel skibsplanen som de mottatte oplysninger for appellanten Nielsen-Alonso, som beholdt planen, idet han av kaptein Nilsen blev henvist til at forhandle videre med firmaet Wang, om samtidig blev gitt underretning heroin. Det maa efter hvad derom foreligger oplyst bl.a. gjennem kaptein Nilsens erklæring og vidnesbyrd, videre antas, at det var paa den nevnte maate gjennem firmaet Wang, at Nielsen-Alonso blev bekjent med, at «San Bernardo» frembødes til salgs og blev interessert for kjøp av fartøiet. Efter derpaa at ha traatt i direkte forbindelse med firmaet Wang gav Nielsen-Alonso det den 18 januar 1923 i opdrag at by paa hans vegne 7.000 GBP for skibet - eller som han selv fremstiller det - at søke at faa det haandgitt for denne sum. Samtidig henvendte Nielsen-Alonso sig med den mottatte skibsplan til Sjøfartskontoret i anledning av spørsmaalet om innførselstillatelse for fartøiet.

Efter det saaledes forefalne finner man det ikke tvilsomt, at firmaet Wang i henhold til det av Nielsen-Alonso den 18 januar 1923 mottatte opdrag med føie har ansett sig bemyndiget til som meglere at innlede underhandlinger med eierne eller deres representanter om kjøp av fartøiet. Visstnok er det mulig, at Nielsen-Alonso - efterat der fra skibets eiere var kommet avslaaende svar paa det av firmaet gjorte bud av 7.000 GBP - vilde hatt anledning til at av bryte videre forhandlinger om kjøp gjennem firmaet ved en meddelelse til dette derom, - hvad vel ogsaa hadde kunnet ligge nær at gjøre, all den stund han allerede da, firmaet Wang forøvrig uavvidende, hadde innledet underhandlinger om kjøp av samme fartøi gjennem en annen forbindelse. Men efter det foreliggende er det saa langt fra at Nielsen-Alonso tilbakekalte sitt opdrag til firmaet eller overfor dette lot sig forlyde med, at han underhandlet om kjøp av skibet paa annet hold, at han tvertimot overfor firmaet i den efterfølgende tid inntok en holdning, som var egnet til at befeste firmaet i dets tro paa, at det fremdeles var berettiget at forhandle om kjøp paa hans vegne. Som følge herav fortsatte ogsaa firmaet sitt arbeide hermed. bl.a. fremkom det i brev av 23 januar 1923 med forslag til

Side:665

Nielsen-Alonso om at gjøre et høiere bud paa fartøiet. I svarbrevet herpaa av 24 s. m. finnes fremdeles intet, der kan tydes som tilkjennegivende av, at firmaet ikke lenger kunde betrakte sig som bemyndiget til at underhandle for ham om kjøp. Det nevnes derimot i brevet alene, at intet kunde foretas «før baaten erholder sin klasse» (innførselstillatelse eller innkjøpstillatelse). Heller ikke i den derpaa følgende tid lot Nielsen-Alonso firmaet forstaa, at dets opdrag fra ham var tilbakekalt eller bortfalt.

Efter den holdning Nielsen-Alonso saaledes hadde inntatt hele tiden efterat han 18 januar 1923 hadde gitt firmaet Wang det nevnte opdrag, finnes firmaet med rette at ha betraktet sig som fremdeles bemyndiget til at fortsette arbeidet for ham til innkjøp av «San Bernardo». Det finnes forklarlig at firmaets eget arbeide for dette formaal blev forgjeves saaledes som Nielsen-Alonso - firmaet uavvidende - samtidig førte forhandlinger om kjøp av samme fartøi gjennem en annen forretningsforbindelse. Paa den annen side synes der efter det oplyste føie til at anta, at firmaets arbeide under andre forhold vilde kunnet føre til et tilfredsstillende resultat. Man finner derfor med overrettens flertall, at firmaet Wang for sitt arbeide som meglere har krav paa salgsprovisjon, som om kjøpet hadde vært formidlet gjennem firmaet. Om Nielsen-Alonso saaledes maatte komme til at betale provisjon to ganger i anledning av kjøpet kan ikke her komme i betraktning, eftersom dette alene er at tilskrive hans egen uriktige fremgangsmaate overfor innstevnte som meglere.

Appellantens innsigelse mot at innstevntes provisjon eller godtgjørelse, settes saa høit som til 2 pct., finnes som ny for Høiesterett under hensyn til innstevntes protest ikke at kunne komme i betraktning.

Hvad angaar ansvaret for saksomkostninger ved underretten er man enig med overretten. Som denne finner man videre, at sakens omkostninger for overretten bør opheves.

Overrettsdommen vil efter det anførte bli at stadfeste. Appellanten finnes at burde tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler N. T. Nielsen-Alonso til W. Butler Wang A/S 500 kroner.

Av overrettens dom:

- - - Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til underrettens dom. For overretten er fremlagt tre skrivelser fra appellantens engelske meglerforbindelse av 8/1, 19/1 og 9/2 1923 med oversettelse samt en rekke erklæringer fra meglerfirmaer og fra Norsk Skibsmeglerforbund om kotumer ved formidling av skibssalg.

Førstvoterende kommer undtagen for omkostningenes vedkommende til samme resultat som underretten. Det er paa det rene, at Nielsen-Alonso da han den 17/1 1923 anmodet sin egen megler om at aapne forhandlinger med skibets eiere, ikke hadde staatt i direkte forbindelse med appellanten, som

Side:666

derimot hadde frembudt fartøiet til en hvalfangstbestyrer, der henledet inn stevntes opmerksomhet paa det. Herav kan ingen forpliktelse opstaa for Nielsen-Alonso. Denne er først traatt i forbindelse med appellanten i møtet paa Tønsberg jernbanestasjon den 18/1 1923. Innholdet av den da stedfunne samtale er ikke helt paa det rene, men selvom man legger appellantens fremstilling til grunn, hvorefter innstevnte bemyndiget appellanten til at byde GBP 7000 for skibet, kan jeg ikke finne, at dette medfører en plikt for ham til at forlate sin egen megler eller til at betale provisjon naar tilbudet blev avslaatt en skjebne som vel begge parter straks maatte være paa det rene med at det vilde faa. Noget almindelig mandat som innkjøpskommisjonær har innstevnte ikke gift appellanten.

Appellanten har søkt at bevise tilstedeværelse av en kotume for, at henvendelse til en skibsmegler forplikter til provisjon, selvom salget istandbringes ved en annen. Jeg kan ikke finne at de fremlagte erklæringer danner tilstrekkelig bevis. De formulerte spørsmaal dekker ikke helt det foreliggende tilfelle, og en rekke av svarene inneholder reservasjoner. De er dessuten alene uttrykk for den ene parts, meglernes opfatning, et par erklæringer innstevnte har fremlagt fra rederhold gaar i motsatt retning. Norsk Skibsmeglerforbunds erklæring der er den fyldigste kan jeg ingen vekt tillegge, da appellantens føste sakfører har oplyst, at prosessen er overtatt av denne forening. Den av innstevnte paaberopte høiesterettsdom i Rt-1918-II 167 synes at være prejudikat mot den av appellanten hevdede opfatning av dette spørsmaal, og der er liten grunn til at anta, at der siden denne dom kan ha utviklet sig en kotume av saadan fasthet, at den kan være avgjørende.

Jeg voterer saaledes for stadfestelse av underretens dom, dog saaledes at Nielsen-Alonso som utebleven i forlikskommisjonen maa betale sakens omkostninger for underretten. - - -

O. A. Miøen.

Jeg er kommet til et annet resultat. Ved Andreas Nilsens vidneforklaring og det iøvrig foreliggende finner jeg det godtgjort, at appellanten kom i forbindelse med innstevnte først gjennem A. Nilsen og derefter direkte paa Tønsberg jernbanestasjon, hvor han bemyndiget appellanten til at by GBP 7000 for skibet. Før dette hadde A. Nilsen overlevert til innstevnte den fra appellanten mottatte plan over skibet med spesifikasjoner og andre oplysninger, hvilket innstevnte benyttet ved sitt andragende til Handelsdepartementet om innførselstillatelse for skibet. Innstevnte holdt appellanten i uvidenhet om sin henvendelse til Arnesen, Christensen og Smith, hvorfor appellanten fremdeles arbeidet med skibet. Der synes ikke at være grunn til at tro annet enn at appellanten kunde ha skaffet innstevnte skibet til samme pris som det blev kjøpt for gjennem Arnesen, Christensen og Smith.

Under disse omstendigheter finner jeg at appellanten har krav paa provisjon. Den av førstvoterende nevnte høiesterettsdom kan ikke skjønnes at være et avgjørende prejudikat i motsatt retning. Saavidt jeg kan se har innstevnte ikke bestridt at 2 pct. i tilfelle er passende.

W. G. Winsnes.

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

J. Soldan.

Side:667

Av underrettens dom:

I 1923 kjøpte skibsreder N. T. Nielsen-Alonso dampskibet «San Bernardo» for GBP 10.000. Dette kjøp paastaar meglerfirmaet W. Butler Wang A/S at ha formidlet og mener sig herfor berettiget til vanlig provisjon. Da N. T. Nielsen-Alonso har vært uvillig til at betale saadan, har W. Butler Wang A/S efter forgjeves anstillet forliksmegling anlagt søksmaal mot det - - -

Som begrunnelse for sitt søksmaal anfører citanten følgende: Den 15/1 1923 tilskrev det kaptein Andreas Nilsen, Sandefjord, med plan over og oplysning om dampskibet «San Bernardo» som vi holder spesielt for salg». Det vilde glede citanten om denne baat maatte interessere ham. Skibet laa, saavidt skjønnes, i England.

I skrivelse av 18/1 1923 til W. Butler Wang, Tønsberg, (medinnehaver av citantens firma) uttaler Andreas Nilsen, at han har utlevert den ham tilsendte plan til innstilling og meddelt denne de underhandlinger han hadde hatt med citanten.

Innstevnte skulde være disponent for et nystiftet selskap, og de videre underhandlinger maatte derfor skje ved ham, og det var efter konferanse med ham at Andreas Nielsen bad citanten om at telegrafere for at faa skibet haandgitt for GBP 7000. Videre sier han at innstevnte var reist til Kristiania medhavende planer for at konferere med sjøfartskontoret om inn førselstillatelse for skibet. Under denne innstevntes reise til Kristiania - som fant sted 18/1 1923 - traff W. Butler Wang innstevnte paa Tønsberg jernbanestasjon, og i henhold til konferanse med ham telegraferte han samme dag til citantens forbindelse i London og tilbød under visse vitkaar GBP 7000 for skibet. Dette tilbud blev ikke akseptert og i skrivelse til Andreas Nilsen av 19,1 1923 henstillet citanten, at der blev gjort et bud paa GBP 10 à 11 tusen. Man vilde da muligens om saa ønskes opnaa at faa haandgivelse av skibet.

I skrivelse til innstevnte av 23/1 1923 uttaler citanten: «Som nevnt for Dem har vi arbeidet med Deres bud GBP 7000, men faatt avslag. Vi har senere forsøkt med en utsikt av GBP 8000, men selv dette synes ikke at ha interesse, saa vi tror det eneste som kan bringe oss i ordentlig kontakt med selgerne er et høiere bud. Vi har inntrykket av at et bud paa GBP 12.000 vil bli tatt under alvorlig overveielse, og vil vi anbefale at der blir gjort et bud deromkring». - Dagen efter svarer innstevnte paa denne skrivelse, at hvad der først maa foretas er at faa innreisetillatelse for at faa skibet under norsk flagg.

Saadan tillatelse erholdt innstevnte fra handelsdepartementet samme dag, og i skrivelse av 1/2 1923 underretter han citanten herom og tillike, at han hadde gitt et fast bud paa skibet og erholdt kontrabud.

Innstevnte hadde nemlig i telegram av 17/1 1923 henvendt sig til firmaet Arnesen, Christensen & Smith, Newcastle on Tyne, om kjøp av skibet og gjennem dette Firma kjøpte innstevnte derpaa skibet for GBP 10.000. Citanten formener at efter de forhandlinger som har funnet sted mellem ham, Andreas Nilsen og innstevnte tilkommer han provisjon av kjøpet.

Det er ham som først har gitt innstevnte alle oplysninger om skibet, saaledes utlaant ham plan over dette, som innstevnte har benyttet bl.a. ved ansøkning om innførselstillatelse og innledet underhandlinger med skibets eier om kjøpet. Mens disse underhandlinger paagikk, har innstevnte

Side:668

bak hans rygg kjøpt skibet gjennem andre. Herved har innstevnte handlet rettsstridig og er blitt erstatningspliktig.

Innstevnte benekter at ha gitt citanten noget opdrag til at kjøpe skibet. Da han den 18/1 1923 under et minutters ophold paa Tønsberg jernbanestasjon traff citantens representant Butler Wang sa han, at han ikke vilde fremsette noget fast bud, men at det kunde være av interesse for ham at faa bragt paa det rene, hvorvidt baaten var tilsalgs for GBP 7000. Videre benekter innstevnte, at det var citanten som først tilbød ham skibet.

Han paastaar at «San Bernardo» har cirkulert tilsalg gjennem flere meglere før citanten utbød den paa markedet. De oplysninger om skibet som innstevnte fikk fra citanten gjennem Andreas Nilsen er ikke andre enn hvad der fremgaar av enhver megleropgave og Lloyds register.

Da Andreas Nilsen henvendte sig til innstevnte med de oplysninger denne hadde erholdt fra citanten reserverte han ikke dettes rett til provisjon.

Retten antar at citanten ikke tilkommer nogen provisjon. Det maa ved vidnet Andreas Nilsens prov ansees godt gjort, at der mellem citantens og denne har vært pleiet underhandlinger om kjøp av skibet, idet Nilsen elv aktet at starte et hvalfangerselskap. Dette opgav han idet han gikk i arbeide med innstevnte og forela da denne baade den fra citanten mottatte plan og korrespondanse ført mellem ham og citanten. Han henviste da innstevnte til videre fortsettelse av forhandlingene med citanten.

Der er dog under saken ikke fremkommet noget bevis for at innstevnte har gitt citanten annet opdrag enn under visse betingelser at kjøpe eller faa skibet haandgitt for GBP 7000. Dette mislykkedes og da var citanlens kompetanse til at handle for innstevnte ophørt og innstevnte maatte - som skjedd - være berettiget til at søke kjøpet formidlet gjennem andre.

At citanten muligens er den første som gir innstevnte detaljerte oplysninger om skibet er selvfølgelig i denne henseende uten all betydning.

Det er paafallende at innstevnte den 18/1 1923 bemyndiger citanten til at gi et bud paa GBP 7000 eller faa en haandgivelse for denne sum naar han dagen forveien har telegrafert til Arnesen, Christeasen og Smith om dettes medvirkning til kjøp av skibet. Spørsmaalet er om denne innstevntes optreden er rettsstridig og kan resultere i skadeserstatning. Retten antar ikke dette. Telegrammet av 17/1 1923 inneholder kun en anmodning til adressatene om at undersøke om skibet var tilsalgs og billigste pris og om i tilfelle at faa det paa haanden i 10 dager.

Det er ikke bevist eller oplyst at dette telegram har hindret citanten i det opdrag han efter foranstaaende har faatt av innstevnte. Denne burde dog efter rettens mening straks han hadde antatt Arnesen, Christensen og Smith som sin kjøpskommisjonær ha gjort citanten bekjent hermed, saa videre arbeide med affæren fra dets side var innstillet

Spesielt innstevntes skrivelse av 24/1 1923 er villedende. Han burde da uttrykkelig ha sagt, at han ansaa citantens befatning med kjøpet for ophørt.

Paa grunn av denne innstevntes tvetydige holdning vil prosessens omkostninger bli ophevet. - - -

Andr. Fiane.