Rt-1930-704

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-06-24
Publisert:	Rt-1930-704
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 203/1 s.a.
Parter:	Dr. Einar Lexow (advokat Emil Stang) mot fru Ruth Berbom Lexow (advokat Sverre Dæhli, opnevnt).
Forfatter:	Bonnevie, Lie, Hanssen, Paulsen, Motzfeldt, Aars, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, §39

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene til Akers herredsretts dom avsagt 17 oktober 1928. Domsslutnigen lød som følger: «1. Overenskomst av 20 februar 1926 mellem fru Ruth Berbom Lexow og dr. Einar Lexow om underholdningsbidrag til fru Berbom Lexow før og efter separasjonen stadfestes. Overenskomsten er saaledes at forstaa, at fru Lexow ikke har plikt til at søke arbeide selvom hennes helbred senere skulde tillate henne i nogen utstrekning at bidra til sitt eget underhold. 2. Fru Ruth Berbom Lexow har rett til at heve direkte hos dr. Lexows arbeidsgiver det maanedlige bidrag dr. Lexow plikter at utrede efter overenskomsten av 20 februar 1926. 3. Dr. Einar Lexow tilpliktes innen 1 maaned fra dommens forkynnelse at besørge flytning til Oslo av de gjenstande som fru Lexow har opbevaret i Bergen og som var en del av partenes tidligere innbo og løsøre. 4. Dr. Einar Lexow tilpliktes at betale fru Ruth Berbom Lexow innen 2 uker efter dommens forkynnelse i 200 kroner. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er av dr. Einar Lexow inn anket for Høiesterett.

Anken gjelder dommens innhold. Av ankeerklæringen hitsettes: «Overenskomsten mellem partene av 20 februar 1926, punkt 1, bør opheves i henhold til ekteskapslovens §59, fordi: 1) Det fastsatte underholdningsbidrag kr. 3.600 av en gage paa kr. 10.000 og en

Side:705

samlet inntekt paa ca. kr. 12.000 var i sig selv saa aapenbart ubillig. 2) Overenskomsten gir ingen anledning til regulering av underholdningsbidraget efter den ankende parts økonomiske evne. Det skal reguleres op eller ned utelukkende i forhold til den ankende parts faste gage med alderstillegg. Det skal ikke tas hensyn til tap av biinntekter, øket forsørgelsesbyrde, øket gjeld og andre momenter som kan være avgjørende for hans økonomiske evne. Han er siden blitt gift igjen og har paadraadd sig gjeld, saa nu er ialfall bidraget aapenbart ubillig. 3) Overenskomsten gir motparten krav paa livsvarig pensjon uten arbeidsplikt. Kun hvis hun selv ønsker at arbeide og ved dette tjener mere enn kr. 1.400 pr. aar skal underholdningsbidraget nedsettes. Hun er utdannet tannlæge og har under sitt ekteskap tjent op til kr. 7.200. Hun plikter derfor at ernære sig selv uten at falle sin forhenværende mann til byrde. Hun er visstnok nervøs og reumatisk, men kan utvilsomt arbeide. Overenskomsten er forsaavidt ikke alene ubillig, men umoralsk. 4) Overenskomsten maa opheves nu. Ellers blir den bindende for all fremtid, selvom den ankende part faar øket underholdningsplikt og motparten blir helt frisk. 5) Den ankende part maatte gaa med paa overenskomsten, da han ikke paa annen maate kunde opnaa separasjon og skilsmisse, og da forholdet mellem partene var av den art at den ankende part fant det uanstendig om de fortsatte samlivet. Uten overenskomst kunde han ikke opnaa separasjon og skilsmisse, da partene hadde lovet hverandre ikke at meddele myndighetene noget om grunnen til separasjonen. Den ankende part ansaa det dengang for utelukket at han skulde gitte sig igjen, og han trodde paa motpartens forsikringer om at hun vilde arbeide og ikke falle ham til byrde».

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. Overenskomsten av 20 februar 1926 punkt 1 a-f settes ut av kraft fra 10 juni 1928. 2. Motparten tilpliktes at betale den ankende part erstatning for sakens omkostninger ved herredsretten og Høiesterett».

Som innstevnt i ankesaken har fru Ruth Berbom Lexow faatt fri saktørsel med fritagelse for rettsgebyrer. Til imøtegaaelse av anken har hun gjort gjeldende: For det første, at hun burde vært frifunnet av herredsretten allerede paa det grunnlag, at dr. Lexow for sent hadde gjort gjeldende ved søksmaal sin begjæring om at faa satt overenskomsten ut av kraft. For det annet, at overenskomsten ikke kan ansees som «aapenbart ubillig».

Den for fru Ruth Berbom Lexow opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sverre Dæhli, har nedlagt saadan paastand: «I. 1. Overenskomsten av 20 februar 1926 mellem fru Ruth Berbom Lexow og dr. Einar Lexow om underholdningsbidrag til fru Berbom Lexow før og efter separasjonen stadfestes. Overenskomsten er saaledes at forstaa, at fru Lexow ikke har plikt til at søke arbeide selvom hennes helbred senere skulde tillate henne i nogen utstrekning at bidra til sitt eget underhold. 2. Fru Ruth Berbom Lexow har rett til at heve direkte hos dr. Lexows arbeidsgiver det maanedlige bidrag dr. Lexow plikter at utrede efter overenskomsten av

Side:706

20 februar 1926. 3. Dr. Einar Lexow tilpliktes innen 1 maaned fra dommens forkynnelse at besørge flytning til Oslo av de gjenstande som fru Lexow har opbevart i Bergen og som var en del av partenes tidligere innbo og løsøre. II. 1. Dr. Einar Lexow tilpliktes at betale statskassen saksomkostninger som om saken ikke hadde vært beneficert. 2. Den beskikkede sakfører, høiesterettsadvokat Sverre Dæhli, tilkjennes hos det offentlige et passende salær».

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt forskjellige lægeerklæringer, hvorav fremgaar, at fru Berbom Lexow har vært noksaa meget syk saavel i tiden før som efter skilsmissen, og at hun derfor har vært lite arbeidsdyktig. Videre kan nevnes en skrivelse fra Justisdepartementet til advokat Dæhli av 10 januar 1929, hvori departementet «finner at kunne slutte sig til» den i herredsrettens domsgrunner nevnte uttalelse fra fylkesmannen i Oslo.

Begge ankesakens parter har avgitt nye rettslige forklaringer under en bevisoptagelse ved Oslo byrett 9 september 1929 til bruk for ankesaken.

Høiesterett er enig med herredsretten i, at søksmaalet ikke er for sent anlagt. Naar det i §59 i loven (nr. 2) av 31 mai 1918 heter, at «begjæringen maa fremsettes innen et aar efter bevillingen», maa der her med «bevillingen» antas at være siktet saavel til separasjonsbevilling som til skilsmissebevilling. Naar en før separasjoisbevillingen inngaatt overenskomst av partene er begrenset til at gjelde for separasjonstiden, og de efter opnaadd separasjonsbevilling inngaar ny overenskomst for tiden efter skilsmissebevillingen, sier det sig selv, at der løper en særskilt frist efter §59 for hver av disse overenskomster. Men der er ingen rimelig grunn til at noget annet skal gjelde i tilfelle hvor partene, som her, slaar disse to forhandlingsgjenstander sammen i en overenskomst oprettet forut for separasjonsbevillingen. Ogsaa i dette tilfelle foreligger i virkeligheten særskilte avtaler for separasjonstiden og for skilsmissetiden, og det skyldes bare hensiktsmessighetsgrunner, at de er slaatt sammen i et dokument. Det er i full overensstemmelse med lovgrunnen og er meget vel forenelig med lovteksten om man forstaar loven slik, at i disse tilfelle kan overenskomsten 1) innen et aar fra separasjonsbevillingen søkes om styrtet overensstemmende med §59 forsaavidt separasjonstiden angaar, 2) og om denne frist oversittes, slik at overenskomsten blir uangripelig forsaavidt separasjonstiden angaar, løper efter skilsmissebevillingen en ny frist for søknad efter §59 forsaavidt angaar tiden efter skilsmissen.

I nærværende sak har den ankende part som det fremgaar av herredsrettens dom ikke rettet noget angrep paa overenskomsten for separasjonstidens vedkommende og heller ikke for tiden fra skilsmissebevillingen til 10 juni 1928. Søksmaalet som er reist innen et aar efter skilsmissebevillingen, maa da . ansees reist i betimelig tid, hvorfor det vil bli nødvendig at ta standpunkt til realitetsspørsmaalet.

Høiesterett kommer ogsaa i saa henseende til samme resultat som herredsretten, idet man i det vesentlige tiltrer dens begrunnelse.

Side:707

En avtale mellem ektefeller om ordningen av deres økonomiske forhold ved opløsning av deres ekteskap er normalt bindende, og der skal ganske sterke grunner til for at underkjenne den. Efter loven av 31 mai 1918 nr. 2 §59 er tilsidesettelse av avtalen nemlig betinget av, at denne er «aapenbart ubillig». Som det fremgaar av det utdrag av den skandinaviske familierettskommisjons motiver side 121, som er citert i herredsrettens domsgrunner, har kommisjonen ogsaa gitt særlig uttrykk for at man bør være forsiktig med at erklære avtaler om den økonomiske ordning uforbindende, da et samtykke til separasjon og derpaa følgende skilsmisse ofte vil være meddelt paa betingelse at der sikres en bestemt ordning av de økonomiske forhold.

Saaledes som nærværende sak er forelagt domstolene er der ikke oplyst omstendigheter som gir grunn til at tro, at fastsettelsen av avtalens vilkaar har sin forklaring i, at Lexow paa grunn av fru Lexows person eller forhold har sett sig nødt til at skaffe sig skilsmisse selvom det blev paa meget haarde vilkaar, og man maa derfor gaa ut fra, at skilsmissespørsmaalet ogsaa i realiteten har vært en fri forhandlingsgjenstand i den utstrekning der overhodet kan være tale herom paa dette omraade. Heller ikke kan det sees at der forøvrig ved de omstendigheter, under hvilke avtalen er blitt til, foreligger noget som gjør det mindre billig at den kreves gjennemført. Under disse omstendigheter maa det bli avgjørende for spørsmaalet om tilsidesettelsen av den avtalte økonomiske ordning om den efter sitt eget innhold i og for sig under de forhaandenværende forhold er saa særlig utilfredsstillende for Lexow, at den av den grunn maa ansees som «aapenbart ubillig». Man finner efter en prøvelse av alt hvad der foreligger, at dette ikke kan sies at være tilfellet. Særlig bemerkes at der under de forhold som her er forutsatt, ikke er noget urimelig i, at ektefellene ved opløsning av sitt ekteskap møtes i en ordning, som bare til en viss grad gjøres avhengig av hvorledes mannens økonomi senere arter sig og for eksempel som her undlater at ta hensyn til om han senere faar en forøket forsørgelsesbyrde gjennem nytt giftermaal, idet det under de foreliggende forhold ikke kunde være lett for hustruen efter adskillige aars ekteskap at skaffe sig en økonomisk nogenlunde sorgfri tilværelse paa egen haand, hvorfor der maatte være rimelig grunn til saavidt mulig at sikre henne et antagelig grunnlag for fremtiden som hun kunde regne med. Og likeledes skal nevnes, at man under de foreliggende forhold, bl.a. under hensyn til hustruens alder og svake helbred og de vanskeligheter som vilde møte henne ved forsøk paa at ernære sig i det fag, som hun var utdannet til, heller ikke kan tillegge det nogen større betydning, at avtalen mere regner med en moralsk enn strengt juridisk plikt for henne til saavidt mulig at skaffe sig sitt underhold selv. Sett i sin helhet synes avtalen at gjøre hustruen forholdsvis meget store innrømmelser. Den maatte efter omstendighetene kunne bli overmaate trykkende for Lexow. Men det skjønnes ikke rettere enn, at den dog holder sig innenfor saadanne grenser, at Lexow naar han først har tatt sitt standpunkt, ogsaa faar bære byrden av at

Side:708

innrette sig efter dette standpunkt og likeledes ta risikoen for begivenheter som ikke er tatt hensyn til ved avtalen og som vil gjøre det tungere for ham at opfylle den.

Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.

Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.

Dommer Bonnevie kommer til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Det ligger i forholdets natur at det alltid vil være en vanskelig for ikke at si uløselig opgave at utforme uttømmende og for hele livet gjeldende bestemmelser om underholdningsbidrag paa en saa elastisk maate, at man trygt kan gaa ut fra at det saaledes fastsatte bidrag aldri vil bli «ubillig». Naar derfor loven i det hele tatt anerkjenner denslags avtaler, er det naturlig nok at loven krever mer for at faa overenskomsten tilsidesatt enn at den kan komme til at virke ubillig i en eller annen henseende.

Hvis ikke loven hadde stillet det ytterligere krav, at ubilligheten maa være «aapenbar», vilde det være praktisk talt umulig at utforme overenskomsten slik, at den blev oprettholdt i tilfelle av søksmaal.

Bedømmelsen av hvad der i det konkrete tilfelle kan og bør kreves for at en overenskomst skal ansees «aapenbart ubillig», maa imidlertid bero paa domstolenes skjønn. Herunder kan domstolene ikke innskrenke sig til at se hen til om overenskomsten allerede under den tid som er hengaatt siden dens inngaaelse maa sies at ha virket ubillig. Der maa ogsaa tas hensyn til, om det er antagelig at overenskomsten i aarenes løp senere kan komme til at virke «aapenbart ubillig».

Naar jeg i det foreliggende tilfelle er blitt staaende ved at maatte anse overenskomsten for aapenbart ubillig i forhold til dr. Lexow, er det fordi den har tilsidesatt to viktige hensyn, som ved denne slags overenskomsier alltid bør komme i betraktning: For det første hensynet til mulige fremtidige vesentlige forandringer i partenes økonomiske forhold. For det annet hensynet til den bidragsberettigedes egen evne til selverhverv.

I førstnevnte henseende bemerkes spesielt, at overenskomsten synes at bære preg av, at dr. Lexow dengang regnet det for praktisk talt utelukket, at han kom til at gifte sig igjen. Denne hans forutsetning, som ganske visst ikke kom til uttrykk under forhandlingene, er senere bristet, idet han - som nevnt i herredsrettens dom - inngikk nytt ekteskap kort efter opnaadd skilsmisse. I betraktning av den nye forsørgelsesbyrde som dr. Lexow herigjennem har paatatt sig, synes det i overenskomsten bestemte bidrag urimelig stort. Skulde nogen langvarig eller alvorlig sykdom støte til for dr. Lexow eller hans hustrus vedkommende, er der en nærliggende mulighet for, at han vil være ute av stand til at klare bidraget til fru Berbom Lexow uten at komme i likefrem nød. I denne forbindelse skal videre nevnes, at dr. Lexow har oplyst, at han siden skilsmissen har maattet stifte en ikke ubetydelig gjeld. Overenskomsten har ingen bestemmelser om lempninger i bidraget for tilfelle av, at dr. Lexow faar gjeld at for rente og avdra, like litt som den har øie for muligheten av at fru Berbom Lexow kan komme til

Side:709

at forbedre sin økonomi gjennem arv eller paa annen tilfeldig maate.

Det maa betegnes som aapenbart urimelig, at overenskomsten ikke fastslaar fru Berbom Lexows forpliktelse til efter evne at prøve at bidra til sitt underhold ved eget arbeide. Denne side ved overenskomsten har neppe ennu virket aapenbart ubillig, idet fru Berbom Lexow paa grunn av sykelighet saavidt skjønnes har vært avskaaret fra i nevneverdig utstrekning at skaffe sig arbeidsinntekt. Men da overenskomsten gjelder for levetiden, vil den i saa henseende komme til at virke ubillig, hvis hun atter blir helt arbeidsdyktig.

Jeg kommer efter det anførte til det resultat, at den ankende parts paastand om, at overenskomstens punkt 1 a-f maa bli at sette ut av kraft fra 10 juni 1928, maa bli at ta tilfølge. Hermed bortfaller spørsmaalet om at ta tilfølge punkt I, 1 og 2, i fru Berbom Lexows paastand. Derimot vil punkt 3, som faller sammen med herredsrettsdommens punkt 3, og som der ikke fra dr. Lexows side er anket over, bli at ta tilfølge.

Med hensyn til sakførslen og saksomkostningene er jeg enig med flertallet.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sverre Dæhli, fastsettes til kr. 600.

Av herredsrettens dom:

I begynnelsen av aaret 1926 blev ektefellene dr. Einar Lexow og Ruth Berbom Lexow, som var blitt gift i 1914, enige om at søke separasjon. I den anledning blev der 20/2 1926 avsluttet en overenskomst, hvori det heter, at de er blitt enige om saadan ordning av det økonomiske mellemværende, saavel i separasjonstiden som efter ekteskapets endelige opløsning:

«1. a. Saafremt fru Lexow ikke paa annen maate har en aarlig inntekt av minst 5000 kroner, tilskyter dr. Lexow det manglende i maanedlige rater, dog saaledes at det samlede aarlige bidrag som av dr. Lexow skal ydes, ikke under nogen omstendighet skal overstige 3.600 kroner.

b. Hvis prisnivaaet skulde stige eller falle skal dr. Lexows tilskudd forhøles eller nedsettes i samme procentvise forhold som det hvori hans gage paa grunn av prisnivaaets bevegelser maatte bli forhøiet eller nedsatt - (dyrtidstillegg regnes som gagetillegg). I samme procentvise forhold forhøies eller nedsettes det foran nevnte beløp 5000 kroner.

c Hvis dr. Lexow skulde opnaa alderstillegg eller høiere fast gage (utenfor det i forrige avsnitt omhandlede tilfelle) eller overgaa i bedre lønnet stilling, skal han ytterligere betale til fru Lexow det skattebeløp som svarer til det av ham i det nærmest forutgaaende aar tilskudte beløp. Beløpet 5000 kroner eller det beløp hvortil det i henhold til foregaaende avsnitt maatte være regulert regnes i saa fall inklusive skatten

d. Naar dr. Lexow blir pensjonist reguleres tilskuddets maksimum proporsjonalt med pensjonens størrelse i forhold til gagen.

e. De beløp som i henhold til foranstaaende av dr. Lexow skal betales, bemyndiges fru Lexow til direkte at heve hos den institusjon, der utbetaler hans. lønn. Beløpene utbetales efterskuddsvis.

Side:710

f. Dr. Lexows betalingsplikt ophører for godt saafremt fru Lexow inngaar nytt ekteskap.»

De øvrige poster i overenskomsten inneholder vesentlig bestemmelser om deling av fellesboet.

Ektefellene blev separert ved bevilling av 10/6 1926 og ekteskapet blev opløst ved bevilling av 13/12 1927.

Dr. Lexow inngikk straks efter nytt ekteskap.

Forut for skilsmissen blev der vekslet en del brever mellem partenes advokater. I skrivelse fra Lexows advokat av 23/11 1927 heter det saaledes: «Jeg forstaar det saa, at dr. Lexow og frue søker skilsmissebevilling under henvisning til den overenskomst angaaende de økonomiske forhold, som blev avsluttet i anledning av separasjonsbevillingen. Avtalen nu er altsaa den, at denne overenskomst fortsetter at gjelde, men at dr. Lexow i henhold til ekteskapslovens §59 forbeholder sig at søke denne overenskomst revidert ved søksmaal. Dr. Lexow gaar med paa at han ved dette søksmaal ikke skal nedlegge paastand paa, at underholdningsbidraget til fru Lexow nedsettes før 10/6 1928. Dr. Lexow forutsetter at fru Lexow gjør sitt beste for at skaffe sig passende arbeide. Jeg gaar ut fra at dette er overensstemmende med partenes avtale.»

Efter forgjeves prøvet forliksmegling har dr. Einar Lexow ved stevning av 24 juni 1928 anlagt søksmaal mot Ruth Berbom Lexow og herunder nedlagt saadan paastand:

«At overenskomsten mellem partene av 20 februar opheves og at saksøkte tilpliktes at betale erstatning for sakens omkostninger.»

Det er paa det rene at det kun er postene 1 a-f som dr. Lexow ønsker ophevet, ikke de andre poster i overenskomsten

Fru Lexow har under hovedforhandlingen nedlagt saadan paastand:

«1. Overenskomsten av 20 februar 1926 mellem fru Ruth Berbom Lexow og dr. Einar Lexow om underholdningsbidrag til fru Ruth Berbom Lexow før og efter separasjonen stadfestes, idet det bestemmes, at overenskomsten er slik at forstaa, at fruen ikke har plikt til at søke arbeide, selvom hennes helbred senere skulde tillate henne nogen utstrekning at bidra til sitt eget underhold. 2. Fru Ruth Berbom Lexow har rett til at heve direkte hos dr. Lexows arbeidsgiver det maanedlige bidrag dr. Lexow plikter at utrede efter overenskomsten av 20 februar 1926 mellem partene. 3 a. Dr. Lexow tilpliktes under løpende mulkt at besørge flytning til Oslo av de gjenstande som fruen har opbevart i Bergen og som var en del av partenes tidligere innbo og løsøre. 3. b. At dr. Lexow tilpliktes at betale de efter 10 juni 1928 forfalne bidrag. 4. At dr. Lexow dømmes til at betale fru Ruth Berbom Lexow tilstrekkelige saksomkostninger.»

Saksøkeren har protestert mot paastandens poster 1 og 3 som nye og som angivelig først fremkommet under hovedforhandlingen.

Fru Lexow gjør prinsipalt gjeldende, at overenskomsten mellem partene under enhver omstendighet maa bli at oprettholde fordi søksmaalet er forsent fremkommet.

Ekteskapslovens §39 uttaler: «Dog kan en avtale som er aapenbart ubillig for den ene ektefelle efter dennes begjæring helt eller delvis settes ut av kraft. Begjæringen maa fremsettes innen 1 aar efter bevillingen eller dommen og gjøres gjeldende ved søksmaal.»

Retten maa her være enig med saksøkeren i, at det er naturlig at regne 1-aarsfristen fra skilsmissebevillingen og ikke fra separasjonsbevillingen.

Side:711

I separasjonstiden er ektefellene ofte avhengige av hverandre, og det er først ved skilsmissen de staar fritt.

Hertil kommer i nærværende tilfelle, at partene i anledning av skilsmissen uttrykkelig avtalte, at overenskomsten skulde gjelde efter skilsmissen og at saksøkeren skulde ha rett til at søke den revidert fra 10 juni 1928. Efter dette synes det at være litet rimelig at regne foreldelsen allerede fra separasjonsbevillingen.

Efter de foreliggende oplysninger var dr. Lexows aarlige inntekt paa den tid overenskomsten blev inngaaft ca. 12.000 kroner. Hustruens inntekt som tannlæge var i de siste aar av ekteskapet 7.200 kroner. Dr. Lexows gjeld var dengang 2 a 3000 kroner.

Dr. Lexows inntekt nu er likeledes ca. 12.000 kroner. Hans gjeld er øket til ca. 8.000 kroner Han har som tidligere nevnt inngaatt nytt ekteskap.

Det som efter dr. Lexows mening særlig gjør overenskomsten aapenbart ubillig er, at den neppe paalegger fru Lexow nogen plikt til at bidra til sitt eget underhold Den av fru Lexow nedlagte paastand post 1 bygger ogsaa paa, at hun ingen saadan plikt har og forsaavidt synes partene at være enige.

Uten derfor at komme nærmere inn paa dette spørsmaal synes det dog klart at fremgaa av post 1 a, at det er partenes forutsetning at fru Lexow selv vil kunne tjene noget efter skilsmissen, og det kan neppe ha vært meningen, at hun bare skulde legge hendene i skjødet og intet foreta sig. Dette stemmer ogsaa med fru Lexows uttalelser under forhandlingene forut for overenskomsten. «Hun vilde ikke ta mot en øre av sin mann en dag lenger enn det var absolutt nødvendig», jfr. overrettssakfører Eides forklaring under bevisoptagelsen i Bergen.

Partene opfatter altsaa dette nærmest som en moralsk, men ikke som nogen juridisk forpliktelse for fru Lexow til selv at bidra til sitt underhold.

Men selvom overenskomsten er slik at forstaa, at hun, som fremhevet av dr. Lexow, under alle omstendigheter har rett til at kreve en livsvarig pensjon stor inntil 3.600 kroner, kan man dog vanskelig si at overenskomsten er aapenbart ubillig. Det maa innrømmes at det aarlige bidrag 3600 kroner er høit naar hen sees til dr. Lexows gjeld og til hans inntekt - bidraget utgjør ca. 30 pct av lønnen - og særlig naar hensees til, at han nu er gift. Men selvom stillingen for dr. Lexow paa denne maate er blitt endret og fornæntlig adskillig forverret, saa var dog dette noget han maatte ha forutsett og tatt hensyn til, da overenskomsten blev inngaatt. Han er ogsaa gjort opmerksom herpaa av sin sakfører, jfr. overrettssakfører Eldes forklaring.

For fru Lexows vedkommende maa man her ta i betraktning, at hun for tiden er sykelig og nervøs, om hun enn ikke er helt arbeidsudyktig. Hun har nu et kortvarig - 3 a 4 ukers - vikariat som tannlægeassistent. Hun er uten formue og har nogen gjeld.

Til forstaaelse av lovens uttrykk «aapenbart ubillig» kan det være hensiktsmessig at citere en del av den skandinaviske familierettskomisjons motiver side 121: «I det hele bør man efter vor mening være forsiktig med at erklære avtaler om den økonomiske ordning uforbindende, da et samtykke til separasjon og derpaa følgende skilsmisse ofte vil være meddelt paa betingelse av, at der sikres en bestemt ordning av de økonomiske forhold. Vi har derfor funnet at burde foreslaa en annen utvei, og har formet en fellesregel for alle avtaler om ordningen av det økonomiske

Side:712

mellemværende, idet alle disse spørsmaal henger nøie sammen og regelmessig vil reguleres under ett. Den regel vi foreslaar gaar ut paa, at en saadan avtale kan forlanges satt ut av kraft, hvis den finnes aapenbart ubillig, en regel som slutter sig nær til nutidens opfatning av virkningene av undue influence. Mot denne ordning vil der neppe reises avgjørende innvendinger, hvis der er øvet press eller situasjonen er utnyttet til til opnaaelse av urimelig fordel. Derimot kunde der næres betenkelighet, hvis regelen skulde føre til, at en ektefelle, som sel har foreslaat et for den annen fordelaktig formuesoppgør for hurtig at faa samlivet eller ekteskapet ophevet senere skulde kunne faa omstyrtet avtalen. Men i saadanne tilfelle vil domstolene neppe anse avtalen for aapenbart ubillig. . . . .

Efter dette og efter de foran gitte oplysninger om partenes økonomiske forhold m.v. og efter en uttalelse fra fylkesmannen i Akershus angaaende størrelse av bidragsplikt, maa retten komme til det resultat, at overenskomstens bestemmelser om bidragsplikten - om de enn er noget haarde - ikke kan sies at være aapenbart ubillige. At overenskomsten av dr Lexow er inngaatt under sterkt ønske om separasjon og skilsmisse kan ikke endre dette forhold. - - -