Rt-1930-799
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-06-28 |
| Publisert: | Rt-1930-799 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 232/1 s.a. |
| Parter: | Storm & Bull Ltd. (advokat Støylen) mot Thor Lude (advokat Ludvig Wiese). |
| Forfatter: | Schjelderup, Paulsen, Andersen. Lie, Aars, Boye, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Ved Bergens handelsretts dom av 22 februar 1928 (i sak Storm & Bull Ltd. mot Thor Lude) blev kjent for rett: «Innstevnte Thor Lude bør for citantskapet Storm & Bull Ltd.s tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»
Dommen er av Storm & Bull Ltd. paaanket til Høiesterett, hvor aktieselskapet har nedlagt saadan paastand: «I. At innstevnte Thor Lude tilpliktes at betale Storm & Bull Ltd. 5.782,37 plus 6 pct. renter av fakturaverdien kr. 6.783,84 fra 26 november 1924 til 11 juni 1926, og av kr. 7.780,77 fra 11 juni 1926 til 12 april 1929, og av kr. 5.782,37 fra 12 april 1929 til betaling skjer. II. At Thor Lude dømmes til at betale Storm & Bull Ltd. erstatning efter skjønn fastsatt av retten eller ved efterfølgende handelsrettsskjønn optatt paa Ludes bekostning, for det tap Storm & Bull har lidt ved Ludes kontraktsstridige leveranse med 6 pct. renter av skjønnsbeløpet fra 11 juni 1926 til betaling skjer. III. At Thor Lude tilpliktes at betale sakens omkostninger for begge retter.»
Innstevnte har paastaatt handelsrettsdommen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Højesterett.
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til handelsrettens domsgrunner. Som nytt for Høiesterett er fremlagt en del korrespondanse mellem sakens parter og mellem Storm & Bull Ltd. og Wood & Brennan. Videre er fremlagt akt av tingsvidner 15 november 1928 og 22 januar 1929 henholdsvis ved Oslo og Bergens byrett. Under det førstnevnte tingsvidne er en rekke sakkyndige i ullbranchen bl.a. blitt forelagt følgende spørsmaal: «3. Kan en postprøve paa en 4-5 kilogram ull sies at være tilstrekkelig for en fagmann til at danne sig en mening om kvaliteten
Side:800
av et parti paa f.eks. 4000 kg.» Og «4. Hvor liten prøve mener vidnet er tilstrekkelig for at kunne uttale sig om kvaliteten av det parti prøven gjelder.» Spørsmaal 3 er blitt besvart bekreftende av vidnene Karl Alfred Eickels, ullinnkjøper i Forenede Uldvarefabriker, E. Thorbjørnsen og Wilhelm A. Devold, henholdsvis innehaver av og ullinnkjøper i Skando-Fennia Ullimport, samt av fabrikeier J. A. Larsson og direktør C. M. Lauritsen, som begge oprinnelig var blitt opnevnt som sakkyndige av justitiarius i Oslo byrett. Som svar paa spørsmaal 4 har de samme vidner samt disponent for en av Forenede Uldvarefabrikers avdelinger, Harald Kruge, angitt prøver fra 500 og ned til 200 gram. Endelig har hr. Eickels med tilslutning av herrerne Larsson og Lauritsen forklart, at «i praksis kan en fagmann dele op en 4 kilos prøve saaledes, at den oprinnelige karakter bibeholdes i de 2-3 prøver og uten at konformitetsbegrepet forrykkes». - Under Bergens-tingsvidnet har kjøbmann G. C. Rieber med utgangspunkt i herrene Eickels og Kruges forklaringer avgitt følgende uttalelse, hvortil disponent Bjarne Askevold ved A/S Dale Fabriker har sluttet sig: «Jeg er enig med begge de nevnte herrer, forutsatt at det gjelder ull fra store slakterier i Stavanger og omegn, eller at det gjelder ull, der utelukkende skal bestaa av f.eks. Hardanger- og Voss-ull. Derimot er det efter min 50-aarige erfaring ganske umulig at danne sig et helt korrekt billede av en prøve paa 500 gram eller ennog av 4-5 kg, av original norsk ull saaledes som den forekommer i Bergen, nemlig sammensatt av ull fra hele den lange kyststripe fra Lindesnes til Nordkap og stammende fra tusentall av smaabønder, om hvem man vet, at mange av dem er tilbøielige til at holde tilbake noget av den beste ull til hjemmebruk og likeledes tilbøielige til at innblande noget vaarull, der med den beste vilje ikke alltid helt lar sig fjerne. Helt anderledes forholder det sig som sagt med f.eks. Stavangerull, der er en ensartet vare, og av hvilken man med letthet kan ta en liten og dog korrekt prøve. Mitt svar (til spørsmaal 4) vilde lyde: Der maatte være tatt minst én - helst flere - baller paa 100 kg. omhyggelig sammensatt av flere av de smaapartier, hvorav bergensk ull alltid er sammensat. Jeg skal tilføie, at en ullprøve, med hvilken kjøperen har foretatt nogensomhelst manipulasjon (f.eks. ved uttagning av smaaprøver) ikke lenger kan godkjennes som bevis middel i en process: Dertil kreves at prøven bevislig er helt intakt. Det er jo nok at der ved et rent tilfelle er blitt fjernet litt «spiss» fra prøven for at den straks representerer en forbedret kvalitet.»
Under tingsvidnet i Oslo har de ovenfor nevnte seks vidner ogsaa forklart, at de høsten 1928 undersøkte det omprocederte parti, og at det efter deres mening ikke kunde betegnes som regulær norsk høstull, men var sammenblandet av forskjellige slags norsk ull. Paa den annen side har fabrikeier Christian Jansen og kjøbmann Paul Rieber, som 18 januar 1926 besiktiget partiet, under Bergens-tingsvidnet edelig bekreftet sin erklæring av nevnte dag, hvori det bl.a. uttales, at «partiet maa ansees at være regulær norsk høstull om enn ikke fra de beste distrikter». Endelig har Lars Iversen og Johan Bruvik, begge lagerarbeidere hos Lude, under samme tingsvidne forklart, at det omprocederte parti blev
Side:801
uttatt av Ludes beholdning av almindelig norsk høstull, uten at nogen sortering eller sammenblanding med vaarull fant sted.
Høiesterett kommer til samme resultat som handelsretten og kan paa vesentlige punkter tiltre dennes domsgrunner.
At det omprocederte ullparti skulde være solgt efter prøve kan man ikke finne godtgjort, hverken ved den for Høiesterett fremlagte korrespondanse forut for salget eller ved Storm & Bull Ltd.s «ordrebekreftelse» av 26 november 1924. Kjøpet var avsluttet ved telegrammene av 19 og 20 november. Dersom en av partene efterpaa vil ha inn et nytt vesentlig kontraktsvilkaar eller ialfall et, om hvis berettigelse der kan tvistes, maa han gaa frem paa en ganske anderledes tydelig maate enn her skjedd (jfr. Hindenburg: Køb og Salg, 2 utg. side 94). Man kan derfor ikke legge vekt paa, at Lude ikke protesterte mot de i ordrebekreftelsen brukte uttrykk.
Heller ikke finner man at Storm & Bull Ltd. har kunnet dokumentere den oversendte prøve paa en saa betryggende maate, at det er mulig derav med sikkerhet at kunne fastslaa, at partiet var ukontraktsmessig.
Hvad angaar det tvilsomme spørsmaal om hvorvidt det som «uvasket norsk høstull» solgte parti virkelig kan sies at ha vært original, regulær eller almindelig uvasket norsk høstull, saa synes man at savne en tilfredsstillende varebetegnelse som kan tjene til at adskille fra hinannen de varesorter, som gaar i handelen under dette navn og som synes at være en ujevn, i finhet forskjelligartet vare, som varierer sterkt efter hvilke distrikter den kommer fra. Man legger forsaavidt adskillig vekt paa den detaljerte fremstilling, som den mangeaarige innehaver av en av landets største bedrifter paa dette omraade, G. C. Rieber, har gitt og som ikke er forsøkt imøtegaatt ved foreleggelse for andre eksperter. «Original norsk ull saaledes som den forekommer i Bergen» skulde efter G. C. Riebers mening være den med hensyn til kvalitet noksaa ujevne ull fra kystens smaaprodusenter som sendes dit med kystskibene, mens «Stavanger-ull» og «Hardanger- og Voss-ull» skulde være en bedre, jevnere spesialvare («kvalitetsvare»), som man derfor uttrykkelig maa betinge sig. Hermed synes da ogsaa herrene Jansen og Paul Riebers forklaring at kunne forlikes vel saa godt som med den opfatning, at naar et parti ikke inneholder ull fra de nevnte eller mulige andre særlig gode distrikter, saa maa partiet sies at bestaa ikke av vanlig, noen av daarligste kvalitet norsk høstull. Paa den annen side synes de i Oslo avhørte vidner tildels ikke at ha kunnet uttale sig med tilstrekkelig kyndighet om ullen fra landet i sin helhet. I og for sig maa selgerens hjemsted antas at være et fortolkningsmoment av betydning, jfr. den av Aubert i Obl. SP. del I, 2 utg. side 83, noten, nevnte høiesterettsdom i Rt-1868-848 (U. f. L. VIII side 540), særlig assessor Hansteens votum. Efter de almindelige fortolkningsregler om presumsjon for den minst byrdefulle forpliktelse og om kravet til klarhet i uttrykksmaaten fra dens side, som vil ha det mere verdifulle, maa dette i særlig grad antas at gjelde, hvor det som her er hjemstedsvaren som er den minst verdifulle. At Lude med visse reservasjoner har rost sin vare som «riktig fin», er man paa den annen side neppe
Side:802
berettiget til at legge synderlig vekt paa, jfr. Rt-1883-43 nederst.
Idet det saaledes ikke har lykkedes Storm & Bull Ltd. at godt gjøre at «regulær norsk høstull» er den rette varebetegnelse for en annen - jevnere og bedre - vare enn den «kystull», han har faatt, kan man under den foreliggende meningsforskjell mellem de sakkyndige heller ikke finne, at der forøvrig foreligger tilstrekkelig bevis for kvalitetsmangler, saasom at der skulde være blandet vaarull i partiet.
Appellanten finnes at maatte betale innstevnte sakens omkostninger for Høiesterett.
Dommerne Andersen og Backer kommer til et annet resultat enn flertallet. Efter vor mening taler særdeles meget for, at ogsaa det omprocederte parti maa ansees at være solgt «efter prøve». Vi finner det ikke nødvendig nærmere at behandle dette spørsmaal, saa meget mere som det i hvert fall stiller sig tvilsomt, om det foreliggende materiale har vært tilstrekkelig til, at det med sikkerhet har latt sig konstatere, i hvilken grad det leverte parti strider mot prøvesendingen.
Avgjørende for vor bedømmelse av saken er den omstendighet, at Lude efter vor opfatning ikke har opfylt den ham paahvilende kontraktsplikt til at levere «regulær norsk høstull». Lude var fullt bekjent med, at Storm & Bull skulde eksportere varen. Hvis Lude alene vilde levere bergensk ull og denne ikke var av samme kvalitet som regulær norsk høstull, hadde han maattet gjøre opmerksom herpaa. Ved de i saken foreliggende oplysninger finner vi tilstrekkelig godtgjort, at det leverte parti har vært av kontraksstridig kvalitet. Vi legger i saa henseende avgjørende vekt paa skjønnsuttalelsen fra Chr. Pettersen og Viggo Behrens av 4 juni 1925 i forbindelse med de mange samstemmige uttalelser under tingsvidnet i Oslo, som decidert gaar i samme retning som skjønnsuttalelsen. Like overfor alle disse sakkyndige uttalelser, gaaende ut paa at det omtvistede parti i kvalitet ligger under hvad der i almindelighet betegnes med «regulær norsk høstull» veier efter vor mening den adskillig reserverte uttalelse fra Christian Jansen og Paul Rieber av 18 januar 1926 ikke særlig sterkt i motsatt retning. I betraktning spesielt av Ludes sterkt rosende uttalelse paa forhaand kunde han jo ikke uten videre opfylle salget med daarligste kvalitet av regulær norsk høstull, men pliktet ialfall at levere vanlig god kvalitet.
Da heller ikke Ludes øvrige innsigelser like overfor søksmaalet efter vor mening fører frem, voterer vi for, at Storm & Bulls krav paa omgjørelse og erstatning tas til følge. At gaa nærmere inn paa de her omtvistede spørsmaal finner vi efter sakens stilling upaakrevet.
Dom:
Handelsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Storm & Bull Ltd. til Thor Lude 800 kroner.
Av handelsrettens dom:
I november 1924 solgte Thor Lude, Bergen, til Storm & Bull Ltd.
Side:803
4000kg. norsk høstull til en pris av kr. 5.60 pr. kg. Efter at partiet hadde ligget lagret nogen tid hos Thor Lude, blev 1200 kg. den 23 januar 1925 av Thor Lude ekspedert direkte fra Bergen til Hull, hvorfra det blev videre sendt til et firma i Bradford, til hvem Storm & Bull Ltd. hadde solgt partiet, og resten blev sendt til Sverige.
Den engelske kjøper reklamerte imidlertid over partiet, hvilket Storm & Bull Ltd. meddelte Thor Lude i brev av 13 februar 1925. Da den engelske kjøper saa refuserte partiet, fordi det ikke stemte med den prøve, dette firma hadde faatt fra Storm & Bull ltd., har sistnevnte, som har betalt Thor Lude kjøpesummen, forlangt denne tilbakebetalt hos Thor Lude, likesom Storm & Bull Ltd. har forlangt erstatning i anledning av den paastaaede kontraktsstridige levering. - - -
Citantskapets søksmaalsgrunnlag er, at ullen var kjøpt «efter prøve», og at partiet ikke alene ved den undersøkelse av partiet og prøven, som blev foretatt i England, men ogsaa ved undersøkelser og skjønn i Bergen har vist sig at være ukontraktmessig.
Innstevnte hevder paa sin side, at der er solgt uvasket norsk høstull, og at der er levert kontraktmessig saadan, og innstevnte bestrider baade at han har sendt nogen prøve i anledning av denne handel, og at han har solgt partiet efter prøve. Videre hevder innstevnte, at citantskapet har tapt enhver rett til at paaberope sig nogen kvalitetsmangel, om saadan maatte finnes at foreligge, som følge av for sen reklamasjon.
- - - Man finner imidlertid ikke grunn til at inngaa paa tvisten om, hvorvidt varen burde ha vært undersøkt i Hull eller i Bradford, og om reklamasjonsfristen følgelig skulde løpe fra det tidspunkt, da en undersøkelse paa det førstnevnte sted burde være foretatt; heller ikke finner man grunn til at inngaa paa, om en reklamasjon fra Bradford ogsaa i tilfelle efter de foreliggende oplysninger maa ansees for forsent fremsatt, idet en mulig oversitten av reklamasjonsfristen ikke antas at kunne tillegges nogen betydning i det foreliggende tilfelle, fordi det er paa det rene, at innstevnte, da reklamasjonen mottokes, ikke avviste denne som for sent fremsatt, men uten noget forbehold innlot sig paa realiteten i reklamasjonen.
Det for sakens utfall avgjørende maa følgelig bli, om heromhandlede vare var kontraktmessig eller ikke, hvilket igjen vil avhenge av, om heromhandlede ull var solgt efter prøve og i tilfelle, om partiet stemte med prøven eller ikke.
Med hensyn til spørsmaalet om ullen var solgt efter prøve, har citantskapet anført, at firmaet noget tidligere, nemlig efter dok. nr. 16 den 10 november 1924 hadde kjøpt - efter at prøve paa forlangende var sendt og efter denne prøve - et parti paa 1000 kg. høstull, og at forhandlingene derefter fortsatte og ledet til heromhandlede kjøp, samt at det var en selvfølgelig forutsetning mellem partene, at ogsaa dette salg blev avsluttet paa grunnlag av den forannevnte fra innstevnte mottatte prøve. Dette blev da ogsaa uttrykkelig uttalt i sluttsedlen, og innstevnte gjorde ikke og kunde efter citantskapets opfatning heller ikke gjøre nogen bemerkning hertil. Heller ikke fremkom han senere med nogen bemerkning herimot under reklamasjonskorrespondansen, noget han selvfølgelig vilde ha gjort, hvis varen ikke var solgt efter prøve.
Hertil har innstevnte anført, at heromhandlede kjøp var en selvstendig forretning, som ikke hadde nogen forbindelse med den den 10 november 1924 avsluttede, og at der overhodet ikke var nevnt noget om prøve under
Side:804
forhandlingene om sistnevnte forretning, før denne var endelig avgjort, og at det først var efterpaa i en efter innstevntes opfatning overflødig bekreftelse, som betegnedes som ordre nr. 1885, at citantskapet hadde anbragt tilføielsen «efter prøve». - - -
Man antar det imidlertid for sakens avgjørelse upaakrevet at inngaa paa partenes procedyre om, hvorvidt der er solgt efter prøve eller ikke, heller ikke finner man grunn til at inngaa paa innstevntes bestridelse av, at de prøver, som ligger til grunn for citantskapets videresalg, og den i retten fremlagte prøve, er tatt av den av innstevnte i oktober (eller november» 1924 til citantskapet sendte prøve. Selv om der nemlig er solgt efter prøve, og selv om delprøvene er tatt av den av innstevnte sendte prøve, antas saken at maatte løses mot citantskapet. Innstevnle har nemlig videre anført, at det som i tilfelle maa være avgjørende, maa være den av ham sendte prøve paa 4 kg. Og heri antas innstevnte at maatte gis medhold. Heromhandlede handel angikk, likesom den tidligere i november 1924 avsluttede, uvasket norsk høstull, som bestaar av all den ull, der faller av faaret uten utsortering av ullen fra nogen del av dyret. Denne ull er uensartet, eftersom ullen tas fra de forskjellige deler av dyret, og en prøve vil følgelig ogsaa falle uensartet. En opdeling av en saadan prøve behøver derfor ikke at gi og vil formentlig som regel ikke gi mindre prøver av nøiaktig samme kvalitet, selv om opdelingen foretas med den største nøiaktighet og det beste skjønn, og selv om intet av prøven gaar til spilde, hvorfor man ut derfra, at innstevnte muligens maa ansees ansvarlig for partiets overensstemmelse med hans prøve paa 4 kg. ikke uten videre kan slutte, at han er ansvarlig for partiet bedømt efter de ved opdelingen av prøven fremkomne mindre prøver, som er istandbragt av citantskapet alene uten nogen medvirkning fra innstevntes side.
I det foreliggende tilfelle er det oplyst av citantskapet, at en del av prøven blev sendt til Stockholm og tjente som grunnlag for salget av det til Sverige solgte parti, og at en del av prøven blev sendt til Bradford og laa til grunn for salget av heromhandlede parti. Denne prøve blev saa returnert og sammen med yderligere en del av den oprinnelige prøve sendt til Bergen og benyttet ved en besiktigelse foretatt av menn, som var opnevnt av Bergens børs. Endelig blev det resterende av prøven sendt citantskapets sakførerforbindelse i Bergen, som har fremlagt den i retten med oplysning om, at denne prøve har vært benyttet ved et under saken i Bergen optatt skjønn, hvorefter den har vært opbevart paa hans kontor, inntil den blev fremlagt i retten. Denne prøve er saaledes det eneste sammenligningsmateriale, man har ved avgjørelsen av tvistespørsmaalet om ullens kontraktsmessighet, og denne prøve alene maa efter foranstaaende, likesom de tidligere tatte delprøver, ansees utilstrekkelig til en sikker avgjørelse av, om heromhandlede prøve var overnsstemmende med den av innstevnte i sin tid sendte prøve paa 4 kg., og dette antas at gjelde, uansett om man gaar ut fra, at ingen av de to partier, hvori det kjøpte parti blev delt, har stemt med de av citantskapets utskilte delprøver, da man som nevnt ikke uten videre kan bygge paa, at delprøven gav et nøiaktig billede av den hele prøve. Man antar derfor, at man ved avgjørelsen av varens kontraktsmessighet ikke kan legge til grunn hverken de foretatte undersøkelser i England eller de, som er foretatt av de av Bergens børs opnevnte menn eller av det foran nevnte skjønn, fordi samtlige uttalelser alene er basert paa
Side:805
en sammenligning av prøver av partiet eller av dette med delprøver av den angivelige av innstente leverte prøve paa 4 kg.
Da citantskapet, som efter at ha betalt for varen vil gjøre krav gjeldende likeoverfor innstevnte som selger, formentlig har bevisbyrden ikke alene for varens ukontraktsmessighet, naar det krever erstatning, men ogsaa naar det krever tilbake kjøpesummen, antas der saaledes ikke i saken at foreligge tilstrekkelig bevis for, at ullen ikke stemte med innstevntes prøve.
Det tilføies alene i anledning av, at citantskapet synes at dra det i tvil, at man ved det i Bergen avholdte skjønn over partiet maa anse godtgjort, at det heromhandlede parti ull til tross for skjønnets uttalelse om, at ullen ikke er fra beste distrikter, maa ansees som regulær norsk høstull, saaledes at varen maa antas at gaa inn under kontraktens kvalitetsbetegnelse «uvasket norsk høstull», idet det ikke er avtalt, at ullen skulde være fra noget bestemt distrikt. Og da det fremgaar av foranstaaende, at det ikke kan ansees godtgjort, at ullen ikke stemte med den av innstevnte i sin tid leverte prøve paa 4 kg., vil innstevnte saaledes maatte frifinnes. - - - A. E. Soelseth. J. C. Lund. Vilh. Behrens.