Rt-1930-817

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-05-16
Publisert:	Rt-1930-817
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49/1 B s.a.
Parter:	Hans Andreassen Sundby m.fl. (advokat V. Voss) mot Andreas Hansen Sundby m.fl. (advokat Joh. Rømcke).
Forfatter:	Boye, Hanssen, Larssen, Bonnevie, Scheel, Hazeland, Dahl
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §33, Jordskifteloven (1882)

Dommer Boye: Ved dom avsagt av den edsvorne fullmektig hos sorenskriveren i Salten den 3 mars 1925 blev i nærværende sak saaledes kjent for rett: «1. Den paaankede utskiftning over Tveraamoen med den til grunn for samme liggende kjennelse av 18 mars 1919 underkjennes. 2. Utskiftning av Tveraamoen blir i henhold til utskiftningslovens §33 at foreta paa grunnlag av brukenes gamle skatteskyld, saaledes at tre femtedele av sameiet Tveraamoen blir at utlegge til appellantene (storpartene) og to femtedele av sameiet til de innstevnte (smaapartene). 3. Sakens omkostninger opheves».

Denne dom blev appellert til Trondhjems overrett, som ved dom av 24 oktober 1927 stadfestet underrettens dom og ophevet sakens omkostninger for overretten.

Overrettens dom er av Andreas Hansen, Johan Aure, Peder Jensen, Albert Johansen, Peder Kristensen, Ludvig Karlsen, Peder Bentsen, Andor Hansen, Petter Aure og Kristen Johansen efter at være meddelt appellbevilling innbragt for Høiesterett. Appellantene har nedlagt saadan paastand: «1. At utskiftningsrettens kjennelse av 18 mars 1919 og den paa grunnlag av kjennelsen foretatte utskiftning av Tveraamo stadfestes. 2. At de innstevnte Hans Andreassen, Jahn Andreassen, Kristoffer Olsen, Jakobie Bentsen, Karl Johansen, Johan Engan, Kristen Olsen og Andreas Andreassen som eiere av de saakalte «storparter» i Sundby en for alle og alle for en tilpliktes at betale Andreas Hansen, Johan Aure, Peder Jensen, Albert Johansen, Peder Kristensen, Ludvig Karlsen, Peder Bentsen, Andor Hansen, Petter Aure og Kristen Johansen som eiere av de saakalte «smaaparter» i Sundby sakens omkostninger for overretten og Høiesterett».

Istedenfor den i stevningen som nr. 7 anførte Kristen Olsen er hans sønn Andreas Kristensen, som har overtatt farens bruksnummer, inntraadt i processen. De innstevnte har paastaatt at overrettens dom stadfestes og at appellantene en for alle og alle for en tilpliktes at betale innstevnte processomkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene til de tidligere avsagte dommer. Som nytt for Høiesterett er fremlagt en skrivelse fra sognepresten i Saltdalen av 8 september 1927 tillikemed avskrifter av en del eldre dokumenter vedkommende eiendommens matrikulering.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i vesentlige punkter til tre deres begrunnelse.

Side:818

Det er paa det rene, at den i saken omhandlede fjellgaard Tveraamo har ligget i sameie mellem opsitterne paa gaarden Sundby i Saltdal, og tvisten gjelder hvorledes loddeiernes andeler i sameiet skal bestemmes. Underretten og overretten fant i motsetning til utskiftningsretten at utskiftning i henhold til utskiftningslovens §33 maa foretas paa grunnlag av brukenes gamle skatteskyld. Der fantes nemlig ikke at være ført bevis for at avgiften av Tveraamo har vært erlagt til opsitterne paa Sundby i et saadant forhold, som utskiftningsretten gikk ut fra nemlig 3/7 paa storpartene og 4/7 paa smaapartene. Jeg har funnet det uklart hvorledes det forholder sig med innbetaling og fordeling av den nevnte avgift. Jeg finner det imidlertid unødvendig at avgjøre dette spørsmaal. Selv om innehaverne av storpartene har gaatt med paa at avgiften blev erlagt efter det nevnte forholdstall er det efter min mening ikke derved avgjort, at de har fraskrevet sig nogen del av sin eiendomsrett til Tveraamo. Jeg kan saaledes ikke anse det omhandlede arrangement med hensyn til fordeling av avgiften for avgjørende for at eienidomsforholdet har vært ment at skulle fordeles paa samme maate. Skulde det være inntraadt forandring i sameieforholdet maa det føres bevis for en vedtagelse fra storpartenes side. Som bevis for at eiendomsforholdet har vært fordelt efter det av smaapartene paastaatte forhold er særlig paaberopt en i henbold til loven av 6 juni 1863 forfattet beskrivelse av de matrikulerte bruk i Saltdal herred forsaavidt gaarden Sundby hører husmannsplassen Tveraamo, og at hvert helt løpenummer har like anpart i samme. I overrettens dom er anført at det ikke er dokumentert at paabudet om betryggende kunngjørelse av beskrivelsen er efterkommet. For Høiesterett er nu paa det rene, at den nevnte beskrivelse har vært utlagt til eftersyn paa lovlig vis, saa at alle interesserte hadde anledning til at klage over det som der stod, og likeledes er det paa det rene at der i vedkommende kommisjon deltok 2 representanter for opsitterne paa Sundby, hvorav den ene var fra storpartene og den annen fra smaapartene. Det maa saaledes nu ansees godtgjort at paabudet om kunngjørelse av beskrivelsen er efterkommet. Efter min mening behøver man imidlertid ikke legge mere i den nevnte anmerkning enn at fordelingen av inntektene av eiendommen skjedde i det nevnte forhold, og hvorledes man enn forstaar denne anmerkning er den som av overretten anført i og for sig ikke rettsstiftende. Som et bevismoment kan den visstnok tillegges betydning, og jeg finner at baade denne anmerkning og ogsaa enkelte andre forhold kan tyde paa at eiendomsforholdet har vært fordelt i det forhod som smaapartene har gjort gjeldende. Jeg finner imidlertid saken paa flere punkter uklar og kan ikke finne at der er ført et fyldestgjørende bevis for, at eiendomsforholdet har vært delt paa den maate som det fra smaapartenes side har har vært paastaatt. Jeg finner at det maa stilles meget sterke krav til det bevis som maa føres for at eiendomsforholdet har bestaatt efter et annet forhold enn efter brukenes gamle

Side:819

skatteskyld. Jeg vil saaledes votere for stadfestelse av overrettens dom og finner at appellantene maa tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Andreas Hansen, Johan Aure, Peder Jensen, Albert Johansen, Peder Kristensen, Ludvig Kartsen, Peder Bentsen, Andor Hansen, Petter Aure og Kristen Johansen - en for alle og alle for en - til Hans Andreassen, Jahn Andreassen, Kristoffer Olsen, Jakobie Bentsen, Karl Johansen, Johan Engan, Andreas Kristensen og Andreas Andreassen kr. 800.

Dommer Hanssen: Jeg er om enn under adskillig tvil kommet til det resultat at appellantenes paastand om stadfestelse av utskiftningsrettens avgjørelse bør tas til følge. Det er visstnok saa at det efter utskiftningslovens §33 er appellantene (smaapartene), som har bevisbyrden for at andel ene i sameiet Tveraamo er bestemt efter et annet forhold enn den gamle skatteskyld, og at det ikke er ført noget direkte bevis for en ordning som begrunner et saadant annet forholdstall. Efter min mening er der imidlertid flere bevismomenter som indirekte støtter den av appellantene hevdede opfatning med hensyn til andelene i Tveraamo. Jeg legger i saa henseende særlig vekt paa den ogsaa av førstvoterende nevnte anmerkning vedkommende brukene av Sundby i den beskrivelse over de matrikulerte bruk i Saltdalen, som under matrikuleringen paa grunnlag av loven av 6 juni 1863 blev utarbeidet av den forberedende komité innen Saltdalen herredskommisjon. Det er paa det rene at saavel hver av de oprinnelige smaaparter som hver av de oprinnelige storparter utgjorde et helt løpenummer. Naar det i anmerkningen heter at hvert helt løpenummer hadde like anpart i Tveraamo kan dette saavidt jeg skjønner bare forstaaes saaledes, at der falt en like stor anpart i Tveraamo paa hver av de oprinnelige 7 parter uten forskjell mellem storparter og smaaparter. Det er naturligvis saa at denne uttalelse av den forberedende komité ikke er rettsstiftende. Men der synes dog ikke at være nogen grunn til at betvile at uttalelsen er bygget paa oplysninger som er innhentet fra vedkommende gaarbrukere. Beskrivelsen har derhos, som av førstvoterende nevnt, efter bekjentgjørelsen vært utlagt til almindelig eftersyn, uten at der er innkommet nogen innvending vedkommende dette punkt. Efter hvad jeg gaar ut frå maa den ogsaa være behandlet av den samlede herredskommisjon, hvor der som ogsaa av førstvoterende nevnt, satt baade en opsitter fra en av smaapartene og en fra en av storpartene. Under disse omstendigheter mener jeg at anmerkningen betegner et ganske sterkt indicium for at storpartene og smaaparten i virkeligheten hadde like store anparter i Tveraamo. Herfor taler efter min mening ogsaa de foreliggende iøvrig noksaa ufullstendige oplysninger om den maate, hvorpaa inntektene av Tveraamo har vært fordelt mellem opsitterne paa Sundby. De eneste oplysninger om forholdet før 1884 er gitt av

Side:820

en tidligere eier av en av smaapartene og hans bror. De innstevntes standpunkt overfor disse oplysninger under procedyren her for Høiesterett har forekommet mig noget uklar. Men jeg har nærmest opfattet forholdet saa at de i hvert fall ikke drister sig til direkte at bestride deres riktighet. Oplysningene gaar ut paa at inntektene, det vil si forpaktningsavgiften av Tveraamo før 1884, blev fordelt saaledes at der falt 4/7 paa smaapartene og 3/7 paa storpartene, altsaa efter samme forhold som andel ene i selve eiendommen efter appellantenes paastand. I 1884 blev der innført en ny ordning med hensyn til avgiftsfordelingen, og denne ordning er av de innstevnte paaberopt til støtte for deres opfatning. Hvad grunnlaget for nyordningen egentlig var er visstnok noget tvilsomt. For mig staar det imidlertid saa, at det intet er i veien for at opfatte ogsaa denne nyordning som utslag av den opfatning at 5/7 av Tveraamo tilhørte storpartene og 4/7 smaapartene. Jeg mener nemlig at forholdet kan opfattes saa at man ved fordelingen ikke bygget paa størrelsen av den avgift som nettop da blev erlagt av de to halvdeler av plassen, men at man bygget paa at de to halvdeler var likeverdige og tilla smaapartene rett til avgiften av den ene halvdel og storpartene rett til avgiften av den annen halvdel, men samtidig for at oprettholde forholdstall et 3/7 til 4/7 lot en av opsitterne paa smaapartene faa andel sammen med opsitterne paa storpartene i avgiften av den ene halvdel. Naar man sammenholder disse oplysninger om avgiftsfordelingen med den nevnte anmerkning i beskrivelsen over eiendommen i Saltdalen og derhos tar i betraktning at det ikke foreligger nogen som helst positiv oplysning som peker hen paa den ordning at brukene i Sundby skulde ha andel i Tveraamo efter matrikulen, finner jeg at maatte anse et efter omstendighetene tilstrekkelig bevis ført for at eiendomsforholdet var ordnet saaledes som av appellantene paastaatt. Jeg stemmer derfor for tilfølgetagelse av appellantenes paastand om stadfestelse av utskiftningsrettens kjennelse og den derpaa byggede utskiftning av Tveraamo, men antar at det er grunn til at opheve sakens omkostninger for alle retter. Da jeg gaar ut fra at jeg er i minoritet former jeg ingen konklusjon.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg maa dog erkjenne at jeg har funnet saken adskillig tvilsom. Hvis bevis hadde vært ført for at avgiften fra Tveraamo hadde vært fordelt blandt opsitterne efter det av appellantene hevdede forholdstall 4/7 og 3/7, vilde saken for mig ha staatt anderledes. I forbindelse med «beskrivelsens» angivelse av opsitternes anparter i Tveraamo vilde jeg nok ha vært tilbøielig til med annenvoterende at se saken slik, at det indicium, som beskrivelsen danner i forening med den omstendighet at avgift ene ogsaa var fordelt efter det samme forholdstall, vilde være tilstrekkelig bevis for et sameieforhold, hvis anparter ogsaa var fordelt paa samme vis. Saaledes som jeg imidlertid bedømmer de oplysninger som i saken er fremkommet med hensyn til avgiftens fordeling, kan jeg ikke regne det som bevist at avgiften

Side:821

har vært fordelt paa den vis. Med hensyn til situasjonen før 1884 er saken, saavidt jeg har kunnet forstaa, rett uklar, og jeg bemerker at efter min opfatning av procedyren finner jeg ikke at burde regne det som erkjent, at fordelingen da skjedde efter det av appellantene hevdede forholdstall. Det er ialfall efter forpaktningskontrakten av 1884 truffet en ordning, hvorved forholdstallet faktisk ikke er det av appellantene hevdede. Hvorvidt der ved ordningen har vært ment at gi uttrykk for denne fordeling er ogsaa for mig uklart. Under disse forhold anser jeg de foreliggende indicier for ikke at være tilstrekkelige til at appellantene kan ansees at ha ført et fyldestgjørende bevis for, at utskiftningen rettelig skal skje efter et annet forholdstall enn det av utskiftningsloven angitte nemlig skylden. Jeg finner i saa henseende at burde tilføie at jeg slutter mig til førstvoterende, naar han har anført at der efter utskiftningslovens §33 bør kreves et avgjørende bevis for at et annet forholdstall skal legges til grunn.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige paa samme maate som herr dommer Larssen enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer justitiarius Scheel: Jeg er i det vesentlige enig med annenvoterende herr dommer Hanssen.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdomer Hazeland: Jeg voterer likeledes for stadiestelse av utskiftningsrettens kjennelse og tiltrer i det vesentlige den av annenvoterende herr dommer Hanssen gitte begrunnelse. Jeg finner det ikke synderlig tvilsomt at avgiften av Tveraamo til enhver tid har vært fordelt med 3/7 til storpartene og 4/7 til smaapartene, og at det ogsaa ved nyordningen i 1884 har vært meningen at oprettholde denne fordeling. Jeg finner det derhos naturlig i fordelingen av avgiften at se et uttrykk for eiendomsforholdet, all den stund intet er oplyst eller antydet om at den skyldes nogen annen omstendighet.

Dommer Dahl: Jeg har funnet saken overmaade tvilsom, men er blitt staaende ved at slutte mig til førstvoterendes resultat, likesom jeg i det vesentlige tiltrer hans begrunnelse.

Av underrettens dom:

Den 16 oktober 1917 blev offentlig utskiftning paabegynt over den ikke særskilt skyldsatte fjellgaard Tveraamo tilliggende gaarden Sundby gnr 12 i Saltdal. Under forretningen opstod der tvist mellem loddeierne om delingsgrunnlaget, idet eierne av bnr 1, 2, 3, 7, 8, 12, 17 og 18, de saakalte storparter, paastod deling av sameiet Tveraamo efter brukenes gamle skyld med 3/5 paa storpartene og 2/5 paa smaapartene; mens eierne av bnr 4, 5, 6, 9, 10, 11, 13, 16, 20 og 21, de saakalte smaaparter, paastod deling efter bruk eller innehav med 4/7 av Tveraamo paa smaapartene og 3/7 paa storpartene.

Av utskiftningsretten blev 18 mars 1919 avsagt kjennelse, hvorved saaledes blev eragtet: «Tveraamoen - - - blir at skifte med 3/7 av verdien paa storpartene og 4/7 paa smaapartene og efter den eldste skatteskyld mellem brukene innbyrdes». - - -

Gaarden Sundby bestod i eldre tid av løpenumrene 348, 349 og 352, hver av skyld 1 vog, og av løpenumrene 350, 351, 353 og 354, hver av

Side:822

skyld 1/2 vog, tilsammen 5 vog. Løpenumrene 348, 349 og 352 hadde en samlet skyld av 3 vog, og er det brukerne av de eiendommer, som er en fortsettelse av disse 3 løpenummere, der kalles for storpartene. Eierne av de 4 andre løpenummere, hvis samlede skyld utgjorde 2 vog, er de saakalte smaaparter.

Efter de innstevntes (smaapartenes) fremstilling har der oprinnelig vært 7 opsittere paa gaarden Sundhy, hvorav 4 paa smaapartene og 3 paa storpartene. Forpakterne paa Tveraamo, der har vært brukt av forpaktere allerede før 1800, har til enhver tid erlagt avgift til gaarden Sundbys opsittere med 4/7 til smaapartene og 3/7 til storpartene, idet avgiften blev betalt over hoveder med like stor andel til hver av de 7 opsittere. Paa denne maate blev avgiften erlagt med 4/7 og 3/7 til henholdsvis smaaparter og storparter, inntil Johs. Nilsen i 1884 blev nedsatt paa en halvdel av Tveraamo. J. Nilsen ønsket ikke at ha opgjør for avgiften med hver enkelt opsitter, og forpakterne og opsitterne blev derfor enige om, at hver forpakter skulde ha med sin gruppe, henholdsvis storparter og smaaparter at gjøre. Det blev saa bestemt, at Johs. Nilsen skulde svare sin avgift til storpartene, og forpakterne paa den annen halvpart, Jahn Hansen, sin til smaapartene. Samtidig som denne ordning for at forenkle forpaktningsavgiftens erleggelse blev truffet, blev der avtalt at eieren av bnr 11, Karl Larsen, som hørte til smaapartene, skulde faa sin avgift av Tveraamoen sammen med storpartene av Johs. Nilsen. Og denne avtale blev truffet forat der ikke ved den nye ordning skulde skje noen forrykning i det gamle forhold, at smaapartene skulde oppebære 4/7 av den samlede avgift og storpartene 3/7. Smaapartenes eiendomstett i Tveraamo for 4/7 skulde fremdeles respekteres og bibeholdes. Da den tidligere nedsatte forpakter Jahn Hansen kun betalte kr. 12 i avgift, mens Johs. Nilsen skulde betale kr. 21, fikk saaledes smaapartene nogen mindre avgift enn storpartene; men var dette kun en overgang inntil J. Hansen falt bort, idet smaapartene da vilde kunne paa egen haand forpakte Jahn Hansens del til hvilkensomhelst, og paa grunn av stigningen i verdi faa større avgift enn storpartene erholdt av Johs. Nilsen. Den mindre avgift, smaapartene oppebar inntil J. Hansen falt bort, var ikke uttrykk for at storpartene hadde større rett, idet tverimot meningen var at smaapartenes større rett skulde bibeholdes, og fikk denne realitet sitt utslag i at storpartene maatte ta bnr 11 over til deling med sig. - - -

Smaapartene paastaar, at naar forpaktningsavgiften av Tveraamo har vært betalt med 4/7 og 3/7 henholdsvis til smaaparter og storparter, altsaa uten hensyntagen til skylden, maa dette fordelingsgrunnlag være uttrykk for eiendomsretten - i hvilket forhold henholdsvis smaapartene og storpartene er eiendomsberettiget i Tveraamo. - - -

Citantene (storpartene) hevder, at forpakterne paa Tveraamo til enhver tid har erlagt avgift til gaarden Sundbys opsittere efter den gamle skatteskyld, og at denne som lovens prinsipale fordelingsgrunnlag maa legges til grunn ved delingen av sameiet Tveraamo, medmindre det bevises at loddeiernes andeler er bestemt ved et annet forholdstall. - - -

Tvisten gjelder kun hvorledes loddeiernes andeler i sameiet skal bestemmes, om man skal legge skatteskylden før 1836 til grunn for delingen, hvorefter storparter og smaaparter vil faa henholdsvis 3/5 og 2/5, eller om der kun paavises at loddeiernes andeler er bestemt paa annen maate. -

Side:823

Efter utskiftningsloven er hovedreglen den, at der skiftes efter brukernes matrikulskyld. Den som mener de skal skiftes paa annet grunnlag maa følgelig bevise, at loddeiernes anpart er bestemt ved et annet forholdstall, at eiendomsretten ikke gaar efter skylden. - - -

Retten finner imidlertid ikke at det er ført bevis for at avgiften av Tveraamo har vært erlagt til opsitterne paa Sundby paa saadan maate som av de innstevnte paastaatt, enn mindre for at det er sluttet nogen overenskomst om deling av eiendomsretten til eller avgiften av Tveraamo med henholdsvis 4/7 og 3/7 til smaaparter og storparter. - - -

Da Johs. Nilsen blev nedsatt paa Tveraamo i 1884 blev det for at forenkle arbeidet med avgiftens erleggelse avtalt, at hver forpakter herefter skulde ha med sin gruppe av opsittere at gjøre. Johs. Nilsen skulde av sin halvdel betale kr. 21, mens forpakteren paa den annen halvpart Jahn Hansen kun betalte kr. 12. Da Nilsen skulde svare sin avgift til storpartene, vilde disse altsaa faa 21 kr. i kontant avgift, mens smaapartene bare vilde faa 12 kr. For at utjevne dette, - de innstevnte paastaar for at det gamle forhold med henholdsvis 4/7 og 3/7, til smaa- og storparter skulde oprettholdes, citantene hevder for at avgiften skulde bli delt mellem partene efter skylden, - blev der avtalt at bnr 11 av smaapartene skulde faa sin part av avgiften av Tveraamo sammen med storpartene. I henhold til det har Karl Larsen, eier av bnr 11 mottatt kr. 3. Legger man sammen den avgift smaapartene erholdt av Jahn Hansen kr. 12 med de 3 kr. Karl Larsen oppebar av Johs. Nilsen, saa viser det sig, at av den kontante avgift har storpartene erholdt 18 kr., mens smaapartene kun har mottatt 15 kr. Men dette maa være et avgjørende bevis for, at hvis avgiftens fordeling skal legges til grunn, kan smaapartenes paastand om at de skal utlegges 4/7 av Tveraamo ikke tas tilfølge. - - - Naar de innstevnte hevder, at den mindre avgift de fikk efter fordelingen av 1884 kun var en overgang inntil J. Hansens enke døde, idet de da paa egen haand kunde forpakte bort J. Hansens del og til høiere avgift enn den storparten fikk av Johs. Nilsen, maatte forutsetningen herfor være, at de var eiendomsberettiget til en halvpart av Tveraamoen og hadde en særlig disposisjonsrett over J. Hansens del. Men smaapartene har aldri hatt nogen beføielse til paa egen haand at disponere over Jahn Hansens del. Ogsaa denne plass tilhørte sameiet, og over dette disponerer samtlige sameiere i fellesskap. - - -

De innstevnte paastaar, at naar Karl Larsen blev tatt over til storpartene for at motta sin andel av forpaktningsavgiften likt med enhver av disse, var det for at det ikke skulde skje nogen forrykning i den eksisterende deling, hvorefter smaapartene var eiendomsberettiget til 4/7 av Tveraamo. Det var den gang 6 opsittere paa storpartene, og satt enhver med 1/2 vog. Smaapartene paastaar at de fikk foruten den 1/2 part av Tveraamo, som J. Hansen brukte, ogsaa Karl Larsens part i den annen halvdel = 1/7 av 1/2 = 1/14 av det hele, ialt 1/2 + 1/14 = 4/7, hvorved det gamle forholdstall blev oprettholdt. Dette er dog bare et regnestykke som ikke svarer til det virkelige forhold. Naar det var paa det rene at smaapartene var eiendomsberettiget i Tveraamoen for 4/7, saa skulde det synes naturlig at de ogsaa hadde mottatt 4/7 av den kontante avgift, mens det som før paa vist er vitterlig, at de har mottatt et langt mindre beløp. - - -

Naar der som i nærværende sak, ikke føres bevis for at loddeiernes andeler er bestemt ved det paastaatte fordelingstall, og det heller ikke kan

Side:824

paavises noget annet som grunnlag for utskiftning, maa den utførte utskiftning underkjennes, og ny utskiftning foretas, paa grunnlag av brukernes gamle skatteskyld overensstemmende med citantenes paastand. - - -

Av overrettens dom:

- - - Som nye bevisligheter her for retten har hovedappellantene fremlagt: - - - 2) Bekreftet avskrift av «beskrivelse over matrikulerte bruk i Saltdalen herred i 1867», forsaavidt vedkommer gaarden Sundby. Beskrivelsen oplyses at være funnet i sognepresten i Saltdalens arkiv, og angis at være avgitt til herredskommisjonen i anledning av matrikuleringen. Den inneholder rubriserte oplysninger om de daværende bruk paa Sundby og i anmerkningsrubrikken staar anført: «Til gaarden Sundby hører husmannsplassen Tveraamo, hvorpaa 2 opsiddere der tilsammen føde 2 heste, 12 storfæ, 3 ungfæ, 36 faar, 12 gjeter. Utsæd 2 tdr. byg og 4 tdr. poteter, hvert helt løbenummer har lige anpart i samme».

3) Bekreftet avskrift av skrivelse av 2 april 1867 fra Saltens fogd til Saltdalens herredskommisjon angaaende paa bud om utleggelse av beskrivelse over de matrikulerte eiendommer.

4) Bekreftet utskrift av Saltdalens herredsstyres forhandlingsprotokoll for 29 juni 0864 angaaende valg av medlemmer til at revidere matrikulen.

Av kontraappellantene er fremlagt:

1) Forklaring avgitt for lensmannen i Saltdal 17 september 1925, hvorunder et vidne har forklart, at Jahn Andreassen til ham ved en anledning for 15-20 aar siden uttalte, at opsitterne paa Sundby eiet i Tveraamoen efter skyld, og at Jahn til vidnet flere ganger saavel før som efter utskiftningen har uttalt, at Tveraamoen maatte utskiftes efter skyld.

2) Kongelig skjøte av 22 mars 1871 paa løpenr. 349 av Sundby.

3) Skrivelse av 3 november 1926 fra kontraappellantenes sakfører til hovedappellantenes advokat med dennes paategning av 4de samme maaned.

Jeg kommer til samme resultat so underretten. - - -

Derimot maa det innrømmes, at den foran citerte anmerkning i «beskriveisen» av 1867 stiller saken i en mere tvilsom stilling. Det ligger nærmest at anta, at den eller de, som har avfattet anmerkningen, har staatt i den tro, at hvert helt løpenummer hadde like anpart i Tveraamoen uten hensyn til skyld. Men det er intet oplyst om paa hvilket grunnlag eller efter hvis eller hvilke oplysninger anmerkningen er fremkommet, og det er ikke dokumentert, at paabudet om betryggende kunngjørelse av «beskrivelsen» er efterkommet. Man har derfor ingen sikkerhet for at anmerkningen er et korrekt uttrykk for det virkelige forhold eller at den er uttrykkelig eller stiltiende vedtatt av rette vedkommende, og rettsstiftende er en saadan anmerkning selvsagt ikke.

Naar nu lovens hovedregel er, at utskiftning skal skje efter skylden, synes man overfor et saadant indicium paa et annet utskiftningsgrunnlag, som «anmerkningen» er, at maatte se hen til, hvorledes der i aarenes løp er forholdt med bruken av Tveraamoen og avkastningens fordeling.

Og forsaavidt finnes underrettens bemerkninger herom i det vesentlige at kunne tiltredes. - - -