Rt-1930-942

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-09-04
Publisert:	Rt-1930-942
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/2 s.a.
Parter:	Abraham Presthus's konkursbo (overrettssakfører E. T. Eftestøl til prøve) mot Taraline Presthus, Johs. Presthus og Karl og Kaia Haugland (advokat Follestad).
Forfatter:	Bade, Aars, Broch, Rivertz, Scheel, Lyng, Lie
Lovhenvisninger:	Ægtefælleloven (1888) §14, Konkursloven (1863) §37

Dommer Bade: Angaaende denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for Sunnhordland herredsretts dom av 1 november 1928, hvis domsslutning er saalydende: «Saksøkeren Abraham Presthus's konkursbo har rett til at kreve sig overdratt gnr 5, bnr 3 og 4 i Kvinnherad paa følgende betingelser: a) Boet betaler kontant kr. 4000. b) Boet tilsvarer fra overdragelsen Taraline Presthus kaar i overensstemmelse med vilkaarskontrakt av 28 januar 1907 undertegnet av Abraham Presthus. c) Boet betaler 31/3 av hundre aarlig av kr. 4000 fra 1 januar 1922 til 3 august 1927. Saksøktes motsøksmaal avvises forsaavidt angaar laaneydelsene, tils. kr. 4500. Hver av partene bærer sine omkostninger». Dommen er avsagt under dissens av rettens formann, som uten at formulere nogen domsslutning kom til det resultat at baade bnr 3 og 4 var Abraham Presthus's eiendom ved konkursens aapning 3 august 1927 og derfor gikk inn i konkursmassen i henhold til konkurslovens §37.

Mot denne dom har Abraham Presthus's konkursbo erklært anke fordi det mener at herredsretten har tatt feil, naar den finner at «John Presthus ikke overdrog den fulle eiendomsrett ved kjøpekontrakten av 1907, og at han eller hans rettsefterfølgere heller ikke senere har overdratt den». Subsidiært har det i sin ankeerklæring gjort gjeldende at boet kan kreve sig overdratt eiendommen mot at betale kr. 3333.33 + 4 procent aarlig rente derav for 3 aar og tilsvare vilkaaret fra overtagelsen. Skyldnerens arvepart maa nemlig efter konkursboets mening trekkes fra ogsaa i kapitalen, likesom renter eldre enn 3 aar maa være foreldet. Konkursboet har for Høiesterett nedlagt saadan paastand:

«1. I hovedsøksmaalet: Prinsipalt: At eiendommene gnr 5, bnr 3 «Presthus» og gnr 5, bnr 4 «Træet» kjennes at høre til Abraham Presthus's konkursbos masse. Subsidiært: At en sjettepart i de nevnte eiendommer kjennes at høre til den nevnte masse, og at Abraham Presthus's konkursbo kjennes berettiget til av Taraline Presthus, Johs. Presthus og Karl og Kaia Haugland at kreve overdratt til sig a) deres andeler i bnr 3 mot at betale kr. 2666.67 og fra overdragelsen tilsvare kaar til Taraline Presthus efter kaarbrev av 28 januar 1907 og b) deres andeler i bnr 4

Side:943

mot at betale kr. 666.67. Atter subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes. 2. I motsøksmaalet: At Abraham Presthus's konkursbo frifinnes. 3. I begge søksmaal: At Taraline Presthus, Johs. Presthus og Karl og Kaja Haugland dømmes til in solidum at betale Abraham Presthus's konkursbo saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett».

De saksøkte Taraline Presthus, Johs. Presthus samt Karl og Kaia Haugland har erklært motanke. De fremhever i sin ankeerklæring at de anser det uriktig, naar herredsretten har funnet den omgjørelse av handelen som fant sted i 1923 proforma og virkningsløs overfor den senere aapning av konkurs i Abraham Presthus konkursbo. De saksøkte mener derfor at de burde ha vært frifunnet for boets inndragningssøksmaal. «Subsidiært fastholder de saksøkte at inndragningen ialfall ikke burde ha omfattet gnr 5 bnr 4 som Abraham Presthus aldri har hatt nogenslags hjemmel til anderledes ialfall enn som bruker præcario med farens og senere de saksøktes samtykke.

Videre anser de saksøkte det uriktig naar herredsretten ikke har tatt til følge deres subsidiære paastand om at det stilles som betingelse for boets inndragning av eiendommen at boet betaler misligholdte kaarydelser i tiden fra 1 januar 1923».

De saksøkte har nedlagt saadan paastand: «I. Prinsipalt: At de saksøkte Taraline Presthus, Johannes Presthus og Karl og Kaia Haugland frifinnes. Subsidiært: At Abraham Presthus's konkursbo kjennes berettiget til at kreve sig overdratt eiendommen Presthus gnr 4 bnr 3 av Kvinnherad med paahefte av kaar til Taraline Presthus ifølge kaarbrev av 28 januar 1907 og mot at tilsvare de saksøkte prinsipalt kontant og subsidiært som massekrav i boet eller pantesikret fordring i nevnte eiendom og idet i alle tilfeller kreves særskilt dom for motydelsene: 1) misligholdte kaarydelser fra 1 januar 1923, prinsipalt med kr. 350 pr. aar, subsidiært efter skjønn paa boets bekostning og 2) kjøpesummen efter kjøpekontrakt av 1 august 1907 med kr. 4000 og med 4 procent aarlig rente fra 1 januar 1922. 11. At de saksøkte tilkjennes saksomikostninger hos konkursboet for herredsrettten og for Høiesterett».

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter hvoriblandt bevisoptagelse ved Sunnhordland herredsrett 10 april 1930 og ved Bergens byrett 13 mai 1930.

Jeg er enig med herredsrettens formann i at de to i saken omhandlede eiendommer gnr 5, bnr 3 og 4 Presthus i Kvinnherad maa ansees for at ha tilhørt Abraham Presthus ved konkursaapningen 3 august 1927, og jeg kan forsaavidt i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg er saaledes enig med ham i at allerede ordlyden av kjøpekontrakten av 28 januar 1907 sterkt taler for at en eiendomsoverdragelse da fant sted for nr. 3's vedkommende. Det sies saaledes i kontrakten at selgeren dags dato har solgt vedkommende gaardsbruk og at gaarden overdras med de herligheter som tilligger og som loven hjemler, hvilken overdragelse skulde bli at regne fra 14 april 1907. At det herved var meningen at overdra til eiendom styrkes ved sammenhold med

Side:944

hvad der i saa henseende er anført vedkommende bnr 4, idet det her heter: «Likesaa skal plasset Træ nr. 4 overdras min sønn Abraham Presthus som hans rettsmessige eiendom»; men for nr. 4 fastsettes i motsetning til forholdet ved bnr 3 at overdragelsen først skulde finne sted, naar enten selgeren ikke vilde bruke det lenger eller senest ved hans død. Der forutsettes i kjøpekontrakten at der senere skulde utstedes skjøte, men dette hadde sin naturlige grunn i at kjøpesummen ikke skulde betales kontant, hvorfor selgeren selvfølgelig vilde la det utstaa med skjøtets utstedelse, inntil han hadde faatt sitt tilkommende. Jeg kan ogsaa tenke mig at hensynet til omkostninger ved at utstede et skjøte har spillet inn. Hele innholdet av kontrakten er i alt vesentlig det samme som ved et almindelig skjøte; kontrakten er ogsaa kun underskrevet av selgeren. Jeg peker videre paa at samme dag som kontrakten utferdigedes underskrev partene en føderaadskontrakt, hvori det anføres angaaende heromhandlede eiendom at den er overdratt Abraham Presthus, og der fastsettes saa i føderaadskontrakten de nærmere vilkaar for det føderaad kjøperen skal erlegge til sine foreldre. Jeg anser dog ikke disse dokumenter i og for sig avgjørende for spørsmaalet om eiendomsrettens overgang til Abraham Presthus, men legger derhos megen vekt paa forholdets senere utvikling. Det er saaledes paa det rene at Abraham Presthus blev overdratt besiddelsen av bnr 3 i april 1907, og at han senere hele tiden har sittet med eiendommen og brukt den fullt ut som sin. Han har betalt eiendomsskatter og opført gaarden i sine selvangivelser som sin eiendom. Han har ogsaa i handel og vandel optraadt som eier. Saaledes solgte han i 1912 bnr 5 som er utskilt av bnr 3 og fikk selv kjøpesummen for dette bruk. Hans far underskrev visstnok kontrakten ved dette salg, men dette var fullt forklarlig all den stund det var John Presthus som ennu hadde hjemmelen til nr. 5. Nevnes skal videre at Abraham Presthus i 1916 hugget til salg tømmer for ikke mindre enn 4000 kr., hvilket beløp han selv oppebar. Abraham har visstnok ikke avbetalt noget paa kjøpesummen, som efter kjøpekontrakten skulde utstaa inntil videre. Derimot har Abraham helt fra 1907 erlagt renter av kjøpesummen inntil han i 1922 kom i økonomiske vanskeligheter, og likesaa har han hele tiden erlagt de avtalte kaarydelser til sine foreldre inntil 1923. Da det her gjaldt forholdet mellem far og sønn kan det forstaaes at faren ikke har gjort krav paa mere enn renter av kjøpesummen, for hvilken han i kjøpekontrakten hadde forbeholdt sig første prioritets panterett.

Hvad angaar bnr 4, som var en plass under bnr 3, er det visstnok ikke efter kjøpekontrakten av 1907 inngaatt nogen ny skriftlig overenskomst om sammes overdragelse til Abraham, men det fremgaar av oplysningene at Abrabams far ialfall efter 1918 heller ikke har hatt noget med bnr 4 at gjøre, hvorimot Abraham fra den tid av maa ha overtatt samme. Ovenfor dette bruk har efter den tid forholdet vært ganske som ved bnr 3. Efter hvad der nu er oplyst for Høiesterett har Abraham saaledes i sine selvangivelser for de senere aar opført bnr 4 som sin eiendom.

Side:945

Av interesse ved spørsmaalet om eiendomsretten har vært overdratt til Abraham finner jeg en forklaring fra et vidne ved bevisoptagelsen 10 april 1930. Vedkommende vidne, som er opvokset og bosatt paa en nabogaard til de omtvistede eiendommer, har der forklart at det før konkursen blandt naboene har vært den almindelige opfatning at Abraham Presthus's far hadde overdratt disse eiendommer til Abraham til eiendom. Vidnet har derhos tilføiet at Abrahams far ofte hadde sagt baade til vidnet og til andre at han hadde gitt eiendommen «ifra sig» til Abraham. Vidnet forstod det saa at Abrahams far ved dette uttrykk mente at han hadde gitt gaarden endelig fra sig. Abraham har da ogsaa i sin forklaring for herredsretten anført at han har betraktet sig som eier. Ved bevisoptagelsen 13 mai 1930 har Abraham paany avgitt forklaring, og han sees da at ha fremkommet med en del reservasjoner i nevnte henseende. Han nevner saaledes at det var uttrykkelig avtalt mellem ham og faren at kjøpekontrakten ikke skulde tinglyses, likesom han videre uttaler at det var hans opfatning at han ikke kunde foreta nogen disposisjoner utenom den ordinære bruk av gaarden uten efter konferanse med sin far. Jeg finner imidlertid ikke at kunne legge synderlig vekt paa hvad Abraham i saa henseende har forklart, idet der ikke er anført noget som helst i kontraktene herom, og det støttes heller ikke av nogen oplysning i saken. Abraham nevner samme sted at saa lenge han ikke hadde betalt kjøpesummen kunde faren gjøre sin vilje gjeldende ved at nekte at underskrive dokumenter som skulde tinglyses. Dette er dog kun den almindelige følge av at en selger ikke har gitt skjøtet fra sig. Det vil da alltid lett kunne opstaa vanskeligheter, hvis selgeren stiller sig uvillig, hvor det er spørsmaal om at underskrive dokumenter som trenger hjemmelsmannens underskrift. Der kunde anføres flere andre momenter enn de av mig nevnte til støtte for at bnr 3 og 4 av Abrahams far har vært overdratt Abraham til eiendom, men jeg anser dette overflødig. Den lange rekke aar hvori Abraham har sittet med disse bruk og raadet over dem som sine med foreldrene som kaarfolk mener jeg er talende i og for sig.

De saksøkte har likesom for herredsretten gjort gjeldende at kontrakten av 1907 er ugyldig, fordi John Presthus's hustru ikke har samtykket i transaksjonen, hvilket efter lov nr. 1 av 29 juni 1888 §14 i nærværende tilfelle skulde være nødvendig. Jeg gaar imidlertid med herredsretten, som forsaavidt er enstemmig, efter det foreliggende ut fra at Johns hustru har vært enig i overdragelsen. Jeg finner videre med herredsretten ogsaa at maatte forkaste den paastand fra de saksøktes side at handelen er annullert i 1923, og jeg er enig i hvad herredsretten herom har anført. Abraham har jo efter den angivelige annullasjon fortsatt bruken av disse eiendommer ganske paa samme maate som før.

Hvad spørsmaalet om hevd angaar blir det unødvendig for mig at inngaa herpaa, naar jeg efter det foreliggende maa anta at eiendomsretten virkelig var overdratt til Abraham Presthus, og at der kun har manglet det formelle dokument for overdragelsen; skjøte og tinglysning. Men har Abraham vært eier av de nevnte

Side:946

eiendommer ved konkursaapningen saa følger derav at konkursboet ogsaa maa ha rett til at anse disse eiendommer som hørende til boets masse. Det maa imidlertid hensees til at Abraham den hele tid kun har hatt en beheftet eiendomsrett. Kjøperens rett til eiendommene qu. er efter kontrakten betinget av at han tilsvarer den i samme fastsatte kjøpesum og likesaa kaaret. Og selgeren har uttrykkelig i kontrakten forbehold sig panterett for kjøpesummen. Hvad kaaret angaar mener jeg at samme efter kontrakten maa hvile som en grunnbyrde paa vedkommende eiendom. Det er kun paa disse vilkaar at kjøperen den hele tid har besiddet eiendommene, idet selgeren ikke nogensinde har frafalt de betingelser som han knyttet til overdragelsen. Men naar saa er tilfellet kan ikke Abrahams konkursbo ha rett til heromhandlede eiendommer uten paa ganske de samme vilkaar hvorpaa Abraham har hatt disse, idet boet ikke kan faa større rett enn den konkursskyldneren selv hadde. Den omstendighet at kjøpekontrakten ikke er tinglyst kan efter min mening ikke gjøre nogen endring heri. Saa lenge selgeren sitter med hjemmelen paa eiendommen maa kjøperens kreditorer respektere den rett som selgeren har forbeholdt sig ved overdragelsen. Jeg finner derfor at heromhandlede eiendommer kun kan kjennes at høre til konkursboets masse med paahefte av de nevnte betingelser, saaledes panterett for kjøpesummen med renter samt med overtagelsen av kaaret som heftelse. Spørsmaalet blir saa for hvilket beløp panterett skal anerkjennes. Det er fra boets side hevdet at det maa skje fradrag i kjøpesummen 4000 kr. for 1/6 paa grunn av at Abraham er arving for 1/6. De saksøkte mener derimot at konkursboet maa tilsvare den hele kjøpesum, naar der bygges paa kjøpekontrakten. Hertil skal bemerkes at det ikke er John Presthus og gjenlevende hustrus fellesbo som her staar som part, hvorimot de saksøkte er Abraham Presthus's mor og medarvinger. De kan derfor heller ikke faa mere enn sine andeler i boet nemlig 5/6. For bnr 3 tilkommer de saksøkte efter dette panterett for kr. 2666.67 og for nr. 4 for kr. 666.67. Hvad rentene angaar maa disse tilsvares overensstemmende med kontrakten med 4 procent. Med herredsretten finner jeg at der ikke kan bli spørsmaal om foreldelse av disse renter, idet det forsaavidt maa være avgjørende at det i kontrakten er betinget sikkerhetsrett for dem. Med hensyn til kaaret, som kun hviler paa bnr 3, er jeg enig med herredsretten i at Abrahams mor ikke for tiden inntil konkursaapningen kan gjøre noget krav paa de ydelser hun til da ikke hadde mottatt. Jeg synes det er rimelig at gaa ut fra, naar man her tenker paa forholdet mellem mor og sønn, at hun har eftergitt vedkommende ydelser. I hvert fall finner jeg det avgjørende at hun har bodd hos sin sønn i vedkommende tidsrum og faatt tilsyn av ham og likesaa, saavidt jeg har forstaatt, oppebaaret en del av kaaret. Det vil da være umulig for retten paa grunn av manglende oplysninger at fastsette noget nærmere beløp, som skulde tilsvares for de kaarydelser som hennes sønn ennu ikke maatte ha erlagt. For tiden efter konkursaapningen mener jeg derimot at boet maa til svare de kaarydelser som Taraline ennu ikke maatte ha mottatt,

Side:947

idet jo boet hele tiden har hevdet at heromhandlede eiendommer tilhørte dets masse. Om boet ikke har satt sig i besiddelse av eiendommene faar bli dets egen sak. Sluttelig bemerkes at de saksøkte har begjært særskilt dom for heromhandlede saakalte motydelser, kaarydelsene og kjøpesummen. Jeg forstaar dog de saksøkte derhen at de forsaavidt kun har villet ha en fastsettelsesdom, men jeg mener at de saksøkte i saa henseende opnaar hvad de her ønsker efter det av mig anførte, naar dette gis uttrykk i selve dommen. Saksomkostninger bør efter min mening ikke tilkjennes nogen av partene.

Dom:

Eiendommene gnr 5 bnr 3 «Presthus» og gnr 5 bnr 4 «Træet» kjennes at høre til Abraham Presthus's konkursbos masse, dog med paahefte av 1ste prioritets panterett til Taraline Presthus, Johs. Presthus og Karl og Kaia Haugland paa gnr 5 bnr 3 for kr. 2.666,67 og paa gnr 5 bnr 4 for kr. 666.67 med 4 pct. renter av begge beløp fra 1 januar 1922 samt med plikt for boet til fra 3 august 1927 at svare Taraline Presthus kaar, paaheftet gnr 5 bnr 3 ved vilkaarskontrakt av 28 januar 1907. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Aars: Med hensyn til spørsmaalet om karakteren av kontrakten av 28 januar 1907 er jeg av en annen opfatning enn førstvoterende. Jeg finner det ikke naturlig at opfatte kontrakten slik at John Presthus ved dette dokument, som selv betegner sig som kjøpekontrakt, har overført eiendomsretten til gnr 5 bnr 3 og 4 til sønnen Abraham. Det har efter min opfatning formodningen mot sig at det skulde være selgerens mening at overføre eiendomsretten før det betingede vederlag er betalt eller sikret i betryggende form. Kontrakten forutsetter uttrykkelig at det skal utstedes skjøte, og at det forsaavidt kjøpesummen ikke betales kontant skal utstedes en første prioritets pantobligasjon paa nærmere angitte vilkaar. Det naturlige er da at forstaa det saa at John Presthus ikke har villet overføre eiendomsretten før dette var ordnet, saaledes altsaa at Abraham Presthus ved denne kontrakt alene fikk et obligatorisk krav paa at bli eier av gnr 5 bnr 3 mot at betale kjøpesummen eller efter nærmere avtale utstede pantobligasjon i eiendommen for den del av kjøpesummen som ikke blev betalt kontant. Og for bnr 4's vedkommende mener jeg det klart fremgaar av kontraktens ordlyd at den alene inneholder en forpliktelse til fremtidig overdragelse av eiendomsrett. Det maa under disse omstendigheter være boets sak at paavise forhold som viser, at John Presthus senere har overført eiendomsretten til sønnen Abraham. At Abraham har betalt kaarydelsene og renter og utredet skatt av eiendommen er en naturlig følge av at besiddelsen er gaatt over, men jeg kan ikke deri i og for sig se et uttrykk for at eiendomsretten overført. Heller ikke kan jeg legge nogen avgjørende vekt paa at Abraham Presthus under utskiftningsforretningen optraadte som eier, idet jeg har forstaatt det saa at han gjorde dette i forstaaelse med foreldrene.

Side:948

Det samme gjelder det forhold at han har hugget tømmer til salg og oppebaaret kjøpesummen. Jeg vil i den forbindelse nevne at det vesentlige som det her er tale om - et beløp paa 4000 kr. som han oppebar for et tømmersalg - anvendte han, efter hvad det uimotsagt er anført, til at kjøpe igjen bnr 5 Klongerhaugen, som han hadde solgt efter farens ønske, men som han selv ikke hadde ønsket at selge. Jeg finner min opfatning - at John Presthus ikke har overført eiendomsretten til Abraham - bestyrket ved hvad Abraham, saavel for herredsretten som under bevisoptagelsen 10 mai 1930, har forklart om at han har forstaatt sin far slik at han ikke hadde adgang til at selge eller pantsette eiendommene før skjøte var utstedt. Efter alt hvad der foreligger kan jeg saaledes ikke finne det bevist at eiendomsretten til de to bruk er blitt overført til Abraham Presthus.

Det er fra konkursboets side anført at Abraham Presthus før konkursaapningen 3 august 1927 hadde hevdet eiendommene. Men all den stund hans adkomst, saaledes som jeg opfatter det, alene hjemlet ham en obligatorisk rett til at bli eier mot at opfylle visse forpliktelser, antar jeg at hevd er utelukket.

Spørsmaalet er da videre om konkursboet i henhold til kjøpekontrakten kan gjøre krav paa at bli eier av brukene mot at opfylle de forpliktelser som efter kontrakten paahviler kjøperen.

Jeg er enig med førstvoterende og herredsretten i at den foretatte annullasjon av 2 juni 1923 maa betraktes som proformaverk. Jeg har imidlertid vært inne paa den tanke om ikke de saksøkte maatte være berettiget til at kreve handelen hevet paa grunn av misligholdelse, fordi der ikke har vært betalt renter av kjøpesum mene siden 1 januar 1922. Men jeg har forstaatt de saksøktes procedyre slik at misligholdelsen ikke er paaberopt som grunnlag for en selvstendig paastand om at handelen skulde heves, men alene anført i forbindelse med annullasjonen av 1923. Jeg skal derfor ikke gaa nærmere inn paa dette.

Konkursboet maa efter min opfatning ha den samme adgang som den der tilkommer Abraham Presthus til at forlange eiendomsretten til brukene overdratt til sig mot paa sin side at erlegge de ydelser og opfylle de forpliktelser som efter kjøpekontrakten paahvilte Abraham Presthus som kjøper. For bnr 3's ved kommende maa da boet svare kaar overensstemmende med kontrakten av 28 januar 1907, og enten tilsvare kjøpesummen kontant eller overensstemmende med kontrakten utstede en første prioritets pantobligasjon i gaarden samt tilsvare renter av kjøpesummen. For bnr 4's vedkommende maa boet tilsvare kjøpesummen med renter kontant. Det er fra boets side gjort gjeldende at rentene tildels er preskribert. Saaledes som jeg ser paa forholdet blir det imidlertid ikke spørsmaal om preskripsjon, idet det ikke er de saksøkte som inntaler fordringen paa renter, men det er boet som gjør krav paa at faa eiendommene overdratt til sig, og dette krav kan boet ikke gjennemføre uten paa sin side helt at opfylle forpliktelsene efter kontrakten. Med hensyn til kaaret ser jeg forholdet paa samme maate: Boet maa tilsvare de kaarydelser som staar til rest, men jeg er enig med førstvoterende i at efter den

Side:949

uklarhet, som gjør sig gjeldende med hensyn til tiden før konkursaapningen, kan boet alene paalegges at tilsvare kaarydelsene efter konkursaapningen, og disse alene forsaavidt de ikke er ydet av Abraham Presthus. Med hensyn til størrelsen av de beløp av kjøpesummene som de saksøkte kan kreve utredet henviser jeg til hvad førstvoterende har anført. Jeg stemmer efter dette for at Abraham Presthus's konkursbo kjennes berettiget til at kreve sig overdratt eiendomsretten til Presthus gnr 4 bnr 3 mot at tilsvare kaarydelser og utrede kjøpesummen med renter eller utstede pantobligasjon saaledes som nettop nevnt, og at boet kjennes berettiget til at faa sig overdratt gnr 5 bnr 4 mot at utrede kontant kjøpesummen og renter som nettop nevnt, altsaa for bnr 3's vedkommende kr. 2666.67 med 4 procent renter fra 1 januar 1922 samt kaarydelser fra 3 august 1927 og for bnr 4 kr. 666.67 med 4 procent renter fra 1 januar 1922.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. For mig staar det saa at naar Abraham efter en kjøpekontrakt av det innhold som her foreligger, straks overtok besiddelsen og derefter blev sittende og skalte og valte med eiendommen i ca. 20 aar, er det ikke grunn til at tvile paa at en reell eiendomsoverdragelse har funnet sted.

Dommer Rivertz: Som herr dommer Broch.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel og ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Lyng: Likesaa.

Dommer Lie: Jeg er enig med herr dommer Aars.

Av herredsrettens dom:

John Johannessen har hatt skjøte paa gnr 5, bnr 3 Presthus i Kvinnherad siden 1875. Gaarden hadde da en skyld av m. 4.01. John har tillike vært eier av bnr 4 (Træet) av skyld m. 0.32, om han har hatt skjøte paa dette bruk og om skjøtet har vært tinglyst, er ikke oplyst.

John var gift med Taraline Presthus og har med henne barnene Abraham (eldste sønn), Johannes og Kaja (den siste gift med Karl Haugland).

Den 28 januar 1907 blev der oprettet følgende dokument med overskriften «kjøpekontrakt» og undertegnet av Jonn:

«Jeg undertegnede John J. Presthus erklærer herved, at jeg dags dato har solgt min andel av gaarden Presthus matrnr. 5, løpenr. 11, bnr 3 i Kvinnherads tinglag til min sønn Abraham Presthus for den sum kr. 3200. Gaarden overdrages med de herligheter og rettigheter som tilligger og loven hjemler.

Overdragelsen er at regne fra 14 april 1907, dog forbeholder jeg mig avkastningen av besetningen til den er fremfødd iaar. Likesaa forbeholder jeg mig husrum og føderaad til mig og kone efter kontrakt av d. d. Den del av salgsbeløpet der ikke blir betalt ved skjøtets utstedelse, skal faa lov at staa ubetalt inntil videre, mot at jeg erholder 4 procent rente pr. anno og 1ste prioritets panterett i gaarden og skal de kun fordres utbetalt efter 6 maaneders opsigelse.

Likesaa skal plasset Træ, gnr 5, løpenr. 12, bnr 4, overdrages min sønn Abraham Presthus, som hans rettmessige eiendom, enten naar

Side:950

jeg ikke vil bruke det lenger eller senest ved min død for et beløp kr. 800. I tilfelle min sønn Abraham dør, førenn han har overtatt det her nevnte stykke, blir handelen for intet at regne.

Ifølge overenskomst idag overdrager jeg herved til min sønn Abraham Presthus som hans rettmessige eiendom alle gaardsredskaper og alt verktøi som er paa gaarden samt seksæringen med tilbehør for det beløp kr. 500. Den hoppe som nu er paa gaarden, skal Abraham Presthus faa benytte fritt saa lenge han vil; men naar den en gang blir avhendet, tilfaller salgsbeløpet mig. Betalingen skal erlegges innen oktober maaneds utgang 1907».

Kjøpekontrakten blev ikke tinglyst. Samme dag undertegnet Abraham en vilkaarskontrakt, hvorefter han vedtok at svare foreldrene vilkaar, (husrum, endel natural-ydelser, tilsyn og pleie). Naar den ene av foreldrene døde, skulde endel av natural-ydelsene falle bort. Heller ikke denne kontrakt blev tinglyst.

Abraham overtok bnr 3 fra april 1907. Hvad bnr 4 angaar, har bruksforholdet vært svevende og uklart. Se forøvrig det som nedenfor er gjengitt av Abrahams vidneforklaring.

John døde 6 februar 1923. Han efterlot sig enken Taraline og de foran nevnte barn. Der blev ikke holdt offentlig skifte. Men de efterlevende skiftet privat endel kontanter og litt løsøre. Resten (hvoriblandt nogen kjyr, endel aktier, boets utestaaende fordring hos Abraham) forblev uskiftet.

Vaaren 1923 begynte Kvinnherad Sparebank at gaa paa Abraham for at inndrive et laan som han hadde optatt i 1919 (kr. 54 000) med Hans Storedale og Carl Storedal som kausjonister. Laanet var i 1923 nedbetalt til ca. kr. 40.000. Vedkommende brevveksling mellem banken, Abraham og lensmann Meidell i tiden 23 april til 13 juli 1923 er fremlagt. Det fremgaar av denne bl.a., at banken 23 april spurte, om Abraham var eier av sin fars gaard, om han hadde nogen gjeld utenom den til banken og om hvor stort hans kausjonsansvar for andre var. Den 28 april svarte Abraham ja paa det første spørsmaal. Han svarte videre, at han hadde nogen gjeld til Ølve og Hatlestrandens Privatbank samt til sin mor; kausjonsansvar for andre hadde han bare til Kvinnherad Sparebank. I en skrivelse til lensmann Meidell av 9 juli skrev han, at han ikke kunde samtykke i, at der blev tatt pant i gaarden, fordi han ikke hadde noget hjemmelsdokument paa den. Dessuten hadde han en del gjeld utenom den til Kvinnherad Sparebank; «det vilde derfor være uriktig at ikke sikre disse kreditorer, hvis tilgodehavende er eldst. Jeg har derfor blitt nødt til at ordne mig saaledes, at der ikke er noget at eksekvere.»

Den 2 juni 1923 blev der gitt følgende paategning paa kjøpekontrakten av 1907:

«Den 2 juni 1923 blev denne kjøpekontrakt annullert, forsaavidt gaarden angaar. Der er intet betalt paa gaarden, og kjøperen ser sig heller ikke i stand til at betale noget. Dog skal kjøperen inntil videre faa bruke gaarden imot at svare sin mor vilkaar efter vilkaarkontrakten av 28 januar 1907 og betale kr. 160 i aarlig avgift.

Abraham Presthus. Taraline Presthus. Johs. Presthus.

Karl M. Haugland. Kaia Haugland.»

Paategningen blev ikke tinglyst. Derimot blev en av sakfører bekreftet gjenpart av kontrakten med paategning tinglyst 8 oktober 1928.

Den 14 september 1923 holdt Kvinnherad Sparebank eksekusjon hos

Side:951

Abraham for kr. 44.743,40. Der blev tatt utlegg bl.a. i bnr 3 og bnr 5 (Klongerhaugen). Eksekusjonen blev tinglyst 21 juni 1927.

I november 1923 underskrev Taraline Presthus et skadesløsbrev hvori hun - til sikkerhet for Abrahams gjeld i Kvinnherad Sparebank kr. 42.000 og i Ølve & Hatlestrandens Privatbank kr. 14.000 - pantsatte (med optrinsrett efter kr. 4000 og kaar) b.-nr: 3, 4 og 5. Skadesløsbrevet var paaført attest fra lensmannen om at Taraline satt i uskiftet bo med samtykke av de myndige arvinger. Det blev tinglyst 2 april 1924.

Den 3 august 1927 blev Abrahams bo tatt under skifterettens behandling som konkursbo.

Den 12 april 1928 uttok konkursboet ved bestyreren advokat Waage forliksklage mot Taraline Presthus, Johs. Presthus og Karl og Kaja Haugland. Det blev anført i klagen, at Abraham siden 1907 hadde brukt og besiddet bnr 3 og bnr 4 som eier og at han ogsaa gjorde det ved konkursens aapning. Abraham var altsaa ved konkursaapningen eier. Da de innklagede hadde bestridt dette og ikke villet samtykke i eiendommenes inndragning i bomassen, aktet boet ved søksmaal at faa dette spørsmaal avgjort.

Efter forgjeves forliksmegling uttok saksøkeren stevning den 15 mai 1928, hvori han - foruten det som var anført i klagen - bl.a. anførte, at «annullasjonen» av 1923 var proformaverk. Han anførte, at saksøkerens paastand var, at boet skulde kjennes berettigeet til at inndra bnr 3 og bnr 4 i bomassen og at de saksøkte skulde betale saksomkostninger in solidum.

Under hovedforhandlingen har han anført, at Abraham har hevdet de to bruk til eiendom. Han har - med motpartens samtykke - endret paastanden derhen at boet kjennes berettiget til at realisere eiendommene som aktiva i bomassen, og at boet tilkjennes saksomkostninger. - - -

Saksøkte har - med motpartens samtykke - foretatt endel endringer i den oprinnelige nedlagte paastand. - - -

Abraham Presthus har vært ført som vidne under hovedforhandlingen. Av hans forklaring hitsettes:

I 1907 blev hans far John meget syk. Han fant det da sikrest ved kontrakt at ordne med forholdet med hensyn til de faste eiendommer, for at alt i saa henseende skulde være klart, hvis han falt bort. Moren var bekjent med kontrakten, idet Abraham tror, at hans far snakket med henne om den. Ialfall hørte Abraham ikke nogen innvending fra hennes side. Kjøpesummen kr. 3200 skulde staa hen, inntil Abraham kunde betale. Naar betaling fant sted, skulde skjøte utstedes. Abraham og foreldrene blev fra 1907 og utover boende i hovedbygningen paa bnr 3. Endel aar efterat «Klongerhaugen» i 1912 var utskilt som bnr 5, flyttet Abraham dit. Foreldrene blev boende paa bnr 3 til John døde i 1923. Da flyttet moren til Abraham paa Klongerhaugen. Abraham overtok bnr 3 i april 1907. Han brukte gaarden som eier. Han hadde dog forstaatt sin far slik at han hverken kunde selge eller pantsette uten farens tilladelse, saalenge skjøte ikke var utstedt. Abraham betraktet sig som eier. Han betalte matrikkelskatten og anførte - saavidt han husker - gaarden i sine selvangivelser. Han betalte renter (av kr. 3200) til desember 1921. I 1912 blev Klongerhaugen utskilt som bnr 5 (med 4 øres skyld). Abraham optraadte herunder som eier av og representant for hovedbruket. Han

Side:952

undertegnet kjøpekontrakten til pastor Dahle, men faren underskrev skjøtet. Kjøpesummen kr. 1000 blev betalt til Abraham. Senere kjøpte Abraham parsellen tilbake av Dahle for kr. 8000 (hus var da opført). Ingen av de foran nevnte dokumenter blev tinglyst. I aarene 1918-1920, blev bnr 3 - sammen med bnr 4 - ved muntlig kontrakt bortforpaktet til smed Tofte. Det var Abraham som snakket med Tofte herom; men faren var enig. I den tid betalte Abraham renter av kr. 4000. Tofte skulde høste brukene og ha halve avlingen. Av den annen halvdel skulde foreldrene ha sitt vilkaar, mens Abraham beholdt resten. - Ved underutskiftning i 1924 og overutskiftning i 1926 optraadte Abraham som brukets representant. Med hensyn til bnr 4 ansaa Abraham sig ikke som eier. Faren betalte matrikkelskatt. Far og sønn høstet avlingen sammen. Hvad renter av kjøpesummen (kr. 800) angaar, tror Abraham at han før 1918 ikke betalte renter (muligens med undtagelse av 1 aar). Efter 1920 har han betalt en del, tror han. Han er ikke sikker paa, at han opførte bnr 4 i sine selvangivelser. Hvad vilkaaret angaar, ydet Abraham dette fullt ut fra overtagelsestiden i 1907 til faren døde i februar 1923. Da flyttet moren over til Klongerhaugen, hvor Abraham bodde fra før. Her hadde hun fritt husvær og tilsyn, likesom hun fikk endel av kaaret. Paa grunn av de vanskelige tider for Abraham gjorde hun ikke krav paa mere. Hun resignerte. Med hensyn til annullasjonen i 1923, henviste Abraham til den fremlagte korrespondanse. Han har ikke betalt lejeavgiften kr. 160. Hvad bnr 3 angaar, fortsatte bruken som før, likesom han fortsatte med at betale matrikkelskatt og opføre gaarden i selvangivelsene; vad bnr 4 angaar, er han i saa henseende ikke sikker. - - -

Retten er enstemmig om følgende punkter: - - -

Efter Abrahams vidneforklaring maa man gaa ut fra, at Taraline kjente og var enig i kjøpekontrakten og kaarkontrakten av 1907. Hennes underskrift var da ikke nødvendig. - - -

Rettens flertall - de to domsmenn - finner, at John ikke overdrog den fulle eiendomsrett ved kjøpekontrakten av 1907 og at han eller hans rettsefterfølgere heller ikke senere har overdratt den.

Riktignok bruker kontrakten, forsaavidt angar gnr 5 bnr 3, ordet «overdrager». Og riktignok har Abraham Presthus siden 1907 besiddet og brukt bnr 3, og en tid ogsaa bnr 4 mot at betale rente av kjøpesummen for eiendommene. Men vi finner ikke at dette kan være avgjørende. Det er nemlig almindelig skikk i distriktet, at faren gir sin eldste sønn kjøpekontrakt paa eiendommen og lar ham overta bruken av den, - dette særlig av hensyn til at sønnen skal faa gaarden til den bestemte pris paa skifte, saaledes at man kan forebygge tvist mellem arvingene. Spørsmaalet om skjøte utstaar da inntil videre, og ogsaa dette har sin bestemte betydning. - Den gamle er ofte forsiktig og mistroisk og vil ikke gi skjøte fra sig, før han er sikker paa, at sønnen opfører sig bra og ikke stifter gjeld. Opfatningen blandt folk er den, at saalenge faren sitter som skjøteinnehaver har han herredømme over, om eiendommen helt eller delvis skal selges videre, eller om den skal pantsettes. Nettop av den grunn gir han ikke sønnen skjøte. Hvis faren ikke liker sønnens fremferd, hender det endog at han nekter at overlate ham eiendommen og istedet overdrager den til et av de andre barn.

Det er altsaa ikke meningen at den full eiendomsrett skal ansees

Side:953

overdraget før skjøte er utstedt; og den del av eiendomsretten som faren har forbeholdt sig er eiendommens salgs- og kredittverdi.

Vi mener at et saadant tilfelle foreligger i nærværende sak. Vidnet (konkursskyldneren) har forklart, at det var farens forutsetning, at han ikke hadde adgang til at pantsette eller selge uten farens samtykke, og der er ingen grunn til at tvile paa at denne forklaring er riktig. Vi finner ikke at forholdene ved salget av parsellen «Klongerhaugen» taler mot dette resultat. - Sønnen oppebar visstnok kjøpesummen, men dette var i full overensstemmelse med den av oss før nevnte skikk og bruk. Det er jo sønnen som i sin tid skal ha eiendommen til en allerede bestemt pris. - Naar eiendommen blir forminsket ved salg, er det rimelig at kjøpesummen kommer ham tilgode. - At det var sønnen som forhandlet om salget, men faren som skrev under paa skjøtet, stemmer ogsaa med det almindelige forhold.

Vi legger ogsaa vekt paa at Abraham ikke har betalt noget avdrag paa kjøpesummen.

Efter dette antar vi, at kjøpekontrakten ikke inneholdt nogen eiendomsoverdragelse, men alene ga Abraham (og nu hans konkursbo) et obligatorisk krav paa at faa bnr 3 og 4 overdratt, naar kontraktens betingelser blev opfylt.

Hevd foreligger ikke, da Abraham kjente kontraktens karakter og derfor ikke hadde eiervilje.

Vi finner, at «annullasjonen» alene var proforma og derfor ikke kan tillegges nogen betydning. Det er paa det rene, at den blev foretatt paa grunn av Kvinnheradsbankens paagang. Abraham gir ogsaa i sine skrivelser til banken uttrykk for, at det bare er en «ordning» han treffer. Hans forhold til og bruk av eiendommen fortsetter som før. Det er ogsaa at merke, at «forpaktningsavgiften» kr. 160 svarer til 4 procent rente av kjøpesummen for de to bruk.

Vi finner altsaa, at konkursboet, hvis det vil gjøre Abrahams rett efter kjøpekontrakten av 1907 gjeldende, kan gjøre dette mot at opfylle kontraktens betingelser.

Konkursboet maa da utrede kjøpesummen for begge bruk kr. 4000 fullt ut. Kontrakten synes riktignok at forutsette at en del av kjøpesummen for b.-nr 3 skulde bli staaende i gaarden paa 6 maaneders opsigelse, og da mot 1ste prioritets pant i eiendommen. Det er imidlertid ikke avtalt, hvor stor del av kjøpesummen skulde betales kontant ved skjøtets utstedelse. I mangel av mindelig overenskomst blir det her umulig at fastsette noget beløp. Selgerens forutsetning er øiensynlig, at han skulde forhandle med sin sønn, ikke med dennes konkursbo. Han maa derfor i betraktning av de endrede omstendigheter og den lange tid som er gaatt hen, ansees berettiget til at kreve hele kjøpesummen betalt.

Likeledes finner vi at boet maa yde kaar til Taraline Presthus overensstemmende med vilkaarkontrakten av 28 januar 1907.

Saksøkte har paastaatt at konkursboet i tilfelle maa betale misligholdte kaarydelser fra 1 januar 1923. Liter Abrahams vidneforklaring antar vi, at hans mor ga endelig avkald paa kaarydelser som ikke blev erlagt i tiden fra hun flyttet til ham paa Klongerhaugen og til konkursaapningen.

De kaarydelser som er forfalt efter dette tidspunkt maa være boet uvedkommende inntil det gjør kjøpekontrakten gjeldende og overtar eiendommen, hvorefter det fullt ut maa tilsvare de kaarydelser som løper fra

Side:954

overtagelsen. - De saksøkte har nemlig, under henvisning til annullasjonen av 1923, benektet at konkursboet har nogensomhelst rett til eiendommene, og boet er derved blitt forhindret fra at nyttiggjøre sig dem. At de saksøkte derefter har latt skyldneren bruke eiendom mene uten at betale vederlag, faar bli til deres egen skade. Forholdet faller utenfor kontrakten av 1907 som fra konkursaapningsøieblikket tilhører boet. De saksøkte kan derfor heller ikke under henvisning til kjøpekontrakten paaberope sig en sikkerhetsrett for de ubetalte avgifter.

Saksøkte har paastaatt, at konkursboet maa betale 4 procent renter av kjøpesummen kr. 4000 fra 1 januar 1922. Vi finner at disse renter staar i en annen stilling enn kaarydelsene og at de ikke kan betraktes som eftergitt. Kaarydelsene bestod i natural-ydelser som tilkom enken alene, og som delvis blev erlagt, bl.a. ved hennes ophold hos sønnen. Naar de da ikke blev betalt fullt ut efterhvert og ikke krevet, finner vi det, som foran nevnt, rimelig at maatte fortolke dette som en eftergivelse. Kjøpesummen for gaarden og rentene av den er derimot kontantbeløp som tilkommer samtlige arvinger efter John Presthus. Naar skyldneren ikke kunde erlegge disse beløp paa grunn av sin vanskelige stilling, er det nok rimelig at hans mor og søskende lot ham faa utsettelse hermed, men der er ikke dermed sagt at de eftergav han rentene, likesaalitt som hovedstolen. - Der maatte en positiv eftergivelse til og en saadan er ikke legitimeret. Boet maa altsaa tilsvare renter.

Saksøkte har paastaatt rentene erlagt med fullt beløp. Forsaavidt angaar den del der var paaløpet før konkursens aapning maa vi gi ham medhold heri. - Som foran nevnt mener vi nemlig at konkursskyldneren og boet kun kan gjøre sin rett ifølge kjøpekontrakten gjeldende. - Forsaavidt angaar bnr 3 gaar denne rett ut paa enten at benytte eiendom mene mot kontraktens vederlag eller at kreve skjøte mot erleggelse av kjøpesummen. Skyldnerens bruksrett mener vi at boet ikke kan gjøre gjeldende da forutsetningen maa være at det er skyldneren personlig som utøver den. Kontrakten bygger tillike aapenbart paa den forutsetning at kjøperen paa det tidspunkt han krevet eiendommene overdraget til sig, hadde ordnet sine forpliktelser efter denne. I motsatt fall maatte avdøde John Presthus og hans rettsefterfølgere ha rett til at nekte at utstede skjøte før dette blev ordnet. Denne sikkerhetsrett kan ikke ansees at være foreldet hvorfor boet i tilfelle maa tilsvare renter helt fra 1 januar 1922.

Forsaavidt angaar bnr 4 kommer vi til samme resultat. Den passus i kontrakten som omhandler dette bruk synes nemlig at henvise til det foregaaende (jfr. uttrykket «Likesaa osv.»). Det har formodentlig vært meningen at hvis kjøpesummen for denne eiendom blev staaende ubetalt efter at Abraham hadde tatt den i bruk, skjedde det paa samme betingelser som for bnr 3.

Da konkursskyldneren selv er arving i boet efter John, blir der i rentene at gjøre fradrag for hans andel, nemlig 1/6. Boet maa altsaa tilsvare 3 1/3 procent aarlig rente av kr. 4000.

Med hensyn til de renteterminer som er forfalt efter konkursens aapning er vi - under hensyn til de samme momenter - kommet til samme resultat som for de kaarydelser der forfalt efter konkursaapningen. - - -

Da de spørsmaal denne sak dreier sig om, er temmelig tvilsomme, bør hver av partene bære sine saksomkostninger.

Side:955

Rettens formann er med hensyn til bnr 3 kommet til det resultat, at Abraham Presthus blev eier av bruket ved kjøpekontrakten av 1907.

Herfor taler for det første kontraktens ord. Faren «har solgt» eiendommen. Den «overdrages» med herligheter og rettigheter, og «overdragelsen er at regne fra 1907».

Nogen vekt maa man ogsaa legge paa, at faren i kontrakten overdrog til Abraham som hans «rettmessige eiendom» alle gaardsredskaper m. m. Dette er jo en utvilsom eiendomsoverdragelse.

At Abraham blev virkelig eier - eier i navnet - fremgaar ogsaa av hans disposisjoner. Han tiltraadte gaarden 14 april 1907, ordnet med alt som vedkom driften, betalte skatter og renter, optraadte som brukets eier og representant ved skylddeling, forpaktning og utskiftninger, ydet vilkaar og opførte bruket i sine selvangivelser. I april 1923 svarte han ja til Kvinnherads Sparebanks forespørsel, om han er eier av sin «fars gaard». I den senere korrespondanse taler han om «mine eiendommer».

Herved maa den overveiende del av de beføielser som eiendomsretten omfatter, sies at være gaatt over paa Abrahams haand.

Abraham har rigtignok som vidne forklaret, at kontrakten av 1907 nærmest tok sikte paa at treffe en grei ordning med skifte for øie, idet faren da var syk og at salg og pantsettelse bare kunde skje med farens samtykke. Hans forklaring paa dette punkt var dog ikke meget bestemt; han «forstod sin far slik», at salg og pantsettelse bare kunde skje med hans samtykke. Men selvom man legger hans forklaring til grunn, saa følger ikke derav mere enn at faren har forbeholdt sig en vetorett overfor mulige salg og pentsettelser fra sønnens side; faren kan ikke selv selge eller pantsette paa egen haand. En saadan vetorett - i forbindelse med den omstendighet at faren staar som eier i panteregisteret - kan ikke være nok til at anse faren som den virkelige eier. Den blandt bygdefolk almindelige opfatning, at den som har hjemmelen, er eier, kan jeg ikke tillegge avgjørende betydning. At faren underskrev skjøte paa Klongerhaugen, kan man heller ikke legge vekt paa; det maatte jo til for at bringe hjemmelen i orden. Kjøpesummen for Klongerhaugen kom Abraham og ikke faren tilgode. Det forekommer mig da ikke riktig, naar flertallete sier, at faren - ved alene at gi kjøpekontrakt - forbeholder sig eiendom mens salgs- og kreditorverdi.

Hvad bnr 4 angaar, er forholdet ikke fullt saa klart. Men jeg forstaar dog kontrakten av 1907 slik, at Abraham skulde være eier (jfr. ordene «hans rettmessige eiendom»), naar faren opgav bruken eller avgikk ved døden. Om faren opgav bruken før han døde, er ikke ganske klart. Men efter det jeg har anført, maa jeg anta, at Abraham ialfall blev eier av bnr 4, da faren døde 6 februar 1923.

Jeg er enig med flertallet i, at «annullasjonen» i 1923 bare var proforma. At Kvinnheradbanken søkte at skaffe sig ytterligere sikkerhet ved Taralines skadesløsbrev, inneholder ingen anerkjennelse av «annullasjonen».

Efter min mening forelaa der ikke vesentlig misligholdelse av kjøpekontrakten. Selvom saa var tilfelle, kan det ikke ha den virkning at eiendomsretten føres tilbake.

Jeg kommer altsaa til det resultat, at baade bnr 3 og bnr 4 var Abrahams eiendom ved konkursaapningen 3 aug. 1927 og derfor gaar inn i konkursmassen i henhold til konkurslovens §37.

Side:956

For kaaret var ingen panterett avtalt. Det kan heller ikke betraktes som massekrav. Det maa derfor i tilfelle anmeldes i boet og behandles av skifteretten.

Det samme gjelder kjøpesummen for bnr 4 kr. 800 og Abrahams laan av foreldre og søsken.

Kjøpesummen kr. 3200 for bnr 3 var visstnok sikret ved pant. Men panteretten var ikke tinglyst og staar sig derfor ikke mot konkursboet. Ogsaa dette krav antas da at maatte anmeldes i konkursboet og behandles av skifteretten.

Jeg er enig med flertallet i, at sakens omkostninger opheves. - - -