Rt-1930-972

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-08-23
Publisert:	Rt-1930-972
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/2 s.a.
Parter:	Grunneiere langs Torfinno og Vossa (advokat Magne Schjødt) mot 1. Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap (overrettssakfører Otto Roll til prøve) og 2. Voss kommune (advokat Gustav Heiberg).
Forfatter:	Lie, Bade, Motzfeldt, Andersen, Scheel, Furu, Paulsen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §16, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §48, §8, §9, Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Lie: I henhold til meddelt koncession paa regulering av Torfinnsvassdraget med overføring av Torfinno til Hamlagrøvatn tilstevnte Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune et eksproprasjonsskjønn, som blev inkaminert 20 august 1928 under ledelse av sorenskriveren i Voss. Til skjønnet var stevnt en rekke rettighetshavere i Torfinnsvassdraget. Dessuten møtte ved skjønnet en rekke ustevnte bl.a. opsitterne paa Lien og Grønnestad, grunneierne i Bergsdalen og nedenfor Dale kraftstasjon, grunneierne ved Torfinno, grunneierne ved Torfinnsvannet og opsitterne paa Kvaalsdalen. I anledning av en ved skjønnet opstaatt tvist avsa retten 25 august 1928 kjennelse, hvorved de saksøktes paastand om at ekspropriasjonsforretningen nektes fremmet blev forkastet. Likeledes avsa retten 28 august 1928 en kjennelse med saadan slutning: «Ekspropriasjonsskjønn for overføring av Torfinno blir at avgi ogsaa forsaavidt angaar opsitterne paa Lien og Grønnestad, grunneierne i Bergsdalen og nedenfor Dale kraftstasjon samt for grunneierne ved Torfinno. Derimot blir skjønn ikke at avgi for grunneierne i Torfinsvannet og opsitterne paa Kvalsdalen».

Skjønnet blev avhjemlet 12 september 1928. Senere blev avholdt overskjønn, som blev inkamnert 25 september og avhjemlet 10 oktober 1928. Mot kjennelsen av 25 august 1928 er der erklært anke av Lars R. Nestaas, Klaus O. Skjeldal, Olav S. Honve, Nils A. Skjelde, Knut Y. Træn, Knud O. Træn, Nils L. Skjeldal, Knud O. Grimestad, Nils M. Skjoldlie, Ole M. Gulbakken, Ingebrigt Dyrdal, I. G. Eide, Olav Skjelde, Brita G. Skjeldal, Lars Th. Narheim, Knud Horvei, Olaf A. Nestaas, Lars P. Skjervheim, Anders N. Eide, Sjur Brattebø Træn, Olav T. Træn, Peder P. Narheim og K. K. Skjeldal.

Likeledes er der erklært anke mot overskjønnet av de samme ankende samt av Nils Botnen, Nils K. Saue, Marie Berge og Bernhard A. Saue samt av N. O. Seim, Ole K. Seim, K. O. Skjerven, Ole B. Mostad, Nils Smaabrekke, Ingebjørg Eide, J. Matland, Anders N. Eide, Nils J. Eide, P. Floge, Ivar N. Eide, Synneva Vassenden, G. A. Skjelde, E. K. Seim, N. C. Flage, A. G. Liland og G. G. Flage, Ivar R. Hornes, Brynjulf Fadnes, Br. L. Styve,

Side:973

Johs. H. Fodnæs, Ole G. Fodnæs, Jacob Styve, S. Otnem, Lars E. Bolstad, Br. P. Bolstad, Knut Gjeitle, Helge Horvei, B. G. Styve, Knut G. Styve, S. Brunborg, Knut Hernæs, Sjur S. Hernæs, K. S. Arnestad, Johs. J. Gjeitle, Lars A. Kvilekval og L. O. Nygaard.

Saavel anken mot kjennelsen som anken mot overskjønnet er rettet mot Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune. Der er ogsaa av Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap erklært motanke, nemlig mot kjennelsen av 28 august 1928, men denne anke er senere tilbakekalt. De ankende har nedlagt saadan paastand: «I. Prinsipalt: A. Vedkommende hovedanken: 1) At ekspropriasjonsrettens kjennelse av 25 august 1928 og det avholdte overskjønn i sin helhet underkjennes. 2) At det fastslaaes at ekspropriasjonsskjønn for overføring av Torfinno ikke kan fremmes i medhold av den givne koncession. 3) At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune ilegges saksomkostninger til samtlige ankende. B. Vedkommende motanken: At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap tilpliktes at betale saksomkostninger eller erstatning for kost og tæring. II. Subsidiært: A. For de ankende grunneiere ved Torfinno: 1) At det avsagte overskjønn, hvorved erstatning blev nektet, underkjennes. 2) At nytt overskjønn under ny administrasjon og med nye skjønnsmenn blir at opta paa ekspropriantenes bekostning. 3) At det nye skjønn blir at avgi under følgende forutsetninger: a) Prinsipalt: At det tilkjennes full erstatning for selve vannkraftens verdi med fradrag av det beløp som tidligere er betalt. b) Subsidiært: At det ydes erstatning for det overskudd av verdi vassdraget representerer til overføring sammenlignet med utbygning efter vassdraget. c) Atter subsidiært: I. At det ydes erstatning for at opsitterne ved den planlagte overføring berøves den verdistigning som en utbygning efter vassdraget vilde skapt, II. samt for all den direkte skade og ulempe som reguleringen medfører. d) Atter subsidiært: At det tilkjennes erstatning bare for den virkelig direkte skade og ulempe forbundet med vannets overføring i motsetning til utbygning efter vassdraget. 4) At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune ilegges saksomkostninger til de ankende grunneiere ved Torfinno. B. For opsitterne paa Saue: 1) At det paaankede overskjønn underkjennes. 2) At nytt overskjønn under ny administrasjon og med nye skjønnsmenn blir at opta paa ekspropriantenes bekostning. 3) At det nye skjønn paalegges at ta standpunkt til tvisten mellem Saue og Kvale og spørsmaalet om hvorvidt Torfinnsvatnet er helt privat eiendomsrett undergitt. 4) At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune ilegges saksomkostninger til opsitterne paa Saue. C. For opsitterne ved Vossavassdraget: 1) At det avsagte overskjønn opheves forsaavidt det ikke er ydet erstatning for skade paa lakseføringen i vassdraget. 2) Prinsipalt: At det fastslaaes at fastsettelsen av erstatning herfor skal utstaa til sommeren 1938 og at ekspropriantene tilpliktes da at paastevne skjønn i anledningen. Subsidiært: At nytt overskjønn med ny administrasjon og nye skjønnsmenn blir at opta paa ekspropriantenes bekostning til

Side:974

fastsettelse av erstatning. 3) At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune ilegges saksomkostninger til opsitterne ved Vossavassdraget».

Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap har nedlagt saadan paastand: «At den paaankede kjennelse og de avsagte skjønn - forsaavidt paaanket er - stadfestes. At Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap tilkjennes sakens omkostninger for Høiesterett».

Voss kommune har nedlagt saadan paastand: «At den paaankede kjennelse og de avsagte skjønn - forsaavidt paaanket er - stadfestes, at Voss kommune tilkjennes sakens omkostninger for Høiesterett».

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de nevnte kjennelser og skjønn samt deres grunner. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter bl.a. utskrifter av bevisoptagelser for Voss herredsrett av 13 mai 1929 og 28 mars 1930. Jeg nevner likeledes en skriftveksel mellem overrettssakfører Otto Roll og overskjønnets bestyrer sorenskriver Tallag Andersen. En skrivelse fra overrettssakfører Otto Roll av 3 juni 1930 lyder saaledes:

«Torfinno-skjønnet. Som herr sorenskriveren sikkert vil erindre fremsatte advokat Schjødt paa vegne av grunneierne langs Torfinno en prinsipal og en subsidiær paastand. Den prinsipale gikk ut paa at grunneierne hadde krav paa erstatning for all skade og ulempe som overføringen medførte i forhold til den nuværende tilstand samt dessuten full erstatning for selve vannkraftens verdi, dog med fradrag av de beløp som tidligere var betalt. Den subsidiære gikk ut paa at grunneierne skulde ha erstattet alt tap som de led ved at elven blev overført istedetfor utbygget efter vassdraget. Heri skulde medregnes at de blev berøvet den forutsatte verdistigning av eiendommene. Overskjønnsretten har angaaende disse spørsmaal uttalt at grunneierne langs Torfinno efter rettens enstemmige opfatning ikke finnes at lide nogen skade ved elvens overføring, saadan overføring ikke antas at ville medføre større skade eller ulempe enn der vilde følge ogsaa av en utbygning efter vassdraget. Denne begrunnelse synes nærmest at ha grunneiernes subsidiære paastand for øie. Jeg gaar imidlertid ut fra som selvsagt at overskjønnsretten inngaaende har drøftet ogsaa den prinsipale paastand og forkastet den. Jeg tør be herr sorenskriveren velvilligst herpaategnet bekrefte at denne min forutsetning er riktig».

Sorenskriver Andersens svar av 4 juni 1930 lyder saaledes: «Tilbakesendes herr overrettssakfører Otto Roll. Det er en selvfølge at overskjønnsretten drøftet og behandlet den omhandlede advokat Schjødts prinsipale paastand paa samme maate som den subsidiære. Naar premissene til overskjønnet fikk den form som skjedd var det ment derved at være gitt uttrykk for at den prinsipale paastand ikke er tatt til følge. Hertil sikter ogsaa henvisningen i premissene til den i denne forbindelse omhandlede kontrakt med Konow, der antokes at avskjære tilfølgetagelsen av advokat Schjødts prinsipale paastand».

Side:975

Jeg er kommet til det resultat at Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune maa gis medhold i ethvert av de omtvistede punkter. Kjennelsen av 25 august 1928 forkaster en innsigelse fra de saksøkte grunneiere mot skjønnets fremme bygget paa a) at koncessionen ikke er lovhjemlet, b) at koncessionen er bygget paa uriktig og ufullstendig rettslig og faktisk grunnlag, c) at koncessionen er forspilt derved at forutsetningene for deres innvilgelse med hensyn til erstatning til grunneierne ved Torfinno og i Bergsdalen ikke er efterkommet. Jeg er enig i avgjørelsen og tiltrer i det vesentlige skjønnsrettens begrunnelse og skal innskrenke mig til at tilføie et par bemerkninger. Forsaavidt angaar spørsmaalet om hvorvidt koncessionen hviler paa et uriktig rettslig grunnlag derved at koncessionsmyndighetene skulde ha gaatt ut fra at der ikke var lovlig adgang til i dette tilfelle at anvende reguleringslovens §9, skal jeg særskilt bemerke at jeg vil holde helt aapent spørsmaalet om hvorvidt ikke en saadan forutsetning maatte være riktig. For nærværende avgjørelses vedkommende er jeg enig med skjønnsretten i den betraktning som den her har lagt til grunn. Som kjennelsen viser er der videre for skjønnsretten reist besværing over at ogsaa det faktiske grunnlag for koncessionen skulde være uriktig nemlig dels forsaavidt at koncessionsmyndighetene skulde ha gaatt ut fra at ekspropriantens hjemmelsdokumenter hjemlet adgang til overføring av Torfinno og dels forsaavidt at de skulde ha gaatt ut fra at eksproprianten ifølge sine hjemmelsdokumenter hadde erhvervet alle rettigheter til selve Torfinnsvannet. Hvad dette punkt angaar vil jeg i til skjønnsrettens begrunnelse særskilt bemerke: Man maa efter min mening gaa ut fra at koncessionsmyndighetene overhodet ikke har tatt standpunkt til det førstnevnte av disse spørsmaal, nemlig om ekspropriantens adgang til overføring av Torfinno. Med hensyn til det annet spørsmaal finner jeg det i hvert fall avgjørende at jeg anser det ganske aapenbart at det ikke kan ha hatt nogen betydning for spørsmaalet om avgivelse av koncessionen, hvorledes sammenhengen var i det punkt som det her gjelder, nemlig om Kvaalsdalens opsittere hadde enerett til Kvaalsdalen eller blott en rett til beite med seterhus og ved, mens opsitterne paa Saue skulde være de egentlige grunneiere. Der er for Høiesterett paaberopt en tredje uriktig side ved det faktiske grunnlag for koncessionen, nemlig at koncessionsmyndighetene har gaat ut fra at Torfinnsvannet ikke i sin helhet, det vil si ikke for midtpartiets vedkommende, var undergitt privat eiendomsrett, mens det riktige skulde være at vannet i sin helhet, altsaa ogsaa for midtpartiets vedkommende, var undergitt privat eiendomsrett. Ogsaa hvad dette punkt angaar finner jeg den samme betraktning avgjørende, som jeg fremholdt i det annet punkt, nemlig at jeg anser det ganske aapenbart at det ikke kan ha hatt nogen betydning for spørsmaalet om avgivelse av koncessionen enten forholdet var det ene eller det annet i denne henseende. Under disse omstendigheter finner jeg ingen opfordring til at komme inn paa spørsmaalet om hvorledes saken maatte stille sig, hvis man bedømte oplysningene ut fra et annet synspunkt enn jeg gjør.

Side:976

Dernest gaar jeg over til de spørsmaal som der forelaa tvist om ved overskjønnet, og som nu foreligger til Høiesteretts prøvelse. Grunneierne ved Torfinno besværer sig over at skjønnsretten ikke har gitt dem nogen erstatning for det tap som de lider ved overføringen. De mener for det første at skjønnsretten ikke med tilstrekkelig tydelighet har uttalt sig om hvilke rettslige forutsetninger den bygger paa ved sin avgjørelse om at der ikke tilstaaes nogen erstatning. Hvad dette punkt angaar finner jeg at det efter hvad der er anført i selve skjønnet og av sorenskriver Tallag Andersen i hans av mig gjengitte svar til overrettssakfører Otto Roll ikke kan være tvilsomt at skjønnsretten har forkastet den paastand som var fremsatt prinsipalt for overskjønnet av vedkommende grunneiere, og som i det vesentlige stemmer med de paastande som er fremsatt for Høiesterett under II A 3 a og b, og denne forkastelse av den prinsipale paastand er efter min mening ganske riktig, idet paastanden forutsetter at de vannrettigheter som var gjenstand for overenskomsten med statsminister Konow ikke er avgitt til ham, hvorimot det riktige jo er at disse vann rettigheter paa grunn av overenskomsten med Konow forlengst er gaatt ut av de omhandlede grunneieres eie. Videre besværer disse grunneiere sig over at skjønnsretten ved sin avgjørelse av erstatningsspørsmaalet maa ha satt ut av betraktning eller oversett at de ved den planlagte overføring berøves den verdistigning som en utbygning efter vassdraget vilde skapt. Jeg kan imidlertid ikke være enig i at man maa gaa ut fra en saadan feil fra skjønnets side. Grunneiernes paastand for overskjønnet i dette punkt gikk ut paa «at alt tap erstattes som grunneierne lider ved at elven overføres istedenfor utbygges efter vassdraget, heri medregnet at de berøves den forutsatte verdistigning av eiendommene». Og skjønnsrettens avgjørelse er formet saaledes at grunneierne langs Torfinno «ikke finnes at lide nogen skade ved elvens overføring, idet saadan overføring ikke antas at ville in medføre større skade eller ulempe enn der vilde følge ogsaa av en utbygning efter vassdraget». Som det sees foreligger der nogen forskjell i uttrykksmaaten. Men til tross for denne forskjell kan jeg ikke finne rimelig grunn til at tvile paa at den «skade eller ulempe» som har vært gjenstand for skjønnsrettens bedømmelse nettop er det «tap» inklusive mulig verdistigning, som er omhandlet i grunneiernes paastand, altsaa ethvert tap som maatte være forbundet med at elven overføres istedenfor utbygges efter vassdraget. Det forekommer mig ikke at være noget som helst som gir grunn til at tro at skjønnsretten, naar spørsmaalet om mulig verdistigning saaledes er bragt paa bane fra grunneiernes side, i taushet skulde ha undlatt at drøfte en saadan enkelt av de mulige fordeler som for grunneierne knyttet sig til den gamle tilstand, som den der her er tale om, og i ethvert fall maa det være avgjørende at det ikke er sannsynliggjort fra grunneiernes side at det her foreligger nogen feil fra skjønnsrettens side. Men gaar man først ut fra at det ogsaa har vært gjenstand for skjønnsrettens overveielse om der forelaa nogen saadan fordel som omhandlet maa det være sikkert nok at der ikke kan utsettes noget

Side:977

paa skjønnsrettens avgjørelse av erstatningsspørsmaalet. Naar skaden eller ulempen ved overføringen efter skjønnsrettens vurdering ikke kan ansees større enn skaden eller ulempen ved en utbygning efter vassdraget maa resultatet bli at tapet for grunneierne ved overføringen utgjør null.

For opsitterne paa Saues vedkommende gaar deres besværing over overskjønnet dels ut paa at der ikke er tatt standpunkt til tvisten mellem opsitterne paa Saue og Kvale og til spørsmaalet om hvorvidt Torfinnsvannet er helt privat eiendomsrett undergitt. Med hensyn til dette punkt er jeg enig med skjønnsretten og tiltrer hvad den har anført herom. Som det sees av skjønnsrettens grunner mener opsitterne paa Saue under henvisning til vassdragsreguleringslovens §16, 4 at ha en spesiell interesse i at der treffes avgjørelse om hvorvidt Torfinnsvannet er privat eiendomsrett undergitt eller ikke. Skjønnsretten har her efter sitt skjønn funnet at opsitterne paa Saue overhodet ikke er skadelidende, men at den hele skade og ulempe gaar ut over de bruksberettigede, nemlig opsitterne paa Kvale, og den bemerker uttrykkelig at disse siste opsittere derfor tilkommer den hele erstatning, selv om de bare betraktes som bruksberettigede. Avgjørelsen bygger altsaa paa den forstaaelse av §16, 4 at det heromhandlede tillegg i godtgjørelsen bare tilkommer dem som lider skade og av den grunn har krav paa eller vilde ha krav paa erstatning. Jeg vil særlig bemerke at jeg slutter mig til denne skjønnsrettens forstaaelse av bestemmelsen. Opsitterne paa Saue har ogsaa besværet sig over at skjønnsretten som forutsetning for sin avgjørelse av erstatningsspørsmaalet forsaavidt angaar opsitterne paa Saue og Kvale ikke har mere nøiaktig fiksert hvilket rettsforhold den gaar ut fra, men bare har nøiet sig med at legge til grunn som forutsetning at opsitterne paa Kvale er bruks-(havne-)berettiget. Opsitterne paa Saue hevder at det har stor faktisk betydning for skadebedømmelsen av hvilken nærmere beskaffenhet opsitterne paa Kvales bruksrett er. For sitt vedkommende mener de nemlig at brukseierne paa Kvale bare har en bruksrett ved siden av dem selv, hvorimot opsitterne paa Kvales standpunkt er at de har en enebruksrett til vedkommende terreng. Jeg kan ikke finne opsitterne paa Saues besværing beføiet i dette punkt heller. Som anført har skjønnsretten ikke at avgjøre tvisten mellem opsitterne paa Saue og Kvale og har heller ikke gjort det. Den har bare lagt til grunn som forutsetning for sin avgjørelse det alternativ som opsitterne paa Saue selv har formulert i sin paastand for skjønnet, nemlig at opsitterne paa Saue hadde all rett bortsett fra at opsitterne paa Kvale «innrømmes en havnerett med seterhus og ved». Naar ikke opsitterne paa Saue selv har gaatt nærmere inn paa omfanget og beskaffenheten av opsitterne paa Kvales bruksrett kan de ikke med føie besvære sig over at heller ikke skjønnsretten har detaljert forholdet nærmere. Det er mulig at skjønnsrettens forutsetning gaar ut paa at opsitterne har all bruksrett, altsaa en enerett. Men hvis det skulde vise sig senere at det er denne forutsetning man har gaatt ut fra, og at den er uriktig, maa adgang til en fornyet prøvelse av

Side:978

erstatningsspørsmaalet paa grunnlag av den riktige forutsetning i dette punkt staa aapen.

Endelig skal jeg komme inn paa den besværing som foreligger fra opsitterne ved Vossavassdraget over overskjønnet. Deres besværing gaar først og fremst ut paa at spørsmaalet om erstatning for skade paa lakseføring i vassdraget ikke er blitt utsatt, men optatt til umiddelbar avgjørelse ved skjønnet. Efter opsitternes mening er spørsmaalet om skade for tiden altfor utilstrekkelig oplyst og egner sig heller ikke til at oplyses nærmere før overføringen er gjennemført. De besværer sig ogsaa over at skjønnsretten ikke har uttalt sig om deres uttrykkelig for overskjønnet fremsatte paastand om utsettelse, men uten videre optatt spørsmaalet til avgjørelse. Jeg finner at man maa forstaa skjønnsretten saaledes at den har drøftet spørsmaalet om hvorvidt en utsettelse skulde skje eller ikke, men at den har funnet at der forelaa tilstrekkelig materiale til at avgjøre saken straks ogsaa i det her omtvistede punkt. Men naar dette er tilfellet kan jeg uten nærmere oplysninger om at denne bedømmelse fra skjønnsrettens side ikke er riktig ikke finne grunn til at tilsidesette skjønnsrettens bestemmelse. Under disse omstendigheter blir der heller ikke plass for at imøtekomme opsitternes subsidiære paastand i dette punkt, som gaar ut paa at der avholdes nytt overskjønn med ny administrasjon og nye skjønnsmenn.

De ankende har ikke alene i de tre punkter som jeg særskilt har nevnt, men ogsaa i almindelighet besværet sig over at overskjønnet mangler tilstrekkelig begrunnelse. Jeg kan visstnok medgi at overskjønnet i enkelte henseender kunde ha uttalt sig noget klarere og utførligere enn skjedd, men jeg mener dog at der efter hvad der foreligger ikke er nogen grunn til at tvile paa hvad skjønnet har lagt til grunn i de punkter som efter skjønnslovens §28 skal være gjenstand for redegjørelse i skjønnsgrunnene.

Efter det anførte vil jeg stemme for at kjennelsen av 25 august 1928 stadfestes, og at ankene mot overskjønnet forkastes. Likeledes finner jeg at de ankende bør betale saksomkostninger for Høiesterett og skal angaaende omkostningsspørsmaalet særskilt nevne at de ankende for Høiesterett har erklært at de i tilfelle av at de taper saken og idømmes saksomkostninger skal staa last og brast sammen. Jeg mener ogsaa at de ankende bør betale erstatning til det offentlige for utgifter ved mangfoldiggjørelse av utdrag. Jeg stemmer for saadan

Dom og kjennelse:

Den paaankede kjennelse av 25 august 1928 stadfestes. Ankene mot overskjønnet av 10 oktober 1928 forkastes. Lars R. Nestås, - - - (se de foran anførte navne paa de ankende) betaler en for alle og alle for en innen 2 uker fra forkynnelsen i saksomkostninger for Høiesterett til Bergens-halvøens kommunale Kraftselskap og Voss kommune kr. 1500 til hver og i erstatning til det offentlige for utgifter ved mangfoldiggjørelse av utdrag kr. 462.

Side:979

Dommer Bade:Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt og Andersen, de ekstraordinære dommere justitiarius Scheel og byfoged Furu og dommer Paulsen: Likesaa.

Av skjønnsrettens kjennelse av 25 august 1928:

Fra de saksøktes side er prinsipalt paastaatt at skjønn for overføring av Torfinno nektes fremmet: a) fordi koncessionen ikke er lovhjemlet, b) fordi koncessionen er bygget paa uriktig og ufullstendig rettslig og faktisk grunnlag, c) fordi koncessionen er forspilt derved at forutsetningene for deres innvilgelse med hensyn til erstatning til grunneierne ved Torfinno og Bergsdalen ikke er efterkommet.

Eksproprianten har paastaatt forretningen fremmet, idet han bestrider de saksøktes grunner for at nekte skjønnet fremmet som uriktige og ubeviste.

Efter skjønnets opfatning foreligger der ikke tilstrekkelig eller gyldig grunn til at nekte ekspropriasjonsforretningens fremme. Skjønnsretten skal angaaende de saksøktes foran nevnte grunner for paastanden om nektelse bemerke følgende:

ad a) Koncessionen skulde efter det fra de saksøktes side anførte mangle lovhjemmel fordi der ikke forelaa «særlige omstendigheter» av den art som reguleringslovens §8, 2, annet punktum omhandler. Efter de saksøktes anførsler saavidt man har forstaatt dem, skulde dermed alene siktes til omstendigheter som refererte sig til spørsmaalet om samtykke fra grunneierne, om manglende samtykke eller protester mot samtykke osv. og i dette tilfelle foreligger der efter de saksøktes anførsler overhodet ikke samtykke fra nogen grunneier.

Efter skjønnets mening kan reguleringslovens bestemmelser om særlige omstendigheter i §8, 2, annet punktum neppe med nogen rett forstaaes saa snevert som her er gjort gjeldende av de saksøktes advokat. Bedømmelsen av om der foreligger saadanne særlige omstendigheter som nevnte lovbestemmelse krever er av loven selv henlagt til administrasjonen og ifølge den fremlagte stortingsproposisjon nr. 95 for 1928 er det paa det rene at baade hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet, vedkommende departement og stortingskomité har vært opmerksom paa spørsmaalet, har drøftet det, og at samtlige er kommet til det resultat, at de nødvendige særlige omstendigheter forelaa. Skjønnet kan ikke være enig med saksøkte i, at de av myndighetene saaledes paaberopte særlige omstendigheter ikke er av den art, at de gaar inn under annet punktum i reguleringslovens §8, 2, men bare under 1ste punktum i samme post.

ad b) Det uriktige rettslige grunnlag for koncessionen skulde efter de saksøktes anførsel bestaa i, at myndighetene, deriblandt Stortinget skulde ha gjort sig skyldig i den misforstaaelse og gaatt ut fra den feilaktige forutsetnng at der ikke var lovlig adgang til i dette tilfelle at anvende reguleringslovens §12, post 9. Og som bevis for, at Stortinget forsaavidt har truffet sin beslutning om koncession under feilaktig forutsetning er anført at et medlem av vedkommende komité i Stortinget under sakens behandling der gjorde en betraktning som nevnt gjeldende uten at det blev motsagt.

Av stortingsproposisjonen fremgaar, at ogsaa dette spørsmaal har vært drøftet av vassdragsstyret, men at dette tilslutt har foreslaatt bestemmelse om anvendelse av reguleringslovens §12, 9 sløifet, og at dette er tiltraadt av departement og storting.

Side:980

Den omstendighet at en enkelt representant i Stortinget skulde ha fremholdt den juridiske betraktning at der ikke var lovlig adgang til anvendelse av lovens §12, 9, kan efter skjønnets opfatning ikke godtas som bevis for at den samme betraktning har vært bestemmende for flertallet i Stortinget ved stemmegivning om koncessionens innvilgelse; tvertimot skulde der vel være grunn til at anta at flertallet har støttet sin stemmegivning til hvad der var anført i de forelagte dokumenter og derav fremgikk saavidt skjønnet kan se ikke noget som godt gjorde eller antydet at Stortinget var rettslig avskaaret fra at anvende §12, 9.

I faktisk henseende skulde myndighetene deriblandt Stortinget efter de saksøktes anførsler bl.a. ha gaatt ut fra den feilaktige forutsetning at ekspropriantens hjemmelsdokumenter hjemlet adgang til overføring av Torfinno og likeledes en feilaktig forutsetning om at eksproprianten ifølge sine hjemmelsdokumenter hadde erhvervet alle rettigheter til selve Torfinnsvannet.

Herom bemerkes for det første, at eksproprianten hevder, at hans hjemmelsdokumenter gir adgang til overføring av Torfinno, og at alle rettigheter i Torfinnsvannete likeledes er erhvervet. Derhos bemerkes, at efter det oplyste har samtlige ekspropriantens hjemmelsdokumenter vært forelagt vassdragsstyret, departement og storting og det samme har vært tilfelle med de saksøktes forestillinger og protester mot overføring av Torfinno. Det er under ekspropriasjonsforretningen av de saksøkte særskilt gjort gjeldende, at eierne av gaardene Saue i Voss fremdeles skulde være i besiddelse av rettigheter i og ved Torfinnsvann som ikke av dem er solgt. Dette er imidlertid fra ekspropriantens side bestridt og spørsmaalet kan formentlig ikke tillegges nogen vesentlig vekt ved avgjørelsen av spørsmaalet om rett til overførsel av Torfinno.

Efter skjønnets opfatning kunde den kgl. resolusjon formentlig heller ikke tilsidesettes av nærværende skjønn selv om det virkelig maatte ansees bevist at koncessionen i en eller annen henseende var støttet til feilaktige faktiske oplysninger. I det her omhandlede tilfelle foreligger efter skjønnets opfatning i ethvert fall ikke bevis for at koncessionen er meddelt paa grunnlag av feilaktige faktiske oplysninger av den betydning at koncessionen av den grunn skulde kunne kjennes ugyldig.

ad c) I Arbeidsdepartementets foredrag inntatt i forannevnte stortingsproposisjon anføres i forbindelse med omtale av innkomne forestillinger fra grunneierne langs Torfinno, at «man gaar ut fra at saavel Evanger som Voss kommuner ved de trufne avtaler og opstillede vilkaar opnaar saa betydelige fordeler at det i rimelig utstrekning bør tilgodese grunneierne i Bergsdalen og langs Torfinno.»

De saksøktes advokat har herom anført, at den citerte uttalelse maa ansees som en betingelse for koncessionens meddelelse, hvilken betingelse ikke er opfylt. Dette kan efter skjønnets mening ikke antas. Det er paa det rene, at noget saadant vilkaar ikke er kommet med i de ved den kgl. resolusjon av 13 juli 1928 fastsatte betingelser for regulering og overføring av Torfinno. Koncessionen kan følgelig efter skjønnets mening ikke ansees forspilt fordi forutsetningene for dens innvilgelse med hensyn til erstatning til grunneierne ved Torfinno og i Bergsdalen ikke skulde være efterkommet. - - -

Side:981

Av skjønnsrettens kjennelse av 28 august 1928:

Under ekspropriasjonsforretningen fremsatte advokat Schjødt i rettsmøte 23 august 1928 subsidiært paastand om at det ved kjennelse bestemmes at skjønn for overføring av Torfinno skal avgis for en rekke ustevnte gruppevis anført under bokstavene a til i deriblandt under - - - g) grunneiere ved Torfinnsvann og h) grunneiere ved Torfinno.

Ekspropriantene har paastaatt, at skjønn ikke blir at avgi for de under - - - g) og h) nevnte grupper av ustevnte, likesom de har paastaatt at de av eierne av Kvaalsdalen i rettsmøte 23 august fremsatte krav av skjønn» ikke tas til følge.

Innsigelsen mot skjønn under ekspropriasjonsforretningen likeoverfor anførte grupper av ustevnte er av ekspropriantene begrunnet med henvisning til deres hjemmelsdokumenter som er fremlagt for skjønnet.

Skjønnet skal behandle spørsmaaleet for de enkelte grupper av ustevnte i den foran nevnte orden. - - -

ad g og h) Grunneierne ved Torfinnsvann og Torfinno samt opsitterne paa Kvaalsdalene.

Ved kontrakt av 13 september 1896 haandgav en rekke gaardbrukere i Voss til brukseier V. Konow sine «rettigheter til og i vassdraget der fører fra Torfinnsvannet til Ho i Vosseelven» for en godtgjørelse av kr. 100 til hver rettighetshaver.

Ifølge kontrakten som ligger til grunn for ekspropriantenes hjemmelsdokumenter vedkommende Torfinnselven (Torfinno) skulde Konow og rettsefterfølgere ha «full og ubegrenset disposisjonsrett» over nevnte vassdrag til utnyttelse av vannkraften med rett til at foreta de dertil fornødne arbeider som sprengning, gravning, opdemning, senkning og ledning o. lign.

I kontraktens post 3 bestemtes at saafremt skade paa jord eller skog forvoldtes ved utførelsen av de forskjellige anlegg skulde skaden erstattes efter uvillige menns skjønn.

Ved kontrakt av 11 desember 1896 haandgav Isak Monsen Lille-Saue som eier av «Øbstestølen» samt gaardbrukere fra Midtun Vinsand, Roe og Dagestad sine rettigheter «til og i Torfinnsvann og den fra samme rinnende elv - Torfinnselven - i Voss» til brukseier Konow paa i alt vesentlig samme vilkaar som i den foran nevnte kontrakt av 13 september 1896.

Kontrakten av 11 desember 1896 har imidlertid ogsaa en paategning ifølge hvilken eierne av stølsbeitet Kvaalsdalene tiltraadte kontrakten «med den forandring at den eventuelle kjøper eller kjøpere» betaler oss 4 menn 1000 - et tusen - kroner og med tilføiende, at dersom kjøperen eller kjøperne finner forgodt at lede Torfinnsvannet over til Hamlagrøvannet over vaar eiendom, skal han eller de anskaffe og vedlikeholde tilstrekkelig mange overganger over ledningsrennen» osv.

Ekspropriantene hevder nu at de i henhold til disse kontrakter og skjøter paa de deri nevnte rettigheter har rett ogsaa til overføring av Torfinnsvann og Torfinno til Hamlagrøvannet og Bergsdalselven uten annen godtgjørelse og uten noget annet slags skjønn enn det i kontraktene omhandlede, almindelig lovlig eller rettslig skjønn.

Nærværende ekspropriasjonsretts flertall - alle undtagen d'herrer Apold og Schjerven - antar at ekspropriantene ikke kan gis medhold deri.

- - - Skjønnsrettens resultat blir efter det anførte, at de her omhandlede kontrakter (bortsett fra forannevnte paategning vedkommende

Side:982

opsitterne paa Kvaalsdalen) ikke hjemler nogen rett for ekspropriantene til overføring av vann og elv til Bergsdalsvassdraget. Forøvrig maa kontraktene ansees gjeldende i sin helhet, altsaa ogsaa forsaavidt angaar bestemmelsen i kontraktenes post 3 om erstatning efter uvillige menns skjønn for tilføiet skade paa jord eller skog. Med uvillige menns skjønn maa efter ekspropriasjonsrettens mening forstaaes almindelig rettslig skjønn.

For saavidt det maatte antas, at overføringen til Hamlagrøvann skulde medføre skade eller ulempe av annen art enn den som nevnes i kontraktenes post 3, maa derimot selgerne av elven ha krav paa at faa den slags skade eller ulempe erstattet ved nærværende ekspropriasjonsskjønn og de maa følgelig gis partsstilling under skjønnet.

Forsaavidt angaar de i kontrakten av 11 desember 1896 nevnte selgere av rettigheter i Torfinnsvannet maa det samme gjelde for dem som det foran anførte om selgerne efter kontrakten av 13 september 1896. Som selgere av rettigheter i selve Torfinnsvannet har de derimot efter skjønnets mening ikke noget krav paa erstatning utenom den i kontraktens post 3 omhandlede for skade paa jord eller skog

For skade og ulempe ved opdemning og senkning av vannet osv. har de ifølge kontrakten faatt betaling en gang for alle. - - -

Av overskjønnet:

Heller ikke grunneierne langs elven Torfinno finnes efter rettens enstemmige opfatning at lide nogen skade ved elvens overføring, idet saadan overføring ikke antas at ville medføre større skade eller ulempe, enn der vilde følge ogsaa av en utbygning efter vassdraget. Jfr. kontrakt av 13 september 1896 mellem opsitterne og W. Konow samt underskjønnets kjennelse av 28 august d.a. Heller ikke disse grunneiere eller rettighetshavere langs Torfinno vil derfor bli tilkjent nogen erstatning. Det er dog rettens forutsetning, at ekspropriantene sørger for gjerde ved elveleiet i saadan utstrekning som av ingeniør Vaksdal erklæret under rettens befaring gjennem Torfinnos dalføre.

Spørsmaalet om Torfinnsvannet er helt privat eiendomsrett undergitt eller ikke og spørsmaalet om opsitterne paa Saue (Hodnaberg) er grunneiere ved Torfinnsvann og deres tvist med Kvale i den anledning antas ikke at kunne avgjøres av nærværende rett, men at høre under de almindelige domstoler, jfr. Hagerup: Process II 292, anm. 13, og Alten: Skjønsloven, anm. til §48. Overensstemmende med derom fremsatt begjæring er imidlertid skjønn ogsaa avgitt under forutsetning at Torfinnsvannet er privat eiendomsrett undergitt og at gaardbrukerne paa Saue er grunneiere ved vannet. Retten er enstemmig i sin fastsettelse av erstatningen for skade og ulempe. Erstatningen fastsettes under forutsetning av at det offentlige eier Torfinnsvann til kr. 5 - fem kroner - pr. aar, deri inkludert de 25 procent efter reguleringslovens §16. 3 og under forutsetning av at vannet er privat eiendomsrett undergitt til kr. 10.750 pr. aar, jfr. lovens §16,4, idet de innvunne naturhestekrefter er fastsatt til 43.000 og strandlinjen qu. er funnet at utgjøre 1/4 av den hele strandlinje, langs hele hvilken forholdene er nogenlunde ensartet. Skjønnsrettens flertall, samtlige med undtagelse av herrene Drægni, Bjotveit og Bu, finner, at den angivelige grunneier, Saue, ikke er skadelidende, men at den hele skade og ulempe gaar ut over den bruks(havne)berettigede Kvale der derfor tilkommer den hele erstatning. Mindretallet vil under hver av de to forutsetninger fordele

Side:983

erstatningen med 50 procent paa eieren og 50 procent paa den bruksberettigede.

ad I. Den grunneierne og andre interesserte i Vossa tilkjente erstatning er alene for skade og ulempe ved fiskets utøvelse. - - -

Roll bad bekreftet at der i takstene vedrørende fiskeriet i Vossa var medtatt erstatning for skadelig innvirkning paa vassdragets fiskeføring i det hele, idet skaden i saa maate var satt til 0. (Se adv. Schjødts paastand post I a).

Retten bekreftet at der i taksten var tatt hensyn til erstatning for skadelig innvirkning som av sakfører Roll foran nevnt. - - -