Rt-1931-1048

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-11-04
Publisert:	Rt-1931-1048
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 97/2 s.a.
Parter:	Gaarden Holes opsittere: Anne Marie Hole og Gustav S. Hole, rettsfølgere efter Thornas J. Hole og Syvert J. Hole (advokat Stuevold-Hartsen) mot opsitterne paa Viddal bnr 6, 7, 8 og 9: Ole Jetmundsen og hustru Berthe Pedersdatter, Karl Olsen og hustru Thomasine Kristiansdatter, Ole Olsen og hustru Berthe Oline Berntsdatter og Peder Iversen Viddal (advokat J. Schulze).
Forfatter:	Broch, Christiansen, Schjelderup, Bade, Scheel, Soldan, Berg
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882)

Dommer Broch: Ved dom av hjelpedommeren ved Søre Sunnmøre sorenskriveri med meddomsmenn blev den 12 september 1921 saaledes kjent for rett: «Citantene Thomas J. Hole og Syvert J. Hole kjennes overfor de innstevnte Ole Jetmundsen og hustru Berthe Pedersdatter, Karl Olsen og hustru Thomasine Kristiansdatter, Ole Olsen og hustru Oline Berntsdatter og Peder Iversen Viddal eiendomsberettiget til den del av Litledalen (Nyhagen), som er uskikket til storfebeitning. I denne del av Litledalen kjennes de innstevnte uberettiget til ethvert beite. Forøvrig bør de innstevnte for citantenes tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Dommen blev av Holes opsittere innbragt for Trondheims overrett, som den 9 august 1926 stadfestet underrettens dom saavidt paaanket var, likeledes under ophevelse av sakens omkostninger. Gaarden Holes opsittere, Anne Marie Hole og Gustav S. Hole, rettsefterfølgere efter Thomas J. Hole og Syvert J. Hole, har

Side:1049

derefter innanket overrettens dom for Høiesterett og nedlagt saadan paastand: «A. Prinsipalt. I. Appellantene som eiere av Hole gnr 21 bnr 1 og 2 i Hjørundfjord herred kjennes overfor de innstevnte opsittere paa Viddal gnr 20 bnr 6, 7, 8 og 9 i samme herred eiendomsberettiget til Lilledalen (Nyhagene), som begrenses mot nord av en linje fra Fosselven over Nyhagerabben østover til Tverelvens østre løp, mot øst av dette elveløp, mot syd av fjellet og mot vest av Fosselven. II. a. Prinsipalt: De innstevnte kjennes uberettiget til at utøve nogen som helst bruk eller raadighet innen denne strekning. b. Subsidiært: De innstevnte kjennes kun berettiget til innen denne strekning at beite med sitt seterførte storfe i et samlet antall av inntil 64 og i 2 dager hver uke av setertiden for hvert av de innstevntes bruk. De kjennes uberettiget til smaafebeite innen strekningen. B. Subsidiært: I. Appellantene og de innstevnte ansees som sameiere i ovennevnte strekning. II. Som A. II. b. C. Atter subsidiært: I. Appellantene kjennes berettiget til smaafebeite innen hele ovennevnte strekning. II. Som A. II. b. D. I. Underrettens og overrettens domme opheves forsaavidt de staar i strid med den saaledes trufne avgjørelse. III. I alle tilfelle tilpliktes de innstevnte in solidum at utrede sakens omkostninger til appellantene for alle retter.»

De innstevnte, nemlig Ole Jetmundsen og hustru Berthe Pedersdatter, Karl Olsen og hustru Thomasine Kristiansdatter, Ole Olsen og hans hustru Berthe Oline Berntsdatter og Peder Iversen Viddal, har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig hos appellantene tilkjent saksomkostninger for Højesterett.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til de avsagte dommer. Av nye bevisligheter for Fløiesterett nevnes kontinuasjonskartforretning med nytt aastedskart samt akt av et nytt tingsvidne, enn videre en del fotografier av aastedet.

Ved Holes paastand har det omtvistede stykke faatt en fast begrensning, og der er forsaavidt enighet mellem partene om at det bare er dette stykke, som ankesaken gjelder.

Holes opsittere har for Højesterett til støtte for sin paastaatte eiendomsrett paaberopt sig den fremlagte utskiftning av 1882-1883 over Holes skog i utmarken. Forretningen omfatter strekningen langs sydsiden av Storelven fra Haga ren (Fendagaren) ved Tverelven og vestover. Sydgrensen for de utskiftede teiger er gjennemgaaende opgitt som «fjellet» eller «høieste fjell», og teigene maa derfor efter Holes mening omfatte eller komme inn paa det omtvistede terreng. Naar utskiftningen blev fremmet efter den dagjeldende utskiftningslov maa det efter deres mening være et sikkert bevis for at skogen var ansett som Holes eiendomsgrunn. Til utskiftningen var Viddals opsittere varslet, men møtte ikke.

Efter de stedlige forhold og utskiftningsforretningens grensebeskrivelser kan jeg ikke finne bevis for at utskiftningen berører det felt, som det tvistes om i nærværende sak, eller at den gir nogen formodning for at dette stykke var samme eiendomsforhold underkastet som skogen. Jeg anser det ufornødent at gaa inn paa denne del av prosedyren.

Side:1050

Jeg er enig med underretten i at finne bevis ført for at begge parter fra lang tid tilbake har havnet i den omtvistede strekning, Viddal (Negardene) med storfe og Holegaardene med sitt smaafe. De foreliggende prov om seterdrift med storfe fra Hole ut fra den angivelige gamle setertuft under Nyhagerabben tør jeg forsaavidt ikke bygge noget paa.

Noget annet holdepunkt til bedømmelse av det juridiske eiendomsforhold har man ikke, det jeg kan se. Forholdet er naturlig nok, idet raadigheten over strekningen ingen annen interesse har hatt for gaardene enn beite. Raadigheten over beitet har uttømt eiendomsrettens praktiske innhold.

Paa den annen side kan jeg ikke være enig med overretten, naar den har latt storfebeitningen være avgjørende for et eneeierforhold. Som bevislighetene ligger an kan jeg ikke finne det godtgjort, at Negardenes eller Holes beitebruk har vært saaledes adskilt i stedlig henseende, at Negardene har hatt nogen utelukkende raadighet over de strekninger, hvor storfe kan gaa. Enn videre er det paa det rene at sauebeiting foregaar baade før og efter storfeets seterbeite.

Den rette betraktning forekommer mig at være den at Hole og Negardene staar sideordnet i sin bruk, den ene part med rett til storfebeite, den annen part med rett til smaafebeite, alt efter de enkelte berettigede gaardes behov. Oprinnelsen til ordningen kan ikke oplyses, men jeg mener at særlig i landbruksforhold som her, hvor det ikke kan være tale om noget egentlig besiddelsesforhold, maa en gjennem lengere tid bestaaende regelmessig bruk i sig selv innebære en sterk presumsjon for at den hviler paa et rettsgyldig grunnlag, selv om hevdsbevis eller bevis for alders tids bruk ikke er ført. I nærværende tilfelle anser jeg det som nevnt bevist, at Negardene har beitebruk for storfe, og Holegaardene for smaafe. Om storfebeite fra Holegaardene eller omvendt smaafebeite fra Negardene har der ikke vært tale i manns minne.

Og det forekommer naturlig rettslig at opfatte dem som sameiere i stykket ut fra den før nevnte forutsetning, at stykkets utnyttelse for gaardene er uttømt med beiterettighetene. Jeg bemerker, at spørsmaalet om hvorvidt de øvrige Viddalsgaarde efter Negardenes erkjennelse er sameiere med dem i stykket, ligger utenfor nærværende sak.

Underretten har kjent Holegaardene eiendomsberettiget til den del av Litledalen, som er uskikket til storfebeiting, og i denne del er Negardene kjent uberettiget til ethvert beite. Da dommen ikke er kontrapaaanket, har jeg vært i nogen tvil om dom paa sameie av den hele strekning kan gis. Jeg tror dog ikke, at denne processuelle mangel bør staa i veien for full dom paa hvad jeg anser for det riktige resultat. Underrettens dom har ikke gitt nærmere anvisning paa, hvilket stykke maatte ansees at tilhøre Hole, og forutsetter i virkeligheten en efterfølgende ordning. Hertil kommer - hvad jeg legger avgjørende vekt paa - at Hole har nedlagt subsidiær paastand paa sameie for det hele felt, dersom eneeiendomsrett over hele strekningen ikke tilkjennes. Jeg maa forstaa denne paastand derhen, at Hole ikke har villet reise den

Side:1051

processuelle innsigelse, dersom deres prinsipale eller subsidjære paastand vinner medhold.

Holegaardene har dernest paastaatt, at Negardenes rett ved dommen skal innskrenkes til beite for inntil 64 storfe i 2 dager hver uke av setertiden for hvert av deres bruk. Da storfebeitet utelukkende tilligger Negardene, antar jeg det ikke riktig i dommen at fastsette nogen saadan begrensning. Den rette begrensning ligger alene i at Holes smaafebeite er sideordnet med storfebeitet. Nogen annen begrensning kan ikke fastslaaes i nærværende sak.

Saksomkostningene antar jeg bør opleves for alle retter. Jeg stemmer for saadan

Dom:

Appellantene, Anne Marie Hole og Gustav S. Hole, som eiere av Hole gnr 21 bnr 1 og 2 i Hjørundfjord, kjennes i forhold til Ole Jetmundsen og hustru Berthe Pedersdatter, Karl Olsen og hustru Thomasine Kristiansdatter, Ole Olsen og hustru Berthe Oline Berntsdatter og Peder Iversen Viddal, som eiere av Viddal gnr 20 bnr 6, 7, 8 og 9, medeiendomsberettiget i Litledalen (Nyhagene), som begrenses mot nord av en linje fra Fosselven over Nyhagerabben østover til Tverelvens østre løp, mot øst av dette elveløp, mot syd av fjellet og mot vest av Fosselven, med rett til der at beite med smaafe og med plikt til at taale, at de innstevnte der beiter med sitt seterførte storfe. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er kommet til et noget annet resultat enn førstvoterende. Underretten gikk saavidt jeg forstaar ut fra, at Viddal var at anse som eneeier av den del av det omtvistede stykke, som var egnet til storfebeite, mens den gikk ut fra at de strekninger, som alene var egnet til sauebeite, tilhørte Hole som eneeiendom. Jeg kan for det første ikke finne at det har lykkedes appellanten her for Højesterett at godtgjøre, at Hole hadde eneeiendomsrett over det hele stykke, og jeg kan heller ikke finne det tilstrekkelig godtgjort, at der er etablert noget sameie i dette stykke saaledes som av førstvoterende antatt mellem Hole og Viddalsgaardene. For mig staar det saa, efter de oplysninger som foreligger her i saken, at Viddalsgaardene maa ansees som eneeier av det omtvistede stykke. Jeg er enig med førstvoterende i at det bevis, som appellanten har søkt at hente fra utskiftningsforretningen av 1882, ikke fører frem, og jeg er ogsaa enig i at den omhandlede seltuft ikke kan tillegges nogen betydning for storfebeite. Det eneste som efter min mening her kan bety noget, det er, at denne hytte rimeligvis har vært en gjeterhytte, som antagelig har vært benyttet av folk fra Viddal ved drivning av Viddals storfe. Jeg skal her nevne at den raas, som fører fra Viddal forbi dette sted, er en meget stor og tydelig raas, som egner sig for ferdsel av storfe. Derimot er den raas som er paastaatt at føre fra Hole bort til dette sted, litet fremtredende, saa litet at det ved kartforretningen i 1929 fra Hole-mennene ikke kunde paavises at være nogen egentlig raas der. I det brev av 4 november 1929, hvormed landkonduktør Dahl oversendte forretningen til innstevntes advokat, uttaler han ogsaa om strøket nedenfor denne setertuft

Side:1052

(strøket Skjervene): «Skjervene er neppe bestigelig for storfe», og skulde storfe komme fra Hole, saa maatte de nettop komme over dette sted Skjervene, hvis de ikke vilde gjøre en større omvei opom Holsmyrente. At de skulde søkt veien om Gjeitenakjølet maa man vel anse utelukket efter den uttalelse, som foreligger fra meddomsmennene: «At Gjeitenakjølet, efter hvad de saa av det, ikke er farbart for storfe, men derimot for smaafe». Jeg mener altsaa at det naturlige har vært, at det er storfe fra Viddalsgaarden, som har fulgt denne rute over Nyhagerabben og frem til beitestrekningen i Nydalen. Den maate hvorpaa dette har vært ordnet, nemlig at Viddals-kjørene har beitet der 2 dager i uken fra disse 4 gaarder, tyder paa en planmessig ordning, som peker hen til at disse bruk har ansett sig som de raadende der. Kjørene har altsaa ikke gaatt der av sig selv, men har vært drevet nettop til dette sted, og naar beitet ikke var rikere enn at det kun kunde beites der et par dager i uken, forekommer det mig at det ikke kunde være plass for annen beiting. Skulde smaafe beite paa disse strekninger, vilde det medføre at der ikke blev tilstrekkelig havning for Viddals storfe. For mig staar det som om denne raadighet fra Viddalsgaardenes side er av en saadan art og et saadant omfang, at de dermed har gitt uttrykk for at eiendomsretten tilligger Viddalsgaardene. Paa den annen side er det oplyst, at der har vært sauer fra Hole, og underretten og med den overretten har da ogsaa funnet at Hole saa at si eier de beitestrekninger som ikke egner sig for storfe. Meddomsmennene har ogsaa uttrykkelig uttalt, «at grensen mellem storfebeitet og smaafebeitet i Litledalen uten større vanskelighet kan utfinnes». Jeg forstaar det saa at smaafebeitet maa omfatte strekninger høit til fjells, hvor storfe ikke godt kan komme, saaledes at der er særskilte strøk der, som efter underrettens og overrettens mening da skulde eies av Hole, og jeg har forstaatt det da som at det ikke er tale om noget sameie, men at det er adskilte strøk, hvor den forskjellige raadighet kan holdes fra hinannen. Det er vel mulig at dette sauebeite fra Hole vilde medføre nødvendighet av gjeting, men hvis det er saa at Hole har saa stor bruk for og saa stor nytte av dette sauebeite, som det er anført her for Høiesterett, da mener jeg at de i tilfelle maatte gaa til en saadan utgift som at holde gjetere der. At sauene fra Hole regelmessig skulde ha søkt op til dette sted staar for mig som litet rimelig. Det er oplyst at Holes sauefjøs laa nede ved sjøen, og avstanden derfra til dette strøk maa da være en ca. 5 km., og det vil efter min mening bli vel langt for Holcsauene for et regelmessig beite. Derimot kan jeg nok tenke mig at sauene uten at være drevet kan komme til at streife inn paa et saadant felt til sine tider, eftersom de finner nok mat i kortere avstand fra sommerfjøset eller ikke. Det slags beite som er utøvet fra Holes side, det staar for mig som noksaa tilfeldig og som altfor svakt til at kunne gi egentlig uttrykk for nogen eiendomsrett. Efter min mening er derfor forholdet det at disse strekninger i virkeligheten henhører under Viddalsgaardene. Efter de falne dommer maa det ha sitt forblivende, at det av Litledalen som ikke egner sig til storfebeite, det blir at henregne under Holes eiendom. Men

Side:1053

noget grunnlag for et sameie mellem Hole og Viddal i disse strøk saaledes som av førstvoterende antatt, kan eg ikke finne tilstrekkelig holdepunkt for. Jeg vil derfor maatte votere for stadfestelse av overrettens dom, og efter det resultat jeg kommer til, mener jeg ogsaa at omkostningene her for Høiesterett maa bæres av appellantene.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bade: Likesaa. Jeg skal alene tilføie, at oplysninger i saken tyder paa, at Hole i eldre tider kan ha utnyttet beitet paa heromhandlede strekning ogsaa for storfe. Saavel vidner fra Hole som fra Viddal har forklart sig herom. Oplysninger synes likeledes at tyde paa at den beitning, som fra Viddals-opsitternes side har vært drevet med storfe, først kan være av en senere oprinnelse. Jeg er imidlertid enig med de øvrige voterende i at man ikke efter bevisets stilling her kan fastslaa noget bestemt i saa henseende.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende og skal bare i anledning herr dommer Bades uttalelser bemerke, at bortsett fra de høist usikre oplysninger om seltuften foreligger der ikke noget vidneprov angaaende beitning av storfe fra Holes side undtagen et par uttalelser om, hvad man mener i sin tid at ha hørt av andre.

Ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan: Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Justitiarius Berg: Som herr dommer Bade. Angaaende Holes mulige bruk i eldre tider av den omtvistede strekning henviser jeg til uttalelser av de 77 aar gamle vidner Ole Arnesen Viddal og hustru Martha Viddal, som blev avhørt under et tingsvidne i Ålesund i desember 1911. Jeg henviser enn videre til uttalelser av 15de kontravidne under aastedssesjonen den 3 juli 1912, den 77 aarige Ole Andreas Simsen Viddal. Men jeg er enig i at disse uttalelser er for usikre til at man paa dem kan bygge noget avgjørende.

Av underrettens dom:

- - - Citantene gjør gjeldende at en dal, som man paa Holegaardene kaller Litledalen og paa Viddal kaller Nyhagene tilhører Holegaardene, og at Viddal ingen beiterett har der, men at eierne av Viddal bnr 6, 7, 8 og 9 bestrider Holes eiendomsrett, idet de i lengere tid har benyttet dalen til beite for storfe og i de siste aar (regnet fra 1911) har utstrakt dette beite baade over videre felt og lengere og større benyttelse enn tidligere og i de siste 3 aar 1909-1911 ogsaa har latt sine smaafe beite der. Citantene mener. at de 4 nevnte bruk ingen rett har til at benytte Litledalen. Hvis de imidlertid har hevdet en saadan rett til beite for storfe, er det nødvendig at denne rett blir begrenset og regulert. Citantene hevder, at en større elv, som gaar gjennern hoveddalen, danner grensen mellem Hole og Viddal. Den omtvistede beitestrekning ligger paa Holes side av elven og støter umiddelbart til Holes land, og det er naturlig, at Holes smaler har søkt op i disse beitestrekninger, naar de har vært paa sommerbeite. Hole paastaaes i gammel tid at ha hatt seter deroppe. Citantenes bruk har ogsaa ifølge vidneprov og erklæringer, optatt for offentlig

Side:1054

myndighet i Amerika, fra de eldste tider benyttet Litledalen som beitedal for gjeter og sauer. Inntil 1909 har ikke andre smaler enn citantenes vært der. Paa grunn av den tunge drift flyttet Hole sine setre lengere ned, hvorfor der ikke blev ført saa nøie opsyn med dalen. Derfor har de innstevntes bruk i de senere tider beitet der med sine kjør nogen dager om sommeren, naar veiret var godt. Citantene benekter, at de innstevnte har hevdet nogen rett, og at bruken er utøvet i god tro. De har visst at dalen var citantenes seterdal og de har sett og hørt om setertuftene deroppe. Innstevntes beitning i dalen maa kun gjelde en del av de opgivne 12-16 dager med 16 kjør, da denne beitning gjaldt en større strekning, dessuten paastaaes de innstevnte tidligere at ha hatt færre kjør. Naar Hole har faatt varsel om at sauene var kommet i «Nyhagen» har de dermed forstaatt strekningen innenfor Litledalen. Ved den ene omprovede anledning hadde sauene vært helt fremme ved Viddals seterstøl. Holes sauer har ligget ute saalangt tilbake man kan huske. Holes sommerfjøs stod en tid op for Holes hus.

De innstevnte gjør gjeldende at de er eiere av Nyhagen eller Litledalen, og at citantene ikke har nogen som helst rett til denne strekning, som har vært undergitt Viddals eneraadighet for umindelige tider tilbake. Viddals storfe har beitet der lover sommer fra man drog til seters. Saa lenge Viddal har hatt seter har Nyhagene vært benyttet paa denne maate. Viddalsseteren er felles for alle Viddalsgaardene, baade Haugen, Negaarden og Bakken. Men storfebeitet i Nyhagene har hittil vært utøvet kun av Negaardene, som består av de innstevntes 4 bruk med tilsammen 64 kreaturer. Der setres i 6-8 uker. Kreaturene drives paa beite i Nyhagene ad Nyhageaasen og frem paa Nyhagerabben, hvor de spreder sig. I almindelighet brukes Nyhagene paa denne maate 12 à 16 dager hver sommer, nemlig 2 dager hver uke, naar det er godt vær, med andre ord 3 eller 4 dager for sommeren for hvert av de 4 bruk. Sauer har Viddal ikke hatt i beite i Nyhagene hittil. Sauene er ikke paa seteren. Den bruk Hole har tiltatt sig i Nyhagene skriver sig fra midten eller slutten av 1880-aarene. Da Viddal kom til kunnskap om Holes beitning varskudde de Holes opsiddere om at ta sauene bort fra Nyhagene, og denne anmodning blev ogsaa enkelte ganger efterkommet. Men senere har Hole stadig søkt at trosse sig frem. Det var først i begynnelsen av 1880-aarene, at smalen paa disse kanter begynte at ligge ute om nettene. Før den tid var bjørnen slem, hvorfor smalen maatte hentes hjem hver aften, og da kunde Hole-smalen ikke beite i Nyhagene allerede av den grunn at det blev for langt at gaa paa en dag. Holes sommerfjøs stod nemlig inne i stranden inn mot plassen paa «Legene» - innenfor gaarden like ved sjøen. Paa seteren hadde Hole ikke fjøs, der kunde sauene ikke være. De har ikke ligget paa Holes seter før i senere aar. Den naturlige beskaffenhet av dalen og vidneprovene og øvrige bevisligheter paaberopes til fordel for Viddals eiendomsrett. At ikke Viddalselven danner grensen viser den omstendighet, at Viddals setre og setermark utomtvistelig ligger paa sydsiden av elven, altsaa paa Hole-siden. Mot Holes paastand taler ogsaa den omstendighet, at adkomsten til Nyhagene fra Holes seter er meget vanskelig. Det benektes at der har vært nogen seter ved de paaviste tufter omtrent midt mellem Tverelven og Fosseelven og at Hole har hatt sel der. Det er mer sannsynlig, at der har vært gjeterhytter. Terrengforholdene maa helt utelukke, at der kan ha vært noget sel. Det bentktes derfor, at

Side:1055

citantene har flyttet sine setre lenger ned. Merker efter buraas til den paaviste tomt finnes heller ikke, og adkomsten for storfe fra Holes side op til Nyhagerabben og op til den paaviste setertuft er ogsaa umulig. De stokker, som skal være funnet der, kan efter beskrivelsen ikke ha vært nogen bygningsstokk og det benektes, at Holes bomerke fantes der. Det finnes ogsaa et sagn om at Langeryggen i tidligere tid har vært grense mellem Hole og Viddal. De innstevnte paaberoper sig ogsaa de under saken opgaaede raas, som støtte for sig. Der er under saken fra begge sider ført en rekke vidner og av citantene fremlagt en rekke erklæringer fra utvandrede i Amerika, avgivne for notarius publicus. Det finnes overflødig at referere vidneprovene og erklæringene. - - -

Meddomsmennene har under befaringen uttalt: 1. At der ved den paaviste seltuft i Litledalen ikke saaes merker efter støl, men de antar at kreaturer til nød kan melkes og ligge litt ovenfor seltuften. 2. At Gjeitnakjølet efter hvad de saa av det ikke er farbart for storfe, men derimot for smaafe. 3. Med undtagelse av den øverste del omkring Litlevannet fra brunen og innover er terrenget godt synbart fra Viddals hjemmeutmark. 4. At Langeryggen for en del danner en tydelig markert linje i terrenget, nemlig omtrent midt paa strekningen mellem Gjeitenakkens fot og elven.

Retten skal bemerke: - - - Retten finder det bevist, at begge parter fra lang tid tilbake har havnet den omtvistede strekning, Viddal med sine storfe og Hole med sine smaafe. Da kun en del av strekningen egner sig for storfebeite finnes denne og kun denne at ha vært i Viddals brukeres besiddelse, resten finnes at ha vært besiddet av Holes bruker. Retten kan ikke finne, at det er lykkedes nogen av partene at føre bevis for sin eiendomsrett eller bruksrett til den del av terrenget, som retten efter foranstaaende har funnet er i den annen parts besiddelse. Efter dette kan citantene kun kjennes eiendomsberettiget til den del av Litledalen eller Nyhagene, som ikke er skikket for storfebeitning. I den del av dalen, som tilkjennes citantene er de innstevnte uberettiget til at beite, likesom omvendt ogsaa citantene er uberettiget til at havne i de innstevntes del av dalen. Meddomsmennene finner, at grensen mellem storfebeitet og smaafebeitet i Litledalen uten større vanskelighet kan utfinnes. - - -

Av overrettens dom:

- - - Angaaende sakens gjenstand og omstendigheter henvises til underrettens dom. - - -

Hvad dernest angaar den i underrettssaken omhandlede strekning (fra Nyhagerabben og opover) er jeg, om enn under adskillig tvil kommet til samme resultat som underretten. Hvad der særlig kan volde tvil med hensyn til dette resultat er, finner jeg, den gamle seltuft i Skjervene som skal ha tilhørt Hole. Naar jeg dog ikke har kunnet tillegge dette nogen avgjørende vekt er det fordi det efter det som foreligger maa ha vært meget lenge siden denne sel har vært brukt av Hole, og det saaledes er meget vel tenkelig at Holes eiendomsrett til den ovenfor liggende beitestrekning om den har eksistert, paa en eller annen maate kan være gaatt tapt. Paa den annen side maa det ansees bevist at der fra de innstevntes gaarder (Negaardene av Viddal) i meget lange tider har vært beitet med storfe i strekningen i setertiden et par dager i uken naar været tillot det. Denne beitning synes at være øvet helt aapenlyst og regelmessig og jeg maa

Side:1056

anta, at den har vært utøvet i god tro og i den mening at de var eiere. Det synes li eller ikke utelukket at der kan ha foreligger en overenskomst mellem gaardenes eiere, som har gitt grunnlag for denne bruk fra de innstevntes gaarder. Benevnelsen Nyhagene kan visstnok tyde paa at denne havnegang ikke alltid har vært benyttet, men innebærer paa den annen side ikke nødvendigvis at den i sin tid ikke har tilhørt gaardene. Uantagelig er det ikke at der i den omtvistede strekning aldri har vært bestemte grenser mellem gaardene, men at den har ligget som et fellesland. Hvad det kan være tvilsomt er, hvorvidt man skal anta beitningen alene som uttrykk for bruksrett eller som uttrykk for eiendomsbesiddelse. Jeg er likesom underretten blitt staaende ved det siste, idet jeg dels anser beitningen med storfe som uttrykk for den vesentligste raadighet over strekningen dels ikke kan anse den beitning av Holes sauer som citantenes vidner har forklart sig om, som paa samme maate uttrykk for eiendomsraadighet. Sauene blev, saavidt jeg kan se av forklaringene, ikke drevet op til beite, i strekningen, men gikk derop paa egen haand mens Negaardskreaturene blev drevet derop. Nevnes kan ogsaa forklaringene om at der fra Negaarden flere ganger blev gitt varsel til Hole om at ta sauene vekk fra Nyhagene og at dette nogen ganger blev efterkommet. Jeg tillegger dog ikke disse forklaringer avgjørende vekt og jeg maa ta avstand fra den uttalelse i underrettsdommens premisser hvorefter citantene skulde være uberettiget til at havne i de innstevntes del av dalen. Herom kan der, som av appellantene bemerket, ikke treffes nogen avgjørelse i nærværende sak. Det resultat hvortil underretten er kommet, kan visstnok synes mindre fullstendig, idet der ikke er optrukket bestemte grenser, men maa tilskrives den mindre precise maate hvorpaa saken var forelagt for retten. Efter det anførte er heller ikke overretten i den stilling at den kan fastsette bestemte grenser saa meget mere som der ikke er adgang til at forandre underrettsdommen til skade for appellantene. Fastsettelsen av de nærmere grenser i overensstemmelse med underrettens avgjørelse faar derfor, om enighet ikke opnaaes, bli gjenstand for en senere sak. Nogen feil fra underrettens side som kan begrunne at saken ex officio hjemvises til underretten finnes ikke at foreligge. - - - Beichmann.

I det vesentlige og resultatet enig.

Per Haukaas, kst. Harald Tessem.