Rt-1931-1096

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-10-20
Publisert:	Rt-1931-1096
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 78/2 s a.
Parter:	A/S Vestfos Cellulosefabrik (advokat Grette) mot J. L. Bakken m.fl. (advokat Ek) og Nils Jensen Temtemoen m.fl. (advokat Ek) mot A/S Vestfos Cellulosefabrik (advokat Grette).
Forfatter:	Rivertz, Bang, Broch, Boye, Andersen, Evensen, Lie
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §23, Granneloven (1887) §14, Vasdragsloven (1887) §20, §21, §22, §23, §24, §44, §45, §49

Dommer Rivertz: Nærværende sak, som oprinnelig er anlagt av 26 grunneiere ved Loeselven i Eiker mot A/S Vestfos Cellulosefabrik bl.a. til inntale av erstatning for skade paaført deres eiendommer ved fabrikkens forurensning av elven, blev paadømt den 25 oktober 1921 av den edsvorne fullmektig hos sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal. Ved dommen blev saaledes kjent for rett: «Forsaavidt saksøkerne har paastaatt innstevnte tilpliktet at ophøre med at trekke tømmer opover Loeselven, avvises søksmaalet fra retten. Forøvrig bør innstevnte A/S Vestfos Cellulosefabrik for saksøkerne Nils Jensen Temtemoen, Andr. N. Brækaasen, J. L. Bakken, Edvard A. Tveten, Anders K. Tveten, Ingv. Johansen Tveten, M. O. Mathisen, Thor Nilsen Moen, Anton Hansen, H. Frise, Hans Nystuen, Anton K. Tveten, Anders Clausen Stenberg, Ole H. Frise, Kristoffer A. Skistad, Erik Olaussen Skistad, Ole Krogstad, Anders J. Loe, Hans Loe, Lauritz M. Busland, Hans Muggerud, Gustav Eriksen, Nicolai Halvorsen, Nils Brekke og Hagb. Skistad, deres tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Side:1097

Denne dom blev av de i underrettens dom nevnte saksøkere med undtagelse av Anton Hansen, Hans Nystuen, Kristoffer A. Skistad, Hans Muggerud, Gustav Eriksen og Nicolai Halvorsen innbragt for Oslo overrett, ved hvis dom av 21 mars 1927 A/S Vestfos Cellulosefabrik. blev tilpliktet at betale til J. L. Bakken, Anders K. Tveten, Ingvald Johansen Tveten, Thor Nilsen Moen, Hans Frise, Ole H. Frise og Erik Olaussen Skistad erstatning efter skjønn optatt paa bekostning av A/S Vestfos Cellulosefabrik for den skade der er paaført dem derved, at de paa grunn av Loeselvens forurensning er berøvet adgang til vannforsyning for mennesker og dyr fra elven i tiden fra 31 mai 1914 til skjønnets avhjemling med 4 av hundrede i aarlig rente derav fra avhjemlingen til betaling skjer. Forøvrig blev underrettens dom stadfestet. Omkostningene ved overretten blev ophevet.

Overrettens dom er av A/S Vestfos Cellulosefabrik innanket for Høiesterett, hvortil dommen ogsaa er kontraappellert av de 7 i dommen nevnte grunneiere. Enn videre er dommen paaanket til Høiesterett av de øvrige 13 grunneiere, som av underretten og overretten var nektet erstatning. Disse saavel som A/S Vestfos Cellulosefabrik har erholdt appellbevilling.

A/S Vestfos Cellulosefabrik har som hovedappellant nedlagt saadan paastand: «Overrettens dom underkjennes og A/S Vestfos Cellulosefabrik frifinnes for J. L. Bakken, - - - og Erik Olaussen Skistads tiltale, samt tilkjennes saksomkostninger for overretten og Høiesterett», og som innstevnt i den av 13 grunneiere appellerte sak nedlagt saadan paastand: «Overrettens dom stadfestes og A/S Vestfos Cellulosefabrik frifinnes for Nils Jensen Temtemoen, - - - og Hagbart Skistads tiltale, samt tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.»

De 20 grunneiere har nedlagt saadan paastand: «At A/S Vestfos Cellulosefabrik tilpliktes at betale kontraappellantene - - - og hovedappellantene - - - erstatning bestemt ved skjønn, optatt paa A/S Vestfos Cellulosefabriks bekostning, for all skade og alle ulemper, som er paaført dem ved den i saken omhandlede forurensning og tømmertrekning i Loeselven samt saksomkostninger for alle retter.»

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til underrettens og overrettens domspremisser. Grunneierne har for Høyesterett frafalt paastanden om, at A/S Vestfos Cellulosefabrik skal tilpliktes at ophøre med at trekke tømmer opover elven. Paa den annen side har A/S Vestfos Cellulosefabrik frafalt sin tidligere fremsatte paastand om sakens avvisning, fordi den skulde ha vært avgjort administrativt efter vassdragslovens §20, §21, §22, §23 Fabrikken bygger heller ikke sin frifinnelsespaastand paa, at dens anlegg ligger forut for vassdragsloven av 1 juli 1887.

For Høiesterett foreligger saaledes kun spørsmaalet om fabrikkens erstatningsansvar for de av grunneierne paastaatte skadetilføjelser ved fabrikkens trekning av tømmer opover Loeselven og forurensning av vannet i denne.

Som nytt for Høiesterett er fremlagt bl.a. akt av tingsvidne i Eiker, Modum og Sigdal den 2 oktober 1929. Herunder har tre

Side:1098

vidner forklart sig om, at de i juni og juli 1928 har iakttatt et større antall døde fisk i Loeselven.

Jeg kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse, idet jeg dog ikke finner det nødvendig at ta standpunkt til det av rettens annenvoterende omhandlede spørsmaal om, hvorvidt den under saken omhandlede tømmertrekning maa ansees som fløtning. I tilslutning til hvad der er anført av rettens førstvoterende mener jeg nemlig, at der ikke foreligger tilstrekkelig sannsynlighet for at tømmertrekningen har voldt skade i de aar, hvorfor erstatning i tilfelle vilde kunne kreves.

Hvad spesielt angaar spørsmaalet om forurensningen av Loeselven har medført skade paa fisket, er det visstnok som foran nevnt oplyst, at det ved 2 anledninger sommeren 1928 er konstatert, at det var døde fisk i elven. Det er av A/S Vestfos Cellulosefabrik paastaatt, at dette hadde den spesielle grunn at fabrikken ved de to nevnte anledninger spylte ut slammet fra bunnen av en syrebeholder. Jeg finner det antagelig at dette forholder sig riktig. Under enhver omstendighet maa jeg gaa ut fra, at fisket i Loeselven har vært av ringe økonomisk betydning for grunneierne, da der ikke foreligger nogen nærmere oplysninger om i hvilken utstrekning det har vært drevet. I mangel av oplysninger derom og om hvorvidt nogen nedgang i fiskebestanden eller forringelse av fiskens kvalitet kan tilskrives forurensning av vannet ved avfall fra A/S Vestfos Cellulosefabrik, finner jeg ikke at kunne anse det sannsynliggjort, at der er forvoldt nogen skade som kan bli gjenstand for erstatning. Jeg bemerker i denne forbindelse ogsaa at fabrikken har oplyst, at den har truffet foranstaltninger til at avverge skade paa fisket ved fremtidige utspylinger av syrebeholderne.

Efter det anførte voterer jeg for at overrettsdommen stadfestes. Saksomkostningene for Høiesterett antar jeg efter omstendighetene bør opheves.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bang: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Broch, Boye, Andersen, Evensen og Lie: Likesaa.

Av underrettens dom:

Vestfosselven er en bielv til Drammenselven. Den kommer fra innsjøen Ekern i Fiskum i Øvre Eiker. I Vestfosselven, paa dennes venstre bredd, ved Vestfossen og ca. 6 km. ovenfor sammenløpet med Drammenselven ligger Vestfoss Cellulosefabrik. Vestfossen rinder videre i nordøstlig retning til Lange-Bro, hvor den dreier mot øst. Ikke fuldt 1 km. fra Lange-Bro, og ikke langt fra Hokksund jernbanestasjon deler Vestfosselvens løp sig i to, hvorav det ene, fremdeles under navn Vestfosselven, men nu ogsaa kalt Nøstelven, rinder mot nord, og faller ut i Drammenselven like nedenfor Hokksund bro, mens det annet løp under navn Loeselven flyter mot øst og faller i Drammenselven omtrent rett nord for Stenberg jernbanestoppested. Av disse 2 løp har det nordlige den største vannføring, og maa betegnes

Side:1099

som hovedløpet. Loeselven følger i det store og hele jernbanelinjen paa dennes vestre side, inntil jernbanelinjen like ovenfor (vestenfor) Stenberg stoppested krysser elven. En rekke grunneiere og brukere langs Loeselven mener, at vannet i denne forurenses ved driften av Vestfoss cellulosefabrikk. Videre mener de at de har lidt skade ved den maate, hvorpaa Vestfoss cellulosefabrikk har trukket tømmer opover Loeselven. - - -

Under henvisning til vassdragsloven av 1 juli 1887 §20, §21, §22, §23, §24 hevder citantene at innstevnte handler rettsstridig ved at forurense elvevannet. Innstevnte vil forøvrig være erstatningspliktig paa grunn av forurensningen uten hensyn til forholdets rettsstridighet, idet erstatningsansvar allerede følger av almindelige rettsgrunnsetninger om ansvar for farlig bedrift.

- - - Det er paa det rene mellem partene at innstevnte slipper avfallsstoffer fra sin fabrikk i Vestfosselven, og saaledes i nogen grad s forurenser dennes vann. - - -

I det hele er retten efter bevisførselen kommet til det resultat, at den forurensning som avfallet fra innstevntes anlegg volder i Vestfosselven, paa grunn av visse eiendommelige naturforhold i vesentlig grad opheves for Loeselvens vedkommende, idet det i de vannfattige perioder, da avfallet virker sterkest til forurensning, litet eller intet vann kommer fra Vestfosselven inn i Loeselven. I saken er fremlagt et skrift «Drammenselvens forurensning ved tremasse-, cellulose- og papirfabrikkene 1911 og 1912 - Biologiske og kjemiske undersøkelser», av prof. S. Schmidt-Nielsen med assistanse av konservator H. Printz, og under avsnittet, omhandlende oversikt over de ved elvebefaringer gjorte iakttagelser, heter det om forholdet 19-22 september 1912, at Vestfosselven hele sommeren har gaatt ut gjennem Loeselven. Men det fremgaar av den videre utredning at dette har vært et usedvanlig tilfelle. Det kan derfor ikke endre den opfatning av naturforholdene m.h.t. Loes- og Vestfosselven som retten har dannet sig paa grunnlag av kontravidnenes prov.

Naar man dernest skal danne sig en mening om der ved den forurensning som innstevnte volder i Loeselven, paaføres citantene økonomisk skade, reiser sig det spørsmaal, om Loeselvens vann, selv bortsett fra forurensning fra innstevnte, og bortsett ogsaa fra mulig forurensning fra andre industrielle bedrifter, er skikket som drikkevann for mennesker. Det er anført av innstevnte at kloaken fra Vestfossen, hvor der bor 2.400-3.000 mennesker, rinner ut i Vestfosselven, og at denne ogsaa forøvrig har tilsig fra den tildels tette bebyggelse og de dyrkede naturgjødslede marker langs elven. Og hvad der i denne forbindelse maa være av vesentlig betydning, er at det efter prosedyren og de i saken passerte vidneførsler maa ansees fastslaatt, at i lengere perioder av aaret, og deriblandt regelmessig om sommeren, er Loeselvens vann nærmest stillestaaende eller ialfall sakteflytende. Men et saadant vann kan ikke antas at være egnet til at tilfredsstille behovet for drikkevann til mennesker. Efter hovedvidnenes forklaring er det da ogsaa særlig om sommeren at vannet skal være utjenlig som drikkevann. Den antagelse at Loeselvens vann allerede uten hensyn til forurensning fra industrielle bedrifter er uskikket som drikkevann for mennesker støttes av det som er uttalt av professor S. Smidt-Nielsen i 2 erklæringer, som er fremlagt i saken. - - - Naar nu hertil kommer, hvad der allerede er anført om forholdene i Loeselven om vinteren, og naar man fastholder, at enhver forurensning vil gjøre sig mindre gjeldende i flomperioder, samt åt dette i særlig grad maa gjelde innstevnte forurensning av Loeselvens

Side:1100

vann i de perioder da dette blandes med Drammenselvens flomvann, anser retten det ikke sannsynliggjort, at innstevnte ved avfallsstoff fra sin fabrik har forurenset Loeselvens vann paa en saadan maate at citantene derved er berøvet en adgang til drikkevand, de eller? vilde ha hatt. Til citantenes krav paa erstatning, fordi vannet i Loeselven ikke kan brukes som drikkevann for husdyr, er at bemerke at det ikke er ført noget bevis for at vannet i almindelighet er utjenlig til dette øiemed. Om kreaturer og hester enkelte ganger har vraket vannet, kan dette ha andre aarsaker enn forurensning fra innstevnte.

Citantene har heller ikke ført noget bevis for at der tidligere har vært fiske av nogen betydning i Loeselven, eller at fisket er ophørt i nogen utstrekning paa grunn av innstevntes forurensning av vannet.

Innstevnte vil saaledes bli frifunnet for citantenes krav paa erstatning for forurensning av Loeselven, fordi retten ikke finner skade eller ulempe sannsynliggjort. Men selv cm man i strid hermed vilde anta, at citantene var paaført nogen ulempe ved innstevntes forurensning av vassdraget, vilde denne ialfall være av saa ringe betydning at den, hensett til forholdene i det hele, ikke kunde sies at være usedvanlig eller upaaregnelig, og den vilde da ikke kunne føre til ansvar for innstevnte.

Innstevnte har siden ca. 1903 i nogen uker under flommen om vaaren drevet med tømmertrekning opover Loeselven. Tømmertrekningen har foregaatt paa følgende maate: Paa elvebunnen ligger en wire. Ved hjelp av et spill (vinne), drevet av en dampmaskin, og innstallert i en varpepram, haler man sig opover elven. Efter prammen sleper tømmerflaatene. Ved svinger i elven er nedrammet peler, hvortil wireropen er festet ved kroker. Naar varpeprammen er kommet til et saadant hjørne, hukes kroken ut, og prammen tar igjen elvens retning. Citantene mener, at tømmertrekningen har beskadiget deres strandbredder, utdypet elvebunnen, og vært til ulempe for deres fiske m.v., og at de for den skade og ulempe som saaledes er paaført dem, har krav paa erstatning hos innstevnte. - - -

I det hele finner retten at de oplysninger som er fremkommet under bevisførselen om den skade og ulempe som citantene skal være paaført ved innstevntes tømmertrekning, er for vage til at der paa grunnlag av dem ved dom kan gis anvisning paa skjønn til fastsettelse av erstatning. - - - Innstevnte vil derfor bli frifunnet ogsaa for den del av citantenes paastand som angaar erstatning for skade voldt ved tømmertrekning. - - -

Av overrettens dom:

- - - Angaaende saken og dens bevisligheter henvises til underrettens dom, idet de fremlagte nye dokumenter nedenfor skal bli referert i den utstrekning de kan antas at ha nogen betydning for saken. - - -

Om trekning av tømmer opover elven bemerkes, at ansvar kun kan gjøres gjeldende, forsaavidt angaar de siste 3 aar før forliksklagen, kfr. ikrafttredelseslovens §28. Det har vært vanskelig at tidsbestemme de paastaatte forandringer ved elvebredder og at fastslaa aarsaker, som har foranlediget dem. Elvebreddene har, saavidt man har kunnet forstaa, vært løse; med meget; skiftende vannstand er de utsatt for frost og tæle. Strømmen har dels gaatt op og dels ned elven med opstuvninger av vann nærmest Drammenselven. Der har føregaatt fløtning baade av løst tømmer og av flaater nedover og trekning av flaater opover. Att dette har kunnet skade elvebreddene. Partene har ved den første aastedsbefaring paavist

Side:1101

ras og beskadigelser av forskjellig art, men førstvoterende har ikke ved vidneprovene kunnet overbevise sig om at nogen vesentlig del derav er foranlediget Ved tømmertrekning saa sent som i den kritiske tid. Dromens plasement efter elvedypet maa formentlig betraktes som et fast anlegg, for hvilket godtgjørelse eller avgift kan kreves efter vassdragslovens §49, likesom for peler, der efterhaanden er anbragt til lettelse for trekning og til beskyttelse for landet. Men for skade ved bruken av disse innretninger kan erstatning kun kreves, naar der føres bevis for aarsaksforholdet. Jeg kan ikke finne, at der er ført bevis for at Dromen har utdypet elveleiet, forandret dettes løp eller strømmens retning. At trekning av flaater kan foraarsake, at strømmen blir sterkere eller faar en annen retning, er rimelig, men at nettop herved saa sent som i det kritiske tidsrum er voldt nevneverdig skade, er ikke bevist. Under trekningen kan feste ha vært tatt i trær og busker, men dette maa være skjedd i betydelig mindre utstrekning efterat peler er anbragt langs appellantenes strandstykker. Innstevnte erkjenner, at herved enkelte steder smaa deler av breddene kan være avskubbet, men det har vært forholdsvis verdiløst land. Førstvoterende bemerker, at man neppe kan sette strandkantens verdi høiere enn til ca. 200 kroner pr. maal eller ca. 20 øre pr. m2, saa det ikke kan være spørsmaal om at henskyte en slik skade under skjønn. Det paaberopes ogsaa av innstevnte, at strandeierne oppebærer en aarlig avgift for de anbragte peler, hvori efter innstevntes mening maa være innbefattet erstatning for den slags smaa skadetilføielser. For overretten er intet nytt om trekningen oplyst. Førstvoterende finner saaledes at maatte slutte sig til underrettens dom angaaende trekningen og voterer for frifinnelse i dette punkt.

Derimot har jeg en annen opfatning enn underretten av forurensningen av Loeselven og fabrikkens ansvar for denne. A/S Vestfos Cellulosefabrik har en cellulosefabrik anlagt i 1886 og en dermed sammenhengende papirfabrikk anlagt i 1912. At disse ved sitt avfall av fibre og avfallslut i høi grad forurenser den forholdsvis lille Vestfoselv fremgaar av det underrettsakten vedheftede skrift av Schmidt-Nielsen. - - - Underretten har antatt, at denne forurensning faar mindre betydning i den avgrening av Vestfoselven, som særlig vedkommer nærværende sak og betegnes som Loeselven. Heri kan jeg ikke være enig. Visstnok er det saa, at Drammenselven under storflom (fjellflom) sender vannmasser opover Vestfoselvens vanlige utløp, der atter gaar ut gjennem Loeselven og i nogen grad renser denne. Og i tider, da Vestfoselven selv er liten, vil titløpet av vann til Loeselven som utløp for Vestfoselven kunne bli ringe. Men det kan heller ikke kreves bevis for at Loeselven bestandig er like inficert. At den av og til renses op av en større flom kan ikke befri fabrikken for ansvar for forurensning, der til andre tider foregaar fra Vestfoselven. At Loeselven til saadanne tider faar en ringe del av Vestfoselvens vann, betyr ikke, at det vann, som kommer til Loeselven, er mindre forurenset. Det maa ha forholdsvis samme forurensning som det vann, der gaar gjennem det vanlige utløp. Rimeligvis er nettop da Vestfoselvens vann - hvorav endel kommer til Loeselven - mere forurenset enn vanlig, idet det med en mindre vannføring faar samme mengde avfall fra fabrikken. Jeg legger saaledes mindre vekt paa flommen fra Drammenselven og paastanden om, at Loeselven til sine tider faar litet vann fra Vestfoselven. Jeg kan forresten ikke anse det godtgjort, at det forholder sig saa, at Loeselven intet vann mottar i sommertiden og vintertiden. Jeg henviser til

Side:1102

Schmidt-Nielsens bok romertall 78 om at. Loeselven hele sommeren 1912 fikk vann fra Vestfoselven. Bruffs for overretten fremlagte brev av 26 september 1922 viser, at der 28 juli 1922 utelukkende rant vann fra Vestfoselven i Loeselven. Det fremgaar av flere prov, at høi vannstand i Storelven kan medføre, at Vestfoselvens nedre del opstuves saaledes, at hele denne elvs vannføring gaar i Loeselven. Det maa ogsaa antas, at sandbankene i Loeselven tillater gjennomgang av vann, selv om vann ikke gaar over dem. - - - Kontravidnenes svar ad 5 viser ogsaa at Sagagrunnen om sommeren ikke ligger helt tør. Det sildrer og renner litt vann over den. Forsaavidt vintertiden angaar er for overretten fremlagt et tingsvidne, hvoretter der 24 januar 1924 gikk vann for Vestfoselven over Sagagrunnen i en vannførende rende. Sandbanken (auren, grusen) var derhos sterkt vannførende, den var ikke tilfrosset og en stokk kunde med letthet føres dypt ned i grunnen. Et andet vidne forklarte ved samme tingsvitne, at der hele vinteren 1924 til stadighet hadde rendt vann over grunnen gjennem 2 aapne render, som har holdt sig aapne, fordi der til stadighet renner vann over grunnen. Begge vidner, som har godt kjennskap til vinterforholdene ved grunnen, mener at det renner vann over grunnen om vinteren. Førstvoterende maa saaledes anta, at Loeselven baade sommer og vinter mottar vann fra Vestfoselven, selv om dette er avbrudt ved kortere perioder som foran nevnt. Men selv i disse perioder kan det tenkes, at tidligere tilførsler fra Vestfoselven gjør vannet ubrukelig for beboerne langs breddene.

Jeg antar da, at den sterke forurensning av avfall fra Vestfos Cellulose- og Papirfabrik, hvorom en rekke vidner har forklart sig og som er skildret i Schmidt-Nielsens bok og i et for overretten fremlagt særtrykk av et av ham holdt foredrag av 27 november 1916 i vesentlig samme grad har forurenset Loeselven som Vestfoselven. Denne forurensning av Vestfoselven og Loeselven som ikke har fornøden evne til selvrensning, maa betegnes som rettsstridig og som værende av saadant omfang, at den medfører en vesentlig forringelse av brukbarheten av vannet, ikke alene for dem som bor nær fabrikken men ogsaa for dem, som bor langt nedenfor denne ved Loeselven. Jeg mener videre, at denne forurensning maa betegnes som upaaregnelig og usedvanlig. Beboerne ved elvens bredder maa ha rett til at forutsette, at der ved anlegg av en saadan fabrikk paa forhaand treffes forføininger, som hindrer en saadan forurensning av det hele vassdrag. Rettsstridigheten av forurensningen bygges paa almindelige rettsregler, som var bindende allerede før vassdragsloven og naboeiendomsloven, nemlig - som uttalt i motivene til vassdragslovens §45 «paa den opfatning av eiendomsrettens utstrekning hvor dens gjenstand er vann, at likesaavel som eieren er uberettiget til ved foranstaltninger paa egen grunn at forandre vannets løp eller masse til skade for andre til samme berettigede, likesaavel bør han være uberettiget til at forandre dets beskaffenhet; likesaalitt som han maa berøve dem vannet, maa han gjøre det ubrukelig for dem som vann». Reglene i vassdragslovens §20, §21, §22, §23 medfører derfor ingen begrensning av erstatningsplikten, men inneholder regler om den administrasjonen ved disse lovbestemmelser givne myndighet. De skadelidte i nærværende sak er derfor ikke hindret i at gaa til domstolene med sitt erstatningskrav, og lovens §22 kan ikke inneholde nogen begrensning av erstatningsplikten.

Side:1103

Det er i denne sak uten betydning om A/S Vestfos har bygget sine anlegg før eller efter vassdragslovens ikrafttreden den 1 januar 1888. Iøvrig bemerkes, at papirfabrikken er bygget efter denne tid og at cellulosefabrikkens produksjon efterhaanden synes forøket, hvilket kan skyldes utvidelser av cellulosefabrikken, kfr. nabolovens §14. Jeg gaar ialfall ut fra, at §22 ikke avskjærer et erstatningskrav selv om anlegget er eldre enn loven. Den i «§20 omhandlede forpliktelse» angaar kun spørsmalet om hvilke foranstaltninger kongen kan paaby. Det er derfor i nærværende sak uten betydning om skaden ikke uten uforholdsmessig uleilighet eller bekostning lar sig forebygge. Skadeforvoldelsen er likefult rettsstridig, om der foreligger et ansvar uten skyld. Jeg anser det derfor unødvendig at inngaa paa den procedyre der er ført for overretten og de bevisligheter, som der er søkt tilveiebragt om de forføininger som av A/S Vestfos i 1915 og senere er foretatt for at begrense forurensningen av elven, men som ialfall ikke har vært tilstrekkelige til helt at opheve forurensningens følger.

Jeg maa videre anse berettiget den rettsregel, som av appellantene er hevdet, at det ikke kan befri fabrikken for ansvar, at ogsaa andre har forurenset elven. Jeg mener, at hver skadevolder maa bære fult ut ansvaret for sine handlinger. Det korrektiv, som ligger i ansvaret fordisse, kan ikke bortfalle, om der er flere som forvolder skade. Det maa tenkes, at de forskjellige faktorer kan elimineres. I det foreliggende tilfelle kan Fredfos Ullvarefabrikk ved nye rensningsanlegg opheve virkningen av sin skadegjørende virksomhet. Og Vestfos bygningskommune kan tenkes at anlegge en samlekloakk og en renseskive. Det kan ogsaa tenkes, at sandbankene ved Sagagrunnen i nogen grad kan tjene som filter for de mekaniske forurensninger fra kloakkene og fra ullvarefabrikken, mens avfallsluten gaar gjennem urenset.

Avgjørelsen av nærværende sak vil da avhenge av om appellantene har bevist, at forurensningen av elven har voldt dem skade.

Der har vært klaget over at fiskeriet er skadet og nevnt at ørret er forsvunnet fra elven. Herom foreligger ingen nærmere oplysninger. Om fiske som gaar i Vestfossen, se Schmidt-Nielsen side XXVII. I samme bok side LXIX omtales, at fisk kan leve i elven, men om den er god salgsvare, er en annen sak. Bruff har oplyst, at han har kokt mordt fra Loeselven og Drammenselven samtidig. Fisken fra Loeselven hadde en egen emmen, ubehagelig smak. Det sees av oplysningene om tømmertrekningen,. at der brukes ruser i Loeselven. Jeg ser ikke, at der under saken er ført tilstrekkelig bevis for saadan skade paa fiskeri ved forurensninger paa gyteplasser eller i vannet, at jeg derpaa kan bygge plikt til skadeserstatning. Paa grunn av forurensningene blev A/S Vestfos ved overrettens dom av 23 november 1924, l.nr. 142-1921, tilpliktet at betale erstatning til laksefiskerne i hovedelven.

Appellantene har i sitt deduksjonsinnlegg for overretten særlig fremholdt: 1. Flere av saksøkerne har hatt store utgifter i anledning av hentning lange veier av vann til dyr og mennesker samt utgifter til pumper og brønder. 2. Av saksøkerne er 9 utelukkende henvist til at benytte vann fra Loeselven til mennesker og dyr hele aaret. - - -

Under vidneførsel for underretten har 13de og 14de vidne forklart, at 1) J. L. Bakken, 2) Anders Kristoffersen Tveten, 3) Ingvald Johansen

Side:1104

Tveten, 4) Thor Nilsen Moen, 5) Hans Frise, 6) Ole H. Frise og 7) Erik Olaussen Skistad samt 2 saksøkere, som er uttraadt av saken, allesammen er henvist til at benytte vannet i Loeselven til drikke- og husholdningsvann baade for mennesker og dyr saavel sommer som vinter. Om vinteren er alle forannevnte henvist til at hugge hull i isen for paa den maate at ta vann fra elven. - - -

Med hensyn til de 13 appellanter, som ikke omhandles i foran citerte vidneprov, er ingen oplysning fremkommet, som for hver enkelt godtgjør særlig tilføiet skade. Efter bevislighetenes stilling maa jeg da gaa ut fra, at de kan skaffe sig husholdningsvann hver enkelt paa sin eiendom paa annen maate enn fra elven. For de 7 appellanters vedkommende anser jeg det sannsynliggjort, at de er paaført vesentlig skade av økonomisk art ved den paaklagede forurensning av Loeselven og herfor maa de tilkjennes erstatning efter skjønn. Nødvendig vannforsyning til mennesker og dyr maa ogsaa omfatte vann til vask. - - - E. Holtan.

I det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Med hensyn til tømmerstrekningen tilføier jeg, at jeg anser den som fløtning, hvorpaa bestemmelsene i vassdragslovens §44, 2net ledd finner anvendelse. Nogen uaktsomhet er ikke bevist, og det er heller ikke godtgjort, at tømmertrekningen opover volder større skade enn den vanlige fløtning nedover elven.

Angaaende ansvaret for forurensning av vassdraget bemerkes, at det efter de foreliggende oplysninger er gitt, at vannet i Loeselven optar celluloselut og fibreavfall fra Vestfos cellulosefabrikk. Jeg maa anta, at denne forurensning i og for sig vil være tilstrekkelig til at gjøre Loeselvens vann utjenlig til drikkevann. Cellulosefabrikken kan da ikke høres med, at vannet ogsaa forurenses fra Fredfos Uldvarefabrik. Det er ikke godtgjort, at denne forurensning alene vilde medføre den samme virkning og i tilfelle maatte begge være ansvarlige for skaden. At denne, om vannet ellers er brukbart, maa ansees usedvanlig, kan jeg ikke finne tvilsomt

Fabrikken har med styrke gjort gjeldende, at Loeselvens vann er saa forurenset ved spildvann fra den ved Vestfoselven liggende rett betydelige bebyggelse, at vannet av den grunn skulde være utjenlig som drikkevann, uten hensyn til fabrikkvannet. Jeg antar, at denne forurensning ikke kan betegnes som usedvanlig eller upaaregnelig og ikke er rettsstridig eller erstatningsforpliktende. Hvis paastanden gis medhold, antar jeg derfor, at fabrikkens forurensning ingen usedvanlig skade volder. Jeg er dog blitt staaende ved efter de foreliggende vitnesbyrd om vannets faktiske benyttelse og efter Ch. Bruffs erklæring av 26 september 1922 om dets anvendelighet i kokt tilstand at anta, at denne forurensning ikke har vært av saadan utstrekning, at vannet av den grunn har vært ubrukelig. Da det er et paa forhaand mindre godt drikkevann, som er gjort helt utjenlig, er jeg enig i, at kravet paa erstatning er innskrenket til de grunneiere, som med nødvendighet er henvist til elven. - - - O. A. Miøen.

Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. - - - W. G. Winsnes.