Rt-1931-1138

Instans:	Høyesterett - Plenum
Dato:	1931-11-27
Publisert:	Rt-1931-1138
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116/2 s.a.
Parter:	Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Jens P. Heyerdahl) mot Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg) samt Den norske Stat ved Finans- og Tolldepartementet og A/S Vinmonopolet (regjeringsadvokat Kristen Johanssen).
Forfatter:	Rivertz, Alten, Bonnevie, Bade, Lie, Schjelderup, Broch, Hanssen, Paulsen, Boye, Næss, dommer Borch, Larssen, Motzfeldt, Christiansen, Bang, Andersen, Dahl, Aars, Bugge, Backer
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911), Domstolloven (1915) §108, Plenumsloven (1926) §1, §5, Byskatteloven (1911) §22, Tvistemålsloven (1915) §357, §2, §3, §4, Alkoholloven (1927) §33

Habilitetsavgjørelse.

Dommer Rivertz: Ved behandlingen i Høiesteretts 2nen avdeling av saken Christiania Bank og Kreditkasse mot Oslo kommune samt Den norske Stat og A/S Vinmonopolet viste det sig under raadslagningen at 4 av rettens medlemmer vilde avgjøre saken i forhold til Staten paa en maate, som avviker fra Høiesteretts dom av 25 juni 1929, forsaavidt angaar spørsmaal om hvorvidt lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 strider mot de rettigheter, som er hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for Vinmonopolet.

I henhold til lov av 25 juni 1926 §1, jfr. §5, besluttet retten enstemmig at forelegge spørsmaalet for den samlede Høiesterett til avgjørelse ved kjennelse.

Justitiarius Berg har erklært sig inhabil til deltagelse i sakens behandling i Høiesteretts plenum, da han var formann for den komité som paa Statens vegne forhandlet med en del banker om finansiering av det paatenkte A/S Vinmonopolet, samt fordi han som medlem av styret i A/S Vinmonopolet hadde uttalt sig angaaende det spørsmaal som foreligger til avgjørelse av Høiesterett. Jeg finner det utvilsomt at justitiarius Berg av de anførte grunner maa fratrede retten som ugild og stemmer for saadan.

Kjennelse:

Justitiarius Berg viker sete.

Rettens øvrige medlemmer var enige med førstvoterende.

Realitetsavgjørelse.

Dommer Alten: Under raadslagningen i denne sak i Høiesteretts 2nen avdeling den 3 november viste det sig, at 4 av rettens medlemmer vilde avgjøre saken i forhold til Staten paa en maate, som avviker fra Høiesteretts dom av 25 juni 1929 forsaavidt angaar spørsmaalet om lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 strider mot

Side:1139

de rettigheter, som er hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for Vinmonopolet. I henhold til lov av 25 juni 1926 §1, jfr. §5, besluttet retten enstemmig at forelegge spørsmaalet for den samlede Høiesterett til avgjørelse ved kjennelse. Den samlede Høiesterett har derefter besluttet at tilstede partsforhandling.

Jeg er med hensyn til det spørsmaal som foreligger til avgjørelse, kommet til samme resultat som Høiesterett i dommen av 25 juni 1929 og kan i det vesentlige henholde mig til den utførlige begrunnelse som dengang blev gitt av førstvoterende, herr dommer Larssen, og de tilleggsbemerkninger som jeg selv gjorde med tilslutning av rettens formann, herr dommer Rivertz. Jeg vil nu bare tilføie nogen korte bemerkninger.

Rettsforholdet mellem Staten paa den ene side og A/S Vinmonopolet og dettes aksjonærer paa den annen side er bestemt ved den koncession, som efter forhandlinger med de finansierende banker og i overensstemmelse med Stortingets beslutning av 1 august 1922 blev meddelt selskapet ved kgl. res. av 13 april 1923 (inntatt i Lovtidende 2 avd. side 131 flg.). Denne resolusjon er en forvaltningsakt, hvorved regjeringen tilstaar A/S Vinmonopolet et tidsbegrenset næringsmonopol omfattende enerett til innførsel og omsetning av brennevin m.v. paa nærmere fastsatte vilkaar. Om beskatningen inneholder koncessionen ingen uttrykkelig bestemmelse. Spørsmaalet blir da om koncessionen allikevel medfører en saadan innskrenkning i Stortingets beskatningsmyndighet, at den ved lovene av 1926 og 1927 innførte kommunale beskatning av Vinmonopolets aksjonærer kommer i strid med den, hvorav følgen i tilfelle vilde bli at Staten, saa lenge lovene oprettholdes, maatte refundere aksjonærene den paalagte skatt. Dette spørsmaal maa avgjøres efter en objektiv fortolkning av koncessionen under hensyntagen til den Stortings-beslutning og de forhandlinger som ligger til grunn for den.

De eneste punkter i koncessionen som kan paaberopes til støtte for den paastaatte fritagelse for kommunal beskatning av aktiene, er §3 og §8. I §3 reguleres fordelingen av selskapets overskudd saaledes, at aksjonærene skal ha inntil 5 pct. eller betingelsesvis inntil 6 pct. av aktiekapitalen, mens resten tilfaller Staten. I §8 garanterer Staten aksjonærene deres innskuddskapital og et minimumsutbytte av 5 pct. Det er helt paa det rene at disse bestemmelser ikke hjemler nogen fritagelse for den almindelige aktiebeskatning til Staten, som allerede var innført ved loven av 13 juli 1921 og ved loven av 28 juli s.a. om ekstraordinær formuesskatt. Naar det hevdes, at forholdet stiller sig anderledes for kommuneskattens vedkommende, er det fordi aksjonærene efter skattelovenes almindelige regler, som gjaldt da koncessionen blev gitt og fremdeles gjelder for alle ikke særlig undtatte selskaper, vilde ha vært fri for kommuneskatt. Det paastaaes dels at det har vært en bindende forutsetning for koncessionen, at denne ordning ikke skulde forandres til skade for Vinmonopolets aksjonærer, og dels at den paalagte skatt som en særbeskatning er uforenlig med aksjonærenes rettigheter efter koncessionen.

Side:1140

Med hensyn til den første av disse paastande skal jeg bemerke, at en forutsetning som den nevnte ikke er kommet til uttrykk under de stortingsforhandlinger som ligger til grunn for Stortingets beslutning av 1 august 1922 om samtykke til koncession og statsgaranti, hverken i proposisjonen, i innstillingen eller under debatten. Der henvises riktignok nu til, at finanskomitéens ordfører, herr Ameln, under debatten kom inn paa kommunalbeskatningen. Men hans uttalelser gaar bare ut paa at Staten burde kunne opnaa gunstigere vilkaar enn efter det fremlagte utkast til koncession, særlig ved reduksjon av bankenes provisjon og ved sløifning av den sjette utbytteprocent, «bonusprocenten». Han uttalte bl.a. følgende: «Jeg tror for mitt vedkommende at med det nuværende pengemarked vil et statsgarantert 5 pct. papir, som paa grunn av at vi ikke har kommunal aksjonærbeskatning, er skattefritt til kommunene, bli eftersøkt uten at der trenges denne bonusprocent, som i manges øine er odiøs». Hverken herr Ameln eller de talere som sluttet sig til ham, har under debatten reist det spørsmaal om Staten skulde være avskaaret fra at endre den gjeldende skattelovgivning ved at innføre kommunal beskatning av Vinmonopolets aktier, enten særskilt eller i forbindelse med en almindelig aksjonærbeskatning. Der foreligger heller ikke i de offisielle dokumenter eller i vidneforklaringene for byretten noget bevis for at dette spørsmaal har vært reist utenfor Stortinget under forhandlingene mellem bankene og Statens representanter. Under forhandlingene har man, saavidt skjønnes, fra begge sider regnet med den gjeldende lovgivning likesom med pengemarkedets stilling og andre faktiske forhold. Sannsynligvis har man ogsaa tenkt sig at kommunal beskatning av aktiene ikke vilde bli innført. Men derfra er der et langt skritt til at anse Staten bundet til ikke at forandre beskatningen. For Stortinget og regjeringen maatte det være helt overflødig at ta forbehold om Stortingets konstitusjonelle rett til at endre den gjeldende skattelovgivning. Og hvorledes forhandlingene vilde ha utviklet sig, om bankene hadde forsøkt at faa inn i koncessionen en bestemmelse om at aktiene i koncessionstiden skulde være fritatt for kommunal beskatning, kan ingen vite. Saa meget synes mig dog sikkert, at der ikke foreligger noget som viser eller gir grunn til at tro, at Stortinget vilde ha samtykket i en saadan ordning. Under disse omstendigheter er det mig ikke mulig paa grunnlag av de forutgaaende forhandlinger at innfortolke i koncessionen nogen av Stortinget eller regjeringen godkjent forutsetning om at kommunal beskatning av aktiene skulde være utelukket.

Jeg kan dernest heller ikke finne, at den beskatning som lovene av 1926 og 1927 innførte, gjør et saadant inngrep i aksjonærenes økonomiske rettigheter eller iøvrig er av en saa særegen art, at beskatningen av den grunn kan ansees uforenlig med koncessionen. Betraktningen maatte i tilfelle være den som Aschehoug gjør gjeldende i sin Statsforfatningsrett 2. bind side 253-254, 2 utgave. Han lærer her, at Staten ikke gjennem en særskatt kan ta tilbake hvad den selv kontraktmessig har forpliktet sig til at

Side:1141

erlegge, og at den saaledes eksempelvis ikke kan legge en særskilt skatt utelukkende paa renter av sine egne obligasjoner. Forholdet ligger imidlertid ikke slik an i denne sak. Den skatt lovene paalegger er ikke en skatt til Staten og ikke i sig selv en særskatt. De gaar ikke lenger enn til at underkaste aktiene den almindelige kommunale formues- og inntektsbeskatning. Skatten er heller ikke som aktiebeskatning særlig for Vinmonopolets aktier. Den var allerede tidligere paa lagt aktier i Norges Bank og jernbanene, og den blev ved de nevnte lover tillike innført for samlagsaktier. Der handles altsaa om en i og for sig ordinær beskatning, som vel ikke omfatter alle aktier, men dog aktier i en rekke andre og delvis likeartede monopolselskaper. Dessuten rammer skatten alle slags obligasjoner, deriblandt statsobligasjoner, med hvilke det økonomisk og skatterettslig ligger nær at sidestille de statsgaranterte aktier i Vinmonopolet. Den ankende part fremholder selv den opfatning at der i realiteten foreligger et laaneforhold. Men hvis Staten virkelig hadde laant pengene paa lignende vilkaar, altsaa til en rente av 5 pct. som betingelsesvis skulde forhøies til 6 pct., vilde obligasjonene, i mangel av forbehold, ha gaatt direkte inn under den almindelige kommunale beskatning paa samme maate som aktiene gjør efter loven av 1926. At Staten, om laaneformen var brukt, skulde ha innrømmet en høiere rente enn 6 pct. av hensyn til den kommunale beskatning, forekommer mig ikke antagelig.

Jeg tilføier endelig, at jeg ikke kan se at det har nogen betydning for det foreliggende spørsmaal, at A/S Vinnionopolet, efter en overgangstid av 3 aar, blev fritatt for kommunal beskatning og i steden ved brennevinsloven av 5 april 1927 §33 blev paalagt en avgift til fordeling i almennyttige øiemed mellem fylkeskommunene og byene over det hele land. Den forandrede form for beskatning av selskapet har ikke paa nogen maate berørt aksjonærene, som den hele tid har faatt sine 6 pct. utbytte.

Jeg stemmer efter det anførte for saadan

Kjennelse:

Lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 strider ikke mot de rettigheter, som er hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for Vinmonopolet.

Dommer Bonnevie: Efter min mening foreligger ikke lovens betingelser for plenumsbehandling i dette tilfelle. Den av Høiesteretts 2nen avdeling den 3 november d.a. fattede beslutning har henvist til loven av 25 juni 1926 §1 og §5. Herav fremgaar at beslutningen bygger paa den forutsetning at en bekreftende besvarelse av det i beslutningen formulerte spørsmaal vilde innebære en avvikelse fra «en av Høiesterett i en tidligere avgjørelse uttalt rettsopfatning». Men denne forutsetning holder efter min mening ikke stikk. Besvarelsen av det spørsmaal: «hvorvidt lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 strider mot de rettigheter som er hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for Vinmonopolet» beror nemlig ikke bare, ja ikke engang i første

Side:1142

rekke, paa Høiesteretts rettsopfatning eller Høiesteretts forstaaelse av en rettssetning. Jeg henleder opmerksomheten paa at beslutningens formulering av temaet ikke er abstrakt og ikke heller generell, men likefrem uløselig knyttet til konkrete, faktiske omstendigheter. Det spørres jo nemlig om hvorvidt de nevnte lover strider mot de helt konkrete rettigheter som er hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for Vinmonopolet. Spørsmaalet forutsetter som gitt, at der gjennem koncessionen og den senere aktietegning er etablert et kontraktsforhold mellem Staten og Vinmonopolets aksjonærer. Og det i beslutningen stillede spørsmaals besvarelse vil og maa bero paa en regulær fortolkning av denne kontrakt mellem Staten og aksjonærene. Men denne kontrakt kan ikke mere en andre kontrakter fortolkes ved hjelp av rettsopfatninger eller rettssetninger alene. Her som ellers vil man ved fortolkningen først og fremst være henvist til avtalens konkrete ordlyd, og man vil ved siden herav ha rett og plikt til at ty til den støtte for fortolkningen som kan utledes av de øvrige foreliggende konkrete oplysninger om omstendigheter, som kan gi veiledning om partenes mere eller mindre vitterlige forutsetninger. I det foreliggende tilfelle er nettop dett i ganske vid utstrekning skjedd under procedyren, idet det bl.a. er dratt frem oplysninger om hvad der er passert under forhandlingene med de interesserte banker som skaffet kapitalen til veie til dannelse av A/S Vinmonopolet.

Jeg kan for mitt vedkommende ikke anse det synderlig tvilsomt at spørsmaalet om fortolkningen av en konkret kontrakt ligger utenfor hvad plenumloven har hatt for øie. Dette gjelder ikke bare §1, men loven i dens helhet, saaledes ogsaa §3. Naar der i §3 tales om «et tvilsomt rettsspørsmaal» maa ogsaa dette uttrykk opfattes som siktende til et rent og klart - om enn tvilsomt - abstrakt rettsspørsmaal befridd for alle konkrete, faktiske særforhold, som kan berøve avgjørelsen dens karakter av et prejudikat for eller mot en rettssetning. Naar lovens §4 aapner adgang til at innbringe ikke bare rettsspørsmaalet men saken i dens helhet for plenum er herved at merke, at ogsaa §4 efter sine likefremme ord bare kommer til anvendelse i slike tilfelle, hvor betingelsene for plenumsbehandling efter §1, §2 §3 er til stede. Jeg er fullt opmerksom paa bestemmelsen i rettergangslovens §357, 2net ledd, som forøvrig ennu ikke er traadt i kraft, og hvorefter «til rettsanvendelsen hører ogsaa fortolkningen av viljeserklæringer». Jeg opfatter imidlertid denne bestemmelse i lovens ankekapitel som en spesialbestemmelse om hvilke av lagmannsrettens avgjørelser som kan gjøres til gjenstand for anke. Loven om plenumsbehandling bruker da heller ikke uttrykket «rettsanvendelse», og man vil i forarbeidene forgjeves lete efter nogen antydning av, at meningen med ordene «rettsopfatning» og «rettsspørsmaal» i §1 §3 har vært ogsaa at omfatte fortolkning av konkrete viljeserklæringer. Jeg mener tvert imot at forarbeidene temmelig tydelig viser at den av mig hevdede snevrere forstaaelse av de nevnte uttrykk rammer hvad loven har tilsiktet. Jeg henviser saaledes særlig til Ot. prp. nr. 28 for 1926 side 2, 2nen spalte.

Side:1143

Jeg maa efter dette stemme for at den samlede Høiesterett viser besvarelsen av det forelagte spørsmaal fra sig. Da jeg efter konferansen har grunn til at tro at min mening forsaavidt ikke deles av rettens flertall, plikter jeg formentlig subsidiært at ta standpunkt til realiteten.

Jeg er i saa henseende i likhet med Høiesteretts mindretall i den i 1929 paadømte sak kommet til det resultat, at de her omhandlede lover av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 maa ansees for at berøve aksjonærene i Vinmonopolet rettigheter som er dem hjemlet ved koncessionen. Jeg vil altsaa maatte besvare det i beslutningen av 3 november d.a. stillede spørsmaal bekreftende. Jeg kan i vesentlige henseender tiltrede den begrunnelse som blev gitt av femtevoterende sorenskriver Fiane i den forrige sak, men maa dog gjøre nogen reservasjoner. Spesielt vil jeg ikke gaa inn paa de av sorenskriver Fiane drøftede spørsmaal om, i hvilken utstrekning Staten uansett koncessionen til Vinmonopolet og uten at gjøre sig skyldig i kontraktsbrudd kunde gi generelle lovregler for alle aktieselskaper, selv om disse lovregler forverret stillingen for Vinmonopolets aksjonærer. Det er ikke nødvendig for besvarelsen av det nu foreliggende spørsmaal at avgjøre annet eller mere enn, at ved at gi de direkte mot Vinmonopolets aksjonærer rettede særlover, som vi her i saken har med at gjøre, er Staten gaatt for vidt. Staten har ved disse lover brudt sin kontrakt med aksjonærene. Dette kontraktsbrudd behøver selvsagt ikke at gjøre de omhandlede lover ugyldige som saadanne, men kontraktsbruddet maa medføre at medkontrahenten - aksjonærene i Vinmonopolet - maa faa krav paa erstatning for den skade som er paaført ved kontraktsbruddet, hvilket da her vil medføre at Vinmonopolets aksjonærer faar krav paa refusjon av Staten for de utgifter til kommuneskatt som disse lover i strid med kontraktens forutsetninger har paaført dem.

Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg ogsaa for realitetsspørsmaalets vedkommende er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bade: Jeg er ikke enig med annenvoterende i at lovens betingelser for plenumsbehandling ikke skulde foreligge her. Selve ordlyden i plenumslovens §1 kan visstnok fremby en del tvil, om loven kun har villet tilstede plenumsbehandling av rent abstrakte rettsspørsmaal; men jeg synes det er liten grunn til at anta, at loven virkelig vilde ha en saa snever begrensning av de rettsspørsmaal som skulde kunne forelegges den samlede Høiesterett. Jeg henviser saaledes til samme lovs §3, hvor det ikke av uttrykksmaaten skulde være grunn til at anta at loven har villet opstille den begrensning, at kun abstrakte rettsspørsmaal skulde kunne forelegges for plenum. Jeg henviser ogsaa forsaavidt til den av annenvoterende nevnte bestemmelse i rettergangslovens §357, 2net ledd. Plenumslovens §4 sier ogsaa uttrykkelig, at saken i sin helhet kan forelegges for plenum. Jeg finner det efter dette naturligst at gaa ut fra, at loven heller ikke har villet utelukke foreleggelse av konkrete rettsspørsmaal for plenum i medfør av samme lovs §1, og mener derfor at det maa være formell adgang

Side:1144

fil at behandle for den samlede Høiesterett det spørsmaal, som her er henvist til plenum av Høiesteretts 2nen avdeling. At det her dreier sig om et rettsspørsmaal kan ikke være tvilsomt.

Hvad sakens realitet angaar er jeg om enn ikke uten tvil kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltreder i det vesentlige hans begrunnelse.

Dommer Lie: Med hensyn til det formelle spørsmaal som er reist av herr dommer Bonnevie, er jeg enig med herr dommer Bade i, at saken i den foreliggende skikkelse hører under den samlede Høiesterett. Det er efter min mening ikke nødvendig at opta en nærmere drøftelse av spørsmaalet under voteringen, da det ikke er berørt i skranken, og da jeg ikke finner det tvilsomt, at et konkret rettsspørsmaal som det foreliggende kan forelegges den samlede Høiesterett ikke mindre særskilt enn som en enkelt bestanddel av den hele sak.

Hvad realiteten angaar er jeg kommet til samme resultat som herr dommer Bonnevie, og jeg deler ogsaa i det vesentlige hans syn paa den. For mitt vedkommende legger jeg en avgjørende vekt paa følgende betraktninger: Byskattelovens §22, 2net ledd, saaledes som det nu lyder, rammer visstnok ikke alene aksjonærer i Vinmonopolet, men ogsaa aksjonærer i visse andre selskaper. Imidlertid er det den store forskjell mellem aksjonærene i Vinmonopolet og aksjonærene i de andre selskaper som gaar inn under bestemmelsen, at det bare er aksjonærene i Vinmonopolet i denne gruppe av skattydere som er tilsagt et nærmere bestemt utbytte av sine aktier, mens det for de andres vedkommende ikke fore ligger noget som helst tilsagn av denne art. Naar et saadant tilsagn ikke foreligger, er det et hensiktsmessighetsspørsmaal fra aksjonærenes synspunkt om beskatningen gis formen av selskapsbeskatning eller av aksjonærbeskatning. Hvad enten den ene eller den annen form velges blir det økonomiske resultat for aksjonærene det samme. Naar derimot et tilsagn angaaende utbyttets størrelse er gitt saaledes som ved koncessionen overfor aksjonærene i Vinmonopolet, blir det ikke et hensiktsmessighetsspørsmaal, hvilken form for beskatning der skal velges. Hvis man i dette tilfelle gaar til aksjonærbeskatning, fører det til at utbyttet alt i alt blir saa meget mindre. Det spørsmaal som foreligger blir da, om en saadan særbehandling av aksjonærene i Vinmonopolet stemmer med det tilsagn som er gitt aksjonærene ved koncessionen. Spørsmaalet er nærmere bestemt, om statsmyndighetene paa grunn av denne koncession er avskaaret fra at paalegge aksjonærene den foreliggende skatt under de foreliggende omstendigheter. Dette er - hvad jeg særlig vil bemerke, fordi det under sakens gang til dels er kommet frem bemerkninger i motsatt retning - ikke et spørsmaal om nogen forfatningsmessig innskrenkning i statsmyndighetenes kompetanse paa dette omraade, men bare et spørsmaal om hvorvidt statsmyndighetene selv frivillig gjennem koncession har paalagt sin handlefrihet dette baand, altsaa et baand av almindelig kontraktsmessig art. Ved spørsmaalets avgjørelse finner jeg at det i første rekke kommer an paa at bestemme, hvori den foreliggende skatt bestaar, hvad der er dens nærmere vesen og virkninger, alt sett

Side:1145

i lys av vaar skattelovgivnings sedvanlige opfatning av de forhold som her er av interesse. Skatten er en almindelig kommunal formues- og inntektsskatt, som maa søke sin begrunnelse, ikke i særlige forhold for aksjonærene, men i selskapets forhold, nemlig i den virksomhet som selskapet driver, hvori det har satt formue og hvorav det oppebærer inntekt. Det er disse forhold som bestemmer i dette tilfelle skattens formaal, mens det bare er et spørsmaal av mere teknisk art om skatten skal legges paa selskapet selv eller paa aksjonærene. En skatt av den art som jeg her har angitt, er efter min mening en typisk selskapsutgift efter sin egen indre karakter og hører som saadan i virkeligheten hjemme blandt de andre utgifter som selskapet faar, og som efter den maate hvorpaa hele forholdet mellem Staten og aksjonærene er bygget op i koncessionen, bare indirekte, og det endog bare til en viss grad, vil komme til at berøre aksjonærene, nemlig gjennem opgjøret av det overskudd som selskapets drift gir, men derimot ikke direkte komme aksjonærene til skade, nemlig gjennem en reduksjon i det av Staten ved koncessionen tilsagte utbytte av aktiene i selskapet. Jeg mener av denne grunn, at den foreliggende skatt nettop herved inneholder en krenkelse av aksjonærenes kontrakt med Staten efter kontraktens egen struktur. Det er ikke bare et spørsmaal om hvorvidt forutsetninger av den ene eller annen art for koncessionen i dette tilfelle har sviktet gjennem forandringen i den lovgivning som gjaldt paa koncessionstiden. Men spørsmaalet gjelder om kontrakten mellem Staten og aksjonærene i Vinmonopolet likefrem i sitt innhold efter en fornuftig forstaaelse og vurdering utelukker ileggelse av en saadan skatt som det her er tale om. Dette spørsmaal er jeg, efter den utvikling jeg her har gitt, for mitt vedkommende ikke i minste tvil om at maatte besvare som skjedd. Imidlertid støttes ogsaa denne forstaaelse av kontrakten paa forskjellig maate av de subjektive forutsetninger, som er kommet frem under de forutgaaende forhandlinger mellem Staten og aksjonærene og under forhandlingene i Stortinget forut for koncessionens meddelelse. Men jeg anser dette punkt saa underordnet, at jeg her, særlig fordi jeg vet at jeg er i minoritet, ikke finner det nødvendig at gaa nærmere inn paa det.

Jeg vil dernest bemerke, at saaledes som jeg har behandlet spørsmaalet, staar ganske naturlig plassen aapen for en prøvelse i ethvert enkelt tilfelle av det spørsmaal, om en skatt som det offentlige finner grunn til at paalegge aksjonærene i Vinmonopolet, efter sin art og nærmere omstendigheter kommer i strid med koncessionen. Det er efter min mening en grunnfeil ved det resonnement som dommen av 1929 bygger paa, som er kommet frem i førstvoterendes votum side 533, hvor det bi. a. staar: «Jeg gjør her straks den bemerkning, at hvis man antok at Staten ved avtale er forpliktet til ikke at beskatte disse aktier ved kommuneskatt, vilde denne rettsplikt efter sin begrunnelse maatte bevirke, at heller ikke en almindelig lovforandring i retning av aksjonærbeskatning for alle aktieselskaper vilde kunne gis anvendelse paa aksjonærer i A/S Vinmonopolet. Har de erhvervet et rettskrav paa denne skatteforpliktelse, saa maatte de, saavidt skjønnes, ha dette krav uten

Side:1146

hensyn til hvorledes landets andre aksjonærer blir beskattet». Dette gir saavidt jeg skjønner uttrykk for en rent formalistisk betraktningsmaate. Jeg finner at det her ikke i første rekke gjelder at se paa i hvilken klededrakt skatten treder frem, men man maa se paa skatten i dens realitet. Man maa gjøre sig op hvad den virkelig er og hvorledes den virker. Sett paa denne maate kan spørsmaalets besvarelse stille sig meget forskjellig efter skattens nærmere beskaffenhet. Hvis det er særlige forhold som kan føres tilbake til aksjonærene, men ikke til selskapet selv, hvis for eksempel skatten grunnes paa at aksjonærene i dette selskap skal behandles paa samme maate som en hel rekke av andre, som staar i lignende stilling, nemlig har et kontraktsmessig tilsagn om et visst utbytte, en viss renteavkastning, en viss lønn osv., eller hvis man for eksempel inn fører den ordning, at aktieselskaper overhodet ikke beskattes, men aksjonærer, saa det ikke lenger blir spørsmaal om mot sedvane at behandle selskapsutgifter som aksjonærutgifter, men om at behandle aksjonærutgifter som det de ellers er i skattelovgivningens øine, ja da vil en fornuftig fortolkning av kontrakten og de forhold som her griper inn, efter omstendighetene kunne føre til det resultat, at paalegget av skatten ikke strider mot koncessionen. I en del tilfelle vil et skattepaalegg kunne ha en saadan resong efter en almindelig betraktningsmaate, at det forsvarer sin plass ogsaa paa grunnlag av det kontraktsmessige mellemværende mellem Staten og aksjonærene i Vinmonopolet. I nærværende tilfelle derimot mener jeg, at der ikke bør herske tvil om, at der ved paalegget av en skatt som den foreliggende er skjedd en vilkaarlig overflytning fra selskapet selv til selskapets aksjonærer av byrder, som aapenbart efter sin natur er av dem som blir at føre paa selskapet ved beregningen og fordelingen av selskapets overskudd. Det er av førstvoterende meget sterkt fremholdt, at den foreliggende skatt som en almindelig formues- og inntektsskatt ikke er nogen særskatt paa aksjonærene i Vinmonopolet i dette tilfelle, og at heller ikke formen aksjonærbeskatning er særegen for aksjonærene i Vinmonopolet, men ogsaa gjelder for aksjonærene i visse andre selskaper. For at det ikke paa dette punkt skal være nogen uklarhet om hvorledes jeg begrunner den opfatning, jeg har gjort gjeldende, nemlig at det her foreligger en urettmessig særbehandling av aksjonærene i Vinmonopolet, vil jeg precisere, at særbehandlingen ligger i, at her - til tross for at aksjonærene i Vinmonopolet er tilsagt et bestemt utbytte av sine aktier, og at de efter koncessionen bare indirekte berøres av selskapets utgifter - er helt uten holdbar grunn og rent undtagelsesvis under saadanne omstendigheter typiske selskapsutgifter ført direkte paa aksjonærenes konto til forminskelse av det utbytte som er tilsagt dem.

Før jeg avslutter mitt votum vil jeg ikke undlate at komme med nogen bemerkninger angaaende den fremgangsmaate ved fortolkningen av koncessionen, som den forrige dom legger til grunn ved sin fremhevelse av, at det maa foreligge spesielt sterke grunner for at kunne komme til et saa ekstraordinært resultat som det, at der i dette tilfelle gjelder en innskrenkning i Statens beskatningsmyndighet overfor aksjonærene i Vinmonopolet. Saaledes som jeg

Side:1147

ser spørsmaalet, nemlig ikke som et spørsmaal om en forfatningsmessig innskrenkning i beskatningsmyndigheten, men utelukkende som et spørsmaal om et baand som statsmyndighetene gjennem avtale har lagt paa sig selv, mener jeg at det ikke er nogen grunn til at anlegge en prinsipielt annen fortolkning paa koncessionen, saaledes som den fremtreder i sitt eget innhold, enn paa privatrettslige rettshandler. Det er her ikke spørsmaal om, hvorvidt det paa grunn av rettshandelens forvaltningsmessige karakter er behov for at legge en mere objektiv bedømmelse til grunn enn ved privatrettslige rettshandler. Dette synspunkt vilde i tilfelle kunne hatt betydning ved vurderingen av momenter som ikke var kommet frem i koncessionen selv. Spørsmaalet er imidlertid ikke dette, saaledes som jeg ser det, men det gjelder derimot likefrem en bestemmelse av hvad kontraktens eget innhold innebærer og naturlig fører med sig. Og fra denne side sett kan jeg ikke innse, at man med rimelighet kan legge nogen annen synsvinkel paa fortolkningen, fordi det er en forvaltningsmessig rettshandel det her er tale om. Det gjelder her som ellers ikke at innskrenke sig til bokstavfortolkning, en ensidig betraktning av overflaten, men at ta med alle de momenter som man ellers anser relevante ved fortolkning av rettshandler, og derved forsøke at holde sig paa det nivaa som man i det hele er naadd frem til i vaar tid. Og i dette tilfelle skal det i sannhet ikke meget til for at fastslaa, at en saadan fortolkningsmaate nødvendigvis maa ha til resultat, at den foreliggende skatt ingen hjemmel har i kontraktsforholdet, men er i direkte strid med det. Det maatte, som det er sagt før under behandlingen av denne sak, ha vært tvingen de opfordring for Staten til selv at gjøre forbehold, hvis den paa det omraade fremdeles skulde ha sin frihet. Omstendighetene gir ikke grunn til at kreve et uttrykkelig forbehold fra aksjonærenes side.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, herr dommer Alten, idet jeg med hensyn til det av annenvoterende reiste formelle spørsmaal slutter mig til tredjevoterende, herr dommer Bade.

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som herr dommer Bonnevie, og hvad begrunnelsen angaar kan jeg slutte mig til den hovedbetraktning som blev fremhevet av herr dommer Lie. Jeg mener nemlig som i 1929, at for spørsmaalet om rekkevidden av koncessionen som hjemmel for den garanti, Vinmonopolets aksjonærer mener at ha faatt mot at bli skadelidende ved en særskatt som den foreliggende, maa den likhet som det omprosederte rent spesielle kontraktsforhold har med et laan være av vesentlig betydning, og særlig da den omstendighet at Statens medkontrahent her er til sagt en bestemt ydelse, nemlig 5 eller i realiteten 6 pct. av sine penger, og ikke mer. Dengang bankene og Staten vedtok koncessionen, maatte de nemlig nødvendigvis gaa ut fra at de eventuelle aktietegnere i Vinmonopolet vilde komme til i det vesentlige at betrakte den paa koncessionen grunnede aktieinnbydelse som et prospekt for et statslaan og sammenligne det med andre slike. Og dette, mener jeg, maatte faa betydning for fortolkningen av koncessionens enkeltbestemmelser.

Side:1148

Ut fra denne in in opfatning ser jeg altsaa saken i alt vesentlig paa samme maate som jeg gjorde i 1929 og henviser forsaavidt til mitt votum fra dengang. Naar jeg i 1929 under stor tvil voterte for flertallets resultat, var det vesentlig fordi Kreditkassen dengang i motsetning til nu ikke vilde ha forholdet betraktet som et laaneforhold, men bare som et aktieselskap. Men videre var jeg under forrige votering inne paa den tanke, at ved kontraktsavslutningen burde bankenes representanter i sin egenskap av eksperter vært opmerksom paa risikoen for en om legning til aksjonærbeskatning, og at denne risiko derfor kanskje maatte bli bankenes. Her mener jeg nu, at det er plass for en sondring: Jeg tror, at den i 1922 foreliggende sannsynlighet for at den almindelige selskapsbeskatning i løpet av den forholdsvis korte tid av 10 aar skulde bli opgitt til fordel for aksjonærbeskatning, var saapas fjern, at om den var bragt paa bane, saa vilde bankenes representanter antagelig ha tatt risikoen for en saadan omlegning. Og hadde en omlegning til almindelig aksjonærbeskatning faktisk funnet sted - men altsaa uten at ha vært drøftet paa forhaand - saa synes jeg det er adskillig som taler for at Vinmonopolets aksjonærer maatte ha funnet sig i den minskning av deres utbytte som derved vilde opstaatt. Helt anderledes mener jeg imidlertid at det forholder sig med risikoen for en særlov, som den der i virkeligheten blev vedtatt. Hadde man dengang koncessionen blev drøftet, bragt muligheten av en slik lov paa bane, en lov som med hensyn til kommuneskatt vilde komme til at stille Vinmonopolets aksjonærer i klasse med aksjonærene i Norges Bank, - hvis adgang til at faa høiere utbytte ikke var tilsvarende begrenset, - da vilde man efter min mening snart blitt enig om, at Vinmonopolets aksjonærer maatte ha rimelig krav paa at deres utbytte ikke blev minsket ved en slik lov. I saa henseende vilde man sikkerlig ogsaa ha lagt vekt paa koncessionsforholdet korte varighet og videre paa den adgang som Staten hadde betinget sig til naar som helst at innløse aktiene efter takst. Naar det nemlig, dersom Staten i koncessionstiden skulde finne det hensiktssvarende, stod den aapent at gaa ut av hele laaneforholdet ved at ekspropriere Vinmonopol-aktiene efter deres verdi til enhver tid, da maatte, mener jeg, all rimelighet tilsi at aksjonærene var sikret mot at se sine rettigheter minsket ved paalegg av en særskatt til stat eller kommune. Det vilde ikke gaa an for Staten først at paalegge en særskatt og saa uten refusjonsplikt at ekspropriere aktiene. Av disse grunner mener jeg at man ikke kan si, at bankenes representanter burde ha vært opmerksomme paa muligheten av en slik særskatt og tatt uttrykkelig forbehold mot den. Slik som koncessionen nu engang foreligger, maa et saadant forbehold ansees som et nødvendig ledd av denne, som en stilltiende betingelse.

Dommer Broch: Som femtevoterende herr dommer Rivertz.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende herr dommer Bonnevie baade forsaavidt angaar spørsmaalet om der i det foreliggende tilfelle er lovlig adgang til plenumsbehandling, og forsaavidt angaar spørsmaalet om lovene av 16 juli 1926 og 3 juni 1927 strider mot de rettigheter som er

Side:1149

hjemlet aksjonærene ved den av Staten vedtatte koncession for aksjonærene i Vinmonopolet.

Hvad det sistnevnte spørsmaal angaar, kan jeg i adskillig utstrekning tiltrede de bemerkninger som er gjort av fjerdevoterende herr dommer Lie og sjettevoterende herr dommer Schjelderup. Jeg vil faa lov til at presisere, at jeg for mitt vedkommende særlig legger vekt paa bestemmelsene i koncessionens §3. Herigjennem er det opstillet bestemte regler for fordelingen av Vinmonopolets overskudd mellem Staten og aktieeierne, hvorefter aktieeierne skal ha 5 pct. eller betingelsesvis inntil 6 pct. av sine aktier som andel i utbyttet, mens resten av utbyttet tilfaller Staten. Det forekommer mig klart, at disse regler er kontraktsmessig bindende for Staten, og at denne saaledes ikke ensidig kan forandre dem hverken gjennem lov eller paa annen maate. Efter min mening er det imidlertid en naturlig konsekvens, at det heller ikke kan staa den ene part, Staten, fritt for indirekte at forrykke disse regler om aksjonærenes utbytte gjennem en særforanstaltning rettet direkte mot disse aksjonærer ved at det paalegges dem en ny skatt. Det er visstnok saa, at den forandring som blev gjort i byskattelovens §22, 2net ledd, ved loven av 16 juli 1926, foruten A/S Vinmonopolet ogsaa nevner samlag for omsetning av vin m.v. Det er imidlertid efter min mening helt paa det rene, at det var mot aksjonærene i Vinmonopolet, at forandringen egentlig var rettet, og at samlagene vesentlig kom med som et supplement. Efter hvad der passerte ved lovens istandbringelse, maa jeg ogsaa anse det paa det rene, at bestemmelsen om beskatning til kommunene av aksjonærene i Vinmonopolet blev gjennemført som en konsekvens av, at Vinmonopolet som saadant blev fritatt for kommuneskatt, en fritagelse som forsaavidt kom Staten til gode, som skatten, naar den blev utredet av Vinmonopolet, selvfølgelig forminsket det overskudd som tilfalt Staten, mens den saaledes som forholdene praktisk hadde artet sig ingen betydning hadde for aktieeiernes utbytte.

Dommer Paulsen: Med hensyn til det formelle spørsmaal er jeg enig med tredjevoterende herr dommer Bade, forøvrig som herr dommer Hanssen.

Dommer Boye: Som herr dommer Bade.

Dommer Næss: Som herr dommer Paulsen.

Konst. dommer Borch: Som herr dommer Bade.

Dommer Larssen: Som herr dommer Rivertz.

Dommer Motzfeldt: Likesaa.

Dommer Christiansen: Som herr dommer Paulsen.

Dommer Bang: Som herr dommer Paulsen. Jeg er saaledes enig med de herrer, som har uttalt sig paa samme side som jeg, i at der ved de om talte særlover er etablert en ordning, som strider mot rettigheter for aksjonærene ifølge koncessionen, og det er fra de tidligere voterende paa denne side fremkommet en rekke momenter som styrker denne opfatning. Jeg vil for mitt vedkommende bare fremholde et moment, som for mig ved siden av de andre momenter har hatt betydning. Aksjonærers fritagelse for kommuneskatt var i 1922, som det er idag, en omstendighet av vesentlig økonomisk betydning. Jeg mener at tilveiebringelsen av

Side:1150

de 20 millioner kroner, som Staten hadde bruk for i 1922, gikk for sig paa en lettere og sannsynligvis ogsaa en billigere maate ved valget av formen av et statsgarantert aktieselskap enn den vilde ha gjort, om man hadde valgt formen av et statslaan. Tilstedeværelsen av den nevnte økonomisk vesentlige omstendighet er da kommet, jeg kan gjerne si i første rekke, Staten til gode, og det er da for mig saa meget mere usmakelig, at den tilstand, at Vinmonopolets aktier var fritatt for kommuneskatt, er blitt ophevet ved de nevnte særlover.

Dommer Andersen: Som femtevoterende herr dommer Rivertz.

Dommer Dahl: Likesaa.

Dommer Aars: Som herr dommer Paulsen.

Dommer Bugge: Som femtevoterende herr dommer Rivertz.

Dommer Backer: Som herr dommer Paulsen.