Rt-1931-1185

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-12-05
Publisert:	Rt-1931-1185
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136/2 s.a.
Parter:	Sekretær Carl Selmer, Larvik (advokat Henning Bødtker) mot Chr. Thams (advokat Per Norgren).
Forfatter:	Schjelderup, Bang, Paulsen, Alten, Aars, Vinsnes, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §32, Avtaleloven (1918) §30, Foreldelsesloven (1896) §3, §5, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Domstolloven (1915) §202, Kommisjonsloven (1916) §41, §33

Dommer Schjelderup: Sekretær Carl Selmer har paaanket Orkdal herredsretts dom av 22 juni 1928, hvorved saksøkte Chr. Thams under ophevelse av sakens omkostninger blev frifunnet for Selmers tiltale. I sin ankeerklæring gjør Selmer gjeldende, at herredsrettens dom er uriktig, fordi den bygger paa at han, Selmer, ikke hadde rett til at gaa ut fra, at Thams optraadte som hans tillitsmann ved den omprosederte aktiehandel, og at Thams ikke pliktet at gi Selmer nogen nærmere redegjørelse for de omstendigheter hvorunder salget fant sted.

Selmer har for Høiesterett nedlagt saadan paastand: «1. a. Prinsipalt: Christian Thams dømmes til at betale Carl Selmer kr. 117.900 med 6 pct. rente fra 1 september 1918 til betaling skjer - mot at faa utlevert 1000 aktier à frc. 100.- i Société du Madal, eller nu efter nedskrivning av selskapets aktiekapital de til de gamle aktier svarende nye aktier: 400 aktier à frc. 100.-. b. Subsidiært: Christian Thams dømmes til at betale Carl Selmer kr. 58.950 med 6 pct. rente fra 1 september 1918 til betaling skjer. 2. Christian Thams dømmes til at betale Carl Selmer kr. 1012.33 utgjørende 6 pct. rente p. a. av kr. 117.900 fra 1 september til 1 november 1918 med 6 pct. renter av dette beløp fra 1 november 1918 til betaling skjer, subsidiært kr. 143.40 med 6 pct. rente p. a. fra 10 september 1918 til betaling skjer. 3. Christian Thams dømmes til at betale Carl Selmer processens omkostninger for herredsretten og for Høiesterett.»

Thams har paa sin side uttatt motankeerklæring, idet han paaanker en under saken avsagt kjennelse, hvorefter hans avvisningspaastand ikke blev tatt til følge. Hans paastand for Høiesterett gaar derfor prinsipalt ut paa, at saken avvises og subsidiært paa, at han frifinnes, i begge tilfelle med tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og for Høiesterett.

Om sakens gjenstand henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, som jeg delvis skal komme tilbake til under min gjennemgaaelse av saken.

Hvad den fremsatte avvisningspaastand angaar fant herredsretten det ved sin kjennelse av 15 juni 1928 avgjørende, at Thams

Side:1186

hadde tinglyst skjøte paa 5 faste eiendommer i Orkdal, for hvilke han i henhold til egen selvangivelse var ilignet personlig skatt til Orkdal herred. Retten fant derfor tvistemaalslovens §32 anvendelig, idet den ikke la vekt paa Thams' anførsler om at eiendommene bare pro forma var hans, men i realiteten tilhørte A/S Sognli Jaktklubb, hvor han selv var ulønnet disponent, samt at pro formaarrangement var truffet for at undgaa koncessionslovene og den kommunale forkjøpsrett. Jeg er enig i herredsrettens begrunnelse paa dette punkt og finner saaledes at den fremsatte avvisningspaastand maa bli at forkaste.

Forøvrig er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Saken gjelder en kontrakt om kjøp av aktier i La Société du Madal, et i Monaco registrert selskap for utnyttelse av eiendommer og koncessioner i portugisisk Øst-Afrika. Denne kontrakt er inngaatt mellem to nordmenn, hvorav selgeren var bosatt i Paris.

Naar det skal avgjøres hvilket lands rett som skal legges til grunn ved bedømmelsen, og norsk lov, konvensjoner eller nogen lunde fast rettspraksis ikke har gitt nogen positiv løsning, bør man overensstemmende med hvad der blev antatt av Høiesterett ved dom referert i Rt-1923-II 59 ta som utgangspunkt, at et forhold fortrinsvis bør bedømmes efter loven i det land, hvortil det har sin sterkeste tilknytning eller hvor det nærmest hører hjemme. I saa maate legger jeg da for det første vekt paa, at det her ikke dreier sig om salg i det aapne marked av hvilkesomhelst aktier, men om en stor og varig kapitalanbringelse, nemlig om overdragelse - fra én nordmann til en annen - av en stor, i fem aar uomsettelig aktiepost i et foretagende, hvori de interesserte var fyrsten av Monaco og den i Frankrike bosatte nordmann Thams og en del av hans norske og svenske venner og bekjente, som alle var kommet med gjennem ham. Under disse omstendigheter, og da der neppe kan anføres noget internasjonalt hensyn i motsatt retning, forekommer det mig, at ved bedømmelsen av den omprosederte transaksjon bør norsk rett, som dessuten begge parter maa antas at ha kjent, naturlig legges til grunn. I ethvert fall maa dette være tilfelle, naar saken som her angaar et krav som er betinget av, hvorvidt den inngaatte kjøpeavtale var gyldig. Som en helt selvstendig grunn til at anvende norsk rett vil jeg ogsaa nevne, at det her er spørsmaal om kontraktens ugyldighet paa grunn av svik fra den ene parts side. Derav følger nemlig at dersom svik efter vedkommende fremmede retts ordning ikke skulde ha de samme alvorlige rettsfølger som efter norsk rett, vilde en norsk domstol være avskaaret fra at legge de fremmede rettsregler til grunn.

Hvad sakens realitet angaar, har det vært dokumentert adskillig om Madal-selskapets økonomiske stilling. Efter mitt syn paa saken finner jeg det imidlertid ikke nødvendig at komme inn paa dette spørsmaal. Spørsmaalet i saken er nemlig for mig ganske enkelt dette, om Thams har optraadt slik, at Selmer var berettiget til at tro, at Thams sommeren 1918 prøvet at skaffe ham 1000 aktier i Madal-selskapet saa billig som mulig og uten at Thams selv var økonomisk interessert i transaksjonen. Og videre om en

Side:1187

saadan tro fra Selmers side maa antas at ha hatt betydning for hans aktiekjøp, jfr. avtalelovens §30. De omstendigheter som har betydning er efter min mening følgende:

Thams hadde i juli 1918 spurt fyrsten av Monaco om han kunde faa kjøpt av ham 15.000 aktier i Madal. Den 12 juli skrev han til fyrstens representant i selskapet, herr Louis Mayer: «Jeg ønsker bare at gjenta, at jeg ikke er sikker paa at kunne arrangere salget, men tidspunktet forekommer mig gunstig som følge av kursen paa francs i Norge, og det er derfor jeg har gjort gjeldende overfor fyrsten muligheten av salg for tilfelle av at fyrsten skulde finne det at være i sin interesse at selge en aktiepost.» Den 16 juli skrev Mayer til Thams: «Hans Høihet Fyrsten har besluttet at overdra inntil for omkring femten hundre tusen francs av de ham tilhørende aktier i Madal. Jeg haaper at De vil kunne bringe denne handel i orden.» Den 17 juli svarte Thams: «Jeg ser at fyrsten har bestemt sig til at avstaa aktier i Société du Madal for et beløp inntil omkring en million fem hundre tusen francs, og jeg akter nu at ta mig av saken og se om jeg kan faa arrangert kjøpet.» Samtlige disse tre brev er fremlagt for Høiesterett.

Nu hadde Thams' fetter Carl Selmer, som var sekretær hos en av de norske Madal-interessenter, i 1917 gjerne villet delta i en nytegning i selskapet til 150 pct. Den 19 juli, altsaa to dager efterat den av mig nettop gjengitte korrespondanse hadde funnet sted, skrev Thams til Selmer: «Kjære fetter! Meget lenge siden jeg mottok ditt elskverdige av 13 februar som jeg ikke har besvart tidligere, da jeg vilde se om det skulde kunne la sig gjøre at skaffe dig aktier i Madal-selskapet, og nu meddeler jeg dig at det kanskje kan la sig gjøre at skaffe dig 1000 aktier til 200 pct. Som du vet lyder aktiene paa 100 francs, og følgelig representerer 1000 aktier til pari en francsverdi av 100.000, og til 200 pct. frcs. 200.000. Jeg kan i dette øieblikk ennu intet bestemt si dig om hvorvidt jeg kan skaffe dig disse aktier; men jeg ønsker først og fremst at vite om du vil ha dem. Betingelsene er du imidlertid paa det rene med: aktiene maa ikke omsettes i 5 aar fra 1 januar 1918 at regne; de lyder paa ihendehaveren. Det kan muligens interessere dig at høre at papirene i «l'Est African» er sterkt stigende, da man mener at de tropiske plantasjer vil være meget godt situert efter krigen. Vaare konkurrenter, f.eks. Bororselskapet, hvori jeg kjøpte aktier før krigen til 75 pct. og for 3 aar siden til 100 pct., har sine aktier, som er steget til 1000 pct., og ifall Madal-selskapets aktier var børsnotert vilde de naturligvis opnaa en meget høi pris.» - Herpaa svarte Selmer 6 august: «Takk ogsaa fordi du husker paa mig, og jeg har bemerket mig at du kanskje kan skaffe mig 1000 aktier i Madal-selskapet til 200 pct. Jeg bekrefter mitt telegram av imorges saalydende: «Takk for ditt tilbud, som jeg antar hvis umulig bedre, og jeg haaper snart at høre at det har lykkes dig at skaffe mig disse aktier. Skulde selgeren være villig til at redusere prisen en smule - saa meget desto bedre, ellers akcepterer jeg aktiene til prisen 200 pct.» - I brev av 22 august bekreftet Thams mottagelsen av Selmers telegram av 6 august og sitt svartelegram av 22 s. m.

Side:1188

saalydende: «Takk for telegram. Vil prøve ordne. Generalkonsul Thams.» Og han tilføier i sin bekreftelsesskrivelse: «Jeg vil nu prøve at ordne med kjøpet av aktiene og haaper at faa kjøpet i stand og skal telegrafere til dig straks saken er i orden.» - Fem dager senere, nemlig den 27 august, skrev han: «Jeg har idag sendt dig følgende telegram: «Et tusen aktier Madal i orden to hundre procent, betaling 1 september, telegrafer to hundre tusen francs min kredit Crédit Lyonnais Paris.» Dette telegram taler for sig selv. Jeg maa overta de 1000 aktier den 1 september og naturligvis erlegge beløpet i kontanter, og jeg har derfor bedt dig overføre de 200.000 francs telegrafisk til min kredit i Crédit Lyonnais, Paris. Det tør være dig bekjent at det ikke er tillatt at sende aktier ut av Frankrike under krigen, og jeg maa derfor enten deponere aktiene for din regning her, eller jeg kunde opbevare dem for dig i mitt jernskap. Skulde det imidlertid passe bedre for dig paa den maaten, kunde jeg bytte dem med mine egne aktier; som jeg har paa 110 in eiendom Baardshaug ved Thamshavn; jeg vilde i saa fall skrive til min bror og be ham ta ut av min aktiepakke aktier for frcs. 100.000 av mine aktier og sende dem til dig, og jeg vilde da naturligvis i steden for samme beholde dine herværende aktier.» Den 29 august skriver Thams: «Jeg har idag mottatt ditt vennlige av 6 ds. og har bemerket mig innholdet. ..... Som du imidlertid vil forstaa maa aktiene betales ved leveringen her.» Den 4 september skriver Thams: «Du maa være fraværende paa jakt siden du ikke har sendt de 200.000 francs som skulde betales den 1 ds. for de aktier i Société du Madal jeg har kjøpt for dig. Jeg har derfor maattet legge ut pengene for dig, idet jeg heldigvis hadde nok paa min løpende konto her; og da jeg av penger paa denne konto bare faar 4 procent, vil jeg debitere dig samme fra 1 ds. inntil du dekker mig for mitt utlegg; men selvfølgelig gjelder dette bare i tilfelle av at du overfører pengene til mig innen kort tid. Hvis ikke, vil jeg maatte debitere dig den ordinære bankrente, nemlig 6 procent. Jeg har idag sendt dig følgende telegram: «Har betalt første dennes din regning to hundre tusen francs, godhetsfullt remitter», hvilket jeg stadfester.» - Den 10 september skriver Selmer blandt annet: «Jeg underrettet dig om innbetalingen ved mitt telegram av 7 ds. saalydende: «Beløpet betalt», og jeg haaber da du har riktig mottatt disse frcs. 200.000. Det gleder mig at det har lykkes dig at skaffe mig disse aktier, og jeg benytter anledning til at takke dig for din elskverdighet.» - Den 12 september skriver Thams: «Som tidligere nevnt maa jeg debitere dig renter i elleve dager med 4 procent nemlig frcs. 242, hvilket beløp du kan betale i kroner efter dagens kurs til min kredit i Centralbanken for Norge, Kristiania,» hvorpaa Selmer svarer 23 september: «Det var kjedelig at du skulde ha alt dette bryderi for min skyld at maatte legge ut penger for mig. Naturligvis maa jeg betale renter for den tiden du hadde lagt ut, og hvis du vil være saa snild at si hvor meget renten beløper sig til, skal jeg sende dig check paa Paris til utligning derav.» Saadan check blev straks sendt.

Side:1189

Jeg mener det maa være ganske klart at Selmer efter denne korrespondanse maatte gaa ut fra, at Thams i løpet av dagene 22-27 august hadde gjort sitt beste for at skaffe ham aktier saa billig som mulig, og at han hadde opnaadd at faa kjøpt dem til 200 pct. og derefter hadde dem i sitt verge. Men det virkelige forhold var altsaa, at Thams allerede den 17 juli fra fyrsten av Monaco hadde sikret sig kjøpet av 15.000 aktier. Og den 31 oktober innbetalte han til fyrstens kredit i Crédit Lyonnais frcs. 1.000.000 for kjøpet av 10.000 aktier efter en kurs av 100 pct. Efterat han samme dag hadde skrevet og bedt Mayer bekrefte salget, svarte Mayer i brev av 1 november: «Jeg iler med at bekrefte, at jeg for regning av Hans Høihet Fyrsten av Monaco har solgt til Dem 10.000 aktier i Société du Madal, hvilke jeg skal levere Dem saa snart som de gamle aktiebrever er blitt frigitt i Belgien eller saa snart som de nye aktiebrever leveres mig av Dem.» Til tross for at dette var forholdet hadde altsaa Thams meddelt Selmer, at han hadde maattet legge ut 200.000 frcs. for ham pr. 1 september til dekning av kjøpesummen.

Jeg finner i denne forbindelse ogsaa at burde gjengi litt av den korrespondanse som Thams samtidig førte med sin medinteressent kammerherre Haaken Mathiesen. Den 28 juli skrev han til ham: «I tilfelle av at jeg kan faa denne forretningssak satt igjennem hos fyrsten, vilde De da være tilbøielig til at overta aktier for en million francs til 200 pct. eller kjøpe aktier for to millioner francs? I betraktning av kursen paa francs er det uten tvil en meget god transaksjon. Det er en sikker kapitalanbringelse som jeg tror litt efter litt vil gi oss en meget god rente. Jeg vilde selv overta et saa stort beløp som mulig, men jeg kan ikke greie saa meget som hele beløpet, 2 millioner francs, alene.» - Den 31 august skrev han til Mathiesen blandt annet: «Jeg ser at De ønsker at overta bare 4000 til 200 pct. - francs 800.000...... Jeg har sluttet denne handel med fyrsten og har at overta aktiene den 1 oktober, hvilket er grunnen til at jeg ber Dem overføre de 800.000 francs til min kredit hos Crédit Lyonnais, Paris, den 1 oktober.»

Det synes altsaa at være god overensstemmelse mellem Thams' meddelelser til Mathiesen, der vanskelig kan forstaaes anderledes enn at ogsaa han, Thams, skal gi 200 pct. for aktiene, og hans optreden overfor Selmer.

At denne hans optreden maa karakteriseres som svikaktig maa efter min mennig være ganske klart. Naar Thams som en vennetjeneste hadde paatatt sig det hverv at skaffe Selmer aktier billigst mulig, saa hadde han en like saa uavviselig plikt som den der f.eks. efter kommisjonslovens §41 paahviler en handelskommisjonær, til at gi klar beskjed saavel om den virkelige pris som om at det var ham, Thams selv, som var selgeren. Denne hans plikt faller ikke bort, selv om Thams selv hadde trodd og hatt grunn til at tro, at selskapets stilling gjorde en pris av 200 pct. berettiget. Heller ikke kan det i saa maate medføre nogen forskjell om Thams' kjøp fra fyrsten skjedde i henhold til en gammel opsjon for ham

Side:1190

selv. I saa maate vil jeg imidlertid ha tilføiet, at den av mig gjengitte korrespondanse med Mayer i juni maaned ikke synes at ha nogen tilknytning til at fyrstens paatenkte salg kunde finne sted i henhold til den gamle tydeligvis forlengst bortfalte opsjon. Aktienes pris efter denne opsjon vilde da ogsaa ha vært adskillig høiere enn den Thams nu gav.

Fra Thams' side har det under prosedyren ogsaa vært paaberopt, at hans brev av februar 1919 burde ha gitt Selmer tilstrekkelig oplysning om det sanne forhold. Brevet lød saaledes: «Kjøp av Madal-aktier. Jeg har solgt til Dem: 1.000 aktier i dette selskap til pari frcs. 100.- = frcs. 100.000.-. Innlagt sender jeg Dem 10 aktiebreve hvert paa 100 aktier, hvilke har følgende nummere». Jeg kan ikke se nogen rimelig grunn til at denne rene ekspedisjonsskrivelse efter alt som var passert skulde vekke Selmers mistanke. Men selv om man skulde anse det uaktsomt av Selmer at han forblev i sin gode tro, vilde dette ikke kunne komme ham til skade overfor den av Thams utviste svik.

Efter det som saaledes foreligger, maa jeg anta at Selmers aktiekjøp til 200 pct. er kommet istand, fordi Selmer trodde paa Thams' positive meddelelser om at han prøvet at faa kjøpet i stand til lavest mulig pris. Jeg kan ikke tro at salget vilde ha funnet sted, dersom Selmer hadde visst at fyrsten av Monaco, som var den største aktionær i selskapet, og som aaret før hadde vært med paa en nyemisjon til 150 pct., vilde selge et saa stort antall aktier, som det her var tale om til 100 pct.

Efter dette er jeg da videre enig med den ankende part i, at han som følge av Thams' svikaktige optreden er berettiget til prinsipalt at kreve gjenoprettning: mot at stille de av kjøpet omfattede aktiebrev til disposisjon for Thams har Selmer krav paa nu at bli stillet paa samme maate som før den ugyldige kontrakt blev inngaatt. Han skulde derfor være berettiget til at faa tilbake det beløp i norske kroner som han efter at ha inngaatt den ugyldige kontrakt anvendte til at skaffe det til dens gjennemførelse nødvendige francsbeløp.

Overfor Selmers krav har Thams subsidiært hevdet, at Selmer ved at la sig representere i selskapets generalforsamling den 20 januar 1922 maa sies positivt at ha godkjent aktiekjøpet, og videre at Selmer heller ikke har gjort kravet gjeldende i tide.

At Selmers deltagelse i generalforsamlingen, før han blev opmerksom paa Thams' svik, ikke kunde innebære nogen godkjennelse av aktiekjøpet, maa imidlertid være klart.

Hvad angaar den annen av disse innsigelser saa foreligger der følgende brev fra Selmer, efterat han fikk rede paa hvad der var foregaatt: Den 1 februar 1923 skrev han til Thams blandt annet: «Jeg har ogsaa bragt i erfaring at du den 1 oktober 1918 selv kjøpte disse aktier til pari, mens du av mig forlangte 200 pct. samt innbetaling av kjøpesummen allerede 1 september 1918, og da min remisse blev litt forsinket, chargerte du mig ca. frcs. 250 i renter for den forsinkede innbetaling. Synes du nu selv, dette er en ærlig og riktig optreden overfor en gammel venn og slektning?» Den 20 juli skrev han paa ny: «Da du ikke svarte mig paa mitt

Side:1191

brev av 1 mars d.a. sendte jeg dig den 28 juni følgende telegram: «Awaiting reply my letter first March. Selmer». Imidlertid er jeg jo fremdeles uten noget svar fra dig, hvad jeg meget maa beklage, og ser det for mig nærmest ut som om du ikke vil svare mig. Men det maa du jo forstaa at jeg ikke kan være tilfreds med, naar det gjelder en saa alvorlig sak som dette. Forholdet er jo i korthet det, at du i august 1918 som min kommissær kjøpte for mig 1000 aktier i Société du Madal, og for din assistanse ved innkjøpet av disse aktier beregnet du dig en kommisjon av 100 pct., hvad du selvfølgelig ikke hadde hverken moralsk eller juridisk rett til. Du maa derfor tilbakebetale mig denne uberettigede kommisjon, og da de aktier du kjøpte for mig, kun er duplikataktier, hvad du kjente til, da handelen blev avsluttet, forlanger jeg at handelen skal gjøres om igjen, og at du tilbakebetaler mig ikke alene kommisjonen, men den hele kjøpesum kr. 117.900 plus renter. Du maa nu være vennlig at meddele mig snarest hvilken bank vil innløse aktiene paa dine vegne, saa denne sak kan bli op- og avgjort. Det gjelder for mig at faa ordnet dette saa snart som mulig.» - Og endelig, i brev av 29 september 1923, skrev Selmer, at han i et nettop mottatt brev fra Thams «ikke finner nogen rimelig forklaring paa, at du ved mitt kjøp lot mig staa i den tro at du handlet som mellemmann og altsaa varetok mine interesser. Paa den annen side har jeg ogsaa den tro, at hvis de oplysninger som jeg har faatt bekreftes, at du da efter nærmere overveielse vil være villig til, overensstemmende med hvad jeg har krevet, at ta aktiene tilbake og tilbakebetale mig kjøpesummen plus renter, uten at det skal bli nødvendig at trekke dissensen frem for domstolene».

Selmer har altsaa sagt fra straks, og den omstendighet at han ikke med en gang har vært helt klar over den rette begrunnelse for sine krav og disses nøiaktige innhold kan jeg ikke tillegge nogen vekt. Heller ikke kan jeg under de foreliggende omstendigheter anse Selmers rett bortfalt, fordi han ikke gikk til saksanlegg mot Thams i Paris, men ventet til det bød sig en leilighet til at saksøke ham her i landet. I saa maate legger jeg blandt annet vekt paa, at Thams, som i den tid det her gjelder bodde i Paris, var minister for Monaco, hvilket kunde vekke tvil om hvorvidt han overhodet kunde saksøkes ved franske domstoler.

Ytterligere subsidiært har Thams paastaatt, at Selmers krav er foreldet efter lov om straffelovens ikrafttreden §28 som bestemmer, at adgangen til at inntale skadeserstatningskrav foreldes i 3 aar, men ifall kravet er utsprunget av en straffbar handling i 10 aar fra den dag den skadelidende er blitt vidende om skaden og om den for denne ansvarlige. Jeg finner det unødvendig at ta standpunkt til hvorvidt Thams' handlemaate maa ansees at ha vært straffbar, saa 10-aars foreldelsen av den grunn faar anvendelse. Som jeg allerede tidligere har nevnt foreligger der nemlig her ikke noget krav paa skadeserstatning i lovens forstand og heller ikke noget krav hjemlet i kontrakt, saa foreldelseslovens §5,1 skulde faa anvendelse. Selmers krav er umiddelbart hjemlet i loven, nemlig i avtalelovens §30, 1ste punktum, og gaar ut paa restitusjon av et beløp, som Selmer var uforpliktet til at betale. Et

Side:1192

saadant krav maa antas at foreldes i 10 aar overensstemmende med foreldelseslovens §3, jfr. dom i Rt-1930-544.

Hvad renter av restitusjonsbeløpet angaar voterer jeg for tilkjennelse av processrenter fra klagens forkynnelse, og at rentene overensstemmende med paastanden settes til 6 pct. Foruten paastandens hovedbeløp maa det ogsaa efter mitt syn paa saken være klart, at Selmer ogsaa har krav paa tilbakebetaling av de kr. 143.40 som han innbetalte i anledning av Thams' angivelige utlegg av kjøpesummen 1 september.

Jeg finner efter dette at Thams ikke kan undgaa at tilsvare saksomkostninger for begge retter, samt at han, da han aapenbart uten grunn har latt det komme til søksmaal, i henhold til domstollovens §202 maa paalegges at erstatte det offentlige utgiftene ved sakens behandling i Høiesterett.

Dom:

Chr. Thams betaler til Carl Selmer kr. 118.043,40 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 22 august 1927 mot at Carl Selmer utleverer til Chr. Thams 1000 aktier à frcs. 100 i Société du Madal eller efter nedskrivningen av selskapets aktiekapital nye 400 aktier à frcs. 100. Chr. Thams betaler til Carl Selmer i saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett kr. 5000 og til det offentlige i erstatning for utgifter ved saksbehandlingen for Høiesterett kr. 431.90. Opfyllelsesfristen er 2 uker efter forkynnelsen av dommen.

Dommer Bang: Med hensyn til de formelle spørsmaal og spørsmaalet om norsk lovs anvendelse paa forholdet er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Derimot er jeg i realiteten kommet til samme resultat som herredsretten og tiltreder i det vesentlige dens begrunnelse. For mig er det et vektig moment ved forholdets bedømmelse, at aktiesalget blev avsluttet paa krigskonjunkturens høidepunkt. I betraktning blandt annet herav anser jeg det i høi grad sannsynlig at Selmer vilde ha kjøpt aktiene efter 200 pct., ogsaa om han var blitt gjort bekjent med at Chr. Thams selv skulde overta dem efter pari og saaledes forbeholdt sig en fortjeneste av 100 frcs. pr. aktie. I denne forbindelse legger jeg til like vesentlig vekt paa at Thams' vurdering av aktiene til 200 pct. i betraktning av konjunkturene og de dokumenterte regnskapsopgaver, saaledes som jeg har kunnet lese dem, efter mitt skjønn ikke kunde ansees overdreven. Jeg finner ogsaa at kunne henvise til nogen ord i Mathiesens svarskrivelse av 8 august 1918 paa Chr. Thams' av førstvoterende delvis refererte brev av 28 juni 1918. Det heter i Mathiesens skrivelse blandt annet: «Jeg anser at De har fullstendig rett med hensyn til verdien av disse aktier, men jeg kan ikke under nogen omstendigheter tegne mer enn frcs. 400.000 til 200 pct. = 800.000 frcs.» Jeg maa efter dette gaa ut fra, at Thams selv ansaa sitt prisforlangende rimelig og forsvarlig. Selmers første henvendelse til Thams gikk ut paa at faa delta i aktieemisjonen av 1917 til 150 pct. I sitt neste brev til Thams beklager Selmer at han ikke kunde bli med paa emisjonen, og gir uttrykk for sin tro paa at Madal-selskapet satt inne med muligheter for at kunne

Side:1193

bli en meget god forretning. Det er Selmers egen bedømmelse av verdiene, som jeg maa anta har motivert hans kjøp efter 200 pct. og ikke uttrykksmaaten i Chr. Thams' av førstvoterende refererte brev. Jeg tilføier, at Selmer var sekretær hos godseier Treschow, som var medinteressent i Madal-selskapet. At Selmer nogen aar senere efter krisen ser forholdet paa en annen maate er meget naturlig, men ikke avgjørende for saken.

En selger av aktier plikter som regel ikke overfor kjøperen at gjøre rede for, til hvilken pris eller hos hvem han har anskaffet sig aktiene. Særlig under høikonjunkturen med de utallige løst forberedte aktieomsetninger mener jeg at dette var en helt likegyldig omstendighet.

Hvad angaar Thams' brev til Selmer, som førstvoterende i det vesentlige bygger sin realitetsavgjørelse paa, antar jeg, at det ikke er usannsynlig at sammenhengen er denne: Efter hvad Thams selv oplyser kunde han dengang ikke helt sikkert stole paa at hans avtale med fyrsten om overtagelse av 15.000 aktier vilde gaa i orden, og heller ikke paa at han var helt ubundet av hensynet til fyrsten i henseende til de personer han solgte til. Thams stod foran en stor aktieomsetning og kunde ikke begynne med salg til underpris selv overfor en slektning. Han har videre funnet grunn til at kreve kontant betaling. Det er forstaaelig at han ikke ønsket at gjøre rede for disse forhold overfor Selmer. Jeg er naturligvis enig i at kritisere de deler av Thams' brev, som likefrem strider mot det virkelige forhold. Men under enhver omstendighet mener jeg av de før nevnte grunner, at dette har vært uten reell betydning med hensyn til aktiehandelen.

Jeg finner efter dette ikke at kunne anta at Chr. Thams ved sitt forhold under salgsforhandlingene har gjort sig skyldig i pliktbrudd, som kan berettige krav fra Selmers side paa handelens omgjørelse eller paa erstatning.

Jeg voterer saaledes for stadfestelse av herredsrettens dom. Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg staar alene med min mening, har jeg ikke funnet opfordring til nogen nærmere gjennemgaaelse av de regnskaps- eller andre dokumenter som jeg bygger mitt votum paa. Jeg former ikke konklusjon.

Dommer Paulsen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Aars, ekstraordinær dommer overrettsdommer Vinsnes og justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - Ved kontrakt av 25 februar 1904 blev dannet et kommanditselskap mellem herrene Gouzaga, Bovay og Geraud som eneste ansvarlige bestyrere paa den ene side og fyrst Albert av Monaco som eneste passive deltager. Selskapet skulde drive landbruk, handel og industri av eiendommer og koncessioner i distriktet Quilimane, provins i Mozambique. Selskapets navn var Société du Madal, Gonzaga Bovay & Co., dets sete i Monaco, og kapitalen 2.500.000 francs blev fullt innbetalt av fyrsten av Monaco. Fyrsten besluttet at omdanne dette selskap og sluttet i 1911 overenskomst med saksøkte herom, hvorefter saksøkte blev leder.

Side:1194

Aktiekapitalen blev bestemt til francs 4.750.000 i almindelige aktier. I overenskomsten staar der videre: «Jeg gir Dem rett til at tilbakekjøpe mine aktier inntil et beløp av 2 millioner francs paa følgende betingelser: Francs 1 500000 til pari i løpet av 3 aar begynnende 1 januar 1912 og forhøiet med almindelige renter til 5 pct. p.. a. fra nevnte datum. Francs 500.000 med 25 pct. premie i 3 aar og forhøiet med de almindelige renter til 5 pct. p. a. fra den tid overtagelsen av den siste del av de ovennevnte francs 1.500.000 inntil betaling av disse nye opsjoner.» Denne rettighet kunde saksøkte benytte innen det bestemte tidsrum 3 aar fra 1 januar 1912, men fyrsten gav ham utsettelse. Herom har saksøkte fremlagt avskrift av skrivelse av 30 november 1927 til saksøkte fra geheimraad og chef for fyrstens private kabinett. - - - «Jeg er fullkommen bekjent med at H. H. Fyrsten av Monaco i brev av 16 mai 1911 gir Dem rett til at kjøpe av ham i tidsrum av 3 aar femten tusen av sine aktier til pari kurs i Société Anonyme du Madal at regne fra 1 januar 1912. H. H. Fyrsten ansaa, vel at merke, dette som en absolutt personlig rettighet for Dem og en ganske regelmessig og simpelthen rettferdig belønning for Deres bryderi, ansvar og skritt i anledning av omdannelsen av Société du Madal, dens ledelse og direksjon paa et vanskelig tidspunkt. Jeg er ogsaa bekjent med at som følge av inntrufne omstendigheter kunde De ikke benytte Dem av nevnte rettighet i det fastsatte tidsrum, men at H. H. Fyrsten innvilget Dem et moratorium, som tillot Dem at, i overenskomst med ham, i løpet av 1918 foreta den i 1911 paatenkte transaksjon».

De 1000 aktier i Société du Madal, hver aktie lydende paa fr. 100.- som saksøkeren i august 1918 kjøpte av saksøkte var aktier som saksøkte i henhold til den rettighet som fyrsten av Monaco hadde gitt ham i overenskomsten hadde kjøpt av denne til pari kurs. Saksøkeren kjøpte aktiene efter kurs 200 pct.

I Société du Madal blev foretatt utvidelse av aktiekapitalen i 1917 efter kurs 150 pct. pr. aktie og i 1919 ny aktieutvidelse efter kurs 200 pct. Ved selskapets nystiftelse i 1911 var flere norske og svenske rikmenn kommet med som aksjonærer i selskapet, deriblandt godseier Treschow som blev innvalgt i styret. - - -

Selmer sendte 19 oktober 1917 Thams brev saalydende: «Gjennem min chef hr. Treschow erfarer jeg, at De skal forhøie kapitalen i Société du Madal. Jeg tar derfor den frihet at skrive til Dem og be Dem være av den godhet at reservere mig for francs 100.000.- i aktier i selskapet til en kurs av 150 pct. Jeg tilføier at det er min hensikt at beholde disse aktier som min eiendom. Jeg vil ikke selge dem til nogen. Jeg haaper at paa grunn av vaart gamle bekjentskap du vil være saa vennlig at reservere mig for denne sum.» - I brev av 12 januar 1918 svarer Thams saaledes: «- - - Beklagelig at du ikke satte dig i forbindelse med mig, mens jeg ennu var i Norge, for da vilde jeg kunnet reservere dig de aktier du ønsket, men før min avrelse plaserte jeg hele tegningen og der er nu intet mere til disposisjon. - - -»

Saksøkeren har anført: - - - Saksøktes optreden har vært svikaktig, og handelen er ugyldig efter lov om avslutning av avtaler m.v. av 31 mai 1918, saavel §30 første som annet ledd. §33 kommer i tilfelle ogsaa til anvendelse, hvorfor saksøkeren har krav paa handelens omgjørelse eller erstatning. Saksøkeren fikk først i 1923 kunnskap om at saksøkte hadde beregnet sig 100 pct. i egen fortjeneste ved salget.

Side:1195

Saksøkte har anført, at han aldri har paatatt sig at være kommisjonær for saksøkeren. Den første henvendelse angaaende saksøkerens kjøp av aktier i Société du Madal er saksøkerens brev av 19 oktober 1917. Naar saksøkte i brev av 12 januar 1918 først hadde meddelt saksøkeren at nytegningen i 1917 i sin helhet var optatt og senere i brev av 19 juli 1918 meddelte saksøkte at han kanskje kunde skaffe ham aktier til 200 pct. er dette et rett og slett salgstilbud fra saksøkte til saksøkeren fremkalt ved at saksøkeren hadde meddelt at han var liebhaber. Hvis aktier saksøkte frembød eller hvorledes han skaffet sig disse har ikke vært paa tale, og saksøkte mener at han ikke hadde nogen plikt til at gi saksøkeren beskjed herom. Det var uttrykkelig avtalt mellem fyrsten av Monaco og saksøkte, at naar fyrsten gav tillatelse til videresalg av de i overenskomsten omtalte aktier maatte salg av hensyn til fyrstens egne aktier ikke skje under dagskurs. Baade fyrsten og saksøkte ansaa dengang kurs 200 pct. for aktienes reelle verdi, og saksøkte hadde ingen plikt til gratis at avstaa verdien som delvis var vederlag for eget arbeide. - - -

Retten kan ikke finne at saksøkte kan ansees som saksøkerens tillidsmann ved aktiehandelen. Det er saksøkeren som først henvender sig til saksøkte i brev av 19 oktober 1917, hvori han meddeler, at han av sin chef herr Treschow har hørt at aktiekapitalen i Société du Madal skal forhøies, og anmoder saksøkte om at reservere ham for francs 100.000 i selskapet til kurs 150 pct. Efter at saksøkte først har meddelt saksøkeren at hele nytegningen i 1917 var optatt meddeler han senere saksøkeren i brev av 19 juli 1918 at han muligens kan skaffe saksøkeren 1000 aktier til 200 pct. og spør om han vil ha dem til denne pris. Dette tilbud vedtar saa saksøkeren 6 august 1918. Retten kan efter innholdet av denne forhandling heller ikke finne at saksøkte pliktet at gi saksøkeren nogen redegjørelse angaaende sine egne aktier eller den avtale med fyrsten av Monaco hvortil disse var knytte?. Naar aktiene ved nytegningen i 1919 blev satt i kurs 200 pct. og denne tegning gikk i orden, maa retten anta at de i august 1918 ansaaes for at ha en verdi omkring denne kurs. Saksøkeren deltok selv i nytegningen av 1919 til kurs 200 pct. Retten finner av disse grunner at den omtvistede aktiehandel maa ansees som en gyldig handel, som ikke rammes av avtalelovens §33 eller §30. - - -