Rt-1931-241

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-03-10
Publisert:	Rt-1931-241
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82/1 s.a.
Parter:	Kristiania Sporveisselskap (advokat Arne Rygh) mot Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg).
Forfatter:	Lie, Broch, Larssen, Rivertz, Andersen, Aars, Backer
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911), Tilleggslov til skatteloven (1921) §15

Ved Oslo byretts dom av 31 januar 1928 blev kjent for rett: «Oslo kommune bør for Kristiania Sporveisselskaps tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Kristiania Sporveisselskap har paaanket dommen til Høiesterett, hvor det har nedlagt saadan paastand: «At Oslo kommune kjennes forpliktet til at betale til Kristiania Sporveisselskap differensen mellem hvad selskapets byskatt for inntektsaaret 1923 utgjør beregnet efter en inntekt av kr. 1.582 832, eller hvad den utgjør beregnet efter en inntekt av kr. 1.408 020, alt med forsterkede processrenter fra forliksklagens uttagelse til betaling skjer, samt denne saks omkostninger for begge retter.»

Innstevnte Oslo kommune har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At saken avvises og at Oslo kommune tilkjennes kost og tæring. Subsidiært: At Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse.

Side:242

Med hensyn til avvisningsspørsmaalet er Høiesterett enig med byretten og til trer i det vesentlige dens begrunnelse.

Med hensyn til realiteten skal man til nærmere oplysning om saksforholdet anføre: Ligningsmyndighetene hadde i en aarrekke inntil 1905 foretatt ligninger av sporveisselskapet paa den maate, at avgiften til kommunen ikke blev betraktet som en driftsutgift, og at selskapet derfor blev inntektslignet av det samlede nettooverskudd uten fradrag av avgiften. Sporveisselskapet uttaler at det ansaa denne ligningsmaate for uriktig, men at det ikke bragte spørsmaalet inn for domstolene dels av hensyn til forholdet mellem selskapet og kommunen og dels fordi det dengang gjaldt forholdsvis smaa beløp. I 1905 opstod spørsmaalet om fornyelse av koncessionen til sporveisselskapet. I den kommunale komité som var opnevnt i den anledning holdt et flertall paa, at selskapet skulde faa koncession, mens et mindretall holdt paa kommunal drift. Flertallet gikk ut fra at ligningen av selskapet fremdeles vilde foregaa som før, saaledes at avgiften til kommunen ikke kom til fradrag ved inntektsansettelsen. Mindretallet ansaa derimot denne ligningsmaate som lovstridig. Som følge herav skjedde der en henvendelse til sporveisselskapet, som i den anledning avgav den i byrettens domsgrunner gjengitte erklæring i skrivelse av 20 mars 1905. Da advokat Annæus Schjødt, som dengang var medlem av den nevnte kommunale komité, fikk se denne skrivelse, sendte han byens ordfører, som tillike var formann i den nevnte kommunale komité, følgende skrivelse av 11 april 1905: «Efter den opfatning jeg har av kommunens rett til under en eventuell forlengelse av Kristiania Sporveisselskaps koncession at beskatte selskapets aarlige avgift til kommunen og hvorom jeg henviser til sak nr. 73 for 1904 side 152-153, anser jeg ikke sporveisselskapets skrivelse av 20 mars d.a. til sporveiskomitéens formann for betryggende (representantskapssak nr. 20/1905 side 226-227). Selskapet har nemlig gaatt inn paa ikke at bringe spørsmaalet om beskatning av den nevnte avgift inn for domstolene. Herved er forutsatt at Kristiania ligningsmyndigheter legger selskapet i skatt for avgiften. Men dette kan de ikke gjøre, dersom de skal gaa frem efter skatteloven, hvilket de er forpliktet til, og hvis de ikke ilegger skatt for avgiften har man ikke noget tilsagn fra sporveisselskapet om, at det allikevel - skjønt ikke lignet for avgiften, dog skal innbetale til kommunen et til skattens for samme svarende beløp. En saadan vedtagelse maa man efter min mening ha for at være sikker paa, at kommunen faar den beregnede inntekt. Jeg har ikke villet undlate at gjøre opmerksom paa dette for at det fornødne kan foretas innen representantskapsmøtet paa torsdag. I denne forbindelse tilføies, at sporveisselskapets nevnte skrivelse av 20 f. m. har vært forelagt sporveiskomitéen.»

Paa foranledning av denne skrivelse blev sporveisselskapet forespurt om det var villig til at avgi en saadan vedtagelse som omhandlet i skrivelsen av at innbetale til kommunen et til skatten for avgiftsbeløpet svarende beløp, selv om det ikke av ligningsmyndighetene maatte være lignet for avgiftsbeløpet. Sporveisselskapet avslog dette, men avgav i anledning av henvendelsen den

Side:243

i byrettens domsgrunner i forbindelse med skrivelsen av 20 mars 1905 gjengitte «senere» erklæring.

I bystyremøte den 13 april 1905 blev derefter fornyelse av koncessionen meddelt.

Høiesterett kommer ogsaa i realiteten til samme resultat som byretten. Den omtvistede ligning er bygget paa den overenskomst som er kommet istand mellem sporveisselskapet og kommunen gjennem selskapets skrivelse av 20 mars 1905 og senere erklæring. Ligningsmyndighetene har lagt til grunn, at selskapet herved har gaatt med paa som et ledd i det økonomiske forhold til kommunen, at finne sig i at avgiften til kommunen med tas ved ansettelsen av dets skattbare inntekt. Den samme tanke er fra ligningsmyndighetenes side ogsaa gitt det uttrykk, at selskapet ved overenskomsten har gaatt med paa ikke at opføre som driftsutgift hvad kommunen tilkommer, men betrakte det hele som skattbart overskudd. Man finner at kommunen efter hvad der var passert maa kunne kreve, at denne forstaaelse legges til grunn. Skrivelsen av 20 mars 1905 gjorde det efter uttrykksmaaten i og for sig naturlig at opfatte selskapet saa, at det bandt sig til at akkviescere ved den medtagelse av den til avgiften svarende del av overskuddet som det i sine beregninger gikk ut fra at ansettelsen av dets skattbare inntekt blev bygget paa. Denne opfatning støttes ved at selskapet allerede i en lang aarrekke hadde undlatt at procedere om den samme ligningsmaate. Og den ligger særlig nær av den grunn, at skrivelsen hadde sin foranledning i en meningsforskjell innen vedkommende kommunale komité om, hvorvidt ligningsmaaten var lovlig eller ikke, og at en tilfredsstillende ordning for kommunen av dette spørsmaal aapenbart maatte ventes at ville bli tillagt en overordentlig stor vekt ved avgjørelsen av, om fornyet koncession skulde meddeles selskapet. Hvad selskapets senere erklæring angaar, kan den maaskje i nogen grad lede tanken hen paa, at selskapets vedtagelse forutsetter en avgjørelse fra ligningsmyndighetenes side paa vanlig grunnlag. Men man finner dog at det maatte være det naturligste for kommunens vedkommende at lese erklæringen som en ytterligere preciseren av selskapets betingelsesløse vedtagelse i skrivelsen av 20 mars 1905. Særlig naar selskapets holdning paa dette punkt maatte skjønnes at ville kunne faa inngripende betydning for avgjørelsen av spørsmaalet om fornyet koncession, maatte selskapet gi et utvetydig uttrykk for at dets vedtagelse ikke var betingelsesløs, hvis det skulde høres med en saadan forstaaelse av overenskomsten.

Med hensyn til spørsmaalet om den skattbare inntekt lovlig kan ansettes forskjellig for stats- og kommuneskatt, og om gyldigheten av en vedtagelse av en videregaaende skatteplikt enn skatteloven hjemler, henholder man sig i det vesentlige til hvad byretten har anført.

I henhold hertil vil byrettens dom bli at stadfeste. Selskapet finnes at burde tilsvare saksomkostninger for Høiesterett.

Dommerne Broch og Larssen slutter sig til flertallets resultat og grunner dette paa følgende betraktning:

Side:244

Selskapets forpliktelse ifølge avtalen med kommunen i 1905 gaar ut paa uten innbringelse fra domstolene at finne sig i ligningsmyndighetenes medtagelse av avgiftsbeløpet ved ansettelsen av selskapets skattbare inntekt, naar ligningsmyndighetene finner dette forsvarlig. Denne før avgjørelsen av koncessionsspørsmaalet trufne avtale maa antas at ha vært av vesentlig betydning ved dette spørsmaals avgjørelse av kommunestyret. Avtalen utelukker da efter vaar opfatning under enhver omstendighet selskapet fra at innbringe for domstolene sine mulige innsigelser mot, at avgiften er medtatt, hentet fra spørsmaalet om grunnlagets lovmedholdelighet.

Dommer Andersen kommer til et annet resultat enn de øvrige voterende. Jeg maa efter sakens oplysninger gaa ut fra, at selskapet under forhandlingene i 1905 likefrem nektet at avgi nogen saadan erklæring som omhandles i advokat Schjødts før refererte skrivelse av 11 april 1905. Dette maa efter min mening være utgangspunktet naar det gjelder at fortolke selskapets erklæring av 20 mars 1905 med den senere avgitte tilleggserklæring, som alene nærmere preciserer hvad selskapet har ment at legge i erklæringen av 20 mars. Selskapet har efter disse erklæringer forbeholdt sig en avgjørelse av ligningsmyndighetene som betingelse for sin forpliktelse til at betale skatt av avgiften og vedtatt at akkviescere ved denne avgjørelse. Efter min opfatning maa det være naturlig heri at legge en forutsetning om, at denne avgjørelse skal være basert paa foreliggende ligningsregler. Ligningsvesenet maa da ialfall - med større eller mindre føie - kunne paaberope saadanne regler som hjemmel for sin opfatning av, at skattleggelsen er berettiget. Saadan hadde forholdet vært inntil 1905, skjønt hjemmelen kunde være omtvistelig nok. Efter de dokumenterte skrivelser fra ligningschefen av 14 juli 1917 og advokat F. A. Krog av 27 s. m. maa jeg gaa ut fra, at man under forhandlingene i 1905 som beskatningshjemmel vedkommende avgiften opererte med samme «rettslige konstruksjon» som tidligere - nemlig et mellem kommunen og selskapet ved koncessionskontrakten etablert interessentskapsforhold, hvis samlede inntekter kommer til beskatning uten hensyn til hvorledes de fordeles mellem interessentene.

Men nu er - saavidt jeg ser - situasjonen i virkeligheten den, at ligningsvesenet vedkommende den i saken omtvistede ligning erkjenner, at skattleggelsen ikke kan bygges paa nogen skatterettslig hjemmel. Begrunnelsen søkes utelukkende i den opfatning av ordningen i 1905, at selskapet derved har vedtatt uten videre og betingelsesløst at betale skatten - altsaa uten ethvert hensyn til saadan hjemmel. Men i realiteten kan jeg ikke se nogen forskjell mellem dette forhold og det, selskapet i 1905 nettop ikke vilde vedta: forpliktelse til at betale til kommunen et til skatt av avgiften svarende beløp.

Jeg finner efter det anførte at maatte anta, at ordningen i 1905 ikke avskjærer selskapet rettslig adgang til at angripe den omtvistede ligning, og da denne forsaavidt skatt av avgiften angaar savner lovhjemmel, voterer jeg for, at appellantens paastand tas til følge.

Side:245

Dom:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Kristiania Sporveisselskap til Oslo kommune 500 kroner.

Av byrettens dom:

Før Kristiania Sporveisselskap i 1905 fikk sin koncession fornyet, avgav selskapet den 20 mars 1905 til kommunen saadan erklæring: «Paa foranledning tillater direksjonen sig herved at meddele, at den i sine beregninger er gaatt ut fra, at den del av selskapets overskudd, der som avgift tilfaller bykassen, med tas ved ansettelsen av dets skattbare inntekt, og at selskapet derfor vedtar ikke at bringe spørsmaalet herom inn for domstolene.» I en senere erklæring uttalte selskapet ytterligere: «Ved denne skrivelse (av 20 mars 1905) er sporveisselskapet bundet til at godta den avgjørelse i dette spørsmaal, der maatte bli truffet av de av kommunen selv valgte ligningsmyndigheter, og kan ikke bringe saken inn for domstolene.» Ved de efterfølgende aars ligninger blev den omhandlede avgift medregnet i inntektsansettelsen ved beregning saavel av statsskatt som byskatt.

I anledning av statsskatten for 1915-1916 innbragte Sporveisselskapet spørsmaalet om ligningens lovlighet for domstolene. Ved høiesterettsdom (Rt-1924-804) blev ligningen for statsskattens vedkommende ophevet, forsaavidt den nevnte avgift var med regnet i inntekten, idet en saadan ligning maa antas at savne hjemmel i skatteloven, og selskapets vedtagelse i forhold til kommunen av skatteplikt utover hvad loven hjemler ikke fantes at kunne medføre at ogsaa statsskatten blev beregnet paa samme maate.

Da Sporveisselskapet mente, at denne rettsavgjørelse maatte ha tilfølge, at den omhandlede ligningsmaate heller ikke kunde oprettholdes for byskattens vedkommende, har selskapet i anledning av den ilignede byskatt for 1924-1925 - - - saksøkt Oslo kommune. - - -

Den ilignede byskatt for det nevnte skatteaar utgjør kr. 348.404, som selskapet har betalt. Efter opgave fra ligningschefen vilde byskatten paa grunnlag av den av selskapet hevdede beregningsmaate under anvendelse av gjennemsnittsligning utgjøre kr. 338.824.

Oslo kommune har paastaatt prinsipalt saken avvist, subsidiært frifinnelse med tilkjennelse av kost og tæring eller saksomkostninger. Avvisningspaastanden begrunnes med, at citantskapet ved den ovenanførte erklæring av 20 mars 1905 har fraskrevet sig rett til at bringe vedkommende spørsmaal inn for domstolene. Citantskapet hevder imidlertid, at det spørsmaal som i denne sak forelegges retten, ikke faller sammen med det som man ved den nevnte erklæring forpliktet sig til ikke at innbringe for domstolene. Hvorvidt dette er tilfelle - hvilket forøvrig savidt skjønnes i virkeligheten omfatter selve sakens realitet - kan antagelig citantskapet ikke være avskaaret fra at forelegge retten til avgjørelse. Avvisningspaastanden maa derfor forkastes.

Citantskapets begrunnelse av søksmaalet gaar ut paa følgende: Efter den i 1905 gjeldende skattelov var det tvilsomt, om beskatning av den omhandlede avgift kunde ansees lovlig. For at gi den en begrunnelse konstruerte man forholdet mellem kommunen og citantskapet med hensyn til sporveisdriften som et interessentskap, hvori kommunen var interessert med den avgift den oppebar, men hvis hele overskudd beskattedes paa

Side:246

citantskapets haand. Det var alene denne konstruksjons holdbarbet, citantskapet ved dets erklæring av 20 mars 1905 forpliktet sig til ikke at reise sak om. Men citantskapet avskar sig ikke derved adgangen til at gjenopta spørsmaalet om beskatningens berettigelse, hvis en senere lov gav klarere og utførligere bestemmelser om ansettelse av den skattbare inntekt. Saadanne bestemmelser fikk man ved skattelovene av 1911. Og for det her foreliggende spørsmaal er disse bestemmelser bindende fortolket ved den ovennevnte høiesterettsdom av 25 juli 1924. Da ligningsansettelsen er felles for stats- og kommuneskatt, maa det være utelukket at den skattbare inntekt kan ansettes forskjellig for hver av dem. Efter at der ved loven av 22 februar 1921 dens §15, annet ledd, er innført den forandring, at man istedetfor at beskatte interessentskaper samlet er gaatt over til at beskatte de enkelte interessenter, er forøvrig heller ikke den ovennevnte konstruksjon tjenlig til begrunnelse av den paagjeldende beskatning.

I anledning herav bemerkes: Det kan ikke skjønnes at den omstendighet, at ansettelse av stats- og kommuneskatt i almindelighet bygges paa en felles ligning, i og for sig utelukker, at ansettelsene av særlige grunner kan bli forskjellige. Dette er ogsaa forutsatt i den ovennevnte høiesterettsdom. Der kan heller ikke antas at være noget i veien for, at en skattepliktig vedtar en videregaaende skatteplikt enn skatteloven hjemler, og det ikke blott i tilfeller hvor der kan være tvil om skattepliktens utstrekning. Den vedtagelse som foreligger i citantskapets omhandlede erklæring av 20 mars 1905, er efter sin ordlyd ubetinget og antyder ikke nogen saadan begrensning som av citantskapet paastaatt. Erklæringen forutsetter muligheten av, at den skatteplikt som deri vedtas, savner lovhjemmel. Men da er det heller ikke i og for sig nogen urimelighet at anta, at vedtagelsen er forutsatt at skulle gjelde ogsaa i det tilfelle, at den manglende lovhjemmel fastslaas ved en senere lov. - - -

M. Ebbell.

I det vesentlige og resultatet enig.

Finn Nygaard. And. Færden.