Rt-1931-287
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-03-24 |
| Publisert: | Rt-1931-287 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 103/1 s.a. |
| Parter: | Sjur Hovland (advokat Magne Schjødt) mot A/S Høyangfallene (advokat Hagelsteen). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: |
Den 19 mars 1929 avsa Ytre Sogns herredsrett dom med saadan slutning: «Saksøkte A/S Høyangfallene frifinnes for saksøke ren Sjur Hovlands paatale i denne sak. Sakens omkostninger opheves.»
Side:288
Sjur S. Hovland har paaanket dommen til Høiesterett, fordi han finner at herredsretten har tatt feil naar den avgjør, at tiltross for at det har vært forutsatt fra selgerens side og synbart for kjøperen at elven skulde utbygges efter sitt leie, saa kan overføring allikevel finne sted uten erstatning.
Bevilling for Hovland til fri sakførsel med fritagelse for rettssportler foreligger.
For Hovland har hans opnevnte sakfører nedlagt saadan paastand: «1. At A/S Høyangfallenes overførelse av vann fra Kraakelven i Vadheim til Høyangfallene kjennes rettsstridig i forhold til Sjur Hovland. 2. At A/S Høyangfallene tilpliktes at betale til saksøkeren en aarlig erstatning for overførslen, prinsipalt kr. 3000 pr. aar, subsidiært med en sum fastsatt ved rettens skjønn enten pr. aar eller en gang for alle, saaledes at betalingen omfatter bande de aar som er gaatt siden overførselen blev iverksatt og de aar hvor den fremdeles blir oprettholdt. Atter subsidiært: At Høyangfallene tilpliktes at betale erstatning for den direkte skade som er paaført eiendommen Hovland gnr 42 bnr 9 ved at elven er bortført. 3. At Høyangfallene tilpliktes at betale lovlig rente fra 29 mars 1927 (senere rettet til 11 august 1928) av de da forfalne erstatningsbeløp og av senere erstatningsbeløp fra forfallsdagen. 4. At Høyangfallene tilpliktes at betale Sjur S. Hovland omkostninger ved forliksmegling og andre utlegg som ikke dekkes av det offentlige, samt at betale til det offentlige saksomkostninger. 5. At jeg som beskikket sakfører tilkjennes salær.»
A/S Høyangfallene har nedlagt saadan paastand: «Herredsrettens dom stadfestes og A/S Høyangfallene tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett hos Sjur S. Hovland.»
Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner.
For Høiesterett er fremlagt som nytt dokument utskrift av en bevisoptagelse i Ytre Sogn av 30 mai 1930.
Høiesterett kommer til samme resultat som herredsretten. Om enn Hovland betegner det som en «forutsetning» for salget, at utbygning skulde skje i Vaheim, hvis saadan overhodet kom til at finne sted, gaar hans mening visstnok egentlig ut paa, at kjøperen har forpliktet sig til ikke at føre vannet bort fra det gamle vassdrag. Noget bevis for at en saadan forpliktelse gikk inn i salget er i ethvert fall ikke ført.
Hovlands subsidiære krav under paastandens post 3 om erstatning for den direkte skade hans eiendom er paaført ved at elven er bortført, bygges nu paa et angivelig muntlig løfte fra kjøperen om at erstatte all skade ved utbygning av elven. Man finner ikke at der foreligger tilstrekkelig bevis for at et saadant løfte er gitt.
Saksomkostninger for Høiesterett finnes ikke at burde tilkjennes. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, advokat Magne Schjødt, fastsettes til kr. 500.
Side:289
Av herredsrettens dom:
Saksøkeren, gaardbruker Sjur S. Hovland, har innbragt for retten sitt krav paa saksøkte, A/S Høyangfallene, paa erstatning, fordi saksøkte i aarene 1917-19 efter lovlig meddelt koncession av 2 april 1917 ved opdemning ved Ulldalsvatnet har overført og utbygget den vesentligste del av vannet i Kraakeelvvassdraget fra Vadheim til Høyanger. Efter konsessionsbetingelsene skal den gjenværende del av vannkraften utbygges i Vadheim innen 15 aar fra konsesjonen blev gitt. Saksøkeren mener at ha rettslig krav paa, at Kraakeelven i sin helhet blev utbygget i Vadheim. Han frafaller krav paa tilbakeføring av vannet i elven, men krever erstatning for det tap, han mener at ha lidt, for det første derved at utbygning ikke er skjedd i Vadheim, hvorved saksøkeren har gaatt glipp av den verdistigning og den adgang til tomtesalg og fordelaktig virksomhet, som følger med en utbygning av vannkraft paa et sted, og dessuten det efter saksøkerens opgivende i forhold til det foregaaende mindre vesentlige tap, at hans eiendom Hovland, gnr 42, bnr 9, er blitt tørlagt og høiavlingen derfor forminsket, og likeledes en sugepumpe paa gaarden, som før skaffet vann til denne, nu ikke mere kan benyttes.
Sakens forhistorie er, at saksøkeren ved skjøte av 23 september 1899 solgte sine rettigheter i Kraakeelven til konsul Johan Gran. Skyldsetning blev foretatt den 11 oktober 1899, og den frasolgte del fikk gnr 42 b nr. 10 og skyld mark 0.06. Kjøpesummen var kr. 700. Omtrent samtidig kjøpte Gran og en annen vassdragsopkjøper, ingeniør Ramsli, omtrent alle rettigheter i Kraakeelven. Alle disse rettigheter er senere - i 1916 - kjøpt av A/S Høyangfaldene.
Saksøkeren hevder, at det var en rettslig bindende og synbar forutsetning for salget av 1899, at utbygning av Kraakeelven skulde finne sted i Vadheim, og denne forutsetning gir ham en rett, som ikke kan fratas ham uten erstatning. Forutsetningen kom tydelig frem derved, at kjøperen, Gran, betinget sig og hadde paa haanden i to aar tomter av Sjur Hovlands gjenværende eiendom. Saksøkeren hevder, at saksøkte var bekjent med denne forutsetning, da saksøkte kjøpte av Johan Gran i 1916, og i ethvert fall er forutsetningen kommet frem i de tinglyste dokumenter, som er bindende for saksøkte. For den direkte skade paa saksøkerens eiendom mener saksøkeren at ha et grunnlag for erstatning i følgende passus i skyldsetningsdokumentet av 11 oktober 1899: «Til skade foraarsaket ved nedlegning av rørledning og muligens opdemning av elven er ikke tatt hensyn, da dertil maa avholdes særskilt forretning senere.» Saksøkeren hevder, at saksøkte har gitt andre opsittere ved Kraakeelven erstatning for den samme skade, som saksøkeren har lidt. - - -
Retten skal bemerke: Det ansees sannsynlig, at partenes forutsetning ved salget av Kraakeelven i 1899 var, at vassdraget skulde utbygges i Vadheim. Retten kan imidlertid ikke finne, at denne forutsetning er av rettslig betydning, saaledes at dens bristen medfører nogen rettslige virkninger for kontrakten av 1899 eller medfører erstatningsplikt. Retten antar ikke, at forutsetningen er tillagt nogen vekt ved kontraktsavslutningen. Saksøkeren har efter det oplyste antagelig faatt full pris for sin vassdragsreighet. Det er oplyst, at han kjøpte sin eiendom efter almindelig gangbar pris i 1895 for kr. 1000. For vassdragsretten, som blev satt til en femtedel av eiendommens skyld, fikk han kr. 700 i 1899. Retten finner det bevist, at de andre rettighetshavere solgte sine vassdragsrettigheter for omtrent
Side:290
tilsvarende priser. Retten finner det litet antagelig, at den paastaatte forutsetning om utbygning i Vadheim øvet nogen innflytelse paa kjøpesummene. Utbygningen var jo ogsaa dengang helt i det blaa. Kjøperen hadde ingen forpliktelse til at foreta utbygning innen en rimelig fremtid, hvorved den for selgeren ønskelige verdistigning m. m. skulde inntreffe, og det gikk da ogsaa hele 18 aar hen, før der skjedde nogen utnyttelse av vassdraget. Det var forøvrig heller ikke nevnt, at der skulde finne nogen fabrikkdrift sted i forbindelse med utbygningen. Hadde utbygning funnet sted i Vadheim, kunde derfor godt kraften vært ført annetsteds hen, og nogen særlige fordeler for saksøkeren vilde derved ikke opstaatt. Saavidt skjønnes kan saksøkeren muligens sies at være skuffet i sine forhaapninger, men herfor maa han selv bære risikoen.
Retten finner forøvrig heller ikke, at en mulig forutsetning er kommet saaledes frem i de tinglyste dokumenter, at den kunde ha vært gjort gjeldende overfor sasøkte. Det er ikke bevist, at saksøkte før det i 1916 sluttet kjøpekontrakt med Gran, var bekjent med nogen forutsetning som nevnt, og dette tidspunkt er det avgjørende. Kjøpekontrakten av 1916 (haandgivelsen) var bindende for begge parter og kun betinget av, at koncession blev gitt. Den tidligere citerte passus i skyldsetningsdokumentet kan ikke sies at gi noget uttrykk for en rettslig bindende forutsetning. Det maa forøvrig betegnes som tvilsomt, om den overhodet kan betraktes som bindende selv for Gran, idet skyldsetningsdokumentet ikke er noget hjemmelsdokument. Heller ikke kan retten finne, at denne passus hjemler noget særlig grunnlag for erstatning til saksøkeren for den foretatte utbygning. Det kan ikke ansees for noget uttrykkelig forbehold fra saksøkerens side om, at all skade, en mulig utbygning vil de medføre for ham, skulde erstattes. Det maatte være klart nok for saksøkeren, da han solgte sin vassdragsrett, at utbygningen vil de medføre, at elveleiet ialfall til sine tider blev tørlagt. Retten kan ikke tillegge det nogen betydning, at den annen fossekjøper ingeniør Ramsli efter Ole N. Hovlands vidneutsagn skal ha fremholdt, at kraftstasjonen vil de komme til at ligge ovenfor saksøkerens eiendom. - - -
G. Sverdrup Thygeson, dommerfullmektig.
Karl Husabø, domsmann. Rognald 0. Hove, domsmann.