Rt-1931-297
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-03-24 |
| Publisert: | Rt-1931-297 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 24 mars 1931 i l.-nr. 107/1 s. a. |
| Parter: | Fru Benny Lea (advokat Follestad) mot Kvinnherad Sparebank i likv. u. off. adm. (advokat Waage). |
| Forfatter: | Bade, Schjelderup, Andersen, Grette, Paulsen, Lie, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: |
Ved kjennelse avsagt av likvidasjonskommisæren for Kvinnherad Sparebank i likvidasjon under offentlig administrasjon den 5 juli 1929, blev nevnte sparebank frifunnet for fru Benny Leas krav paa pensjon.
Denne kjennelse er av fru Lea paaanket til Høiesterett, idet hun gjør gjeldende, at hun for sitt krav paa livsvarig pensjon maa være likestillet med andre fordringshavere. Der er ikke, fremholder hun i sin ankeerklæring, satt nogen tidsfrist for den henne av banken bevilgede pensjon og den er ikke gjort avhengig av bankens solvens eller fortsatte virksomhet. Videre hevder hun, at bankens insolvens har vært dens styre bekjent siden februar 1926 og efterat banken den 16 februar 1927 var satt under administrasjon, ogsaa dens administrasjonsstyre. Men naar forsøk paa inndragning av pensjon først fant sted 1 november 1927 eller egentlig først 1 september 1928, har derved saavel styret som senere administrasjonsstyret i gjerning tilkjennegitt, at pensjonen ansaaes uavhengig av bankens økonomiske stilling.
Fru Lea, som har erholdt fri sakførsel, har ved sin opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Ivar Follestad, nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At Kvinnherad Sparebank i likv. u. off. adm. kjennes forpliktet og dømmes til at betale fru Benny Lea pensjon for hennes levetid med kr. 100 pr. maaned fra 1 september 1928 og dessuten kr. 250 for tiden fra 1 november 1927 til 1 september 1928. Subsidiært: At fru Benny Lea anerkjennes som uprioritert dividendeberettiget fordringshaver i bankens likvidasjonsbo for kr. 30 250. Atter subsidiært: At fru Benny Lea anerkjennes som uprioritert dividendeberettiget fordringshaver i bankens likvidasjonbo for kr. 14 434. I alle tilfelle: At Kvinnherad Sparebank i likvidasjon u. off. adm. dømmes til at erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert, herunder mitt salær som jeg i alle tilfelle paastaar utredet av det offentlige.»
Motparten Kvinnherad Sparebank i likvidasjon u. off. adm. har paastaat likvidasjonskommisærens kjennelse stadfestet og sig hos fru Lea tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Angaaende sakens nærmere omstendigheter henvises til premissene for den paaankede kjennelse.
Saken foreligger i vesentlig uforandret skikkelse.
Høiesterett kommer til samme resultat som likvidasjonskommisæren og kan i alt vesentlig tiltrede hans begrunnelse. Det er dog unødig at uttale noget angaaende Stortingets grunnsyn paa pensjoner i tiden før pensjonsloven av 1917, likesom man heller
Side:298
ikke vil ta standpunkt til spørsmaalet om banken i nærværende tilfelle hadde hatt rett til at stoppe pensjonen naarsomhelst den fant dette rimelig eller nødvendig. Det finnes avgjørende, at den naturlige forutsetning for den her helt frivillig ydede pensjon var Sparebankens solvens, saaledes at pensjonen maa falle bort naar banken blir insolvent og gaar under likvidasjon. Som av likvidasjonskommisæren fremholdt vilde pensjonen ellers maatte bli at dekke av innskyternes penger. Den omstendighet at der ikke ved bankens beslutning om pensjon blev tatt noget uttrykkelig forbehold i saa henseende, kan da heller ikke gi fru Lea noget rettskrav paa pensjon hos den insolvente bank. Hun maatte selv naturlig forstaa det saa, at pensjonen, som var ensidig bebyrdende, var basert paa nevnte forutsetning naar der iøvrig intet forelaa, som viste at det var bankens mening at forplikte sig til at gi henne pensjon saalenge hun levet og uansett bankens økonomiske stilling. Det er paa det rene at banken ikke har noget pensjonsfond eller nogen pensjonsvedtekter. Man henviser til høiesterettsdom i Retst. 1931 81.
Dommer Schjelderup kan ikke med flertallet betrakte en mindre aarlig pensjon som den innstevnte har bevilget enken efter sin dyktige leder gjennem mer enn 30 aar som en ensidig bebyrdende rettshandel, der kun har rettsfølger saalenge banken er solvent. Paa grunnlag av hvad jeg antar at være den almindelige opfatning idag, mener jeg at et pensjonsløfte av rimelig omfang som det foreliggende motsvarer en i skikk og bruk saapas sterkt rotfestet naturlig forpliktelse for en institusjon som innstevnte, at naar det først er avgitt, saa er dermed skapt en rettsplikt for banken, der ikke uten uttrykkelig hjemmel kan begrenses ved at man som flertallet innfortolker en stiltiende betingelse eller forutsetning om fortsatt solvens. Idet jeg altsaa betrakter pensjonen ikke som en gave eller dermed beslektet ydelse, men som en efterskuddslønn for vel utført arbeide, maa den efter min mening staa paa linje med bankens forpliktelser overfor sine innskytere og andre uprioriterte kreditorer. Jeg henviser ogsaa til skrivelse fra Justisdepartementets lovavdeling til overretssakfører Parelius og til Finansdepartementet av 2 mars og 25 august 1928, samt til skattelovkommisjonens motiver side 115. Efter dette stemmer jeg for at den ankende parts annen subsidiære paastand - tilkjennelse av et beløp tilstrekkelig til at innkjøpe en livrente paa 1200 kroner samt 250 kr. for tiden fra 1 november 1927 til 1 september 1928, ialt kr. 14 434, tas til følge, dog saa at sakens omkostninger for Høiesterett opheves.
I henhold til voteringen vil likvidasjonskommisærens kjennelse bli at stadfeste. Saksomkostninger vil ikke bli tilkjent. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Domsslutning:
Likvidasjonskommissærens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret for den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Ivar Follestad, fastsettes til kr. 500.
Side:299
Av likvidasjonskommissærens kjennelse:
Aksel Lea var kasserer i Kvinnherad Sparebank fra 1885, til han døde (i 1918). Som lønn oppebar han 1/3 procent av forvaltningskapitalen; lønnen utgjorde i 1917 kr. 6914.80. Noget forbehold om pensjon blev ikke tatt ved ansettelsen. Uten at der forelaa nogen ansøkning fra enken, Benny Lea, blev der i bankens forstandermøte 5 januar 1918 fattet følgende beslutning: «Til enken efter avdøde kasserer Lea, Benny Lea, bevilgedes av banken i aarlig pensjon kr. 1200.» Beslutningen blev meddelt fru Lea antagelig muntlig.
Banken gikk under administrasjon 22 februar 1927 og traadte i likvidasjon 30 juni 1928. Pensjonen blev utbetalt med kr. 100 pr. maaned fra 1 januar 1918 til 30 juni 1927 og med kr. 75 i tiden 1 juli 1927-31 august 1928. Fra 1 september 1928 fant administrasjonsstyret at burde stoppe utbetaling av pensjonen. - - -
Undertegnede likvidasjonskommissær skal bemerke, at fru Lea ved mannens død ikke hadde nogetsomhelst rettslig krav paa pensjon. Forstanderskapets beslutning var derfor helt frivillig, og det maa antas, at ogsaa fru Lea hadde forstaaelsen herav, da hun blev bekjent med beslutningen. Om man under disse omstendigheter skal betegne pensjonen som gave, honorar eller efterlønn, synes likegyldig.
Spørsmaalet er nu, hvad innhold man skal legge i beslutningen. Utgangspunktet maa efter min opfatning være, at en saadan frivillig beslutning heller maa fortolkes innskrenkende enn utvidende. Av ordlyden følger ikke med nødvendighet, at den gir fru Lea et uigjenkallelig rettskrav paa 100 kroner maaneden i pensjon, saa lenge hun lever, uten hensyn til bankens eller fru Leas økonomiske stilling. Ordet «aarlig» behøver ikke at bety hvert aar; det bør alene opfattes som presiserende, at tallet 1200 kroner gjelder aaret - i motsetning til f. eks. maaneden. Det synes naturlig at forstaa beslutningen saaledes, at den gir bankens styre eller kasserer hjemmel til at utbetale fru Lea 1200 kroner aarlig (eller 100 kroner maanedlig) inntil videre - saaledes at bankens organer forbeholdes rett til at stoppe pensjonen, naar de av en eller annen grunn maatte finne det rimelig eller nødvendig. At pensjonen efter omstendighetene kunde forhøies, nedsettes eller strykes efter yderens godtykke, var jo ogsaa Stortingets grunnsyn i tiden før pensjonsloven av 20 april 1917; og det synes litet trolig, at en annen opfatning da skulde være slaatt igjennem i f. eks. kommuner og sparebanker paa landsbygden. I ethvert fall maa efter min opfatning beslutningen være gaatt ut fra den forutsetning, at pensjon ikke skal ydes, naar banken blir insolvent. For da maa pensjonen utredes av innskyternes penger. Hadde man i 1918 spurt forstanderskapet, om beslutningen ogsaa skulde gjelde, hvis banken blev insolvent, kan der vel ikke være tvil om, at de vilde svart nei. Jfr. ogsaa Aubert Obl. sp. del I, side 24 fg. (1890). - - -