Rt-1931-305

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-03-28
Publisert:	Rt-1931-305
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 115/1 s.a.
Parter:	Aalesunds kommune (overrettssakfører Sverre Thornes til prøve) mot Aalesunds Sardine Factories Ltd. (advokat Leif S. Rode).
Forfatter:	Schjelderup, Lie, Grette, Rivertz, Hanssen, Larssen, Backer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §146

Dommer Schjelderup: Ved Aalesunds byretts dom av 3 mai 1928 blev kjent for rett: «1. Aalesunds Sardine Factories Ltd. kjennes overfor Aalesunds kommune eiendomsberettiget til søndre halvdel av Buholmsvalen til dennes tidligere midtlinje for den del der ligger vestenfor en linje trukket i syd-nord paa den vestre ende av Gjørtz Sønners eiendom. 2. Aalesunds kommune tilpliktes innen 6 maaneder fra dommens forkynnelse at opta og bortføre den gjenfylling som er foretatt paa stykket A. Forøvrig blir kommunen at frifinne. Sakens omkostninger opheves.»

Aalesunds kommune har paanket dommen til Høiesterett med saadan paastand: «Byrettens dom opheves. Aalesunds kommune frifinnes for Aalesunds Sardine Factories Ltd.s tiltale i saken og tilkjennes omkostninger for byrett og Høiesterett.»

Kommunens ankegrunner er for det første, at «det finnes uriktig, naar byretten har antatt at der efter de tidligere hjemmelsdokumenter

Side:306

har tilligget saksøktes eiendom eiendomsrett til den paastaatte del av Buholmsvalen...... Dernest finnes det uriktig naar byretten har fortolket Kreditbankens erklæring derhen, at saksøkte efter denne erklæring kun er bunnet til at finne sig i utfylling av den østre del av Buholmsvalen. Erklæringen gjaldt utfyllingen av hele valen og denne erklæring ansees helt ut bindende for saksøkte.»

Aalesunds Sardine Factories Ltd. har efter at ha erklært motanke nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom - med fornøden endring av fristen for optagelsen av utfyllingen - stadfestes forsaavidt angaar eiendomsretten og kommunens plikt til at opta hvad den har utfylt, men at Aalesunds kommune dessuten tilpliktes at betale Aalesund Sardine Factories Ltd. A/S erstatning for tap og ulempe som er paaført fabrikken ved utfyllingen, fra mai 1926 til utfyllingen atter er optatt - samt saksomkostninger for byrett og Høiesterett. Erstatningen begrenses opad til kr. 25.000.»

I sin ankeerklæring har fabrikken gjort nærmere rede for paastaatt tap og ulempe.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. Til bruk for Høiesterett er foretatt en rekke bevisoptagelser, ved hvilke i alt 32 vidner er avhørt, derav ogsaa 9 som ogsaa blev ført for byretten. Enn videre er det, vesentlig i tilslutning til bevisoptagelsene, fremlagt en del erklæringer, deriblandt fra Sardinfabrikkens disponent L. Goksør. Da de nye bevisligheter efter det syn som jeg har paa saken ingen vesentlig betydning faar, finner jeg det ikke nødvendig at gjengi noget av deres innhold.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Med denne er jeg enig i at strekningen utenfor Klaus Nielsens gate nr. 1 til midtlinjen i Buholmsvalen maa antas at tilhøre den nevnte eiendom. Hvad dette punkt angaar henviser jeg til byrettens domsgrunner. Subsidiært har kommunen for dette spørsmaals vedkommende gjort gjeldende, at der til Klaus Nielsens gate 1 ikke hørte eiendomsrett til den ytre, vestlige del av valen. Den innenfor dette stykke liggende del av selve eiendommen paastaaes nemlig at være blitt til ved opfylling av sjøgrunnen fra Buholmen og vestover, saaledes at der til denne nye del av eiendommen ikke skulde høre nogen sjøgrunn. Det som i denne forbindelse er oplyst fra kommunens side er imidlertid efter min mening ikke tilstrekkelig til at dens subsidiære anførsel kan tas til følge. Det er ikke blitt klarlagt hvordan de geografiske forhold ved Buholmen oprinnelig har vært og heller ikke paa hvilke betingelser eierne av Klaus Nielsens gate 1 har foretatt den paastaatte utfylling vestover.

Hvad saken forøvrig angaar er jeg - riktignok ikke uten adskillig tvil - blitt staaende ved at Goksør ikke kan sies at ha utvist pliktig aktsomhet, naar han efter at ha mottatt megler Ratviks brev av 3 november 1924 kjøpte Klaus Nielsens gate 1 uten først at undersøke paa hvilke nærmere betingelser igjenfyllingen av Buholmsvalen skulde finne sted. I Ratviks brev stod det: «Vi saa nettop i Søndmørposten at der nu er bevilget penger

Side:307

til gjenfylling av Buholmvalen. Grunnen vil da bli betraktelig rummeligere, hvis De skal bruke det til hermetikkfabrikk.» Denne faktiske oplysning om den besluttede gjenfylling maatte, mener jeg, gjøre det klart for Goksør, at kommunen paa ett eller annet vis hadde ordnet sig med grunneierne langs valen, og jeg kan ikke anse det tilstrekkelig at han før kjøpet nøiet sig med at undersøke panteregistret. Han burde efter min mening ogsaa ha bedt Aalesunds Kreditbank og kommunen om at gi ham nøiaktig beskjed om det i brevet omskrevne forhold. Naar han saa ikke har gjort, maa han og hans av ham selv representerte rettsefterfølger A/S Thule Preserving Co. Ltd. være bundet av den skrivelse av 8 april 1924 som banken i anledning av utfyllingen hadde sendt havnefogedkontoret. Jeg tilføier at Ratviks brev intet inneholdt som skulde tyde paa at han - Ratvik - optraadte som bankens fullmektig, saa Goksør av den grunn skulde føle sig trygg paa at ha faatt eller at ville faa alle oplysninger av interesse om eiendommen og dens rettsforhold.

Spørsmaalet blir da hvordan denne bankens skrivelse av 8 april rent objektivt fortolket bør forstaaes - om den hjemler kommunen rett til at fylle ut hele Buholmsvalen eller som fabrikken hevder bare dennes innerste del, som i nord begrenses av H. I. Gjørtz' Sønners eiendom. Jeg har funnet dette spørsmaal overmaate tvilsomt, men er dog blitt staaende ved at de beste grunner taler for den forstaaelse som kommunen gjør gjeldende. Dersom samtykket til utfyllingen bare skulde omfatte den innerste del av valen, vil de efter min mening det naturlige være, enten at skrivelsen uttrykkelig gikk ut paa dette med eller uten nærmere fastsettelse av utfyllingens vestgrense, eller ogsaa kunde det samme ha vært uttrykt ved at de til valen i nord og syd gren sende eiendommer var angitt eller de deler av disse som skulde begrense det stykke som tenktes utfylt. Men erklæringens uttrykk «bukten mellem Klaus Nielsens gate 1» - hvilken eiendom omfatter de 7/8 parter av søndre strandlinje - «og H. I. Gjørtz' Sønners eiendom», hvortil svarer indre 1/4 part av nordre strandlinje - gir ingen slik beskrivelse av grensen som nettop antydet. Paa den annen side tror jeg man vilde gaa lenger enn berettiget dersom man leste det nettop citerte uttrykk fra skrivelsen som om det lød «bukten mellem det innerste av Klaus Nielsens gate 1 og H. I. Gjørtz' Sønners eiendom». Naturligere enn at opfatte angivelsen av de to eiendommer som grenser for det stykke som skulde utfylles, forekommer det mig at være at se den bare som en del av selve betegnelsen av den bukt skrivelsen gjelder.

Med denne forstaaelse gir skrivelsen uten videre kommunen tillatelse til at utfylle hele bukten og utlegge den til gate. Og dette maa da Aalesunds Sardine Factories Ltd. efter hvad jeg før har anført være bundet av.

Da rettssaken utvilsomt vilde ha vært undgaatt dersom Aalesunds kommune hadde sørget for at faa sin rett klart uttrykt og dessuten vel ogsaa helst burde ha tinglyst denne sin hjemmel til at foreta utfyllingen, finner jeg at den selv bør bære sine omkostninger.

Side:308

Dom:

Aalesunds Sardine Factories Ltd. kjennes overfor Aalesunds kommune eiendomsberettiget til søndre halvdel av Buholmsvalen til dennes tidligere midtlinje for den del der ligger vesten for en linje trukket i syd-nord paa den vestre ende av Gjørtz' Sønners eiendom - dog saaledes at kommunen kjennes berettiget til at at fylle strekningen og utlegge den til gate. Forøvrig frifinnes kommunen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Lie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og deler i det vesentlige hans syn paa saken, dog saaledes at jeg ikke er i saa stor tvil om resultatet som han.

Allerede skrivelsen fra megler Ratvik maatte tilstrekkelig tydelig forberede Goksør paa, at der var truffet en eller annen ordning som gjaldt gjenfylling av hele Buholmsvalen, og hvis Goksør hadde undersøkt nærmere hvori denne ordning bestod maatte han efter min mening ha forstaatt at der av Aalesunds Kreditbank som representerende Klaus Nielsens gate 1 var gitt et samtykke til gjenfylling av hele Buholmsvalen efter en objektiv fortolkning av bankens erklæring og de forutgaaende forhandlinger, som jeg ikke finner det tvilsomt at Goksør, efter en saadan nærmere undersøkelse som jeg forutsetter, vilde ha faatt tilstrekkelig kjennskap til. Bankens erklæring isolert sett kan naturligvis vekke tvil om hvorvidt samtykket gjaldt hele Buholmsvalen eller blott en del av den. Men jeg er enig med førstvoterende i, at det er naturligst at forstaa erklæringen saa, at den angaar hele Buholmsvalen. Imidlertid legger jeg ogsaa avgjørende vekt paa at det efter de forutgaaende forhandlinger, saaledes som jeg gaar ut fra at disse vil de blitt Goksør bekjent ved nærmere undersøkelse, ikke kunde være tvilsomt at det som ordningen gjaldt var en gjenfylling av hele Buholmsvalen, og at alle de interesserte grunneiere var enige heri. Forsaavidt angaar de andre av grunneierne forelaa der erklæringer som utvetydig gav uttrykk for dette. Og selv om bankens erklæring kunde levne tvil, maatte det øvrige materiale som Goksør efter en simpel henvendelse til kommunen og banken vilde ha faatt adgang til, ha vært tilstrekkelig til at vise at ogsaa bankens samtykke maatte forstaaes at gjelde hele Buholmsvalen. Naar jeg saaledes først legger dette til grunn, kan jeg heller ikke være i nogen tvil om at Goksør ogsaa maa finne sig i at strekningen utlegges til gate. Hvad dette punkt angaar forekommer det mig at det overhodet ikke kan være rimelig grunn til nogen meningsforskjell, idet det klart fremgaar av bankens erklæring at der gis samtykke til utfylling av bukten paa den maate, «at der istedet dannes et gatestykke.»

Konst. dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rivertz: Jeg kommer tildels til et annet resultat enn førstvoterende. Med ham er jeg enig i, at sardinfabrikken maa anerkjennes som eiendomsberettiget til det opfylte stykke, tiltrer forsaavidt hvad der av ham er anført. Derimot mener jeg at kommunen ikke kan gis medhold i ankepost nr. 2.

Side:309

Det er for mig unødvendig at avgjøre hvorvidt Aalesunds Kreditbanks erklæring av 8 april 1924, hvori meddeles samtykke til opfylling «av bukten mellem Klaus Nielsens gate 1 og H. I. Gjørtz' Sønners eiendom paa Buholmen maa ansees for at gjelde hele Buholmsvalen eller maa forstaaes efter sin ordlyd som kun gjeldende den innerste del av den. Jeg kan nemlig ikke finne at denne erklæring er bindende for sardinfabrikken. Da Goksør ved kjøpekontrakt av 5 desember 1924 og skjøte av 21 februar 1925 erhvervet eiendommen, var han visstnok gjort bekjent med at kommunen hadde bevilget penger til opfylling av Buholmsvalen, men han hadde ikke faatt nogen beskjed om bankens nevnte erklæring. Det kan efter min opfatning ikke legges ham til last som nogen forsømmelse, at han ikke anstillet nærmere undersøkelse om hvorvidt kommunen hadde sikret sig grunneiernes samtykke til opfyllingen. At saadant samtykke skulde være gitt endog i den form at grunneierne ved at tillate de opfylte arealer utlagt til gate faktisk hadde opgitt sin eiendomsrett eller ialfall enhver disposisjonsrett til grunnen, maatte fremstille sig for enhver som usannsynlig, naar der ikke fantes noget tinglyst derom.

Derimot har jeg vært i nogen tvil om ikke Goksør, da han i 1926 kjøpte eiendommen av A/S Thule Preserving Co. Ltd.s konkursbo, maa ansees at ha paatatt sig at respektere den forpliktelse som fulgte av bankens nevnte erklæring. I den skrivelse hvori banken som panthaver gav sitt samtykke til eiendommens salg til Goksør uttalte nemlig banken, som av borgermesteren var blitt anmodet om at dra omsorg for at den nye eier vilde respektere det av banken gitte samtykke: «Vi maa overlate til Dem at komme til en overenskomst med kommunen. De er bekjent med den erklæring vi har gitt i den anledning og De maa være forberedt paa at kommunen gjennemfører sin rett saa langt selvfølgelig som den har juridisk adgang til.»

Jeg er imidlertid blitt staaende ved at betrakte denne anførsel ikke som et paa legg til Goksør om som kjøper at respektere den forpliktelse som banken i sin tid hadde paatatt sig, men som et forbehold overfor Goksør om ansvarsfrihet for banken, saafremt kommunen maatte vinne frem med sin paastand om at bankens erklæring var bindende for kjøperen. Jeg støtter denne forstaaelse foruten paa uttalelsens form ogsaa paa at banken tidligere hadde avvist kommunens krav om at paavirke Thule Preserving Co. til at respektere forpliktelsen, at Thules konkursbo med bankens samtykke var blitt enig med Goksør om salg av eiendommen uten paahefte av nogen forpliktelse overfor kommunen og at Goksør bestemt hadde vegret sig for at gi fra sig eiendoms- og disposisjonsretten over den utfylte sjøgrunn. Under disse omstendigheter mener jeg at banken maatte ha gitt sin uttalelse en mere bestemt og utvetydig form, hvis den hadde ment at ville paabinde Goksør den omhandlede forpliktelse.

Jeg finner efter det anførte at by rettens dom maa bli at stadfeste, forsaavidt den tilkjenner Aalesunds Sardine Factories Ltd. full eiendomsrett over det opfylte innen de av førstvoterende angitte grenser.

Side:310

Derimot mener jeg at Sardinfabrikken ikke kan kreve opfyllingen fjernet. Da Goksør i 1924 kjøpte eiendommen var han som før nevnt gjort opmerksom paa, at spørsmaalet om opfylling av Buholmsvalen var aktuelt. Han maa da ha vært forberedt paa at opfyllingen vil de bli foretatt, men saaledes at han vil de faa full eiendoms- og disposisjonsrett over det opfylte areal. Det fremgaar ogsaa av Sardinfabrikkens skrivelse av 7 juni 1926 til Aalesunds Kreditbank at den i og for sig ikke har noget imot igjenfyllingen under den angitte forutsetning. Det heter nemlig i skrivelsen: «Med hensyn til gjenfylling av Buholmsvalen, av hvilken halvparten tilhører denne eiendom, saa erklærer vi herved at vi intet har imot at kommunen utfyller denne, eller vi erklærer oss villige at besørge utfyllingen selv, men alt kun paa den betingelse at eiendoms- og disposisjonsretten over dette eiendommen tilhørende areal ikke blir fraskilt eiendommen.»

Det følger av hvad jeg her har anført at jeg heller ikke kan ta Sardinfabrikkens erstatningspaastand til følge, idet fabrikken ikke kan antas at ville lide noget tap, hvis dens rett til at disponere over det opfylte areal blir anerkjent.

Da jeg efter konferansen har grunn til at tro at der innen retten ikke er flertall for min opfatning, former jeg ikke for tiden nogen konklusjon.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med fjerdevoterende hr. dommer Rivertz.

Dommer Larssen: Jeg er i resultatet enig med hr. dommer Rivertz. Forsaavidt angaar det første punkt, spørsmaalet om eiendomsstillingen i Buholmsvalen, bygger jeg dette paa den av Kreditbanken avgitte erklæring av 8 april 1924. I motsetning til førstvoterende mener jeg at det sproglige innhold av denne erklæring vanskelig kan opfattes anderledes enn at der herved kun disponeres over den indre del av valen («bukten mellem Klaus Nielsens gate 1 og H. I. Gjørtz' Sønners eiendom»). Jeg mener at denne forstaaelse av erklæringen ogsaa støttes ved den forskjell i formuleringen som det er mellem den av Kreditbanken avgitte erklæring og den av huseierne paa nordsiden av valen avgitte erklæring av 10 april 1924. Det er visstnok saa at kommunen for sitt vedkommende maa regnes at ha ment at den ved erklæringen opnaadde en utfyllingsrett med hensyn til hele valen, jfr. saaledes havnefogdens skrivelse av 28 april 1924 og hans vidneforklaring. Herimot staar imidlertid vidneforklaringen fra den der paa bankens vegne utferdiget den heromhandlede erklæring, den da fungerende bankchef Schønning som edelig bekreftet en av ham 30 januar 1929 avgitt erklæring, hvori han uttaler, «at det selvsagt har vært bankens mening kun at gi sitt samtykke til utfylling av den del av bukten (Buholmsvalen), som mot nord begrenses av firmaet H. I. Gjørtz' Sønners eiendom, - altsaa Buholmgaten 1». Han uttaler i sitt vidneprov dessuten, at det var hans mening at ogsaa styret hadde den samme opfatning av erklæringen. Den fungerende formann i bankens styre S. M. Ingebrigtsen uttaler sig visstnok i annen retning, idet han erklærer som sin mening, at det samtykke styret gav omfattet

Side:311

utfylling av hele valen, men han gjør samtidig opmerksom paa at han kjenner til, at en annen av styremedlem mene er av en annen opfatning. I korrespondansen angaaende spørsmaalet er der fra bankens side ved referatet av den heromhandlede erklærings innhold et par ganger ikke medtatt denne begrensning i det areal, hvorover der disponertes. Jeg kan imidlertid ikke heri legge nogen opgiven av hvad der ligger i erklæringen. Det fremgaar av bankens holdning forøvrig at den ikke har tilsiktet nogen saadan. Hvordan det nu enn maatte forholde sig med hensyn til hvad de personer som deltok i forhandlingene fra bankens og byens side kan ha ment eller uttalt sig imellem, forekommer det mig ialfall at være gitt, at det kun er erklæringens eget innhold som har rettslig betydning i forhold til den senere kjøper, som ikke har deltatt i disse forhandlinger og er ukjent med deres innhold.

Hvad spørsmaalet om rett til at kreve utfyllingen fjernet angaar og spørsmaalet om erstatning for utfyllingen finner jeg at kunne slutte mig til hvad der er uttalt av hr. dommer Rivertz. Jeg har dog vært i adskillig tvil om hvorvidt det av ham anførte er tilstrekkelig til at begrunne at fabrikkens krav i disse to henseender skal regnes som opgitt, men finner efter omstendighetene ikke grunn til at opta nogen annen mening.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og til trer derhos i det vesentlige annenvoterende hr. dommer Lies tilleggsbemerkninger. Jeg finner derhos at burde tilføie, at efter min mening kan Sardinfabrikkens forpliktelse til at respektere det baand som blev lagt paa eiendommen ved Aalesunds Kreditbanks skrivelse av 8 april 1924 ogsaa bygges paa den korrespondanse som fant sted i juni maaned 1926. Situasjonen var dengang den at kommunen hadde henstillet til banken at dra omsorg for, at kjøperen forpliktet sig til at respektere bankens skrivelse av 8 april 1924 overensstemmende med den fortolkning og det innhold som kommunen hevdet skrivelsen maatte ha. Det var dette krav fra kommunens side som banken vegret sig for at imøtekomme. Derimot var bankens stilling efter min opfatning den, at banken vilde fri ta sig selv for det ansvar som kommunen kunde gjøre gjeldende overfor banken paa basis av nevnte skrivelse og derfor satte som betingelse for salget til Sardinfabrikken, at Sardinfabrikken som kjøper overtok den forpliktelse som eventuelt maatte kunne utledes av nevnte skrivelse. Banken maatte ha adgang til at gjøre sin tiltreden til salget avhengig av denne betingelse, idet banken ellers kunde nekte at tilstede Kjøperen de lempelige betingelser som kjøperen ønsket.

Av byrettens dom:

Ved skjøte av 28 juni 1926, tinglyst 1 juli 1926, kjøpte Aalesunds Sardine Factories Ltd. eiendommen Klaus Nilsens gate 1 i Aalesund av A/S Thule Preserv. Co.s konkursbo med alt som har tilhørt det tidligere selskap. Konkursboet hadde kjøpt eiendommen ved skjøte av 21 februar 1925 av Ernst Brynes konkursbo, og staar der i dette skjøte, at Brynes konkursbo hadde abandonneret eiendommen til Aalesunds Kreditbank,

Side:312

som var panthaver. Eiendommen Klaus Nilsens gate 1 grenser mot nord til den saakalte Buholmsval, der er en bukt ca. 15 m. bred og med en dybde av ca. 1 m. paa den vestligste ende og avtagende mot øst i dybde til ca. 2 fot, alt ved middels lavvannsstand. Eiendommen Klaus Nilsens gate 1 er beliggende paa en holme, Buholmen, og gikk Buholmsvalen tidligere videre frem mot øst med en bro over slik at havvannet kunde cirkulere og kom ut ved det nuværende Buholmsund. Imidlertid blev der av kommunen med grunneiernes samtykke foretatt en gjenfylling der hvor den tidligere bro gikk frem, omtrent paa kartet hvor der staar nr. 1 Gjørtz' Sønner og nr. 3. Følgen av denne gjenfylling var, at vannet blev stillestaaende og der samlet sig meget rask og rusk i Buholmsvalen. Sunnhetskommisjonen henstillet at foreta en gjenfylling av valen, og efter diverse forhandlinger med havnevesenet besluttet kommunen i bystyremøte 13 november 1924 en utfylling av valen. Kommunen hadde innhentet samtykke hos eierne av de eiendommer som ligger paa nordsiden av valen. Forsaavidt angaar Klaus Nilsens gate nr. 1 hadde kommunen fra Aalesunds Kreditbank faatt tillatelse til at opfylle bukten mellem Klaus Nilsens gate 1 og Gjørtz' Sønners eiendom paa Buholmen, slik, at der istedetfor dannes et gatestykke. Utfyllingen av valen paabegyntes efterat skjøtet til saksøkeren var utferdiget, og ved befaring idag viste det sig at hele valen er utfylt. Der er derhos opsalt en mur paa vestsiden av valen der gaar paa skraa fra Klaus Nilsens gate nr. 1 omtrent til midt paa Raadhusgaten. Paa venstre siden av Klaus Nilsens gate 1 er der en tilflott for mindre motorbaater, der kommer med raavarer til fabrikken, der driver med fiske hermetikk. Saksøkeren har den hele tid protesteret mot utfylling av valen paa annen betingelse enn at halvparten der støter til Klaus Nilsens gate blir fabrikkens eiendom, og da innledede underhandlinger ikke ledet til noget resultat, er nærværende sak anlagt. - - -

Retten finner det bevist, at der til Klaus Nilsens gate nr. 1 hørte som eiendomsgrunn strekningen utenfor bebyggelsen til midtlinjen i Buholmsvalen, idet denne er saa grunn at den ingensteds overstiger 2 m. høiden ved almindelig vannstand, og derfor er privat eiendomsrett undergitt. At der i det gamle skjøte som er dokumentert i saken ikke er nevnt noget om at denne grunn medfølger, men at grensen angives ved havnelinjer, tillegger retten ingen som helst betydning, idet det ikke er almindelig i skjøter at medta den grunn som ligger under vann. At havnevesenet ikke har gjort innretning eller annet i Buholmsvalen er fullt paa det rene, likesom det er fullt paa det rene at de tidligere eiere benyttet valen til sjøveis transport med føringsprammer og baater til og fra sine eiendommer.

For at kunne utfylle valen maatte derfor saksøkte ha samtykke av samtlige grunneiere, og saadant samtykke har de ogsaa søkt og faatt av grunneierne paa nordsiden. For Klaus Nilsens gate nr. 1's vedkommende foreligger samtykke i dok. nr. 16, men er dette samtykke efter ordlyden begrenset til bukten mellem Klaus Nilsens gate 1 og Gjørtz' Sønners eiendom. At Kreditbanken dengang erklæringen blev utstedt i virkeligheten var den som hadde disposisjonsretten over eiendommen finner retten bevist bl.a. ved uttrykkene i skjøte av 21 februar 1925. Imidlertid er spørsmaalet om hvorvidt saksøkeren er i god tro, naar han hevder at han ikke visste annet enn at tillatelsen maatte tas efter sin ordlyd, noget tvilsomt.

Retten er dog, efterat ha gjennemgaatt korrespondansen og efter 5te

Side:313

vidnes prov, blitt staaende ved at saksøkeren med full grunn dengang han blev tilskjøtet eiendommen, opfattet dok. 16 alene som en for ham bindende erklæring om utfylling av valens østre ende mellem de nevnte eiendommer, og er dette saa kan saksøkte ikke uten hans tillatelse gi sig til at utfylle valen ut til nevnte gate, men maa i tilfelle paa vanlig vis ekspropriere den grunn som tilligger Klaus Nilsens gate nr. 1 vestenfor linjen trukket fra grensen av Gjørtz' Sønners eiendom og syd til Klaus Nilsens gate. Da retten saaledes er kommet til det resultat at gjenfyllingen utenom forannevnte stykke er skjedd uten hjemmel blir følgen at saksøkte maa tilpliktes at opta det paafylte i stykket A. Overensstemmende med tvistemaalslovens §146 finner retten at fristen maa settes til 6 maaneder. Derimot finner retten ikke ført noget bevis for at saksøkeren er paaført tap og ulemper ved utfyllingen. - - -