Rt-1931-326
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-04-11 |
| Publisert: | Rt-1931-326 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 127/1 s.a. |
| Parter: | Riksadvokaten, aktor mot Peder Antonius Pedersen og Ole Otmar Olsen Moland (forsvarer: advokat Harald Nørregaard). |
| Forfatter: | Paulsen, Alten, Andersen, Broch, Klæstad, Schjelderup, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, §347, §62, Straffeloven (1902) |
Dommer Paulsen: Ved Bergens lagsogns lagmannsretts dom av 15 november 1930 blev Peder Antonius Pedersen og Ole Otmar Olsen Moland dømt for forbrytelse mot straffelovens §255, jfr. §256, 2 ledd, og forseelse mot straffelovens §347, 2 ledd, sammenholdt med §62, til fengsel hver i 120 dager.
Denne dom har Peder Antonius Pedersen og Ole Otmar Olsen Moland paaanket forsaavidt den har felt dem for underslag, idet de anser lovanvendelsen uriktig.
Med hensyn til saksforholdet henviser jeg til lagmannsrettens dom, hvorav fremgaar at de domfelte er kjent skyldig i underslag derved at de i tidsrummet 1 april 1925 til 31 desember 1927 som innehavere av Smeby Hotell, Bergen, i forening har innkassert den statskassen tilkommende skatt av fortæring til samlet beløp omkring 15.000 kroner eller nogen del derav, hvilket beløp de tilegnet sig, fragikk besittelsen av eller forbrukte eller medvirket dertil. Det er paa det rene at det i saken bare dreier sig om pengebeløp som de domfelte har innkassert hos hotellets gjester.
Efter foranledning av forsvareren tilførte lagmannen rettsboken, at han i sitt foredrag hadde uttalt: «Ifølge lov av 18 mars 1925 og vedkommende skattekunngjørelser skal skatten erlegges med 10 pct. av fortæringens kostende og beregnes med 10 pct. av den samlede omsetnings beløp. Heri medregnes skatten, enten den er innbefattet i prisen som forhøielse eller er særskilt opkrevet eller opført i utstedte regninger. Selv om det gaaes ut fra, at det er kunden, gjesten, og ikke bedriften som efter loven er den skattepliktige eller beskattede, kan det i første tilfelle være naturlig at anse vedkommende bedriftsinnehavers ansvar til statskassen som en obligatorisk forpliktelse, et gjeldsforhold. I siste tilfelle, hvor skatten faktisk er innbetalt av gjesten og kommet i bedriftens kasse, antas vedkommende bare formelt at være eier. Han er alene berettiget til at anvende beløpet i den virkelige eiers, statens, interesse, idet det maa ansees ham betrodd i den tid som gjenstaar til den maanedlige innbetaling i statskassen skal skje og dette selv om skattebeløpene ikke er individualisert eller av staten er forlangt separert. Fra den tid det blev de skatteopkrevende tilkjennegitt at de pliktet at holde fortæringsskatten i særskilt klasse, jfr. cirk. av 10 juli 1927, antas det at være saa meget klarere, at forføining
Side:327
over de saaledes inngaatte skattebeløp i strid hermed, til egen fordel, kan bli at bedømme som underslag, forsaavidt da at de øvrige betingelser herfor er tilstede.»
De domfelte anser denne rettsbelæring uriktig. De mener at den skatt en innehaver av et bevertningssted efter loven av 18 mars 1925 §6, 1ste ledd, sitter inne med inntil forfallstid, hverken tilhører staten eller er betrodd bevertningsstedets innehaver.
Jeg finner at maatte forkaste anken. Løsningen av det foreliggende spørsmaal beror paa om de domfelte antas at ha forbrukt betrodde penger. Jeg finner nemlig at deres forhold ikke kan henføres under første del av straffelovens §255 om tillegnelse av løsøregjenstander som tilhører en annen. De av gjestene til hotelleieren innbetalte skattebeløp kan ikke ansees for at være i statens eie - ialfall ikke saa lenge de ikke holdes i særskilt kasse, hvilket først blev paabudt ved cirkulære av 10 juli 1927. Men selv om der kun foreligger en obligatorisk forpliktelse for hotelleieren til at innbetale bevertningsskatten til staten, vil siste del av straffelovens §255 være anvendelig saafremt de innkasserte skattebeløp maa sies at være betrodd hotellinnehaveren. Og i motsetning til hvad der er uttalt i lagmannens foran citerte rettsbelæring, antar jeg at spørsmaalet staar i samme stilling hvad enten skatten er innbefattet i prisen paa de leverte varer eller er særskilt opkrevet eller opført i utstedte regninger. I begge tilfelle er det jo gjesten som har innbetalt det skyldige skattebeløp til hotellinnehaveren, og det er urimelig at anta at den nevnte forskjell med hensyn til skattens beregning skulde medføre forskjellige rettsfølger.
Hvad angaar betydningen av den utvidelse av underslagets begrep som har faatt utrykk i siste del av straffelovens §255, henviser jeg til straffelovkommisjonens motiver side 229, hvorav vil sees at bestemmelsen bl.a. er tenkt anvendt paa den som innkasserer penger paa en annens vegne. Og med hensyn til betydningen av uttrykket «betrodd» henviser jeg til Hagerups Formuesinngrep side 47, note 4, hvor han sier: Penger (og andre funaible gjenstander) er gjerningsmannen «betrodd overalt hvor forutsetningen er at besitteren om han enn er eier og saavel formelt som reelt beføiet til visse disposisjoner (innsetteles i bank, utlaan mot sikkerhet, sammenblanding med egne eller andres penger), dog ikke har nogen rett til at anvende beløpet for sig selv».
Spørsmaalet om hvorvidt den av en hotelleier innkrevde bevertningsskatt skal ansees ham betrodd, avhenger av hvem der efter loven av 18 mars 1925 maa ansees som den skattepliktige. I den første lov om dette emne - loven av 11 august 1924 nr. 9 - var dette klart, idet dens §2 uttrykkelig uttalte at det var gjesten som hadde at erlegge skatt av fortæring, jfr. ogsaa lovens §5. I loven av 1925 er forholdet noget fordunklet. Proposisjonen til denne lov (Ot. prp. nr. 7 for 1925) var bygget paa samme forutsetning som den tidligere lov, idet den i lovutkastets §2 og §5 hadde bestemmelser ganske tilsvarende dem som fantes i loven av 1924. Men den nye lov har - overensstemmende med hvad der av vedkommende stortingskomité var innstillet (se Innst. 0 I for 1925 side 4-5 ad §3) - innført den ordning, at skatten blir
Side:328
at beregne av vedkommende bevertningssteds samlede omsetning - se lovens §3 og §5. Hermed antas det dog ikke tilsiktet at gjøre nogen forandring i reglen om hvem skatteplikten paahvilte. Loven angir sig saavel i sin overskrift som i §1 som angaaende skatt paa fortæring, og i §4 sies det, at visse gjester er fritatt for at betale skatt av fortæring. Lovens §6, 2 ledd, som gjør innehaveren ansvarlig for skattens riktige erleggelse, viser efter min mening ogsaa, at det er gjesten som er den skattepliktige, idet denne bestemmelse var overflødig, hvis det var innehaveren som var den skattepliktige.
Efter loven og efter de administrative forskrifter som er utferdiget til gjennemførelse av loven, er innehaveren efter min mening at anse som opkrever paa statens vegne. Og de penger han innkasserer, maa da sies at være ham betrodd, uten hensyn til at der her ikke foreligger noget personlig tillitsforhold eller at der ikke ydes godtgjørelse for arbeidet, og videre uten hensyn til om pengene skal holdes i særskilt kasse eller ei.
Jeg voterer som sagt efter dette for forkastelse av anken og stemmer for saadan
Kjennelse:
Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Peder Antonius Pedersen og Ole Otmar Olsen Moland en for begge og begge for en kr. 25. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Alten: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Andersen, Broch, Klæstad, Schjelderup og justitiarius Berg: Likesaa.