Rt-1931-352

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-04-21
Publisert:	Rt-1931-352
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 146/1 s.a.
Parter:	Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S (selv) mot Herman Christeasens dødsbo (ved bestyreren overrettssakfører Bakke).
Forfatter:	Boye, Bonnevie, Paulsen, Larssen, Alten, Bang, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §119, §109, §20

Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til kjennelse avsagt 8 april 1929 av Vesteraalens skifterett administrert av dommerfullmektigen. Kjennelsen har følgende slutning: «Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S tilpliktes at tilbakeføre innskudd paa kr. 18.415,31 med renter fra innskuddsdagene

Side:353

til egen sparebankkonto. Saksøkte Herman Christensens dødsbo frifinnes for kravet om at overføre til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S sine innskudd i andre banker. Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank kjennes fortrinsberettiget som eksekusjonshaver i de utlagte gjenstande, men kun konkurrerer som massekreditor i forhold til innskudd kr. 18.415,31 med renter i Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S og innskudd i andre banker med prioritet efter skifteomkostninger.»

Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S har erklært anke mot denne kjennelse. I ankeerklæringen er anført følgende ankegrunner: 1. Skifteretten har tatt feil naar den mener, at det i august 1922 var paa det rene at boet ikke gav dekning for massekrav, og at det derfor og paa grunn av foregaaende forhandlinger var en forutsetning for banken, at innskuddene ikke skulde brukes til kompensasjon. Likeledes menes skifteretten at ha tatt feil naar den antar, at konkurslovens §119 ikke kommer til anvendelse, enten direkte eller analogisk. 2. Det var fra bankens side paastaatt, at boet pliktet at overføre dit en del innskudd, innestaaende i andre banker. Paastanden er i sin helhet forkastet av skifteretten. Avgjørelsen paaankes kun forsaavidt angaar innskudd i Hadsel Sparebank kr. 11.370. 3. Skifteretten antas at ha tatt feil naar den mener, at skifteomkostningene skal ha prioritet foran øvrige massekrav.

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. Den av Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S pr. 1 juli 1927 foretatte kompensasjon mellem Herman Christensens dødsbos innskudd og det tilsvarende beløp av boets kassekredittgjeld stadfestes ogsaa forsaavidt angaar kr. 18.415,31 med renter, som banken av skifteretten er tilpliktet at tilbakeføre. 2. Subsidiært hertil, dersom den stedfunne kompensasjon ikke anerkjennes: at banken, dersom boet ikke ved slutningen viser sig at gi full dekning for massekrav, kjennes berettiget til kompensasjon krone for krone mellem de tilbakeførte kr. 18.415,31 med renter og sitt tilgodehavende hos boet. 3. At boet tilpliktes at overføre innskudd i Hadsel Sparebank kr. 11.370 med renter til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S. 4. At Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S forsaavidt angaar den del av dens tilgodehvende som ikke dekkes ved pant eller motregning kjennes likeberettiget med skifteomkostninger av enhver art og øvrige massekrav til dekning av boets ubeheftede aktiva. 5. At Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S hos Herman Christensens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifte retten og Høiesterett.»

Motparten Herman Christensens dødsbo har paastaatt: «1. At Vesteraalens skifteretts kjennelse av 8 april 1929 stadfestes. 2. At Herman Christensens dødsbo tilkjennes saksomkostninger hos Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S for skifteretten og Høiesterett.»

Som nytt for Høiesterett er dokumentert en skrivelse av 17 oktober 1929, hvor kurator for dødsboet, overrettssakfører Peder Bakke, har anført følgende: «Jeg samtykker i ved ankesakens behandling, at spørsmaalet om bankens motregningsrett med de

Side:354

ca. kr. 18.000 som den er tilpliktet at tilbakeføre, og om massekravenes innbyrdes rangordning avgjøres som om boet var tatt under konkursbehandling i henhold til konkurslovens §109.» Denne erklæring er av banken i deduksjonen forklart saaledes, at forholdet skal ansees som om konkursbehandling var aapnet innen ankeerklæringen blev fremsatt.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn skifteretten.

Efter de foreliggende oplysninger maa man gaa ut fra, at kjøbmann Herman Christensens og hustrus fellesbo, som i 1918 efter begge ektefellers død var tatt under behandling som dødsbo ved Vesteraalens skifterett, av alle boets vedkommende blev antatt at være solvent. Boet fortsatte imidlertid den av Christensen drevne forretning og fikk i den anledning efter ansøkning kassekredittlaan av Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S, som ikke tidligere var kreditor i boet.

Da boets gjeld til banken blev meget betydelig, blev der avsluttet et kommisjonsforlik, hvorefter banken ved eksekusjoner av 6 og 11 november 1919 fikk for et beløp av kr. 665.000 med omkostninger panterett i boets faste eiendommer og i dets varebeholdning, likesom boets aktier blev deponert i banken. Ved siden av disse aktiver hadde boet ogsaa en del bankbøker. I 1922 fremsatte banken overfor boets kurator krav om, at samtlige bankinnskudd i andre banker skulde overføres til banken.

Efterat saken var behandlet i skiftesamling 10 august 1922 tilskrev boets kurator banken den 16 august 1922, at bankens forlangende var innvilget under forutsetning av, at beløpene innsettes paa egen konto paa sparebankvilkaar. Efterat banken hadde meddelt at den var enig heri, blev fra 4 andre banker beløp paa tilsammen kr. 18.415,31 overført til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank.

Idet dødsboet hadde fortsatt fremdeles at drive forretningen, anmodet banken i skrivelse til skifteretten av 27 juli 1928 om at faa full oversikt over boets stilling og om at samtlige boefs bankinnskudd og dets kontantbeholdning innbetaltes til banken som avdrag paa boets gjeld. I skiftesamling den 25 september 1928 fremla boets bestyrer en oversikt over boets stilling, hvorefter passiva oversteg aktiva. Paa denne skiftesamling blev det fra bankens side krevet, at boets innskudd i banken paa sparebankvilkaar kompensertes med dets gjeld til banken. Boet bestred bankens motregningsrett forsaavidt angaar det forannevnte beløp paa kr. 18.415.31, og det fikk heri medhold av skifteretten.

1. Høiesterett kan ikke gi boet medhold i, at dets forbehold, da beløpene blev overført til banken om at de skulde innsettes paa sparebankvilkaar paa egen konto medfører at kompensasjon ikke skal kunne finne sted. Det var visselig en feil fra bankens side, at den i stedet for at innsette beløpene paa «egen» - det vil her si ny konto - uten videre innsatte pengene paa boets eldre kontrabok nr. 1.105, som var pantsatt til banken. Og banken kan derfor ikke ha krav paa at staa i nogen annen og bedre stilling enn om pengene virkelig var blitt innsatt paa ny kontrabok. Men selv om saa var skjedd, vil de banken her hatt adgang til kompensasjon.

Side:355

Ti kompensasjonsretten begrunnes her ikke for nogen del paa at kontraboken var deponert i banken. Men den følger like frem av den omstendighet, at banken hadde et forfallent massekrav paa boet. Anderledes vilde stillingen vært, hvis avtalen om pengenes innsettelse paa egen konto kunde vært opfattet som en tilsiktet fraskrivelse av enhver kompensasjonsadgang. Man maa imidlertid gi banken medhold i, at noget slikt ikke kan innfortolkes i avtalen om «egen konto». Det har formodningen mot sig, at banken vil de gaatt med paa nogen saadan ordning, og det maa ialfall gaa ut over boet, at det ikke har uttrykt sig tydeligere.

Dommerne Alten, Bang og justitiarius Berg er med hensyn til kompensasjonsspørsmaalet kommet til samme resultat som skifteretten og kan i vesentlige deler tiltrede dens begrunnelse. Bankens forlangende i skrivelse av 29 juli 1922 gikk bare ut paa, at boets innskudd i andre banker skulde overføres til den «som innskudd», altsaa ikke til avbetaling paa dets gjeld ifølge kassekredittkontoen. Naar boet innvilget i dette forlangende «under forutsetning av at beløpene innsettes paa egen konto paa sparebankvilkaar», og naar banken i skrivelse av 18 august 1922 erklærer sig «ensforstaatt» heri, maa det fra begge sider ha vært meningen at pengene ogsaa skulde holdes utenfor den pantsatte kontrabok nr. 1105. Banken har derfor ikke erhvervet nogen sikkerhetsrett ved i strid med avtalen at sette pengene inn paa denne konto. Men paa samme maate som avtalen utelukker sikkerhetsrett, antas den ogsaa at maatte utelukke kompensasjon, idet formaalet ellers ikke vil de opnaaes. Boets forutsetning har vært at pengene skulde staa til dets frie disposisjon paa samme maate som om de var blitt staaende i de banker som de overførtes fra, og der er intet i den foran nevnte skrivelse som tyder paa at dette ikke ogsaa skulde ha vært bankens forutsetning. Et bo kan overhodet ikke innlate sig paa at sette likvide midler inn i en bank som har massekrav, hvis dette skal føre til at banken gjennem kompensasjon skaffer sig dekning fremfor andre massekreditorer i tilfelle, hvor boet viser sig utilstrekkelig til at dekke dem alle. Det er derfor en naturlig forutsetning for en saadan innsettelse, at banken er avskaaret fra kompensasjon. Dette maa gjelde uten hensyn til om boet allerede ved innsettelsen av midlene var utilstrekkelig til at dekke massekravene, og om dette var banken bekjent. I det foreliggende tilfelle er der forøvrig all grunn til at tro, at banken som den største kreditor i boet og den der hadde financiert dets forretninger har vært paa det rene med boets daarlige stilling.

2. Høiesterett kan heller ikke være enig med skifteretten, naar denne har frifunnet dødsboet for bankens krav om at faa overført til denne et innskudd i Hadsel Sparebank stort kr. 11.370 med renter. Dette beløp skriver sig fra utbytte ved realisasjon av enkelte deler av den varebeholdning, hvori banken den 6 november 1919 hadde gjort eksekusjon. Boet har altsaa realisert en stor del av de med eksekusjon beheftede varer. Banken har ikke bestridt, at denne realisasjon skjedde med bankens samtykke. Men banken hevder, at forutsetningen for dette samtykke var, at salgsutbyttet i sin helhet innbetaltes til banken.

Side:356

Boet erkjenner ogsaa plikten til at innbetale til banken hvad der blev utbragt ved salgene av varene. Men boet gjør gjeldende, at det har betalt til andre kreditorer et beløp stort ca. kr. 22.000 som egentlig skulde vært betalt av banken, og boet mener herved fullt ut at ha opfylt den innbetalingsplikt, som maatte følge av boets realisasjon av eksekverte varer.

Boets procedyre synes at maatte forstaaes derhen, at disse ca. kr. 22.000 skriver sig fra «frie midler» og ikke for nogen del er salgsutbytte av eksekverte varer. Men selv om saa er tilfelle maa Høiesterett gi banken medhold i, at om boet har brukt av sine frie midler til dekning av varekreditorer, kan dette ikke vedkomme forholdet mellem boet og banken, som bestrider at den hadde nogen plikt til at dekke vedkommende kreditorer. Det bemerkes, at det ikke fra boets side er paastaatt, at utbetalingen av de ca. 22.000 kroner er skjedd i henhold til nogen spesiell avtale med eller efter anmodning fra banken.

Man finner saaledes at banken maa gis medhold naar den krever overført til sig det nevnte innskudd i Hadsel Sparebank.

3. Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt banken for den del av dens fordring, hvorfor den ikke har sikret sig pant eller kan gjøre motregning gjeldende, skal kunne konkurrere paa like linje med skifte- og forvaltningsomkostninger, er Høiesterett enig med skifte retten. Efter sportellovens §33 blir samtlige skifteomkostninger forlods at utlegge førenn noget annet krav, der ikke er sikret ved pant, kan gjøres gjeldende. Denne bestemmelse finnes at maatte anvendes ogsaa overfor gjeld, som boet har paadradd sig under skiftebehandlingen, naar denne gjeld ikke er sikret ved pant. For dette punkts vedkommende kan bankens paastand saaledes ikke tas til følge.

Dommerne Bonnevie, Paulsen og Larssen kommer for dette spørsmaals vedkommende til et annet resultat enn skifteretten.

Der foreligger her den situasjon, at bobestyrelsen har for boets regning søkt og faatt den kreditt i banken, som banken nu krever dekning for som massekrav. Dette har boet gjort uten at ta nogen reservasjon overfor banken om, at banken maatte nøje sig med at holde sig til hvad der maatte bli til overs av bomassen efterat skifteomkostningene var dekket. Forklaringen hertil maa være den, at baade skifteretten og banken regnet med som sikkert, at bomassen i hvert fall vil de gi full dekning for massekreditorene. Da nu dette viste sig at slaa feil, opstod spørsmaalet om, hvorvidt massekreditorene hadde krav paa at konkurrere paa like linje eller om nogen av dem skulde ha fortrinsrett fremfor andre.

Den rette løsning antas at maatte søkes ved at se hen til, hvordan spørsmaalet vilde blitt at besvare om skifteretten hadde tatt den i og for sig naturlige konsekvens av stillingen ved at overgi selve boet som saadant til særskilt konkursbehandling (massekonkurs). Hvis saaledes var blitt forholdt, vilde selvsagt de ved denne nye skiftebehandling - ved «massekonkursen» - forvoldte skifteomkostninger vært fortrinsberetti get og vært massekrav. Derimot er det paa ingen maate selvsagt, at de tilsvarende skifteomkostninger fra det forrige bos behandling vilde ha krav paa at

Side:357

regnes som massekrav ogsaa ved opgjøret av det nye bo. Sportellovens §33 som sier, at «samtlige skifteomkostninger blir forlods at utlegge», har her efter vaar mening ingen betydning, idet den aapenbart med «skifteomkostninger» bare sikter til saadanne skifteomkostninger, som er forvoldt ved behandlingen av det identiske bo, som er under behandling. §33 fører derfor ikke videre enn til, at ved behandling av et «massekonkursbo» skal samtlige ved selve massekonkursen forvoldte skifteomkostninger forlods dekkes.

Uten positiv lovhjemmel kan man ikke begrunne noget krav for det offentlige paa, at skifteomkostninger gis rang av massekrav eller paa linje med massekrav i andre boer enn nettop det ved hvis behandling utgiftene er paaløpet.

Det i nærværende sak foreliggende spørsmaal vil de derfor, om skifte retten hadde overgitt boet til massekonkurs, blitt at løse derhen, at disse ved dødsbobehandlingen forvoldte omkostninger ikke var at anse som massekrav i massekonkursen. Men herav antas at maatte følge, at de samme omkostninger ikke kan staa i nogen gunstigere stilling i det foreliggende tilfelle bare av den grunn, at skifteretten foreløbig ikke er gaatt til det skritt at overgi boet til massekonkurs. I kraft av sin stilling som massekreditor vilde jo banken her kunnet frem tvinge massekonkurs saa lenge dens krav ikke fullt ut dekkes. Og det vilde være en fornektelse av denne rett om man under den foreliggende situasjon fastslog bankens forpliktelse til at staa tilbake for de ved dødsbobehandlingen forvoldte skifteomkostninger.

Saksomkostninger vil efter omstendighetene ikke bli tilkjent.

Domsslutning:

1. Den av Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S foretatte kompensasjon mellem Herman Christensens dødsbos innskudd og det tilsvarende belop av boets kassekredittgjeld godkjennes ogsaa forsaavidt angaar kr. 18.415,31 med renter som var innsatt i banken paa egen konto paa sparebankvilkaar. 2. Herman Christensens dødsbo titpliktes at overføre innskudd i Hadsel Sparebank kr. 11.370 med renter til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S. 3. Forsaavidt angaar sporsmaalet om prioritet for skifteomkostninger stadfestes skifterettens kjennelse. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skifterettens kjennelse:

Saken gjelder berettigelsen av en av saksøkeren foretatt kompensasjon av boets gjeld til saksøkeren med et til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank overført innskudd stort kr. 18.415,31 med renter fra innskuddsdagene samt saksøktes plikt til at overføre endel i andre banker innestaaende beløp til Vesteraalens Fiskeri- og Handelsbank A/S. Endelig gjelder saken, hvorvidt saksøkeren for sitt utleggspant i endel av boets aktiva skal faa prioritet foran skifteomkostninger og andre massekrav, og at saksøkeren for den del av dens krav, som ikke dekkes av pantets utbringende, skal konkurrere paa like fot med skifteomkostninger og andre massekrav. - - -

Retten behandler de forskjellige punkter i paastandene efterhvert og skal bemerke:

Side:358

- - - Boet er et insolvent gjeldsfragaaelsesbo, og for behandling av den slags boer gjelder de almindelige regler om behandling av et konkursbo. Riktignok er saksøkerens krav et massekrav, opstaatt efter at boet kom under skiftebehandling, men paa den annen side var det formodentlig paa det rene, at boet ikke vilde gi full dekning selv til massekreditorene, dengang overførselen av beløpene til saksøkeren fant sted. Dødsboets masse var m. a. o. insolvent. Efter rettens mening kan da ikke saksøkeren kompensere med en fordring, boet har paa saksøkeren, all den stund det er paa det rene, at forpliktelsen var opstaatt, efter at bomassens insolvens var konstatert. Saksøkeren har paaberopt sig konkurslovens §119 som hjemmel for dens motregningsrett. Retten kan ikke være enig i, at konkurslovens §119 faar anvendelse. Efter konkurslovens §119 maa baade fordring og motfordring være erhvervet før konkursens aapning. Det synes da efter rettens mening at være utilstedelig, hvis man skal trekke en analogi fra nevnte paragraf, at innrømme saksøkeren rett til kompensasjon i dette tilfelle, hvor motfordringen er erhvervet, efter at det var konstatert, at bomassen var insolvent. Saksøkeren kunde ha benyttet sin rett efter konkurslovens §109 til at forlange dødsboet konkurs, og da er det klart, at han ikke kunde ha erhvervet nogen motregningsrett, men saksøkeren kan ikke med kunnskap om insolvensen bruke de beløp, som efter overenskomst er overført til saksøkeren, til at kompensere boets gjeld. Retten maa dessuten være enig med saksøkte i, at de forutgaaende forhandlinger angaaende overførselen av innskuddene i andre banker tydelig peker hen paa, at det ikke kunde være meningen, at saksøkeren ved disse angsaksjoner skulde faa nogen større rett, enn den hadde, før overførselen fant sted. Det er klart, at boet ikke frivillig kun de gaa med paa disposisjoner, som medførte, at saksøkeren i forhold til mulige andre massekreditorer vilde bli forfordelt. At denne forutsetning hos saksøkte maatte være synbar for saksøkeren, kan efter rettens mening ikke være tvilsomt. Skulde man følge saksøkeren i hans fortolkning av beslutningen om overførselen, maatte man ha kommet til det resultat, at boet og dermed skifteretten skulde ha samtykket i, at saksøkeren skulde gaa foran lovbestemte krav paa boet f.eks. skifteomkostninger og forvaltningsomkostninger. Beslutningen hadde sin naturlige grunn deri, at saksøkeren som en meget stor kreditor ønsket at arbeide med boets penger for derigjennem at oparbeide noget av det tap, som saksøkeren vilde lide ved, at den hadde finansiert boets forretningsforetagender. Nogen fornuftig grunn for saksøkte og skifteretten til at gi slipp paa den sikkerhet, man hadde for skifteomkostninger og forvaltningsomkostninger, foreligger ikke, og de førte forhandlinger tyder paa, at de overførte beløp skulde være noget forskjellig fra de andre innskudd, som tidligere var innsatt eller deponert for saksøktes gjeld.

Saksøkeren maa derfor tilbakeføre de til saksøkerens bank ved beslutning av 10 august 1922 overførte beløp tilsammen kr. 18.415,31 med renter fra innskuddsdagene til egen konto paa sparebankvilkaar og kjennes uberettiget til at kompensere boets gjeld med kr. 18.415,31 med renter fra innskuddsdagene.

Hvad angaar saksøkerens krav paa at faa overført saksøktes innskudd bl.a. i Hadsel Sparebank, Bø Sparebank og Bergens Privatbank til saksøkeren, kan ikke retten innse, at saksøkte er forpliktet dertil. For det første fordi man neppe i et dødsbo, hvor der er umyndige arvinger, har

Side:359

lovlig adgang til at overføre bankinnskuddene fra en sparebank til en privatbank. For det annet er beslutningen av 10 august 1922 en processledende beslutning, som naarsomhelst kan om gjøres av retten. Dernest gjaldt beslutningen av 10 august 1922 neppe andre innskudd, enn de saksøkte da satt inne med, og beslutningen kan efter rettens mening ikke utstrekkes til innskudd, som er erhvervet, efterat beslutningen var fattet. De innskudd, som saksøkte har innestaaende i andre banker, er erhvervet, efterat beslutningen i skiftesamling 10 august 1922 var fattet. - - -

Forsaavidt angaar paastanden om, at saksøkeren for utbyttet av dens utleggspant kjennes fortrinsberettiget til dekning foran skifteomkostninger og andre massekrav, er denne paastand fra saksøktes side ikke bestridt. Derimot har saksøkte bestridt paastanden om, at saksøkeren for den del av dens fordring, som ikke dekkes ved realisasjon av dens utleggspant, skal konkurrere paa like linje med skifte- og forvaltningsomkostninger. Retten finner at denne del av saksøkerens fordring maa staa tilbake for lovbestemte skifte- og forvaltningsomkostninger. Man henviser til sportellovens §33, som formodentlig gir hjemmel herfor, samt voldgiftskjennelse av Oslo skifterett citert i Bechs kommentar av konkursloven, dens §20. - - -

Erling Koppang, dommerfullmektig.