Rt-1931-366
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-04-25 |
| Publisert: | Rt-1931-366 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 154/1 s.a. |
| Parter: | Advokat Harald Nørregaard, aktor mot Olav Theodor Nicolaysen Davanger (forsvarer advokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Alten, Klæstad, Andersen, Broch, Scheel, Flock, Paulsen, |
| Lovhenvisninger: | Løsgjengerloven (1900) §17, LOV-1930-06-06-19-§18, Straffeprosessloven (1887) §290 |
Dommer Alten: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Hordaland 8 januar 1931 blev chauffør Olav Theodor Nicolaisen Davanger for forseelse mot løsgjengerlovens §17 forelagt en bot av 10 kroner eller subsidiært 6 dagers fengsel. Forelegget blev sendt siktede i posten og har faatt en paategning av 12 januar 1931, saalydende: «Ovenstaaende forelegg vedtas. Davanger den 12 januar 1931. Chauffør Olav N. Davanger». Den 19 januar blev boten innbetalt til lensmannen og sammen med forelegget oversendt politimesteren. Den 23 januar traff derefter politimesteren bestemmelse om at siktedes førerkort som chauffør paa grunn av vedtagelsen av forelegget blev at inndra for et tidsrum av 3 aar i henhold til motorvognloven av 20 februar 1926, jfr. lov nr. 19 av 6 juni 1930 §18, 2net ledd, 3dje punktum. Da siktede fikk beskjed om denne inndragning innfant han sig 2 februar paa politikammeret og erklærte anke over vedtagelsen. «Som grunn for anken anfører han, at det ikke er ham som har undertegnet vedtagelseserklæringen, saaledes at der i virkeligheten ikke foreligger nogen gyldig vedtagelse fra hans side. Da forelegget var blitt meddelt ham, blev han av familien og av fhv. lensmann Jørgensen, som er styremedlem i Topdal Dampskibsselskap, hos hvilket selskap siktede er ansatt som rutebilchauffør, tilraadet at vedta forelegget for at undgaa videre kluss. Hverken han eller de andre var da bekjent med, at vedtagelse av forelegget vil de medføre inndragning av hans førerkort for motorvogn for tre aar. Siktede kunde ikke riktig bestemme sig, men hans bror Johannes Davanger skrev at siktede hadde bedt ham om dette. Siktede samtykket ikke, men protesterte heller ikke.» Riktigheten av denne forklaring er bekreftet av broren.
Utgangspunktet for ankefristen maa antas at være den dag da vedtagelsen av forelegget kom frem til lensmannen. Efter straffeprocesslovens §290 skulde lensmannen ha gitt forelegget paategning om dagen for mottagelsen. Det er ikke gjort, men lensmannen har i en skrivelse av 19 februar meddelt at han mottok det vedtatte eksemplar av forelegget tilbake 16 januar. Forutsatt at det er riktig, skulde ankefristen være utløpet 30 januar. Det
Side:367
kan imidlertid være tvilsomt om man bør regne ankefristen fra 16 januar, naar lensmannen ikke straks ved mottagelsen har gitt forelegget den foreskrevne paategning om mottagelsen. Det rimeligste er under disse omstendigheter først at regne ankefristens løp fra 19 januar, da boten blev innbetalt til lensmannen, og under denne forutsetning er anken erklært i rett tid.
Jeg finner at anken maa tas tilfølge. Efter straffeprocesslovens §290 kan vedtagelsen enten avgis skriftlig eller muntlig til den myndighet som har utferdiget forelegget, eller til lensmannen eller stevnevidnet. For den muntlige vedtagelse er foreskrevet at mottageren skal skrive den ned, føie til tid og sted, lese det hele op for siktede og skrive under sammen med ham. Nogen saadan vedtagelse foreligger ikke i dette tilfelle. Navnlig kan man ikke betrakte innbetalingen av boten til lensmannen som en muntlig vedtagelse. Hvad den skriftlige vedtagelse angaar antar jeg det er det riktigste at forstaa loven saaledes at vedtagelsen maa være egenhendig undertegnet av den siktede. Dette er ikke bare den naturlige lesning av loven, men støttes ogsaa ved de citerte forskrifter om formene for den muntlige vedtagelse, hvorefter nedtegningen skal underskrives baade av siktede og av mottageren. Kun ved at stille kravene til den skriftlige vedtagelse, for hvilken iøvrig ingen former er foreskrevet, derhen at underskriften maa være egenhendig meddelt, kan man undgaa en saadan uklarhet som denne sak gir et eksempel paa.
Kjennelse:
Det paaankede forelegg opheves, fordi vedtagelsen ikke er egenhendig underskrevet av siktede eller avgitt muntlig i de av loven foreskrevne former. (Vanlige salærer.)
Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Andersen og Broch, de ekstraordinære dommere høiesterettsjustitiarius Scheel og byrettsjustitiarius Flock og dommer Paulsen: Likesaa.