Hopp til innhold

Rt-1931-456

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1931-05-22
Publisert: Rt-1931-456
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 201/1 s.a.
Parter: Advokat Leif S. Rode, aktor mot Randulf Gudmundseth (forsvarer: advokat J. M. Lund).
Forfatter: Bang, Schjelderup, Rivertz, Næss, Larssen, Borch, Lie
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §377, LOV-1920-12-23-§3, Straffeloven (1902) §36, Skogkonsesjonsloven (1909) §25


Dommer Bang: Ved Søndre vaarsilddistrikts fiskeridomstols dom av 9 februar 1931 blev tiltalte notbas Randulf Gudmundseth dømt for overtredelse av vaarsildloven av 23 desember 1920, dens §3, til en bot til statskassen stor kr. 250, subsidiært fengsel i. 21 dager. Derhos blev av den ved den ulovlige virksomhet gjorte fangsts verdi inndratt til fordel for statskassen et beløp av kr. 500.

Domfelte har anket over denne dom med hensyn til lovanvendelsen og straffutmaalingen.

Angaaende domfeltes personalia og saksforholdet henviser jeg til fiskeridomstolens domsgrunner. Angaaende lovanvendelsen har domfelte bl.a. gjort gjeldende at fangsten blev solgt av skipperen, og at denne innkrevet salgssummen. Derfor mener domfelte at fangstverdien ikke kan inndras hos ham, og at inndragningen ikke kan overstige det av ham antagelig vunne utbytte, som han anførér ialfall ikke overstiger 6 pct. av fangsten. Efter det resultat jeg er kommet til med hensyn til inndragningen, er det ikke nødvendig for mig at ta standpunkt med hensyn til lovanvendelsen.

Jeg finner det heller ikke nødvendig at avgjøre om bestemmelsen i vaarsildlovens §3 om inndragning av ulovlig gjort fangst eller dens verdi er ment som en straffebestemmelse eller om den er ment at inneholde det samme som straffelovens §36. Jeg antar nemlig at inndragning i nærværende tilfelle bør undlates. Efter hvad der foreligger i saken om domfeltes økonomiske forhold, finner jeg det for strengt at paalegge ham en samlet utredelse av kr. 750. Jeg legger derhos vekt paa at opsynschefen i sitt forelegg av 25 mars 1930 har innskrenket dette til en mulkt av 250 kroner. Jeg ser heri et uttrykk for at opsynschefen ikke har ansett inndragning av fangstverdien nødvendig som et ytterligere korrektiv i nærværende tilfelle.

Naar domfelte saaledes fritas for inndragning finner jeg ikke fyldestgjørende grunn til at nedsette den idømte bot.

Dom:

Bestemmelsen om inndragning i den paaankede dom bortfaller. Forøvrig forkastes anken. (Vanlige salærer.)

Side:457

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, hvis begrunnelse jeg i vesentlige deler kan tiltre.

Jeg for min del finner det imidlertid ikke synderlig tvilsomt, at den i snurpenotlovens §3 omhandlede inndragning av ulovlig gjort fangst maa ansees som en inndragning av den i straffelovens §36 omhandlede art. Til tross for hvad der er uttalt under den av forsvareren paaberopte votering i Rt-1926-114 om forstaaelsen av bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §25, mener jeg at den i den foreliggende sak omhandlede lovbestemmelse efter sin avfatning maa lede til den av mig hevdede forstaaelse. Som et vesentlig moment vil jeg i denne forbindelse fremheve at snurpenotlovens forarbeider klart og tydelig viser at man i og for sig ansaa den foreslaatte §3 som overflødig, idet den intet annet inneholdt enn hvad der allerede stod i straffelovens §36, som man derfor mente at domstolene uten videre kunde anvende. Naar inndragningsbestemmelsen allikevel blev tatt inn i §3 var det av rent praktiske grunner - for at gjøre fiskerne uttrykkelig opmerksom paa inndragningstruslen. Jeg finner det tilstrekkelig herom at henvise til Innst. O XVII for 1920 side 7 og til hvad de der citerte odelstingsproposisjoner inneholder om §3 og dens forhold til straffelovens §36.

Der opstaar efter denne min opfatning et formelt spørsmaal, som har vakt en del tvil hos mig. Forholdet i den foreliggende sak er at opsynschefen i sitt forelegg har forelagt domfelte en bot paa 250 kroner, mens der intet er nevnt om inndragning av fangstverdien. Paastand herom er derimot inntatt i den samtidig utferdigede tiltalebeslutning. Naar imidlertid denne inndragning som av mig antatt ikke er straff, men nærmest maa ansees som et borgerlig rettskrav skulde det formelt korrekte formentlig ha vært at naar ogsaa inndragningsspørsmaalet skal behandles efter straffeprocesslovens §377, saa skulde forelegg ha vært utferdiget spesielt angaaende dette krav. Naar saa ikke er gjort er jeg mest tilbøielig til at tro at tiltalebeslutningens medtagelse av inndragningssøksmaalet i forbindelse med behandlingen efter §377 ikke var berettiget, saa det strengt korrekte vil de være at dommen blev ophevet.

Jeg finner imidlertid til tross herfor at kunne slutte mig til førstvoterendes resultat, idet jeg av de av ham anførte grunner er blitt staaende ved at det vel i realiteten er lite rimelig at anvende inndragning her.

Dommer Rivertz: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommer Næss: Likesaa.

Dommer Larssen: Som annenvoterende hr. dommer Schjelderup.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Borch: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommer Lie: Likesaa.

Av Søndre vaarsilddistrikts fiskeridomstols dom:

- - - Retten er opmerksom paa, at tiltalte paa Aalesunds politikammer samtidig med at han nektet at vedta det utferdigede forelegg har

Side:458

erklært, at han i tilfelle ansaa skipperen som den ansvarlige, idet han handlet efter dennes ordre. Hermed finnes tiltalte ikke at kunne høres. Tiltalte forutsettes nemlig som vanlig at ha hatt kommandoen over snurpenoten og redskapenes manøvrering og kan saaledes ikke skyte sig inn under en mulig ordre fra skibets fører, idet denne ikke kan erkjennes at være at anse som tiltaltes overordnede med hensyn til manøvreringen av fiskeredskapene.

Straffen finnes passende at kunne ansettes til en bot til statskassen stor kr. 250, subsidiært 21 dagers fengsel. Derhos finnes fangstens antagelige verdi at burde inndras til fordel for statskassen og ansettes til kr. 500 Efter vidnets forklaring utgjorde fangsten minst 200 hl. og prisen minst kr. 2.50 pr. hl. - - -