Rt-1931-561

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-05-28
Publisert:	Rt-1931-561
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1 B s.a.
Parter:	Statsavokat Faye Hansen, aktor mot Erik Gurensen Husfloen m.fl. (advokat Puntervold).
Forfatter:	Bade, Andersen, Aars, Klæstad, Lyng, Borch, Backer
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1897) §13, Straffeloven (1902) §258, §261, Reindriftsloven (1897), §13, §257, §63, LOV-1906-08-15-8-§51

Dommer Bade: Ved dom avsagt av Hedmark lagsogns lagmannsrett den 25 august 1930 blev Erik Gurensen Husfloen, Petter Olaf Mistereggen, Lauritz Ivar Martinsen Opset og Einar Pedersen Nordenget dømt for grovt tyveri av ren efter straffelovens §261 jfr. §258 post 4 og §257, nr. 3 tillike for forseelse mot lov nr. 8 av 15 august 1906 §51 jfr. 17 sammenholdt med straffelovens §63, 2net ledd. Straffen sattes for nr. 1 til fengsel i 45 dager og for de øvrige tiltalte til fengsel i 60 dager.

Denne dom blev forsaavidt tyvsforbrytelsen angaar ophevet ved Høiesteretts kjennelse av 20 november 1930, se Rt-1930-1351. Kjennelsen er saalydende: «Forsaavidt de tiltalte er dømt for forbrytelse mot straffelovens §261 jfr. 258 nr. 4 og §257 opheves lagmannsrettens dom med hovedforhandling, fordi beskrivelsen av gjerningen i hovedspørsmaalet til lagretten ikke er saaledes formet at det kan sees av lagrettekjennelsen om den er bygget paa en riktig forstaaelse av det under saken omtvistede rettsspørsmaal, om Renselskapet efter de foreliggende faktiske forhold var besidder av de dyr som er skutt.»

Tiltalebeslutningen med nærmere beskrivelse av det faktiske forhold er derpaa paa ny utferdiget mot de samme tiltalte. Ved sakens annen gangs behandling for forannevnte lagmannsrett 16-18 februar 1931 blev tiltalebeslutningen en del endret. Overensstemmende med denne endring blev hovedspørsmaalet, mot hvilket ingen innsigelse blev fremsatt, forelagt lagretten, som besvarte spørsmaalet bekreftende. Ved lagmannsrettens dom av 18 februar 1931 blev saa de forannevnte tiltalte paa ny dømt efter de samme straffebestemmelser som ved dommen av 25 august 1930. Straffen sattes for nr. 1, 2 og 4 til fengsel i 60 dager og for nr. 3 til fengsel i 65 dager. Straffen blev saledes for nr. 1 og 3 noget forhøiet men uforandret for nr. 2 og 4.

Mot denne dom har de domfelte paa stedet anket, idet de fant dommen uriktig i sitt innhold. De anførte at de var misfornøiet med lovanvendelsen og lagmannens rettsbelæring og fant straffen for høi. Fra paatalemyndighetens side er dommen likeledes paaanket, nemlig fordi de domfelte ikke som tilleggsstraff er fradømt sine statsborgerlige rettigheter.

De domfeltes anke gaar først og fremst ut paa at de urettelig er dømt for tyveri av de ren, som de ved sakens annen gangs behandling for lagmannsrett erkjente at ha skutt. De gjør gjeldende at rensdyrene ikke var i Renselskapets besiddelse, men at

Side:562

de var villren. Naar. lagretten har ansett de tiltalte skyldig, har den efter disses mening maattet gaa ut fra en uriktig juridisk opfatning av besiddelsesbegrepet.

Som nevnt blev den første lagmannsrettsdom i nærværende sak ophevet paa grunn av mangelfull utformning av hovedspørsmaalet til lagretten av det faktiske forhold, idet dette dengang kun blev angitt saaledes, at tiltalte til tid og sted som nærmere angitt i spørsmaalet «har skutt og tilegnet sig rensdyr tilhørende Renselskapet eller medvirket dertil».

Ved sakens annen gangs behandling i lagmannsretten blev lagretten spurt for hver av de tiltalte, om han var skyldig i uten besidderens samtykke at ha borttatt eller medvirket til borttagelsen av en gjenstand som tilhører en annen i hensikt at forskaffe sig eller andre en uberettiget vinning ved dens tilegnelse, «derved at han antagelig i begynnelsen av november 1929 i traktene omkring Holla seter i Ytre Rendal har skutt og tilegnet sig en del rensdyr, tilhørende en sammenslutning av grunneiere, kalt «Rensaken», som i 1922 hadde kjøpt en tamrenflokk fra Valdres og sluppet den i det vesentligste paa sine eiendommer eller beitestrekninger i og omkring Sølenfjellene i Rendalen forat de skulde danne stammen for en villrenbestand, til hvilken flokk selskapet ikke har opgitt sin disposisjonsrett, men latt den gjete de to første aarene og senere hatt regelmessig tilsyn med den forat den ikke skulde forlate de trakter som tilhørte interessentene, aarlig aars efter behovet foretatt nedskytning av dyr uten hensyn til jakt- og fredningsbestemmelser og anmeldt til paatalemyndigheden de personer som har forgrepet sig paa renflokken, likesom selskapet høsten 1929 har betalt erstatning for skade som renflokken har foraarsaget paa setertrø, da saadan erstatning blev forlangt, eller for at ha medvirket hertil».

Forsvareren hevder at naar lagretten har besvart det stillede spørsmaal bekreftende, fremgaar derav tydelig at lagretten urettelig har felt de tiltalte skyldig i tyveri. Han henviser i den anledning til førstvoterendes uttalelse i forannevnte enstemmige høyesterettskjennelse. Førstvoterende anfører i sitt votum at han efter oplysningene maa gaa ut fra, at Renselskapet i 1922 satte ut en tamrenflokk i Sølenfjellene utelukkende i den hensikt at disse dyr skulde danne stammen for en villrenbestand. Han anfører videre at der foreligger oplysninger om at renen i de første to aar blev gjett av særskilt ansatte gjetere, men at den senere ikke paa flere aar har vært gjett, om der enn kan ha vært utøvet et visst tilsyn med renbestanden. Førstvoterende tilføiet saa, at «hvis det faktiske forhold er saa at en renstamme for mange aar siden er satt ut i fjellet forat renen skulde bli vill, og at dyrene paa flere aar ikke har vært gjett, er der efter min mening ikke rettslig adgang til at dømme for tyveri den som skyter og tilegner sig ett eller flere av disse dyr. Efter min opfatning er det nemlig ved gjeldende rettsregler utelukket at disse rensdyr under de faktiske forutsetninger jeg har nevnt kan ansees for at være i Renselskapets besiddelse». I den nye tiltalebeslutning og det dermed overensstemmende hovedspørsmaal til lagretten er nu inntatt de av Høyesteretts

Side:563

førstvoterende i kjennelsen forutsetningsvis nevnte momenter. Men hvis lagretten hadde hatt samme forstaaelse av besiddelsesbegrepet som Høyesterett skulde den derfor, mener forsvareren, her ha svart nei til det fremsatte spørsmaal.

Statsadvokaten har for Høyesterett uttalt, at han ikke vilde ha utferdiget ny tiltalebeslutning mot vedkommende personer, hvis han hadde ment at saken ikke laa anderledes an enn forutsatt av Høyesterett i nevnte kjennelse.

Jeg skal da ogsa peke paa, at der i det nye spørsmaalsdokument er anført flere andre og efter min mening viktige momenter til belysning av besiddelsesspørsmaalet enn de som førtsvoterende har nevnt i citerte kjennelse. Jeg henviser saaledes til at der er anført at Renselskapet slapp den i 1922 innkjøpte tamrenflokk «i det vesentlige paa sin eiendom eller beitestrekning i og omkring Sølenfjellene i Rendalen», og at Renselskapet ikke opgav sin disposisjonsrett over denne renflokk. Efter beskrivelsen har dette bl.a. manifestert sig derved at selskapet lot flokken gjete de to første aar «og senere har hatt regelmessig tilsyn med den forat den ikke skulde forlate de trakter som tilhørte interessentene». Det ser saaledes efter beskrivelsen ut til at renflokken i almindelighet har befunnet sig paa de eiendommer eller beitestrekninger som selskapets innehavere har, og jeg legger megen vekt paa at det har vært regelmessig tilsyn nettop for at passe paa at renen opholdt sig i de trakter som tilhørte interessentene. Naar det ikke var fast gjeter ved flokken er det forklarlig, at denne av og til kom ut fra disse trakter, men det regelmessige tilsyn konstaterer at selskapet ikke har villet la flokken komme bort fra vedkommende trakter, men villet raade over den saa godt som det efter forholdene var praktisk talt mulig. Ved at foreta nedskytning av dyrene uten hensyn til jakt- og fredningsbestemmelsene og ved at anmelde til paatalemyndigheten de personer som har forgrepet sig paa renflokken, mener jeg at selskapet tydelig har lagt for dagen, at det fremdeles anser dyrene som sine ren og vil ha raadigheten over disse. Efter hvad der er oplyst i lagmannsrettens dom var renbestandens tamhet saa stor at man kunde komme renen paa ganske nært hold og uten vanskelighet nedskyte den. Jeg skal iøvrig ikke her komme nærmere inn paa det faktiske raadighetsforhold som maatte være til stede for at fastslaa at omhandlede ren, da de tiltalte skjøt dem, fremdeles var i selskapets besiddelse. Det er selvfølgelig en rekke momenter som faar betydning ved spørsmaalet om besiddelsesforholdet, og det beror i stor grad paa et skjønn hvad der maa til for at konstituere «besiddelse», som jo er et faktisk forhold. Saaledes som forholdet er beskrevet i tiltalen og spørsmaalet til lagretten er et besiddelsesforhold ingenlunde utelukket. Tvert imot mener jeg at de nye av mig før nevnte momenter, som nu er kommet med i spørsmaalet til lagretten, maa tillegges adskillig vekt. Det synes at fremgaa derav, at saken nu har ligget anderledes an enn Høiesterett forutsatte ved sin kjennelse av 20 november 1930. Jeg skal ogsaa her peke paa, at det er fullt paa det rene at Høiesteretts kjennelse med forutgaaende votering har vært meget nøie kommentert

Side:564

under sakens behandling for lagmannsretten. Jeg gaar ut fra at lagmannen i sin rettsbelæring har bygget paa den forstaaelse av begrepet besiddelse, som Høiesteretts kjennelse gir uttrykk for. Hvis forsvareren eller de tiltalte hadde ment at lagmannens rettsbelæring var uriktig, kunde de ha forlangt den protokollert for i tilfelle at anke over lagmannens uriktige veiledning med hensyn til loven Men det har de ikke gjort forsaavidt heromhandlede spørsmaal angaar.

Jeg finner efter det anførte ikke at kunne gaa ut fra, at lagretten har bygget paa en uriktig forstaaelse av begrepet «besiddelse», hvorfor jeg mener at anken ikke i dette punkt kan tas til følge.

De domfelte har videre gjort gjeldende at loven av 25 juli 1897, inneholdende tilleggsbestemmelser angaaende lappene og rensdyrdriften innen de sønnenfor Finmarkens amt liggende landsdeler, faar anvendelse paa deres forhold, og at derfor heromhandlede ren, som ikke efter bestemmelsen i lovens §13 har vært merket overensstemmende med lovens anførsler i saa henseende, maa betraktes som besiddelsesløse. De har anket over lagmannens rettsbelæring angaaende denne lov. Jeg skal hitsette hvad lagmannen forsaavidt har tilført rettsprotokollen: «Lagmannen tilførte at der i Høiesteretts kjennelse, som blev referert under rettsbelæringen i henhold til det i Retstidende inntatte referat, ikke er avgjort noget med hensyn til betydningen for nærværende sak av den av forsvareren paaberopte lov av 25 juli 1897 inneholdende tilleggsbestemmelser angaaende lappene og rensdyrdriften innen de sønnenfor Finmarkens amt liggende landsdeler, og at lagmannsretten saaledes ved bedømmelsen av dette spørsmaal stod helt fritt. Efter den oversikt over det hele forhold, som nu forelaa for lagmannsretten, var lagmannen tilbøielig til at anta, at nevnte lov ikke sikter tir den slags rensdyrdrift som bestaar i, at. eierne av et høifjellsterreng setter ut rensdyr under tilsyn, forat disse senere skal kunne bli gjenstand for jakt. Loven sikter til rensdyrdrift i tradisjonell betydning, altsaa helt eller delvis nomadiserande personers rensdyrhold med sikte paa utnyttelse av dyrenes trekk-kraft samt deres melk, kjøtt og skinn. Det maatte videre antas, at lovens anvendelighet var begrenset til de distrikter hvor der efter lappeloven av 1883 var innført distriktsinndeling, og hvor offentlig tilsyn av rensdyrdriften er anordnet. Saavidt man efter de for lagmannsretten foreliggende oplysninger kunde dømme, laa den her omhandlede strekning eller terreng utenfor enhver distriktsinndeling og lappeopsyn. Selv om man imidlertid maatte anta, at heromhandlede lov var anvendelig paa den rensdyrdrift,, som det her er spørsmaal om, fulgte ikke derav at bestemmelsen i lappelovens §13 maatte tillegges den betydning, at umerkede rensdyr i strafferettshenseende alltid skal ansees som besiddelsesløse, selv om de faktisk ikke er det. Hensikten med den her omhandlede lovbestemmelse synes at være at sikre utøvelsen av en næringsvei. og regulere utøvelsen i kollisjon med andre næringsinteresser, men ikke at avgjøre spørsmaalet om det rette strafferettslige ansvar. Lovens uttrykk «overensstemmende med forskriftene om hittegods»

Side:565

synes naturlig kun at referere sig til de civilrettslige følger, jfr. ogsaa lovens uttrykk «samt med iakttagelse av de ytterligere regler for opbringelse og avhendelse». Lagmannen hadde uttalt at han var bekjent med, at denne forstaaelse av lappeloven ogsaa var hevdet av riksadvokaten under sakens behandling for Høiesterett, og han hadde hatt anledning til at gjøre sig bekjent med hvad riksadvokaten herom hadde fremholdt for Høiesterett. Han var nu kommet til det resultat, at lagretten ikke ved avgjørelsen av skyldspørsmaalet var avskaaret fra at bedømme forholdet strafferettslig som tyveri paa grunn av innholdet av denne lovbestemmelse og hadde henstillet til lagretten at legge denne rettsopfatning til grunn».

Jeg finner det for mitt vedkommende unødvendig at inngaa paa spørsmaalet om nevnte lov har anvendelse i heromhandlede distrikt og forhold som i nærværende sak. Jeg er nemlig enig med lagmannen i, at selv om loven fantes anvendelig paa den rensdyrdrift som det her er spørsmaal om, kan like fullt bestemmelsen i lovens §13 ikke tillegges den betydning, at umerkede rensdyr i strafferettslig henseende alltid skal ansees som besiddelsesløse, selv om de faktisk ikke er det. Jeg mener derfor med lagmannen at lagretten ikke har vært avskaaret fra at bedømme forholdet strafferettslig som tyveri paa grunn av innholdet av denne lovbestemmelse.

Jeg finner efter dette at heller ikke de domfeltes anke i heromhandlede punkt kan gis medhold.

De domfelte har dernest anket over lagmannens rettsbelæring forsaavidt angaar utttrykket i straffelovens §258,4 «ren paa marken». Lagmannen sees herom at ha uttalt «at forsaavidt lagretten ansaa det bevist, at en del av de i spørsmaal 1 omhandlede rensdyr, da de blev skudt av de tiltalte, var i renselskapets eiendom og besiddelse, kunde dyrene ikke betraktes eller anskues som villren, men som mere eller mindre tamme ren og saaledes kunde inngaa under lovens uttrykk «ren paa marken». Det var imidlertid gjenstand for en bevisbedømmelse, og en bekreftende besvarelse av hovedspørsmaalet om tyveri medførte ikke med nødvendighet, at ogsaa tilleggsspørsmaalet maatte besvares bekreftende om enn saadan besvarelse synes at ligge nær».

Jeg finner denne retstbelæring riktig. Ved uttrykket «marken» kan det ikke bare være siktet paa almindelig dyrket mark, hvorimot det maa bero paa forholdene om stedet skal betegnes som mark. Som det vil fremgaa av høiesterettsdommer i Rt-1876-310 og Rt-1876-746 har Høiesterett der anvendt en meget vid forstaaelse av heromhandlede uttrykk «ren paa marken».

Hvad endelig angaar de domfeltes anke over straffutmaalingen kan jeg heller ikke forsaavidt ta samme til følge. Jeg kan ikke se at det her foreligger et aapenbart misforhold mellem straff og forbrytelse.

Efter dette mener jeg at de domfeltes anke i sin helhet maa forkastes.

Paatalemyndighetens anke mener jeg ogsaa bør forkastes, idet jeg under henvisning til hvad lagmannsretten har anført i

Side:566

formildende retning ved straffutmaalingen med denne rett finner at der ikke er tilstrekkelig grunn til at fradømme de tiltalte sine statsborgerlige rettigheter.

Kjennelse:

Ankene forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler 1) Erik Gurensen Husfloen, 2) Petter Olaf Mistereggen, 3) Lauritz Ivar Martinsen Opseth og 4) Einar Pedersen Nordenget hver kr. 25. Salæret til forsvareren høiesterettsadvokat Michael Puntervold fastsettes til kr. 120.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog spesielt ønsker at fremheve følgende:

Det er nu ved det til lagretten stillede hovedspørsmaal, som lagretten har besvart bekreftende, bl.a. fastslaatt at de omhandlede rensdyr tilhørte Rensaken «som i 1922 hadde kjøpt en tamrenflokk fra Valdres og sluppet den i det vesentligste paa sine eiendommer eller beitestrekninger i og omkring Sølenfjellene i Rendalen forat de skulde danne stammen for en villrenbestand, til hvilken flokk selskapet ikke har opgitt sin disposisjonsrett, men latt den gjete de to første aarene og senere hatt regelmessig tilsyn med den forat den ikke skulde forlate de trakter som tilhørte interessentene, aarlig aars efter behovet foretatt nedskytning av dyr uten hensyn til jakt- og fredningsbestemmelser». Efter disse momenter ligger efter min mening forholdet utenfor hvad Høiesterett forutsatte ved sin kjennelse av 20 november 1930, og jeg anser de nye momenter av saa vesentlig betydning ved forholdets bedømmelse, at jeg efter omstendighetene i det hele finner at maatte anta, at der her foreligger besiddelsesforhold, og at lagretten saaledes ikke har bygget paa nogen uriktig rettslig opfatning med hensyn til besiddelsesbegrepet.

Dommer Aars: Jeg er paa samme maate som annenvoterende i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Jeg vil tilføie at jeg mener at lagmannen har trukket grensen for loven av 25 juli 1897 noget for snevert, naar han sier at den sikter til helt eller delvis nomadiserende personers rensdyrhold, og at det maa antas at lovens anvendelighet er begrenset til de distrikter, hvor det efter lappeloven av 1883 var innført distriktsinndeling. Efter lovens §2 har den et videre omfang, men jeg finner det ikke nødvendig at opholde mig nærmere ved dette, idet jeg er enig med de foregaaende voterende i at lagmannen har rett i, at selv om loven er anvendelig paa den rensdyrdrift det her er spørsmaal om, følger ikke derav at bestemmelsen i lovens §13 maa tillegges den betydning, at umerkede rensdyr i strafferettslig henseende alltid skal ansees som besiddelsesløse, selv om de faktisk ikke er det.

Med hensyn til anken over straffeutmaalingen har jeg vært i sterk tvil om hvorvidt ikke de domfelte burde frakjennes de statsborgerlige rettigheter, men jeg er blitt staaende ved at man ikke bør fravike lagmannsrettens enstemmige avgjørelse.

Side:567

Dommer Klæstad: Som de herrer dommere Andersen og Aars. Hvad straffutmaalingen angaar slutter jeg mig til hvad førstvoterende har anført.

Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Lyng: Som hr. dommer Aars.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Borch: Likesaa.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg mener med ham at man efter Høyesteretts kjennelse av 20 november 1930, efter den nye tiltalebeslutning i den form som den endelig fikk ved sakens fornyede behandling i lagmannsrett og efter lagmannens rettsbelæring, som ingen av partene fant grunn til at forlange protokollert paa dette punkt, maa gaa ut fra at lagrettens kjennelse og lagmannsrettens dom er bygget paa en riktig rettslig opfatning av begrepet besiddelse, og at man derfor efter lagrettens svar paa de stillede spørsmaal maa gaa ut fra, at der foreligger «besiddelse» i rettslig forstand.

Med hensyn til paatalemyndighetens anke tiltrer jeg hr. dommer Aars's bemerkninger.

Av lagmannsrettens dom:

- - - Ved straffeutmaalingen er i skjerpende retning tatt hensyn til, at det gjelder skytning og tilegnelse av rensdyr av ikke ringe verdi og tilhørende en sammenslutning av grunneiere med det ideelle formaal, derved at gjenopprette renbestanden i Sølenfjellene, hvor der tidligere har vært adskillig villren. Det er paa det rene, at grunneierne til fremme av dette formaal har hatt betydelige økonomiske ofre og ogsaa, efterat de fast ansatte gjetere i 1922 sluttet sitt arbeide, har øvet regelmessig tilsyn med renen med rett betydelige utgifter som har vekslet i aarenes løp, og i de siste aar har steget betydelig, da renen har formert sig. Om renbestandens tamhet oplyses, at man kan komme renen paa ganske nært hold og uten nogen vanskelighet nedskyte den. ...

I formildende retning er for samtlige tiltaltes vedkommende tatt hensyn til at de er smaakaarsfolk med forsørgelsesplikt og at grensen mellem tyveri paa den ene side og underslag av hittegods eller ulovlig jagt paa den annen side kan ha staatt uklart for de tiltalte. Hensett hertil har retten ikke funnet tilstrekkelig grunn til at ta tilfølge statsadvokatens paastand om at de tiltalte frakjennes sine statsborgerlige rettigheter. - - -