Rt-1931-594

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-06-16
Publisert:	Rt-1931-594
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 214/1 s.a.
Parter:	Chr. Loennechens konkursbo (advokat Henning Bødtker) mot Chr. Loennechens barn (advokat Gustav Heiberg).
Forfatter:	Næss, Andersen, Dahl, Boye, Bade, Evensen, Backer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §75, LOV-1851-07-30-§1, §71, §73, Arveloven (1854)

Den 6 april 1926 avsa byfogden i Kristiansund i nærværende sak saadan dom: «De innstevnte, Christian Loennechens barn Harald, Sigurd, Fredrik og Liv Loennechen bør for citantskapet, Christian Loennechens konkursbos tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Ved Trondheims overretts dom av 25. juni 1928 blev underrettens dom stadfestet under ophevele av sakens omkostninger for overretten. Et av overrettens medlemmer stemte for saadan konklusjon: «Det arveavkall som Christian Loennechen har avgitt den 30 mars 1921 til sin far I. C. Loennechen kjennes i forhold til appellanten Christian Loennechens konkursbo ugyldig forsaavidt angaar morsarv. Sakens omkostninger for underrett og overrett opheves.»

Christian Loennechens konkursbo har innbragt overrettens dom for Høiesterett med saadan paastand: «Det arveavkall, som Christian Loennechen har avgitt den 30 mars 1921 til sin far I. Chr. Loennechen kjennes i forhold til appellantskapet Chr. Loennechens konkursbo ugyldig at være forsaavidt angaar Chr. Loennechens morsarv. De innstevnte Harald, Sigurd og Liv Loennechen samt Fredrik Loennechens i uskiftet bo hensittende enke Asta Loennechen tilpliktes in solidum at betale Chr. Loennechens konkursbo processens omkostninger for underrett, overrett og Høiesterett.»

De innstevnte har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent sakens omkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for de tidligere avsagte dommer. Saken foreligger for Høiesterett i vesentlig uforandret faktisk skikkelse.

Høiesterett kommer til samme resultat som de foregaaende instanser og finner i det vesentlige at kunne slutte sig til den begrunnelse som er gitt av overrettens flertall.

Man forstaar procedyren for Høiesterett saaledes, at konkursboet her ikke har optatt paastand om at erklæringen av 30 mars 1921 - forsaavidt morsarven angaar - skulde være ugyldig som striden de mot forutsetningene for det Christian Loennechen i «Privatbanken i Kristiansund» bevilgede laan.

Overrettens dom vil saaledes være at stadfeste. Appellanten finnes at burde tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Chr. Loennechens konkursbo til Harald, Sigurd, Liv og Asta Loennechen kr. 400.

Side:595

Av underrettens dom:

Den 30 mars 1921 utferdiget kjøbmann Christian Loennechen saadant arvekall: «Undertegnede kjøbmann Christian Loennechen gir herved min far kjøbmann Johan Christian Loennechen sen. avkall for min arv hos ham baade fars- og morsarv til fordel for mine barn, saaledes altsaa at disse skal arve i mitt sted». J. C. Loennechens hustru døde i 1904, og Loennechen hensatt efter hustruens død i uskiftet bo til sin død i desember 1924, hvorefter fellesboet blev overtatt av ekteparrets selvskiftende barn og arvinger, som etablerte et bostyre, hvorav Christian Loennechen blev medlem. Christian Loennechen hadde imidlertid innstillet sine betalinger og 25 april 1923 overgitt sitt bo til konkursbehandling.

Konkursboets styre har bestridt gyldigheten av det gitte arveavkall, forsaavidt konkursskyldnerens morsarv angaar. - - -

Citantskapet har som nevnt bestridt arveavkallets gyldighet, forsaavidt morsarven angaar, fordi konkursskyldnerens mor var avgaatt ved døden, lenge før avkallet blev gitt, og det kan derfor ikke ha nogen rettslig virkning for avkallgiverens kreditorer, idet arveavkallet maa ansees at være en kontrakt mellem arvelater og arving. Som følge herav kan avkall ikke gis paa arv efter arvelaterens død.

De innstevnte har møtt og nedlagt paastand om at frifinnes og tilkjennes forsvarsomkostninger, idet de har fremholdt, at deres far Christian Loennechen, da han gav avkall overfor sin far, var sitt bo fullt raadig og derfor ogsaa berettiget til at gi avkall paa arv ogsaa efter sin mor, selv om hun tidligere var avgaatt ved døden. I denne forbindelse har de innstevnte henvist til høiesterettsdom av 12 november 1912 (Rt-1912-1055), hvor det ansees avgjort, at arvelovens §73 ikke er til hinder for, at avkall paa arv med full gyldighet kan gis av førstavdødes ektefelles slektsarvinger overfor lengstlevendes ektefelle, som i henhold til gjensidig testamente hensitter med fellesboet for sin levetid. De innstevnte har oplyst, at J. C. Loennechen i levende live har utbetalt til hver av sine 8 barn 40.000 kroner, og at de innstevnte har faatt ytterligere tilsammen 5000 kroner paa sin part. Disse beløp paastaaes i hvert fall ansett som forSkudd paa morsarven og maa avskrives paa denne. Dødsboet er ikke opgjort og sluttet, men antas at representere en formue paa mellem 300 og 350 tusen kroner. - - -

Citantskapet har fastholdt søksmaalet og bestridt riktigheten av de innstevntes fremstilling og anvendelse av den citerte høiesterettsdom. Spesielt er pekt paa, at der ikke foreligger de nødvendige betingelser for at anse avkallet paa morsarv som gave til barna, idet deres samtykke ikke er innhentet til transaksjon, hvis hensikt og aarsak konkursskyldneren overfor bostyret ikke har villet eller kunnet opgi. Citantskapet har ogsaa bestridt, at J. C. Loennechens utbetalinger i levende live til sine barn kan opfattes som forskudd alene paa morsarv. - - -

Retten skal bemerke, at da citantskapet ikke har bestridt gyldigheten av der av konkursskyldneren gitte avkall, forsaavidt hans farsarv angaar, vil man kun ha at drøfte og ta stilling til spørsmaalet om, hvorvidt avkallet paa morsarven kan godkjennes eller ei. Det er paa det rene, at konkursskyldnerens mor døde i 1904, og at avkallet blev gitt først i 1921, aftsaa lenge efter, at morsarven var fallen.

Arvelovens §73 gir adgang for arving til at gi avkall paa arv, og spørsmaalet blir da her, om saadant avkall maa være avgitt til

Side:596

arvelateren - altsaa før arvefallet - eller om det kan avgis ogsaa efter dette. De innstevnte har søkt at finne hjemmel for, at sistnevnte alternativ ogsaa er anvendelig, ved at henvise til høiesterettsdommer av 1852 (Rt-1852-305) og 1912 (Rt-1912-1055), hvor det er avgjort, at bestemmelsen i arvelovens §73 ikke er til hinder for, at arveavkall med full gyldighet kan gis av førstavdøde ektefelles slektsarvinger overfor lengstlevende ektefelle, som i henhold (til) gjensidig testamente hensitter med fellesboet for sin levetid. Retten kan imidlertid ikke være enig med de innstevnte i, at de tilfelle, som disse dommer angaar, er kongruente med de i nærværende sak foreliggende omstendigheter. J. C. Loennechen blev efter sin hustrus død hensittende i uskiftet bo, ikke i kraft av nogen testamentarisk bestemmelse, hvorefter han var innsatt som sin hustrus arving, men i henhold (til) bestemmelsen i lov av 30 juli 1851 §1. Dette bevirker, at førstavdødes barn og blandt disse konkursskyldneren blir arvinger og som saadanne faar andel i fellesboet allerede ved hennes død, til tross for at lengstlevende parens blir sittende med raadigheten over det udelte fellesbo. De forannevnte dommer angikk derimot boer, hvor lengstlevende var innsatt som arving efter sin ektefelle og saaledes faktisk blev arvelater ved sin død, ogsaa forsaavidt førstavdødes part i fellesboet angaar. At førstavdødes arvinger paa linje efter og gjennem lengstlevende under disse omstendigheter kan gi arveavkall til sistnevnte, er ved disse dommer avgjort, men derimot er intet sagt om, hvordan saken stiller sig, naar som i nærværende sak lengstlevende ikke er førstavdødes arving, men blir sittende i uskiftet bo i henhold (til) loven av 1851.

Retten er kommet til det resultat, at arvelovens §73 i saa fall maa forstaas slik, at det kun er ventende - altsaa ikke fallen - arv, som der kan gis avkall paa, idet saadant avkall jo skal gis arvelateren og følgelig maa utstedes, mens denne lever og kan motta avkall et. Det av konkursskyldneren gitte avkall paa morsarv kan derfor forsaavidt ikke ansees gyldig overfor konkursboet.

Retten gaar derefter over til at behandle de innstevntes subsidjære innsigelse gaaende ut paa, at den foreliggende avkallserklæring maa bli at oprettholde som en gavedisposisjon til avkallgiverens barn, og skal herom bemerke, at saavidt skjønnes har de innstevnte dermed villet uttale, at Christian Loennechen har erklært, at han ikke vilde ta den falne morsarv, som derfor i henhold (til) arvelovens §75, jfr. §71, maa bli at utlegge paa hans barn. - - -

Under disse omstendigheter, og da der hengikk ca. 2 aar fra, at Christian Loennechen av gav sin erklæring, og til han opgav sitt bo til konkursbehandling, maa retten anta, at han den 30 mars 1921 opfylte de betingelser, som arvelovens §75 setter for adgangen til at avslaa at motta fallen arv. Efter vaar retts lære derom ford res ikke som betingelse for transaksjonen gyldighet, at vedkommende, som i tilfelle blir begunstiget ved arvelodden, skal ha hatt kjennskap til overdragelsen, hvorfor det maa antas, at betingelsene for at godkjenne den omtvistede transaksjon som gyldig i henhold til arvdovens §75 er tilstede. skjønt det visselig maa medgis, at Christian Loennechen selv neppe har hatt forstaaelsen av, at hans avkallserklæring maatte opfattes som inneholdende en opgivelse (transport) av fallen arv efter moren, mens han samtidig gav avkall paa ikke fallen farsarv. Da der i saken ikke foreligger tilstrekkelig materiale til at bedømme, om Christian Loennechen virkelig har hatt til hensikt at

Side:597

unddra arven fra at komme hans kreditorer til gode, eller til at avgjøre, om han efter avkallserklæringens avgivelse selv har oppebaaret de beløp, som J. C. Loennechen efter 1921 utdelte a conto forskudd paa arv ogsaa til konkursskyldneren eller dennes barn, er retten avskaaret fra at drøfte de mulige følger, dette kunde ha faatt for sakens utfall. - - -

Av overrettens dom:

- - - Jeg kommer til samme resultat som underretten med hensyn til spørsmaalet om, hvorvidt avkall gyldig kan gis for fallen arv. Allerede vaar arvelovs system synes at maatte utelukke saadan gyldighet. Avkall omhandles i §73 og forutsetter, at arvelateren er i live; ti avkallserklæringen er rettet til arvelateren, sammenlign ordene: «... at gi arvelareren avkall for arven». Om arv, som aallerede er fallen, handler §75. Erklæringen maa her gaa ut paa, at arvingen ikke vil ta imot den falne arv. I saa fall inntreder arvingens barn i den ledige lodd, arvelovens §75, sammenholdt med §71. Erklæringen av 30 mars 1921 kaller sig «arveavkall». Den er adressert til «min far kjøbmann Johan Loennechen sen.» Adressaten har paategnet «Erkjennes», hvilket maa forstaaes saaledes, at begge parter er enig, at erklæringen med andre ord er akceptert av dens adressat. Dokumentet er forsaavidt et rent og klart arvekall efter arvelovens §73. Men erklæringen inneholder noget mere: Den taler om baade «fars- og morsarv», og avkallet er gitt «til fordel for mine barn, saaledes altsaa at disse skal faa arven i mitt sted». Meningen er her aapenbart at overføre den arvelodd, som skulde ha tilfalt avkallsgiveren, til hans barn. For farsarven er der ingen innsigelse reist imot dette arrangement. Tvisten gjelder alene morsarven. Moren døde i 1904 og kunde følgelig ikke motta noget avkall i 1921. Overfor morsarven kan derfor avkall ikke være anvendelig. Spørsmaalet blir da, om erklæringen - forsaavidt morsarven angaar - kan antas at fylle kravene efter §75 om ikke at ville ta arv efter moren. Dette kan ikke antas av den grunn, at konkursskyldneren nettop har erklært at ville ta arv efter moren. «C. L. har alltid .... uttalt, at alle utbetalinger var arveforskudd paa morsarven, saa langt den rakk». I denne Christian Loennechens egen erklæring har man hans utvetydige uttalelse om, at han vil de ta og har tatt arv efter moren. Under disse omstendigheter maa det være utelukket at fortolke hans avkallserklæring i en annen retning, Følgelig kan arvelovens §75 ikke finne anvendelse paa dokumentet.

Naar underretten oprettholder transaksjonen for morsarvens vedkommende som en gave, saa er hertil at bemerke, at vesentlige momenter i gavebegrepet her synes at mangle, saaledes animus donandi hos eklæringsutstederen, noget underretten ogsaa innrømmer; det kan heller ikke sees, at arven er mottatt som gave av de begunstigede. Det ser nærmest ut, som om de overhodet ikke hadde kjennskap til saken. som gave uavhengig av §75 kan saaledes erklæringen ikke forstaas. - - - Ludv. Fjærli.

Jeg kommer til samme resultat som underdommeren og kan i det vesentlige tiltrede hans begrunnelse. Den foreliggende erklæring av 30 mars 1921 antas utstedt for at opnaa, at Christian Loennechens arv efter begge hans foreldre gaar forbi ham til hans barn. Da det til «avkallet» er føiet «til fordel for mine barn, saaledes altsaa at disse skal faa arven i mitt sted», blir den praktiske følge med hensyn til den morsarv, som faren J. C. Loennechen satt inne med, at den gaar, som om Christian Loennechen hadde erklært ikke at ville ta denne arv. - - - Fredrik Wildhagen.

Side:598

Jeg er likeledes i det vesentlige og i resultatet enig med underdommeren og tiltrer annenvoterendes konklusjon. Om Chr. Loennechen ved utstedelsen av erklæringen om «avkall» ikke har hatt sig klart for øie, at forholdet rettslig sett maatte bedømmes forskjellig like overfor den falne morsarv og like overfor farsarven, kan jeg ikke finne avgjørende, idet jeg med annenvoterende antar, at erklæringens hensikt: at arven efter begge foreldre skulde gaa like til barna, tydelig fremgaar av selve erklæringen. At der for morsarvens vedkommende er mottatt arveforskudd baade før og efter morens død, kan efter min opfatning ikke utelukke adgangen til senere at frasi sig arven. Ruth Sørensen Bie.

Sett. Jeg maa fastholde, at der ingen gavetransaksjon foreligger. Det har ikke engang vært meningen fra de handlendes side at bringe forholdet inn under denne kategori. Ludv. Fjærli.