Rt-1931-608
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1931-04-08 |
| Publisert: | Rt-1931-608 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 486. |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Straffeprosessloven (1887), Løsgjengerloven (1900) §17, §227, §228, §39b |
En mann var ved byrett dømt for overtredelse av straffelovens §228 og §227 og løsgjengerlovens §17 til 50 dagers fengsel, hvorhos det i dommen var bestemt, at paatalemyndigheten i sikringsøiemed skulde anbringe ham i arbeidshus efter straffelovens §39, spesielt nr. 1 e og nr. 3, dog ikke utover 2 aar uten rettens samtykke. Han blev i henhold hertil anbragt paa Opstad tvangsarbeidsanstalt. Da utløpet av de to aar nærmet sig, begjærte imidlertid paatalemyndigheten denne lengstetid forlenget, idet det antokes fremdeles at være fare for at domfelte paa grunn av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner vilde foreta straffbare handlinger. Forhørsretten paa stedet avgav derefter kjennelse for, at den bestemte sikringstid av 2 aar forlenges med inntil 1 1/2 aar. Kjæremaalsutvalget ophever kjennelsen, dels fordi bestemmelsen maatte treffes av den domstol, som i sin tid hadde besluttet anvendelse av sikringsmidler, nemlig byretten med domsmenn, og dels fordi straffelovens §39b post 3 maatte medføre, at avgjørelsen skal skje i form av dom. Det tilføies, at der forut for dommen maa gaa hovedforhandling overensstemmende med straffeprocesslovens regler.