Rt-1931-744

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-09-01
Publisert:	Rt-1931-744
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12/2 s. a.
Parter:	A. Huitfeldt & Co.s konkursbo (advokat Andr. Claussen) mot Selbu kommune (advokat Oscar Smith).
Forfatter:	Voterende: Dommerne Hanssen, Paulsen, Næss, Klæstad, Bang, Larssen, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §21, §36, §48, §15, §20, §23, §25, §29, §45, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §12, §15, §21, §27, §36, §48, §52, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Ved Trondheim byretts dom den 12 oktober 1928 blev Selbu kommunes ligning av A. Huitfeldt & Co.s konkursbo for skattaaret 1927/28 samt den for skatten avholdte utpantning stadfestet. Sakens omkostninger blev ophevet.

A. Huitfeldt & Co.s konkursbo paaanket dommen til Trondheim overrett, som ved dom den 11 september 1929 stadfestet byrettens dom under ophevelse av sakens omkostninger.

Efter innhentet anketillatelse har A. Huitfeldt & Co.s konkursbo innbragt saken til prøvelse ved Høiesterett med følgende paastand: «Den paaankede utpantningsforretning og den til grunn for samme liggende ligning underkjennes og A. Huitfeldt & Co.s konkursbo tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ifølge ankeerklæringen ankes der over overrettens dom: 1. Fordi den uriktig har forstaatt landsskattelovens §21 jfr. §36 fjerde ledd saaledes, at konkursboet, der har eiendomsskog som uten bygdsboende, er underkastet formuesligning, og 2. Fordi overretten uriktig antar at et konkursbo er undergitt procentligning av skog efter landsskattelovens §48 første ledd, og ikke efter samme lovs §21 kun skal lignes for inntekt av den virksomhet som boet driver.

Selbu kommune har paastaatt overrettens dom stadfestet, dog saaledes at kommunen hos A. Huitfeldt & Co.s konkursbo tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Med hensyn til sakens sammenheng henvises til de tidligere retters domsgrunner. Saken foreligger for Høiesterett i samme skikkelse som for overretten.

Høiesterett kommer for inntektsligningens vedkommende til samme resultat som de underordnede retter og kan forsaavidt ogsaa i det vesentlige tiltrede deres begrunnelse. Under hensyn til reglene i landsskattelovens §48 om ligning av inntekt av skog synes det naturlig at opfatte den regelmessige forvaltning av en skog som tilstrekkelig til at konstatere drift av en virksomhet, saaledes at det ikke hertil utkreves at der i vedkommende skog er foretatt hugst.

Med hensyn til formuesligningen kommer man derimot til samme resultat som det dissenterende medlem av overretten, hvis begrunnelse man ogsaa i det vesentlige kan tiltrede.

Efter dette resultat finnes saksomkostningene overensstemnende med hovedreglen i tvistemaalslovens §174 jfr. §180 at burde opheves for alle retter.

Dommer Larssen og justitiarius Berg er ogsaa for formuesligningens vedkommende kommet til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede dennes flertalls begrunnelse.

Med hensyn til formuesligningen antar vi at det maa være den nærmestliggende forstaaelse av bestemmelsen i landsskattelovens §36, fjerde ledd, at denne bestemmelse ogsaa er at anvende like overfor konkursboer, som eier skog i fremmed kommune. Dette synes at stemme med lovgrunnen, saaledes som denne fremgaar av lovens forarbeider saavelsom med selve lovens ordlyd, som gjelder ethvert «bo» og ikke saaledes som §21 skjelner mellem solvente og insolvente boer. Den almindelige bestemmelse i lovens §21 - som forsaavidt stemmer med den tidligere gjeldende rett - hvorefter konkursboer ikke ilignes formuesskatt, blir saaledes modificert ved bestemmelsen i §36, naar konkursboet eier skog i fremmed kommune. Idet bestemmelsen i §36, 4 passus, i det hele ikke tar hensyn til hvorvidt det beskattede rettssubjekt har den formue for hvilken han blir beskattet, skjønnes der heller ikke at kunne anføres nogen avgjørende reell grunn til at undta et konkursbo for denne beskatning.

Dommer Bang kommer baade med hensyn til formues- og inntektsligningen til samme resultat som det dissenterende medlem

Side:746

av overretten og tiltreder i det vesentlige hans begrunnelse. Det kan ikke tillegges nogen betydning, at konkursboet i en kortere tid beholdt firmaets forstmester. Jeg voterer for at utpantningen opheves.

Domsslutning: Den paaankede utpantningsforretning stadfestes forsaavidt angaar den ilignede inntektsskatt med renter og omkostninger. Iøvrig opheves utpantningsforretningen. Saksomkostninger til kjennes ikke.

Av byrettens dom:

- - - A. Huitfeldt & Co.s konkursbo sendte under 29 mars 1927 selvangivelse, hvorefter formuen - bestaaende i eiendomsskoger i Selbu blev opgitt til netto kr. 440347.23 efter 25 pct. gjeldsfradrag. Inntekten blev opgitt til kr. 11578.28 med fradrag av kr. 17356.94, altsaa et underskudd paa kr. 5778.66. Bruttoinntekten er beregnet med 21/2 pct. skogtilvekst, hvortil kommer endel andre inntekter, hvori dog fragaar matrikulskatter m.v. samt andel i administrasjon kr. 4000. Fradragspostene utgjøres av 6 pct. rente kr. 8806.94 av maksimum gjeldsfradrag samt tap paa uthugstskoger kr. 8550, altsaa samlet fradrag kr. 17336.94.

Ved ligningen er boets bruttoformue i skog ansatt til kr. 505276 med 2,5 pct. gjeldsfradrag efter landsskattelovens §36, fjerde ledd, kr. 126319 og skattbar formue (avrundet) kr. 378000. Inntekten er beregnet med 41/ pct. skogrente kr. 21945, elgjakt kr. 860, slaatte-avgifter kr. 166, tilsammen kr. 22971. Herfra er trukket 6 pct. gjeldsfradrag med kr. 7579. Differansen utgjør kr. 15392, hvortil kommer 5 pct. tillegg ifølge lov av 8 april 1927 kr. 769, altsaa samlet skattbar inntekt kr. 16150. Hvordan den ilignede skatt fordeler sig paa formue og inntekt, fremgaar ikke av, hvad der er oplyst under saken. Boet klaget over ligningen, men ligningsnevnden fastholdt den. Der klagedes ogsaa til overligningsnevnden, som imidlertid erklærte sig enig med ligningsnevnden. Konkursboet procederer paa, at det ikke er bundet ved sin selvangivelse, idet det skyldes en overseen, naar man hadde antatt, at der var rettslig adgang til at formues- og inntektsbeskatte et konkursbo. Da boets vedkommende kom til klarhet over, at der ikke var rettslig adgang til saadan ligning av et konkursbo, blev der innsendt klage til ligningsnevnden. Forøvrig procederer boet paa, at et konkursbo efter landsskattelovens §21 ikke kan formuesbeskattes, og at det blott kan inntektsbeskattes for inntekten av den av boet drevne virksomhet i skogen, og der har i skatteaaret ikke vært nogen drift i eiendomsskogene i Selbu.

Kommunen mener, at boet er bundet ved den rettsopfatning angaaende konkursboers skatteplikt, som er kommet til uttrykk i selvangivelsen. Subsidiært procederes paa, at utenbygds konkursboer som alle andre utenbygdsboende skal beskattes for skogeiendommer efter landsskattelovens §36, fjerde ledd, for formuens vedkommende og efter §48, forsaavidt angaar inntekten, altsaa procentligning med fradrag av renter av tillatte største gjeldsfradrag 25 pct. av bruttoformuen.

Retten antar, at boet ikke er bundet til en rettsopfatning av skattepliktens utstrekning, som er kommet til uttrykk i selvangivelsen, naar denne skyldes en overseen av en positiv lovbestemmelse, og forholdet beriktiges i rett tid, og klage finner sted innen lovbestemte frister.- - -

Side:747

Bestemmelsen angaaende boers skatteplikt finnes i landsskattelovens §21: «Konkursboer og insolvente døds- og administrasjonsboer er alene skattepliktige for inntekten av den virksomhet, der drives for deres regning.» Ordet «alene» forekom ikke i det oprinnelige utkast. Det antas at være tilføiet for at klargjøre meningen, at konkursboer ikke kunde ilegges formuesskatt og ikke annen inntektsskatt enn den, som fulgte av virksomhet drevet for boets regning. Forstaatt paa denne maate er bestemmelsen ogsaa i overensstemmelse med eldre rett, saaledes som regelen var formulert landsskatteloven av 1882 §20. Det har neppe heller vært lovkonsipistenes mening at foreta nogen forandring i den eldre retts regler om boers skatteplikt i almindelighet.

Imidlertid innførte skattelovene av 1911 nye i den eldre skattelovgivning ukjente regler om begrenset gjeldsfradrag for jordbruks- og skogeiendommer baade for formues- og inntektsligningens vedkommende, landsskattelovens §36, fjerde ledd, og §45, tredje ledd. Hensikten hermed var at bevare skatteobjekter for bygdene uten hensyn til utenbygdsboende eiers økonomiske stilling iøvrig. Spørsmaalet blir da, om denne bestemmelsens hensikt kan trekkes saa langt, at reglene om begrenset gjeldsfradrag m.v. for jordbruks og skogeiendommer skal antas at ramme alle boer, ogsaa konkursboer og insolvente dødsboer. Oslo byrett sees i en dom av 14 januar 1925 (Dommer i Skattesaker II side 537) at ha antatt, at den spesielle undtagelsesbestemmelse i landsskattelovens §36, fjerde ledd, maa gaa foran den almindelige bestemmelse i landsskattelovens §21. Skjønt under adskillig tvil er retten blitt staaende ved den samme opfatning, som er gitt uttrykk i den citerte dom. De grunner som har diktert de spesielle bestemmelser om beskatning av jordbruks- og skogeiendommer, er i samme grad tilstede, hvor eieren er et konkursbo, som hvor skogen eies av et aktieselskap eller andre boer enn konkursboer og insolvente dødsboer, og bestemmelsen kan ogsaa efter sin ordlyd i like grad være anvendelig likeoverfor et konkursbo om likeoverfor et solvent dødsbo. Den almindelige betegnelse «bo» i §36, fjerde ledd, rammer begge slags boer. Under disse omstendigheter er det naturlig at la den spesielle regel i §36, fjerde ledd, og §45, tredje ledd, gaa foran regelen i §21 om konkursboers skatteplikt. A. Huitfeldt & Co.s konkursbo vil derfor maatte betale formuesskatt for hele skogens verdi efter et gjeldsfradrag paa 25 pct. Thomle i sin utgave av skattelovene og Rygh: Formue og Inntekt side 154 sees dog at være av en annen opfatning.

Hvad spesielt inntektsbeskatningen angaar, bestemmer landsskattelovens §21, at konkursboer er skattepliktige for inntekten av den virksomhet, som drives for deres regning. Nogen drift i boets skoger i Selbu har ikke funnet sted i skatteaaret. Den regulære form for inntektsbeskatning av skoger er procentligning efter landsskattelovens §48, første ledd. Hvor beskatning av konkursboer for inntekt av eiendomsskog finner sted, maa det skje efter denne bestemmelse, idet til avdrag kommer renter av det faste gjeldsfradrag i henhold til landsskattelovens §45, siste ledd. Nogen annen form for inntektsbeskatning av et konkursbos utbytte av eiendomsskog kjenner ikke skattelovene. Direkte ligning finner efter loven aldri sted for konkursboers inntekt av skog, idet konkursboer eller insolvente dødsboer ikke finnes nevnt blandt de skattesubjekter, som efter landsskattelovens §48, siste ledd, skal beskattes ved direkte ligning av overskuddet. Saadan direkte ligning skal blott finne sted, forsaavidt angaar inntekt av skog tilhørende staten, oplysningsvesenets fond eller kommunene. Dersom det

Side:748

hadde vært lovens mening at tillate direkte ligning av skogsinntekt likeoverfor konkursboer og insolvente dødsboer, maatte disse nødvendigvis vært medtatt i opregningen i landsskattelovens §48, siste ledd. Naar dette ikke er skjedd, kan det blott forstaaes saa, at hvor de nevnte boer beskattes for inntekt av skog, skal dette skje ved procentligning efter den almindelige regel i landsskattelovens §48, første ledd. Men derav synes ogsaa at maatte følge, at saadan ligning skal anvendes i samme tilfelle, hvor den indirekte ligning anvendes likeoverfor andre skattesubjekter, altsaa uten hensyn til om drift har funnet sted eller ei. Uttrykket «virksomhet, som drives for boets regning» i landsskattelovens §21 kan da heller ikke fortolkes saa snevert, at det blott tar sikte paa det tilfelle, at boet har drevet i skogen. Skogsverdien er jo ogsaa for konkursboer steget ved skogens normale tilvekst i aaret, og denne verdiøkning maa regnes som en inntekt, der vil komme boet tilgode ved senere salg uten hensyn til, om drift har funnet sted i skatteaaret eller ei. Det vilde være en eiendommelig regel, hvis konkursboer blott skulde kunne beskattes for inntekt av eiendomsskog hvor drift hadde funnet sted i skatteaaret, men i saa fall skulde inntekten beregnes ikke efter direkte ligning av overskuddet, men med en aarlig rente av skogens salgsverdi uansett størrelsen av driften. Og en saa eiendommelig regel kan det neppe ha vært skattelovens mening at etablere. Naar konkursboer alltid skal inntektsbeskattes for skog ved indirekte ligning, maa man ogsaa anta, at en saadan ligning skal skje i alle tilfeller hvor boet har sittet med skogeiendommer uten hensyn til, om drift har funnet sted eller ei, og hvis denne slutning er bindende, faar man den beste sammenheng i reglene om skogsbeskatning for boers vedkommende ved at anta, at ogsaa formuesbeskatning skal finne sted efter landsskattelovens §36, fjerde ledd.

Retten kommer saaledes til det resultat, at spesialbestemmelsene om skogsbeskatning kommer til anvendelse i alle tilfeller, og at disse bestemmelser gaar foran den generelle regel i landsskattelovens §21 angaaende konkursboers skatteplikt. Der er fra boets side ikke procedert paa, at ligningsmyndighetenes ansettelser i noget punkt er uriktig, og noget krav om fradrag for tap paa uthugstskoger er ikke fremkommet under sakens behandling. Ligningen samt den avholdte utpantning vil derfor bli at stadfeste.- - -

Av overrettens dom:

- - - Overretten kommer til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede dennes begrunnelse. Man antar, at resultatet ogsaa støttes av de hithørende lovsteders forarbeider, som gir grunn til at opfatte ordet «bo» i landsskattelovens §36, fjerde ledd, bokstavelig, altsaa som omfattende ogsaa konkursboer. De almindelige regler om konkursboers beskatning i landsskattelovens §15 bokstav b og §21 forekom allerede i skattelovkomiteens innstilling av 1904 §49 bokstav b og §55. Motivene, særlig side 166 (ogsaa side 228, 305 og 307) tyder paa, at det var hensikten at bibeholde eldre rett. De senere forarbeider gaar i samme retning. Dette gjelder ogsaa motiveringen for innføielsen av «alene» i §21, annet ledd, hvorom nedenfor. Innstillingen hadde ingen regel - som de i §36, fjerde ledd, og §45, tredje ledd om begrensning av utenbygdsboende jord eller skogeieres rett til gjeldsfradrag m.v. De lignende regler i innstillingens §25, siste ledd,

Side:749

angikk andre forhold, jfr. motivene side 137-8. De i loven forekommende §36-IV og §45-III blev foreslaatt av departementet i ot.prp.nr.5 (1909) for §23-IV og §29-III. Der var fra flere kanter i anledning av skattelovskomiteens innstilling innkommet krav om begrensning av «utenbygdsboendes og aktieselskapers rett til gjeldsfradrag for jord- og skogeiendommer», jfr. prp. side 88, hvor endel av dem gjengis. Og departementet uttalte sin tilslutning til kravene (side 89), idet det antok, «at en bestemmelse om innskrenkning for utenbygdsboende i adgangen til gjeldsfradrag ved ligningen . . . . . vil bidra til at bevare for vedkommende bygd skatteverdier, som naturlig hører hjemme der, men som under den bestaaende ordning lettelig kan unddras fra at komme bygden tilgode». Der benyttes altsaa det omfattende uttrykk «utenbygdsboende», og naar departementet (side 89, spalte 2) opsummerer sine betraktninger i et forslag om begrensning av adgangen til gjeldsfradrag «i alle tilfeller hvor jordbruks- eller skogeiendom tilhører aktieselskap, utenfor distriktet hjemmehørende person eller bo eller ansvarlig selskap med parthaver, der er hjemmehørende utenfor distriktet», skjer det, uten at det noget sted er antydet, at skogeiende konkursbo skulde undtas. Men hadde departementet villet en saadan unntagelse, maa man regne med, at det vilde sagt fra. Det var nemlig opmerksom paa, at det foreslo en «særforskrift» (side 88), og at denne vilde medføre, at ligningen vilde «ikke alltid bli prinsipielt riktig», men det aksepterte denne «uregelmessighet» av hensyn til kommunenes behov for en «særskatt paa de heromhandlede bedrifter» (side 89). Og at departementet tok hensyn til de nevnte betenkeligheter, fremgaar av, at det motsatt de innsendte krav - foreslog, at gjeld inntil 1/3 del av eiendomsverdien skulde kunne fradras. Av de senere forarbeider skal hitsettes: Inst.O. VI 1909 side 149-150 fremholdt, at der her var tale om en «særbestemmelse», som «bryter med en av beskatningens hovedprinsipper», men foreslog dog fradragsretten begrenset til 1/4 del av eiendomsverdien. Som grunn herfor anførtes, at efter det gjennemsnittlige forhold mellem bygdenes gjeld og bruttoformue vilde kommunene bli stillet ikke uheldigere enn om eiendommen var forblitt paa innenbygdsboendes haand». Av Inst.O. VI for 1911 side 40 ad §36 sees, at tre medlemmer av komiteen forbeholdt sig at stemme for, «at der nektes utenbygds eiere av jord og skog ethvert gjeldsfradrag». Utviklingen førte altsaa til, at den av departementet foreslaatte særforskrift tross dens aapent fremhevede betenkelighet blev skjerpet. Nogen undtagelse for konkursboer finnes det ikke grunnlag for i forarbeiderne til §36-IV og §45-III. Dette siste gjelder tillike om innføielsen av «alene» i §21-II. Den begrunnes (Inst.O. VI for 1911 side 32) slik: «I paragrafens annet ledd er «alene» tilføiet foran skattepliktige, jfr. den gjeldende landsskattelovs §20 (byskattelovens §12). Selvfølgelig kan de heromhandlede boer, ingen formuesskatt ilignes.» Og dette sikter aapenbart til vanlige forhold, hvor eldre rett skulde bibeholdes, men ikke til at gjøre nogen kontra-undtagelse fra den nye særforskrift i §36-IV. Da instillingen av 1911 har optatt nevnte særforskrift uforandret fra tidligere lovforslag, hvor «alene» ikke var innføiet i §21-II, maa den benytte ordet «bo» i §36-IV i samme ordrette mening som de nevnte tidligere forslag. Motivene til §36 antyder heller ikke noget annet. Og hvis særforskiften i §36-IV skulde være uanvendelig overfor konkursbo, vilde det efter uttrykksmaaten i §45-III bli ialfall meget vanskelig at anvende denne

Side:750

særforskrift, som angaar inntektsligningen. Men saa vidtgaaende følger er det ubegrunnet at utlede av innstillingens innføielse av «alene» i §21-II. Den ordrette forstaaelse av ordet «bo» i §36-IV antas saaledes at være den riktige. Dette tilsies ogsaa av lovgrunnen. Under trykkede tider vil nemlig et konkursbo lett bli nødt til at sitte lenge med skogeiendommer, mens samtidig kommunenes stilling er vanskelig. Og naar loven stiller innen- og utenbygds eiere av overbeheftet skog i forskjellig stilling overfor kommunebeskatningen, er det en naturlig konsekvens, at den samme forskjell gjelder for deres respektive konkursboer.

Det ansees ikke begrunnet, naar den ankende part mener at finne støtte for sitt standpunkt i lovens system, som i annet kapitel - hvori §21 - omhandler den personlige skatteplikt og i 3dje kapitel - hvori §36 og §45 omhandler den skattepliktige formue og inntekt. Herav vil den ankende part utlede, at 3dje kapitel handler om, hvad der skal skattlegges hos de rettssubjekter, som er skattepliktige ifølge lovens 2net kapitel. Man finner dog ikke, at denne stoffordning kan gi aarsak til at fravike den ovenfor fremholdte ordrette forstaaelse av §36, og dette saa meget mindre som stoffets ordning undergikk endringer under de forskjellige forarbeider og heller ikke nu er skarpt gjennemført, hvilket imidlertid den ankende part hevder at være tilfelle. §52, som staar i 3dje kapitel, omhandler nærmere betingelsene for enkelte i §15 nevnte skattesubjekters skatteplikt.

Hvad spesielt angaar inntektsbeskatningen, tiltreder man i det vesentlige byrettens begrunnelse. Det kan ikke sees at svekke denne, naar den ankende part anfører, at lovforandringen av 22 februar 1921 samtidig med at tilføie fjerde ledd til §48 ogsaa endret §27. Forholdet var, at Inst. O. XIII A for 1920 §27 foreslog at innføre skatteplikt for statens m.v.s skoger, hvilket vedtokes, jfr. odelstingsforhandlinger 1921 side 63. Nevnte innstilling foreslog ogsaa forandring av §48, saa direkte ligning av skogsinntekt blev hovedregel. Dette forkastedes - forhandlingene side 324 - mens et av komiteen side 306 fremsatt forslag om direkte ligning av staten m.v.s skoger vedtokes - forhandlingene side 325. Denne utvikling berører ikke heromhandlede spørsmaal.

Mindretallet, Fjærli, avgav saadant votum: Naar man erindrer, at et konkursbo som regel hverken har formue eller inntekt, og naar man videre erindrer, at det er inntekten, hvorav skatt skal svares - ogsaa de man kaller formuesskatt - saa blir det i og for sig ganske ulogisk og selvmotsigende at paalegge et konkursbo formues- og inntektsskatt. Det vil være i strid med et av de enkleste og klareste prinsipper, hvorpaa saavel vaar som de fleste andre lands skattelover er bygget. Det maa under disse omstendigheter fremgaa uimotsigelig av lovens system og redaksjon at den har ment at innføre en regel, som staar i strid med et av de fundamentale beskatningsprinsipper. Det kan ikke erkjennes, at noget saadant fremgaar av vaar lov. Tvertimot har loven for tydelighets skyld uttrykkelig uttalt prinsippet i §21: Konkursbo kan ikke ilegges formuesskatt (eftersom der ingen formue er), og inntektsskatt kan der kun undtagelsesvis bli tale om, nemlig hvor boet driver en virksomhet, som gir inntekt. Naar man har villet finne hjemmel for beskatning av konkursbo i §36, fjerde ledd saa maa denne antagelse bero paa en misforstaaelse, ti denne paragraf handler slett ikke om skatteplikt, men alene om hvordan formue og inntekt

Side:751

skal beregnes hos den, som etter lovens bestemmelser forøvrig er skattepliktig.

Lovens system viser med full tydelighet, at det forholder sig saa. Kapitel 2 i loven handler om skattesubjektene d. v. s. om de fysiske og juridiske personer, som skal betale skatt. Kapitel 3 derimot handler om skatteobjektene d. v. s. om hvordan den skattbare formue og inntekt skal finnes og beregnes hos de skattepliktige. §21 og §36 handler saaledes om helt forskjellige ting, og derfor er det ikke berettiget at stille disse to paragrafer ved siden av hinannen som hovedregel og undtagelse og saa ved en ordfortolkning søke at finne ut, hvad loven her kan ment. De to paragrafer staar aldeles ikke i forhold til hinannen som hovedregel og undtagelse. Der er i loven kun en regel om vaart emne, og det er i §21, og regelen her etterlater ingensomhelst tvil for formuesskattens vedkommende.

Naar der herimot anføres, at lovens systematikk paa dette punkt er usikker, og at man ikke kan bygge bindende slutninger derpaa, saa er en slik anførsel heller ikke berettiget. Lovens system er her fullkommen klart, og hvad mere er: Det var klart under hele det forberedende arbeide med skatteloven av 1911. Dette fremgaar av den innstilling, som skattelovkommisjonen av 1899 avgav i 1904. Begrepet «skattesubjekt» behandles her i premissene under stykke 9 flg., mens «skatteobjekt» behandles i stykke 7 flg. I selve lovutkastet har hver av disse emner sitt særskilte kapitel. Motivene betegner selv innholdet av kapitel 3 i utkastet som handlende om «den objektive skatteplikt» (side 293) og av kapitel 4 som angaaende «den subjektive skatteplikt» (side 305). Den rent begrepsmessige sondring mellem disse to emner er saaledes tilstede fra første stund av og har vært oprettholdt under hele lovens forberedelse og i den vedtatte lov. Daværende byraachef J. E. Thomle var medlem av kommisjonen av 1899; han fortsatte senere som sekretær for lovarbeidet i Stortingets budgettkomite. Man har allerede heri en garanti for, at den enkle og logiske sondring mellem skattesubjekt og skatteobjekt har vært helt klar for lovens forfatter paa alle stadier av lovens forberedelse. Det kan i denne forbindelse ingen betydning ha, at kapitlenes rekkefølge endret plass under lovens utarbeidelse. Kapitlenes begrepsmessige innhold blev uforandret, og det er avgjørende.

Hvad saa inntektsskatten angaar, blir spørsmaalet, om boet har drevet «virksomhet». I de allerfleste konkursboer er der en aktivamasse, som under avviklingen kan gi avkastning, og som regelmessig alltid vil gi avkastning, naar den er realisert og omsatt i penger, som innsettes i bank. Lovens uttrykk viser, at det ikke er denne avkastning, som skal beskattes. Denne avkastning er ikke annet enn det juridiske begrep frukter, naturlige eller borgerlige, som faller av modertingen uten virksomhet fra eierens side. Tilvekst paa skog er naturlige frukter og skyldes ikke «virksomhet, som drives for (boets) regning». Fruktene kommer uten virksomhet og omfattes saaledes ikke av lovens uttrykk. Da lovbestemmelsen dessuten begrepsmessig er en undtagelsesbestemmelse, er det ikke tillatelig at underkaste den en utvidende fortolkning, enda mindre en fortolkning, som lar den omfatte forhold, der ligger helt utenfor lovens ord og mening. Hertil kan videre føies, at enhver beskatning av konkursbo vil bety en formuesoverførsel fra kreditorene til en kommune. Men det offentliges interesse er at

Side:752

begrense, ikke at øke kreditorenes tap. Ogsaa herav følger, at loven maa være utvilsom, hvis skatteplikt skal foreligge. Den paaberopte byrettsdom (Oslo byrett, sak nr. 972/1924, dom av 14 januar 1925) anser jeg uriktig. Begrunnelsen er litet inngaaende, men viser, at dommen bygger paa en sammenblanding av de to paragrafer 21 og 36 som likestillede bestemmelser om samme emne. Jeg har foran paavist, at dette er en misforstaaelse. Derimot er mitt resultat i overensstemmelse med uttalelsene saavel i Thomles Kommentarutgave av skatteloven som i Ryghs avhandling side 154. - - - Fredrik Wildhagen. Ruth Sørensen Bie. Ludv. Fjærli.