Rt-1931-809

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-09-04
Publisert:	Rt-1931-809
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/2 s.a.
Parter:	Kontorist O. Gjørvad (advokat G. Heiberg, opnevnt) mot Raufoss Ammunisjonsfabrikker (overrettssakfører Finn Arnesen til prøve).
Forfatter:	Evensen, Dahl, Motzfeldt, Bonnevie, Broch, Salomonsen, justitiarius berg
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1918) §22, §24, §22b, §23

Dommer Evensen: Hvad sakens gjenstand og nærmere omstendigheter angaar henviser jeg til domsgrunnene for den av Totens herredsrett - sorenskriveren med meddomsmenn - den 28 mars 1930 avsagte dom med domsslutning: «Saksøkte, Raufos Ammunisjonsfabrikker, frifinnes. Processens omkostninger opheves.»

Dommen er av O. Gjørvad, som har faatt bevilling til fri sakførsel, innbragt for Høiesterett med saadan paastand i ankeerklæringen: «At herredsrettens dom underkjennes. At den Gjørvad meddelte avskjed kjennes ugyldig. At Gjørvad tilkjennes lønn efter kr. 4200 pr. aar fra 1 juli 1929 med renter fra forliksklagen - og at Gjørvad tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett.»

Paastanden er derhos senere gitt det tillegg at den beskikkede advokat tilkjennes salær av det offentlige.

Innstevnte har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og O. Gjørvad tilpliktet at betale sakens omkostninger for Høiesterett.

Ankeerklæringen er dels begrunnet med at herredsrettens dom efter O. Gjørvads mening er uriktig naar dommen har betraktet hans forhold som avskjedigelsesgrunn efter tjenestemannslovens §22, dels er den begrunnet med at reglene i tjenestemannslovens §23 om fremgangsmaaten ved avskjedigelse er tilsidesatt. Den siste innsigelse er imidlertid uttrykkelig frafalt i skranken. Saken foreligger iøvrig i samme skikkelse for Høiesterett som for herredsretten, idet det ikke er dokumentert nogen nye oplysninger.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltreder i alt vesentlig ogsaa dennes begrunnelse. Jeg finner alene grunn til at tilføie, at jeg forstaar uttrykket usømmelig adferd i tjenestemannslovens §22 som en generell betegnelse for ethvert mislig forhold fra tjenestemannens side som efter sin beskaffenhet kan være egnet til at nedbryte den aktelse eller til lit som stillingen krever. Hvor det faktiske forhold er som her, at Gjørvad har attestert riktigheten av omhandlede regnskaper fullt vidende om bestyrerens uregelmessigheter, og om at attestasjonene var uriktige, kan jeg ikke anse det tvilsomt at hans forhold inngaar under lovens avskjedigelsesgrunn. Og finnes først forholdet generelt sett at kunne henføres under lovens avskjedigelsesgrunn, maa det være administrasjonens sak at bedømme og avgjøre hvilke virkninger det mislige forhold i det enkelte tilfelle finnes at kunne ha i tjenesten og hvilke følger det bør medføre for tjenesteforholdet.

Jeg antar at sakens omkostninger bør opheves. Den beskikkede sakfører høiesterettsadvokat Gustav Heiberg finnes at ha utført sitt hverv, forsvarlig.

Side:810

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger - tilkjennes ikke. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører højesterettsadvokat Gustav Heiberg fastsettes til kr. 600.

Dommer Dahl: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Bestemmelsen i tjenestemannslovens §24, siste ledd, hvorefter de skjønnsmessige avgjørelser vedkommende avskjedigelsesspørsmaalet ikke kan prøves av domstolene under en sak om avskjedigelsens lovlighet, forekommer mig noget uklar, forsaavidt som den efter min opfatning paa flere punkter kan efterlate tvil om grensen mellem administrasjonens og domstolenes kompetanseomraade. Jeg har saaledes i det her foreliggende tilfelle funnet det tvilsomt om den nevnte bestemmelse avskjærer domstolenes adgang til at prøve berettigelsen av administrasjonens avgjørelse om hvorvidt kontorist Gjørvad paa grunn av sitt i saken omhandlede forhold har ved usømmelig adferd i eller utenfor tjenesten vist sig uverdig til sin stilling eller nedbrudt den aktelse eller tillit som stillingen krever. Jeg er imidlertid blitt staaende ved at anta som den rimeligste fortolkning av lovstedet, at spørsmaalet om det av Gjørvad utviste forhold overhodet rettelig kan henføres under betegnelsen usømmelig adferd i tjenestemannslovens forstand er et rettsspørsmaal, hvis løsning til kommer domstolene, hvorimot bedømmelsen av om den usømmelige adferd - hvis saadan antas at foreligge - har en saa graverende karakter at han derved har vist sig uverdig til stillingen eller nedbrudt den aktelse eller til lit som stillingen krever, er en under administrasjonen henhørende skjønnsmessig avgjørelse. Saavidt jeg kan se stemmer denne forstaaelse med hvad der er antatt i teorien - se Skeie: Den norske Cilvilprocess, bind I side 99-100. Denne forstaaelse synes mig ogsaa at finne støtte i tjenestemannslovens forarbeider. Jeg hitsetter fra Ot. prp. nr. 38 for 1915 side 50: «Efter §24, siste ledd, vil den skjønnsmessige bedømmelse av vedkommende tjenestemanns forhold ikke kunne prøves av domstolene. Det vil være et administrativt spørsmaal og er alene underkastet administrativ anke. Derimot vil der være adgang til at kreve prøvet ved domstolene om avskjedigelsen forøvrig er i orden. Man vil saaledes kunne søke den omstøtt, fordi den er meddelt av inkompetent myndighet og uten at lovens former er iakttatt. Og har administrasjonen aapenbart gaatt utenfor lovens betingelser - foreligger der med andre ord ingen skjønnsmessig bedømmelse, fordi der ikke var plass for noget skjønn - maa domstolene ogsaa ha adgang til at kassere avgjørelsen som ulovlig. Om en mann f.eks. er blitt avskjediget for drikkfeldighet, uaktet han bevislig ikke nyter spirituosa, vil domstolene kunne erklære denne avskjedigelse for ugyldig. Men kan der være delte meninger om avskjed burde være meddelt, og om hvorvidt vedkommendes forhold fyller maalet, kan domstolene ikke sette sin mening istedetfor administrasjonens.» Med anvendelse paa det foreliggende tilfelle utleder jeg av disse bemerkninger, at forsaavidt administrasjonen har bedømt som usømmelig adferd et forhold som efter en riktig lovforstaaelse ligger utenfor

Side:811

hvad lovgiverne har hatt for øie ved denne betegnelse, kan domstolene tilsidesette beslutningen om avskjedigelse som ulovlig. Hvis derimot Gjørvads forhold med rette er av administrasjonen anskuet som usømmelig adferd, er det unddratt domstolenes prøvelse om denne adferd fyller det maal som efter tjenestemannsloven berettiger til avskjedigelse.

Idet jeg saaledes mener at det tilkommer retten at avgjøre om Gjørvads forhold som revisor ved Folkekjøkkenet inngaar under betegnelsen «usømmelig adferd» i tjenestemannslovens forstand, finner jeg dernest - om enn ogsaa for dette punkts vedkommende under nogen tvil - at spørsmaalet maa besvares benektende. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa de anker som i den til grunn for avskjedigelsesbeslutningen liggende revisjonsberetning er rettet mot Gjørvads utførelse av sitt revisjonsarbeide. Jeg mener nemlig at selv om hans forhold herunder maa medgis at ha vært meget daddelverdig, kan det dog ikke rettelig betegnes som «usømmelig adferd utenfor tjenesten». Det staar for mig som den antageligste fortolkning at tjenestemannsloven ved denne betegnelse alene har hatt for øie et usedelig, umoralsk eller uredelig forhold. At betegne et hvilketsomhelst mislig forhold fra tjenestemannens side, som efter sin beskaffenhet kan være egnet til at gjøre tjenestemannen uverdig til sin stilling eller til at nedbryte den aktelse eller tillit som stillingen krever, som «usømmelig adferd», forekommer mig at være en søkt og litet naturlig sprogbruk. Jeg maa anta at det har vært med hensikt og for at foreta en bestemt avgrensning av de forhold som skal kunne begrunne avskjedigelse at lovgiverne har valgt uttrykket usømmelig adferd, idet det forekommer mig overveiende sannsynlig at de vilde ha valgt en annen og mere omfattende betegnelse hvis hensikten hadde vært at uttrykket skulde ha en saa rummelig ramme som av førstvoterende antatt. Jeg mener derfor at førstvoterende her har undergitt lovstedet en utvidende fortolkning som ikke har hjemmel i lovens ord og ligger utenfor hvad lovgiverne kan antas at ha villet ramme. Efter det anførte voterer jeg for at den ankende parts paastand tas til følge. Da jeg efter konferansen vet at jeg er i minoritet former jeg ingen konklusjon. Med hensyn til sakførselen og salæret til den opnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Jeg er om enn under adskillig tvil blitt staaende ved i det vesentlige og resultatet at slutte mig til herr dommer Dahl.

Dommer Broch: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer lagmann Salomonsen og justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Olaf Gjørvad har vært ansatt som kontorist ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker fra 1917 og er som saadan at anse som offentlig tjenestemann. I 1922 blev Gjørvad sammen med en annen person valgt som revisor ved

Side:812

«Raufoss Café og Spiseforretning», almindelig kalt «Folkekjøkkenet», som er en sammenslutning av arbeidere og funksjonærer ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker med formaal at skaffe medlemmene god og billig kost. Foreningen har hatt en betydeligstøtte av det offentlige, foruten et kontant tilskudd paa 2400 kroner pr. aar ogsaa fritt hus, lys og brensel. Ifølge de vedtatte lover for foreningen skulde den ledes av et styre bestaaende av 7 medlemmer, hvorav 6 velges av fabrikkens organiserte arbeidere og funksjonærer, og fabrikkens direktør, eller en som direktøren maatte utnevne i sitt sted. Med hensyn til revisjon er det i lovene bestemt, at det skal velges 2 revisorer, helst av og blandt foreningens medlemmer efter styrets innstilling og at revisorerne skal gjennemgaa foreningens regnskaper minst 2 ganger maanedlig efter en av styret fastsatt instruks. Det er uvisst hvorvidt det overhodet er utferdiget nogen saadan instruks, men, er det ialfall sikkert, at nogen saadan aldri er meddelt Gjørvad. Paa generalforsamlingen i januar 1927 blev det besluttet at det kun skulde være én revisor, og at denne skulde være lønnet med kr. 75 pr. aar, idet revisorene inntil da hadde vært ulønnet. Som revisor blev da samtidig valgt eller antatt Olaf Gjørvad.

Høsten 1928 blev det konstatert, at bestyreren ved «Folkekjøkkenet», A. Nærli, hadde gjort sig skyldig i underslag av «Folkekjøkkenets» midler. Det blev i den anledning nedsatt et revisjonsutvalg, som i en under 21 januar 1929 avgitt innberetning kom til det resultat at det underslaatte beløp utgjorde kr. 10.879.23, idet dog utvalget gjorde opmerksom paa, at utvalget ikke hadde faatt kontokurrant fra alle «Folkekjøkkenets» leverandører, saa det kunde hende at underslaget kunde vise sig at, være noget mindre. I innberetningen rettes det en meget sterkt kritikk over den anvendte regnskapsførsel ved «Folkekjøkkenet» og den stedfunne revisjon av regnskapene. Den vesentligste av disse ankepunkter gikk ut paa at det manglet bilag for en mengde utgiftsposter i regnskapet, at det var opført regninger til utgift i regnskapet til meget betydelige beløp, uten at disse var kvittert, at rabatt paa innkjøpte varer var ført til utgift, og at det i regnskapet var ført til inntekt bankinnskudd med høiere beløp enn det paa an gjeldende tid innestod i vedkommende bank. Til tross for alle disse mangler, som utvalget mente at revisjonen maatte ha vært opmerksom paa, hadde regnskapene paategning om at være revidert uten anmerkning.

Paa grunnlag av denne revisjonsutvalgets innberetning blev saavel «Folkekjøkkenets» bestyrer A. Nærli, der ogsaa var kontorist ved fabrikken, som kontorist Gjørvad av ansettelsesraadet ved Raufoss Ammunisjonsfabrikktr meddelt avskjed fra sine stillinger i henhold til bestemmelsen i tjenestemannslovens §22b, da de mentes ved sitt forhold som henholdsvis bestyrer og revisor ved «Folkekjøkkenet» at ha utvist usømmelig adferd utenfor tjenesten og derved vist sig uverdige til sin stilling, eller nedbrutt den aktelse eller tillit som stillingen krever. Begge de to nevnte paaanket denne avgjørelse til Forsvarsdepartementet, som imidlertid i skrivelse av 13 juli 1929 stadfestet den trufne avgjørelse, for Gjørvads vedkommende dog med saadan tilføielse: «Departementet vil dog for kontorist Gjørvads vedkommende ha bemerket at der i de oversendte dokumenter ikke foreligger noget som helst bevis for, at han ved forretningsførerens underslag har beriket sig eller forsøkt paa at skaffe sig nogen urettmessig berikelse paa «Folkekjøkkenet» bekostning.» Avskjeden traadte for begges vedkommende i kraft fra 31 juli 1929. - - -

Side:813

Gjørvad har erkjent at han har utvist uforstand under sitt revisjonsarbeide, men har fremholdt at han ingen kyndighet hadde i regnskapsførsel, at han ikke fikk nogen instruks angaaende sitt arbeide og at han kun ansaa sig forpliktet til at revidere det materiale, som blev forelagt for ham. Han har erkjent at han under sitt revisjonsarbeide har vært slapp og efterlatende, og har i det vesentlige erkjent berettigelsen av de anker som inneholdes i revisjonsutvalgets innberetning av 29 februar 1929. - - - Han har anført at han den hele tid hadde full tillit til bestyreren, at han ikke forstod at han var i underballanse, og at han under enhver omstendighet gikk ut fra, at bestyreren vilde kunne dekke sine forpliktelser. Ved at forholde sig som anført mener saksøkeren at han vel maa erkjenne at ha utvist forsømmelighet eller slurv, men da dette er skjedd utenfor hans arbeide i tjenesten, er det ikke avskjedigelsesgrunn efter tjenestemannslovens §22b. Som usømmelig adferd, hvorved han har vist sig uverdig til sin stilling eller nedbrutt den aktelse eller tillit hans stilling krever, kan det efter saksøkerens mening ikke ansees. - - -

Direktør Ravnsborg har forklart at saksøkerens arbeide som kontorist ved fabrikken hadde bestaatt i førelse av fabrikasjonsordrebok, utstedelse av fabrikasjonsordres, utarbeidelse av salgsrapporter og statistikk og kontrollberegning og lesning av utgaaende fakturaer, og at dette arbeide var meget viktig og ansvarsfullt, især det sistnevnte, da det kunde medføre baade ulempe og tap for fabrikken, hvis de nevnte fakturaer ikke var helt korrekte. - - - Han fant det derfor ikke lenger forsvarlig at la saksøkeren fortsette i sin stilling.

Retten skal bemerke. - - - Bevisførelsen under saken har imidlertid efter rettens mening godtgjort, at innberetningen intet uriktig inneholder, og at dens karakteristikk av saksøkerens forhold ingenlunde er overdrevne, men tvert imot moderat og ialfall i enhver henseende berettiget. Saksøkeren har ogsaa selv erkjent det mest dadelverdige og graverende som er omhandlet i innberetningen, nemlig at han uten bemerkning har godtatt regninger for leverte varer for sitt fulle beløp uaktet han kjente til at disse kun delvis var betalt, og at han ikke gjorde nogen bemerkning ved at det i regnskapet var ført til inntekt som innestaaende i bank kr. 1266.45, mens han kjente til at det kun innestod kr. 16.45 og kan retten ikke anerkjenne som berettiget hvad saksøkeren har anført til sin undskyldning med hensyn til disse forhold. Hvad spesielt det siste forhold - bankinnskuddet - angaar, vil retten bemerke, at den er tilbøielig til at anta, at saksøkerens forklaring om at den daværende formann i «Folkekjøkkenets» styre overfor ham bekreftet, at han hadde samtykket i at bestyreren kunde føre op bankinnskuddet med 1000 kr. mere enn det virkelig innestod, er korrekt, men kan det ikke innsees at den omstendighet at styrets formann kjente til og hadde samtykket i denne feilaktige postering, berettiget saksøkeren som revisor til ikke at gjøre opmerksom paa forholdet. Nettop det heromhandlede forhold maatte efter rettens mening gjøre saksøkeren opmerksom paa - om han ikke var det før - at bestyreren var i underbalanse.

Angaaende den i procedyren meget omtvistede forstaaelse av bestemmelsen i tjenestemannslovens §24, siste ledd skal retten bemerke, at domstolene efter rettens mening maa ha adgang til at underkjenne en beslutning om avskjed efter tjenestemannslovens §22, ikke bare - som i lovens motiver nevnt - naar beslutningen ikke er bygget paa nogen skjønnsmessig

Side:814

bedømmelse fordi det ikke har vært plass for noget skjønn, men ogsaa naar den skjønnsmessige bedømmelse efter en almindelig objektiv betraktning er saa bort i veggene, at den maa ansees for den rene usans og avskjeden som følge derav som den rene vilkaarlighet. Hadde saaledes saksøkeren - for at nevne et under procedyren omhandlet eksempel - vært avskjediget fordi han hadde spyttet paa gaten, vilde retten ansett sig berettiget til at underkjenne beslutningen. Det vil imidlertid fremgaa av rettens bemerkninger foran angaaende det av saksøkeren utviste forhold, at dette har vært av den beskaffenhet, at det ikke med nogen føie kan siges at det her ikke har vært plass for noget skjønn eller at skjønnet har vært helt bort i veggene. Men naar dette er saa, har retten heller ikke adgang til at prøve og eventuelt underkjenne avgjørelsen. Det har fra saksøkerens side under procedyren vært hevdet, at bestemmelsen i tjenestemannslovens §24, siste ledd, ingen anvendelse skulde ha paa det her foreliggende spørsmaal, fordi avgjørelsen av om saksøkeren ved sitt forhold som revisor ved «Folkekjøkkenet» kan sies at ha utvist usømmelig adferd utelukkende er av rettslig art. Dette er imidlertid efter rettens mening ikke riktig, idet avgjørelser av rettslig art meget vel kan være gjenstand for eller avhengig av en skjønnsmessig bedømmelse, og en saadan er domstolene i saker av den heromhandlede art, med den begrensning som følger av det foran anførte, av skaaret fra at prøve som følge av bestemmelsen i tjenestemannslovens §24, siste ledd. - - -