Rt-1931-81

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-01-27
Publisert:	Rt-1931-81
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26/1 s.a.
Parter:	Westye Egeberg & Co. (advokat Corneliussen) mot Jul. Andersen Over (advokat Joachim Busch).
Forfatter:	Næss, Bonnevie, Bugge, Grette, Paulsen, Evensen, Berg
Lovhenvisninger:

I nærværende sak blev av Nedre Romerikes herredsrett den 20 februar 1929 avsagt saadan dom: «Saksøkte Westye Egeberg & Co.s tilsagn like overfor saksøkeren Jul. Andersen Over's skrivelse av 1 desember 1921 om pensjon og fri bolig kjennes bindende for saksøkte for saksøkerens levetid. Saksøkte dømmes til at betale saksøkeren kr. 2920 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 6 september 1928 til betaling skjer, og saksomkostninger kr. 250.»

Dommen er av Westye Egeberg & Co. paaanket til Høiesterett. I ankeerklæringen anføres: «Firmaet finner at retten har tatt feil, naar den gaar ut fra, at Jul. Andersen Over har noget rettskrav paa pensjon og fri bolig. Westye Egeberg & Co. vil hevde, at et helt frivillig og ensidig forpliktende tilsagn om pensjon ikke stifter rett for gavemottageren, at Andersen Over ikke har villet utføre portnerarbeide, som sattes som betingelse for fortsatt pensjon, samt at de økonomiske forutsetninger, hvorunder pensjonstilsagnet blev gitt er forandret.

Den ankende parts paastand gaar ut paa, at Westye Egeberg & Co. frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Jul. Andersen Over paastaar herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger ved Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til den paaankede doms premisser. Som nytt er for Høiesterett fremlagt to erklæringer fra Den norske Creditbank angaaende Westye Egeberg & Co.s økonomiske stilling. I den første erklæring, som er av 1 juli 1929, oplyses bl.a., at det er efter bankens bestemte forlangende den sterke nedskjæring av pensjonene har funnet sted. I den annen erklæring, som er av 24 januar 1930, oplyser banken bl.a., at den haandgivelse som var meddelt et trelastfirma, Henry Johansen, paa Egebergs bruk paa Lillestrøm, i mellemtiden efter den første erklæring er blitt akceptert, og at alle firmaets og de personlige innehaveres interesser paa Lillestrøm dermed helt er bortfalt. Ingen forplikteles overfor de tidligere pensjonister blev ved salget overført paa kjøperen. Ogsaa realisasjonen av firmaets forskjellige andre aktiva har vært fortsatt, og banken anser det overveiende sannsynlig at firmaets avvikling vil vise underskudd.

Angaaende stillingen for de to innehavere av firmaet,

Side:82

godseier Westye P. Egeberg og grosserer Einar W. Egeberg jr., foreligger dessuten erklæringer fra advokatene Kr. Nygaard og Carl Lundh om, at de er insolvente.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn herredsretten. Det er efter oplysningene i saken paa det rene, at den virksomhet som firmaet Westye Egeberg & Co. har drevet, har maattet avvikles - en avvikling som nærmer sig sin avslutning - og at de to innehaveres formuesforhold har undergaatt en slik forandring, at de nu begge betegnes som insolvente, jfr. de erklæringer som er nevnt foran. Under disse omstendigheter finner man at det tilsagn som er gitt om utbetaling av pensjon til Jul. Andersen Over ikke for tiden kan være forpliktende for Westye Egeberg & Co. Naar en bedrift av de dimensjoner som Westye Egeberg & Co.s virksomhet i sin tid hadde, har funnet at burde tilstaa sine fratredende arbeidere pensjon, vil det visstnok ikke være naturlig at betrakte pensjonen som en gave fra arbeidsgiverens side. Naar man allikevel finner at Andersen Over under de forhold som for tiden er tilstede ikke kan gjøre krav paa utbetaling av pensjon, er det fordi en naturlig fortolkning av det foreliggende tilsagn om pensjon antas at maatte lede til dette resultat. Det kan ikke finnes rimelig at det tilsagn som Westye Egeberg & Co. har gitt, skulde være saaledes at forstaa at den pensjonerte arbeider skulde ha krav paa fortsatt utbetaling av pensjonen, naar den situasjon er inntraadt at firmaet og dets innehavere er blitt økonomisk ruinert og hele firmaets virksomhet har maattet nedlegges. Naar en saa inngripende og vesentlig forandring i firmaets og dets innehaveres økonomiske forhold har funnet sted, er de naturlige forutsetninger for pensjonsløftets forbindende kraft ikke lenger til stede, uten at det i saa henseende antas at være ubetinget avgjørende om bevis for egentlig insolvens kan ansees at foreligge.

Paa den annen side finner man ikke at kunne fastslaa at Westye & Egeberg & Co.s plikt til at utbetale pensjonen er endelig falt bort. Forholdene kan forandre sig saaledes, at firmaets eller dets innehaveres økonomiske stilling ikke lenger kan paaberopes som en rimelig grunn til ikke at utbetale pensjonen, og det vilde ikke være stemmende med en naturlig fortolkning av pensjonsløftet at dette i saa fall fremdeles skulde være uforpliktende. Overensstemmende hermed er den domskonklusion at forstaa som er utformet.

Hvad angaar Andersen Overs paastand om, at fri bolig skal stilles til hans raadighet for hans levetid, finner man at dette krav maa staa i samme stilling som kravet om at kjennes berettiget til den til et pengebeløp fastsatte pensjon.

Ved herredsrettens dom er Andersen Over tilkjent et beløp av kr. 2920 som utgjør pensjon for tiden 15 september 1922-21 mai 1927 og 20 august 1927-8 august 1928. Hvad det førstnevnte tidsrum angaar kan kravet om utbetaling av pensjon ikke finnes begrunnet. I denne tid mottok Andersen Over lønn for det arbeide som blev anvist ham, uten at protestere mot at utbetalingen av pensjon blev stanset. Han har da under enhver omstendighet ved sin egen holdning avskaaret sig adgangen til at kreve pensjon for

Side:83

denne tid. Derimot antar man at paastanden om utbetaling av pensjon for den forløpne tid maa bli at ta til følge forsaavidt angaar tiden fra 20 august 1927 til 8 august 1928 (da forliksklagen blev uttatt). I saa henseende finner man det tilstrekkelig at henvise til, at Westye Egeberg & Co., efter hvad der er paa det rene i saken, uten nogen nedsettelse av beløpene har utbetalt pensjon til alle andre arbeidere og funksjonærer like til 1 juli 1928. Man finner under disse omstendigheter ikke at kunne fastslaa, at firmaets stilling paa en tidligere tid enn sommeren 1928 var blitt slik, at plikten til at betale pensjon til Andersen Over kunde betraktes som bortfalt. Efter dette vil Andersen Over bli at tilkjenne et beløp av kr. 505 med renter beregnet paa samme maate som i herredsrettens dom. Forøvrig blir Westye Egeberg & Co. at frifinne forsaavidt den her omhandlede paastand angaar.

Andersen Over har uten at nedlegge særskilt paastand ogsaa gjort gjeldende, at Westye Egeberg & Co. i den forløpne tid uberettiget har gjort bruk av den leilighet som var stillet til hans raadighet. Det er imidlertid oplyst at han selv har valgt at flytte fra leiligheten, og han kan da ikke bygge noget krav paa at firmaet har nyttiggjort sig denne.

Saksomkostninger antas ikke at burde tilkjennes for herredsretten eller Høiesterett.

Dommer Bonnevie, som er enig med flertallet i at Jul. Andersen Over's pensjonskrav for tiden forut for forliksklagen maa begrenses til kr. 505 med renter, og som likeledes er enig med flertallet med hensyn til boligspørsmaalet, er paa samme maate som herredsretten av den mening, at Over maa gis medhold i sin paastand om, at pensjonskravet ansees bindende for Westye Egeberg & Co. for Over's levetid.

Det skal innrømmes at det sett fra Westye Egeberg & Co.s standpunkt kunde vært noksaa naturlig og rimelig om firmaet hadde knyttet den betingelse til tilsagnet, at det bare skulde gjelde saa lenge firmaets økonomi var god. Men det er et langt sprang herfra og til at innfortolke i tilsagnet et slikt vilkaar, all den stund der ikke foreligger noget som tyder paa, at firmaet tenkte paa noget slikt dengang tilsagnet blev gitt. Hvad det her gjelder er at fortolke den foreliggende avtale, - derimot ikke at forbedre den ut fra domstolens syn paa hvordan den kanskje burde ha vært.

Domsslutning:

Jul. Andersen Overs paastand om at det i saken omhandlede tilsagn om pensjon og fri bolig kjennes bindende for Westye Egeberg & Co. for hans levetid tas ikke til følge. Westye Egeberg & Co. betaler til Jul. Andersen Over innen 2 uker fra dommens forkynnelse kr. 505 med 4 av hundre i aartig rente derav fra 6 september 1928 til betaling skjer, men frifinnes forøvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom:

Saksøkeren Jul. Andersen Over hadde i flere aar hatt ansettelse som formann ved saksøkte Westye Egeberg & Co.s sagbruk i Lillestrøm, da

Side:84

han i 1921 fratraadte paa grunn av sykdom. Den 1 desember nevnte aar sendte saksøkte sin daværende bruksbestyrer i Lillestrøm en saalydende skrivelse: «- - - at formann Andersen fra i oktober d.a. skal ha en pensjon av kr. 10 pr. løpende uke samt fri 2 værelsers leilighet i arbeiderboligen. - Forsaavidt De har noget passende arbeide paa tomten for Andersen, kan De gi ham dette. De bedes velvilligst meddele ham denne beslutning».

I henhold til det i denne skrivelse anførte oppebar saksøkeren pensjon hos saksøkte fra I oktober 1921 til 15 september 1922. Han arbeidet samtidig paa saksøktes tomt som almindelig arbeider for daglønn. Han fortsatte hermed til 21 mai 1927, da han ophørte at arbeide i henhold til følgende skrivelse fra saksøkte av 30 april s.a.: «Da vi i disse dager har foretatt større innskrenkninger i vaar funksjonær- og arbeiderstab, beklager vi at maatte meddele Dem» at vi fra 15 mai ikke lenger har bruk for Deres tjeneste. De vil fra samme dato av kunne heve pensjon kr. 10 pr. uke.» Han hadde ikke faatt pensjon siden 15 september 1922. Fra 23 mai 1927 oppebar han igjen pensjon, saaledes som i skrivelsen av 30 april s.a. sagt, med kr. 10 ukentlig inntil 20 august s.a. 2 værelsers leilighet i saksøktes arbeiderbolig har saksøkeren den hele tid hatt uten leieavgift.

Fra 20 august 1927 har saksøkte nektet at yde saksøkeren pensjon. Saksøkeren mener at ha rettskrav paa pensjon med kr. 10 ukentlig og fri bolig. - - -

Retten skal bemerke: Ved skrivelsen av 1 desember 1921 er der gitt saksøkeren et ubetinget tilsagn om pensjon med fri bolig, og det kan ikke skjønnes, at ikke dette tilsagn skulde være bindende for saksøkerens leve tid. Ogsaa saksøktes skrivelse av 30 april 1927 synes basert paa forutsetningen om, at saksøkeren har et berettiget krav paa den ham tilsagte pensjon. Det er ikke oplyst noget om, at saksøkte ikke er sitt bo helt raadig, eller at firmaet ikke er solvent, og saksøktes økonomiske stilling kan da ikke ha nogen betydning for spørsmaalet om saksøkerens krav paa pensjon. At saksøkeren, saafremt han var gjeninntatt i sin formannsstilling, ikke vilde kunne fordre pensjon, maa visstnok antas, men det er paa det rene, at det arbeide, som han siden høsten 1921 har utført, be staar i almindelig tomtearbeide, og at den lønn, som han herfor har oppebaaret - tillagt hans pensjon - ikke beløper sig til saa meget som lønnen for en formann, og da det i skrivelsen av 1 desember 1921 uttrykkelig er forutsatt, at saksøkeren skulde gis anledning til «passende arbeide paa tomten», uansett at han oppebar pensjon, formenes saksøkte ikke berettiget til at undlate at utbetale pensjonen i den tid, saksøkeren har utført saadant arbeide. - - -

Jens Munthe.