Rt-1932-1107

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-11-23
Publisert:	Rt-1932-1107
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46/2 B s.a.
Parter:	Hans Skarstad (advokat Mustad) mot Ivar Enger, Asmund Enger og Petra Enger (advokat Bjørn Sogn).
Forfatter:	Boye, Schjelderup, Broch, Hanssen, Bang, Nygaard, Backer
Lovhenvisninger:

Dommer Boye: Ved dom avsagt av sorenskriveren i Toten 25 mars 1929 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte Hans Skarstad, Slettum, bør for citantene Ivar Engers, Asmund Engers og Petra Engers tiltale i denne sak fri at være. Processens omkostninger opheves».

Ivar Enger, Asmund Enger og Petra Enger har paaanket denne dom til Oslo overrett. Ved overrettens dom av 9 februar 1931 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte Hans Skarstad bør under en daglig løpende mulkt av 5 kroner til Snertingdal kommune for hver dag, han sitter denne dom overhørig, fraflytte eiendommen Skarstad gnr 146, bnr 9 i Snertingdal. Forøvrig. bør han for appellantene Ivar Enger, Asmund Enger og Petra Enger, deres tiltale i saken fri at være. Sakens omkostninger opheves for begge retter».

Hans Skarstad, som er meddelt appellbevilling og bevilling til fri sakførsel, har innbragt overrettens dom for Høiesterett. Den for ham opnevnte sakfører har nedlagt saadan paastand: «1. At appellanten Hans Skarstad frifinnes for de innstevnte Ivar Enger, Asmund Enger og Petra Engers tiltale i denne sak. 2. At de innstevnte tilpliktes at betale til appellanten sakens omkostninger for overretten, deriblandt det for den beskikkede sakfører fastsatte salær. 3. At de innstevnte tilpliktes at betale til det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett, deriblandt salær til den for appellanten beskikkede sakfører».

De innstevnte Ivar Enger, Asmund Enger og Petra Enger har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de underordnede retters dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede overrettens begrunnelse. Det er visstnok flere momenter som tyder paa at det her kan foreligge et husmannsforhold, men naar alt sees i sammenheng forekommer det mig rimeligst at det jordleieforhold som her omhandles ikke gaar inn under husmannslovgivningen. Jeg legger særlig vekt paa at eiendommen Skarstad, som i eldre tid hadde vært husmannsplass under Ekern gaard, senere var blitt nedlagt som saadan og i 1898 var utskilt som selvstendig bruk og særskilt skyldsatt og solgt til en mann som brukte den som selvstendig bruk, og enn videre at den av O. P. Berg var innkjøpt for at benyttes som bolig for en skogvokter, og at det efter de oplysninger som foreligger ikke kan antas at Berg har villet oprette en husmannskontrakt. Det bestyrkes av den i overrettens dom nevnte skrivelse fra Bergs skogbestyrer Thomassen datert november 1925, hvori det anføres at Hans Slettum aldri har vært husmann paa Skarstad, men derimot forpakter, og at en forpaktningskontrakt i sin tid var blitt oprettet.

Side:1108

jeg voterer saaledes for at overrettens dom stadfestes. Innstevntes advokat har forsvarlig utført sitt hverv. Efter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høiesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for saadan

Dom:

Overrettens dom stadfestes, dog saaledes at fristen for fraflytningen settes til april faredag 1933. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat S. Mustad, fastsettes til 400 kroner.

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som underretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltrede.

Naar overretten er gaatt ut fra at kontraktens enkeltbestemmelser maa ha vært som av underretten antatt, men allikevel er kommet til et motsatt resultat, bygger den dette paa at det ikke skulde ha vært den oprinnelige husbond O. P. Bergs hensikt at oprette en husmannsplass, at brukets historie taler herimot samt at det er usedvanlig at oprette en husmannsplass under en ren skogeiendom. Jeg kan ikke skjønne at disse omstendigheter her kan være avgjørende.

Hvad O. P. Bergs formodede hensikt angaar, maa det, saavidt jeg forstaar, bare komme an paa om han ved fastsettelsen av kontraktens innhold kan antas at ha faatt realisert denne sin hensikt. Har det men andre ord lykkes ham at faa oprettet en kontrakt som man alt eftersom hovedvekten legges paa den ene eller den annen side av forholdet maa anse enten som en forpaktningskontrakt eller som en arbeidsavtale om tilsyn med skogen?

Tar man for sig de enkelte kontraktsbetingelser slik de efter vidneførselen og sakens øvrige oplysninger maa antas at ha vært, saa fremgaar det at det har vært avtalt en aarlig leieavgift samt arbeidsplikt bestaaende i at komme naar husbonden forlanger det, samt - til tross for at Skarstad samtidig med at den var blitt selveiendom ogsaa blev særskilt matrikulert - plikt for husbonden til at utrede eiendomsskatt. Samtlige den ankende parts forpliktelser har altsaa vært nettop de som er de karakteristiske for husmannsfeste. Hvad spesielt angaar arbeidsplikten som vel almindeligvis fremfor noget adskiller husmannsfeste fra forpaktning, henviser jeg til de ogsaa av underretten nevnte vidneforklaringer om at den ankende part blev paalagt at fremstille sig til arbeide. Herom og om rettsforholdet i det hele tatt har ogsaa den ankende parts forgjenger paa Skarstad, Hans Olsen Stenberg forklart sig. Før Stenberg flyttet inn paa Skarstad hadde han vært husmann paa plassen Øvreseteren under Ekern. Men da husene her var forfalne saa betydelige reparasjoner var nødvendige, foretrakk O. P. Berg - som nettop hadde kjøpt Ekern skog og et aar efter ogsaa Skarstad - at la ham faa dette siste sted som plass og bopel; dessuten fortsatte Stenberg at bruke jorden paa Øvreseteren. Under de omstendigheter har det efter min mening formodningen mot sig at Stenberg forsaavidt Skarstad angaar skulde ha opgitt

Side:1109

at overføre den til hans tidligere husmannskontrakt paa Øvreseteren knyttede meget vesentlige rett at kunne sitte paa sin plass uten at risikere at bli opsagt; hadde denne husmannskontrakt vært opsigelig, gaar jeg nemlig ut fra at dette var blitt anført fra innstevntes side. Forsaavidt den nevnte formodning angaar henviser jeg til dom i Rt-1889-590; at husmannen i det der omhandlede tilfelle forblev paa samme plass, kan jeg ikke se skulde gjøre nogen forskjell. Om de nærmere vilkaar som blev avtalt dengang Stenberg i 1906 flyttet til Skarstad har han forklart, at mens han tidligere hadde pliktet at utføre 50 dagsverk paa gaarden for en betaling av 80 øre pr. dagsverk «blev det nu avtalt at han skulde utføre arbeide i Ekeren skog naar som helst det blev forlangt av eieren for en betaling av kr. 2.50 pr. dag, hvilket dengang efter vidnets mening ialfall var god betaling. Men saa skulde han ogsaa betale kr. 150 pr. aar for bruken av Skarstad med Øvreseteren, hvilken betaling dog skulde avgjøres ved utførte dagsverk à kr. 2.50». Om den ankende part heter det i Skarstads forklaring: «Efter vidnet kom Hans Skarstad til Skarstad, og har vidnet gaatt ut fra at han har sittet der paa lignende betingelser som vidnet satt der, men har ikke noget spesielt kjennskap hertil. Vidnet har sett at Hans Skarstad har utført det samme arbeide som vidnet pleiet at utføre for eierne av Ekeren skog. Vidnet tilføier at han opfattet sig som en slags skogvokter eller skogtilsynsmann for Ekeren skog. Vidnet tillegger ogsaa at han betraktet sig som husmann under Ekeren, fordi han skulde oparbeide den avgift han efter avtalen skulde betale for bruket, men kan ikke vidnet huske, at han blev kalt husmann eller at det uttrykkelig var avtalt noget om at han skulde være husmann». Man maa - mener jeg - efter dette være berettiget til at slutte at Stenberg om ikke i navnet saa ialfall i gavnet har sittet som husmann paa Skarstad. Og alt taler ogsaa for at den ankende part har fulgt ham som saadan.

Hvad spesielt angaar de rettigheter som den ankende part har hatt, saa fremtreder bruken av denne ganske store plassen, Skarstad med Øvreseteren, hvor det kunde fødes en hest og tre kuer, efter min mening som det vesentlige, det som fra denne side sett karakteriserer forholdet som et jordleieforhold, - i motsetning til saadanne arbeidsleieforhold som det idag nok kan være det mest nærliggende at oprette for en skogeier som ønsker en tilsynsmann i skogen, og hvor fri bolig, kanskje med litt jordvei til, maa anses som et tillegg eller tilbehør til stillingen, idet denne i det vesentlige lønnes med en kontant aarslønn. Og selve det arbeide som den ankende part hadde at utføre kan efter sakens oplysninger absolutt ikke betegnes som noget spesialarbeide i likhet med en forstmanns eller med en møllemesters arbeide for at ta et eksempel fra praksis (Ugeblad for Lovkyndighed VIII side 158). Den ankende parts arbeide var rett og slett det almindelig forefallende skogsarbeide av enhver art, saaledes som det nærmere er angitt i underrettsdom men. Jeg kan forsaavidt ogsaa henvise til de regninger som er fremlagt i saken.

Jeg mener altsaa med underretten at det uansett den

Side:1110

opfatning O. P. Berg og de innstevnte antagelig har hatt og har av forholdet maa antas at være truffet en avtale av saadant innhold at man ikke kan komme forbi husmannslovens preceptoriske bestemmelser om husmannsfeste. I den forbindelse vil jeg citere en rent generalt formet uttalelse fra en høiesterettsdom fra 1867, referert i Ugeblad for Lovkyndighed VII side 116. Førstvoterende, til hvem de øvrige sluttet sig, uttalte her, at «Husmannsloven av 1851 maa være anvendelig paa alle de personer der har leiet hus eller jord av gaardeieren mot arbeidsplikt til denne, og at et forhold av den beskaffenhet ikke lovlig kan etableres uten i overensstemmelse med bemeldte lovs bestemmelser. Det kan da ikke komme an paa hvorvidt det sted eller de hus hvori den faste arbeider etableres, tidligere har vært husmannsplass eller ikke. Det forholder sig dermed visselig, som overretten ogsaa sier, at idet forholdet stiftes paa saadan maate, saa oprettes der ogsaa plass, og §1 i husmannsloven viser ogsaa at den ikke alene sikter til alle nærværende plasser, men ogsaa til plasser oprettet ved stiftelsen av det forhold hvorom paragrafen handler».

Sett i lys av denne uttalelse skjønner jeg da heller ikke at det kan være vel begrunnet naar overretten dernest for sitt resultat paaberoper brukets historie eller nærmere bestemt den omstendighet, at Skarstad i en rekke aar hadde vært nedlagt som husmannsplass og saa i ca. 8 aar en selvstendig eiendom. Selv om ikke Stenberg hadde sittet paa Skarstad som husmann, saa mener jeg at den ankende parts bruk av jordveien med dertil knyttet leieavgift og arbeidsplikt paa tilsigelse i og for sig maa være avgjørende, idet han dermed maa være kommet inn under husmannsloven.

Heller ikke har jeg kunnet finne at den siste av de av overretten nevnte omstendigheter - nemlig at plassen her er knyttet til en ren skogeiendom - skulde betegne noget saa usedvanlig at husmannsfestet in casu ikke skulde antas at ha foreligget. Rent bortsett fra hvad Stenberg har forklart om at han da han flyttet over til Skarstad efter avtalen nettop skulde gaa over til at utføre skogsarbeide - hvad jeg i denne forbindelse anser som det avgjørende - skal jeg foruten til det underretten har referert fra Aubert (om at det i Nordre Gudbrandsdalen og i Glommendalen ikke saa sjelden nedsettes jordbrukende husmenn, hvis arbeidsplikt bestaar i at føre tilsyn med skogen) ogsaa henvise til den i Rt-1882-623 refererte sak i fra et annet skogdistrikt, Romedal. Ogsaa her var jord bortleiet av en skogeier for at faa almindelig arbeide utført i skogen - lalfall for en av de plassmenns vedkommende, som var blitt nedsatt paa vedkommende eiendom, hvor eieren selv intet gaardsbruk hadde.

Da jeg efter konferansen har grunn til at tro at jeg er i mindretall former jeg ikke konklusjon. Hvad den opnevnte sakfører og hans salær angaar er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende herr dommer Schjelderup.

Dommer Hanssen: Likesaa.

Dommer Bang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med

Side:1111

førstvoterende og skal kun tilføie nogen korte bemerkninger. Jeg anser det bevist at den skriftlige kontrakt som blev oprettet mellem O. P. Berg og Hans Skarstad dengang ogsaa av Skarstad blev betraktet som en forpaktningskontrakt. Hvad Skarstads arbeidsplikt angaar gaar jeg ut fra hvad skogbestyrer Thomasen har anført, nemlig at Hans Skarstad skulde utføre de arbeider som blev paalagt ham med hensyn til blinkning og opsyn med driften av skogen mot almindelig daglønn.

Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Backer: Likesaa.

Dommer Schjelderup: I anledning av femtevoterendes uttalelse vil jeg gjerne tilføie, at der saavidt jeg kan se ingensomhelst antydning foreligger om at den ankende part selv skulde ha ansett sig som forpakter. Tvert imot heter det i den av innstevnte fremlagte betenkning fra byrettsdommer Hohle, at den ankende part ved en anledning «uttalte at han ansaa sig som husmann, hvortil Enger bemerket at dette kjente han ikke til, idet han tilla at han heller ikke hadde bruk for nogen husmann».

Av underrettens dom:

Eiendommen Skarstad, gnr 146, bnr 9 i Snertingdal, blev i 1898 utskilt fra Ekeren gaard, gnr 146, bnr 2, og av eieren overdradd en Martin Christoffersen. Eiendommen har siden passert flere hender inntil den i 1906 blev solgt til O. P. Berg, som kort før hadde kjøpt all den skog som tillaa Ekeren gaard. Skarstad blev saa av Berg - antagelig omkring 1909 - bortleiet eller forpaktet til H. Skarstad, som fremdeles sitter paa eiendommen. I 1918 solgte O. P. Bergs dødsbo Ekern skog og Skarstad til Ivar Enger, der senere har optatt Asmund Enger og Petra Enger som medeiere. Ved skrivelse av 19 desember 1924 (angivelig skrivfeil for 1925) opsa eierne Skarstad til fraflytning 14 april 1926. Denne opsigelse har imidlertid Skarstad nektet at efterkomme med den begrunnelse at han sitter som husmann og i henhold til husmannslovens §1 og §4 har rett til at sitte paa livstid. Dengang leieforholdet blev inngaatt, blev det nok forfattet en slags skriftlig kontrakt, men er denne ikke tinglyst og er nu bortkommet Eierne har saa efter forgjeves anstillet forliksmegling ved maanedstinget for Toten den 1 desember 1926 inkaminert nærværende søksmaal mot Skarstad. - - -

Retten skal for det første bemerke, at det formentlig maa være helt sikkert at partene ikke kan forandre et kontraktsforhold, der efter sin art er et husmannsforhold, ved at gi det en annen betegnelse, f.eks. forpaktning eller lignende. Derimot vil selvfølgelig saavel kontrahentenes som utenforstaaendes opfatning og betegnelse av forholdet være et bevismoment der kan tillegges adskillig vekt. Man finner i det foreliggende tilfelle ingen grunn til at tvile paa at bande citantene og O. P. Berg har ment at innstevnte var en slags forpakter. I ligningen er han dels opført som husmann, dels som forpakter, mens man efter det av vidnene oplyste nærmest er tilbøielig til at anta at han av folk i distriktet har vært ansett som husmann. Det avgjørende maa imidlertid være innholdet av innstevntes avtale med O. P. Berg sett paa bakgrunn av de øvrige foreliggende omstendigheter. Man maa anta at det har vært oprettet skriftlig kontrakt i

Side:1112

et eksemplar. Hvorvidt den har vært oprettet i 2 eksemplarer har forøvrig mindre betydning, da den jo ikke er tinglyst og nu er bortkommet.

Retten er kommet til det resultat at «Skarstad» maa bli at opfatte som en husmannsplass. Arealet er oplyst at være paa ca. 15 maal dyrket mark og saaledes ikke stort nok til at være noget gaardsbruk, likesom det av Ole Hansen Indgjærdingen er forklart, at det i gammel tid har vært husmannsplass under Ekern og gaatt under betegnelsen «Husværet». Naar det saaledes antas at det paa grunn av eiendommens størrelse m. m. intet er til hinder for at den kan være en husmannsplass, bør det efter rettens mening ikke ha noget at bety at den i sin tid har vært utskilt fra hovedbruket og har vært særskilt skyldsatt. Skyldsetningen er jo i sig selv ikke avgjørende, men skaper i det høieste kun en præsumption for, at man ikke har med et husmannsforhold at gjøre. Denne præsumption avkreftes imidlertid av stedets historie. En betydelig vekt finner retten ogsaa at maatte tillegge Hans Stenbergs forklaring om at han hadde sittet som husmann paa Øverseteren, men at de daværende eiere av Ekern, O. P. Berg og Glorvigen, innkjøpte «Skarstad» som bolig for vidnet da husene paa Øverseteren var blitt temmelig forfalne. Det kan efter rettens mening ikke være nogen grunn til at paastaa at en husmannsplass efter sitt begrep ikke kan tilligge en ren skogeiendom. I Auberts: Obligasjonsrettens Specielle Del uttales riktignok intet direkte om dette, men paa et par steder finnes uttalelser hvor det uttrykkelig forutsettes at dette kan være tilfellet Det er her tilstrekkelig at citere de første linjer i anm. 26, side 296: «For eksempel i Nordre Gudbrandsdalen, i Glommendalen, hvor det paa de store skoveiendomme (saadanne som ikke til ligger gaarder) ikke saa sjelden nedsettes jordbrukende husmænd, der ialfall ingen anden saadan pligt har end at føre tilsyn med skoven». Citatet er hentet fra forfatterens omtale av arbeidsplikt i husmannsforhold. Det maa videre anses godtgjort, at innstevnte tilhører landbefolkningens arbeidende klasse. At han en enkelt gang har deltatt i en tømmerhandel kan selvsagt ikke ha nogen betydning. Det er ogsaa oplyst at innstevnte deltok i handelen for derved at sikre sig arbeide med hugst og kjøring av tømmeret. Innstevntes arbeide utenom arbeidet paa plassen har bestaatt i blinking, hugst og tilsyn med skogen. Det er ogsaa av citantene fremlagt et par regninger fra innstevnte, hvorav fremgaar at dennes arbeide dessuten har bestaatt i kjøring av torv, ved og tømmer, «arbeide ved Ekern Sag, Glasindsætning paa Raajæshytten», snemaaking, «2 dagers arbeide ved Raajæshytten med fyring og rensning paa sengeklær», «plantning i Ekern og Ringsrud skog» o. 1., men det kan ikke insees at noget av dette arbeide er vesensforskjellig fra det arbeide en almindelig jord- og skogsarbeider sedvanligvis utfører. At han dessuten fungerte som enslags skogstilsynsmann kan ikke stille ham i nogen annen klasse. Det fremgaar jo ogsaa av ovenstaaende citat fra Aubert, at husmenn enkelte steder ansettes nettop for at føre tilsyn med skogen. Citantene har bestridt at innstevnte har hatt arbeidsplikt, som jo forøvrig heller ikke overalt i landet er ansett for at være nødvendig for at et husmannsforhold skal kunne statueres. Imidlertid har citantene ogsaa fremlagt gjenpart av skrivelse fra O. Thomasen av 8 november 1925 til P. A. Grindalen, hvori uttales, at «Slettum skulde betale «kr. 200 pr. aar i avgift, likesom han skulde utføre de arbeider han blev paalagt med hensyn til blinkning og cpsyn med driften og skogen mot almindelig daglønn», og heri er det efter

Side:1113

rettens mening gitt utvetydig uttrykk for, at innstevnte virkelig har hatt arbeidsplikt, hvad forøvrig ogsaa maa anses godtgjort ved Olaus Trætsveens og Johannes Voldens vidneforklaringer i saken. Herimot kan det efter rettens mening ikke tillegges nogen avgjørende betydning, at det ikke har vært truffet avtale om noget bestemt antall dagsverk og om naar arbeidet skulde finne sted og heller ikke at arbeidet ikke blev utført gratis men mot almindelig daglønn. Den optjente lønn blev ogsaa bragt i motregning overfor avgiften for leien av «Skarstad». Alle forhold tatt i betraktning er retten derfor kommet til det resultat, at forholdet maa bedømmes som et husmannsfeste og blir da partenes betegnelse av det uten betydning.

Citanten har blandt annet fremhevet, at leien i opgjørene er kalt «avgift» og ikke «utstand» m. m. Dette er momenter der - som anført - kan vekke præsumption mot husmannsfeste, men som ikke er avgjørende for forholdets rettslige bedømmelse. Husmannslovens preceptoriske regler kommer til anvendelse overalt hvor de faktiske forutsetninger er tilstede, og partene kan ikke engang avtale at et jordleieforhold, der efter sin art er husmannsfeste ikke skal inngaa under husmannslovens bestemmelser.

Det er ikke paa det rene at den skriftlige kontrakt bare blev utferdiget i et eksemplar, men er dog retten mest tilbøielig til at anta at saa er tilfellet. Imidlertid er det paa det rene at den ikke er tinglyst og at den nu er bortkommet, hvorfor innstevnte i henhold til husmannslovens §4, jfr. §1, er berettiget til at sitte paa «Skarstad» paa sin levetid. - - -

J. Lund.

Av overrettens dom:

- - - Førstvoterende finner efter den 84-aarige Ole Hansen Indgjærdingens vidneprov 6 mars 1928 at maatte gaa ut fra at eiendommen «Skarstad» i eldre tid har vært husmannsplass under gnr 146, bnr 2 Ekern i Snertingdal. Vidnet har forklart, at han av flere har hørt, at «Skarstad» fra gammel tid har vært husmannsplass under gaarden Ekern. Saavel eierne av Ekern som andre folk i egnen kalte «Skarstad» for «husværet». Dette ligger imidlertid efter vidnets forklaring meget langt tilbake i tiden. «Skarstad» maa efter vidnets forklaring senere være nedlagt som husmannsplass. Vidnet har nemlig forklart, at da den daværende eier av Ekern, Nils Ekern, visstnok for over 30 aar siden frembød «Skarstad» tilsalgs til vidnet som selvstendig bruk, var der paa eiendommen bare en liten laave og en rest av en peis. Det er paa det rene, at «Skarstad» 12 oktober 1898 blev utskilt fra gaarden «Skarstad» og blev særskilt skyldsatt og gitt bnr 9, og at dette bnr det nevnte aar blev solgt til Martin Kristoffersen som selvstendig bruk. Efter vidnets forklaring er det Martin Kristoffersen, som har bygget den nye vaaningsbygning, som nu staar paa «Skarstad» bnr 9. Det er videre paa det rene, at efterat O. P. Berg i 1905 (1906?) hadde kjøpt all den skog som tillaa Ekern gaard, kjøpte han ogsaa «Skarstad. «Skarstad» blev saaledes ikke kjøpt som tilbehør til nogen gaard. Paa «Skarstad» tok derefter Hans Olsen Stenberg, som hadde vært husmann paa plassen Øverseteren under Ekern gaard, bopel. Plassen Øverseteren blev efter Stenbergs vidneforklaring nedlagt som husmannsplass. Som husmann paa Øverseteren betalte Stenberg efter sin forklaring inen avgift for plassen, men hadde plikt til at utføre 50 dagsverk paa gaarden for en betaling av 80 øre pr. dagsverk. Da

Side:1114

han flyttet til «Skarstad» blev dette forhold forandret. Han skulde nu betale kr. 150 pr. aar for bruken av «Skarstad» med Øverseteren. Denne avgift skulde avgjøres ved utførte dagsverk, idet han pliktet at utføre arbeide i Ekern skog, naar det blev forlangt av eieren mot en betaling av kr. 2.50 pr. dag. Nogen skriftlig kontrakt blev ikke oprettet. Stenberg har forklart, at han opfattet sig som en slags skogvokter eller skogtilsynsmann for Ekern skog. Samtidig har han forklart, at «Skarstad», som utgjorde ca. 15 maal dyrket jord, blev innkjøpt som husmannsplass for ham, og at han ogsaa betraktet sig som husmann under Ekern, fordi han skulde oparbeide den avgift, han skulde betale for «Skarstad», men han husker ikke, at han blev kalt husmann, eller at det uttrykkelig var avtalt, at han skulde være husmann. Stenberg blev paa «Skarstad» i ca. 3 aar. Han maatte flytte paa grunn av sykdom. «Skarstad» blev derefter av Berg bortleiet til innstevnte, antagelig i 1909. Efterat eiendomsretten til Ekern skog var gaatt over til appellanten, har innstevnte fortsatt at bo paa «Skarstad» som før.

Jeg antar, at Stenberg ikke satt paa «Skarstad i egenskap av husmann. Mot husmannsfeste taler den omstendighet at han ingen skriftlig kontrakt hadde, jfr. husmannslovens §1, hvorefter en husmannskontrakt skal oprettes skriftlig i 2 eksemplarer. Videre har det formodningen mot sig, at et særskilt skyldsatt bruk bortfestes som husmannsplass, hvorhos det er usedvanlig, at der bortfestes en husmannsplass under en ren skogeiendom. O. P. Berg har aldri eiet Ekern gaard, men alene Ekern skog. Endelig maa der her tillegges den av Bergs enke fru Richarda Berg avgitte erklæring av 9 desember 1925 vesentlig vekt. Hun anfører i erklæringen, at hennes mann var «meget redd for alt hvad der hette rettigheter i sine skoger, og kjøpte, hvis det lot sig gjøre, alle husmannsplasser med rettigheter. Han kjøpte ogsaa i sin tid Skarstad, selv om det ikke var husmannsplass, fordi det hadde beliggenhet inne i Ekern skog».

Antar man, at «Skarstad» av O. P. Berg ikke blev bortfestet til Stenberg som husmannsplass, har det sannsynligheten sterkt imot sig, at Berg, da «Skarstad» blev bortleiet til innstevnte, skulde ha bortfestet den som saadan. Fru Berg uttaler i sin nevnte erklæring, at hun finner det høist urimelig, at hennes mann skulde ha utlagt «Skarstad» til husmannsplass, og at hun trygt tør uttale, at Hans Slettum (Skarstad) aldri har vært husmann paa «Skarstad». Denne opfatning deles ogsaa av Bergs skogbestyrer, O. Thomasen, som i en erklæring av 8 november 1925 har uttalt, at innstevnte aldri har vært husmann paa «Skarstad», men derimot forpakter. Det heter videre i erklæringen: «En forpaktningskontrakt mellem O. P. Berg og Hans Slettum blev ogsaa i sin tid oprettet, og denne gikk ut paa, at Slettum skulde betale kr. 200 pr. aar i avgift, likesom han skulde utføre de arbeider han blev paalagt med hensyn til blinkning og opsyn med driften og skogen mot almindelig daglønn. Senere blev denne avgift nedsatt til kr. 150 og nok engang til saavidt jeg husker til kr. 100. Det fremgaar ogsaa av de bøker jeg har vedkommende Ekern skog, at jeg delvis har innkrevet forpaktningsavgiften». Med denne erklæring maa sammenholdes Thomasens skrivelse til innstevnte av 11 januar 1926, hvori anføres: «Leieavgiften blev vaaren 1911 nedsatt til 100 kroner for Skarstad og kr. 25 for Øvre-Sæteren. Som bruker av Skarstad og Øvresæteren hadde De ennvidere rett til fri telefon og ved i skogen. Deres forpliktelser - utenom ovennevnte avgift -

Side:1115

var til enhver tid efter bedste evne at utføre de arbeider der blev Dem paalagt av O. P. Berg eller hans skogsbestyrer mot godtgjørelse svarende til den gjengse daglønn paa stedet for lignende arbeider». Videre har P. A. Grindalen i en erklæring av 7 desember 1925 oplyst: «At jeg i alle de aar - 5 - jeg var sammen med Berg og frue m.fl. under deres 8-14 dagers sommerophold ved Svarken aldri fikk det inntrykk at Hans Slettum var husmann paa Skarstad, derimot er jeg aldeles overbevist om, at han - Slettum - var forpakter, hvilket jeg er enn mere overbevist om efterat jeg sammen med overrettssakfører Sverre Krog som eksekutor testamenti var med og avviklet Bergs bo, og hadde jeg derunder særlig med driften av eiendommen at gjøre og var det derunder aldri antydning om nogetsomhelst husmannsforhold. Saavidt erindres forefantes en løselig nedskrevet forpaktningskontrakt hvorefter skulde svares en aarlig avgift som enten blev likvidert i utført arbeide ved Bergs eiendommer deroppe eller med kontanter. At hr. Hans Slettum skulde ha vært avdøde O. P. Bergs eller senere hans dødsbos husmann er for mig aldeles nytt og utrolig».

De vidner, som er avhørt i saken, har intet kjennskap til, paa hvilke vilkaar innstevnte har leiet «Skasrtad». Ole Hansen Indgjærdingen (3 kv.) uttaler saaledes, at han ikke vet hvordan forholdet med hensyn til «Skarstad» har vært i Bergs og appellantens eiertid. Stenberg (4. kv.) sier, at han har gaatt ut fra, at innstevnte har sittet paa «Skarstad» paa lignende betingelser som han selv, men at han intet spesielt kjennskap har til det. Han har sett, at innstevnte har utført det samme arbeide som han pleiet at utføre for eierne av Ekern skog. Olaus Olsen Trætsveen (1. kv.) har ikke noget kjennskap til i hvilken egenskap innstevnte har sittet paa sitt bruk. Den omstendighet at innstevnte gikk til arbeide paa Ekern, naar han blev kalt til det, bevirket efter vidnets mening, at det «næsten kunde se ut som om han var husmann». Johannes Kristiansen Volden (2. kv.) har forklart sig om innstevntes arbeide for eierne av Ekern skog og har faatt det inntrykk, at innstevnte har staatt i samme stilling som andre husmenn, men har intet kjennskap til, hvordan akkorden var mellem innstevnte og eierne av Ekern skog.

I ligningsvesenets protokoller er innstevnte i aarene nærmest efter hans overtagelse av «Skarstad» dels kalt gaardbruker, dels forpakter. Først i skatteligningen for 192-21 og for de følgende aar til og med 1923-24 er han opført som husmann, i ligningen for 1924-25 og 1925-26 atter som forpakter og endelig i ligningen for 1926-27 - i dette aar var han selv medlem av ligningsnevnden - igjen som husmann. Man kan efter det anførte ikke konstatere, at der i bygden har raadet en fast og sikker opfatning av, at innstevnte var husmann.

Innstevnte har bestemt hevdet, at den mellem Berg og ham oprettede kontrakt bare blev oprettet i 1 eksemplar, som Berg beholdt. Han erindrer ikke, hvad kontrakten blev kalt, og om den inneholdt nogen bestemmelse om festets varighet. Det har visstnok formodningen mot sig, at partene og særlig Berg skulde ha oprettet en husmannskontrakt i bare 1 eksemplar. Med hensyn til innholdet av innstevntes maa det være paa det rene, at han har hatt arbeidsplikt, hvad der er det sedvanlige for innmarkshusmenn, og forsaavidt er der intet til hinder for at opfatte forholdet som husmannsfeste. At der ikke har vært avtalt et bestemt antall arbeidsdager pr. aar,

Side:1116

er visstnok ikke avgjørende. Innstevntes arbeide har ikke bestaatt utelukkende i tilsyn med skogen; han har ogsaa utført kjøring og forskjellig annet arbeide, som det visstnok ikke er usedvanlig, at husmenn utfører. Der kan neppe legges avgjørende vekt paa, at innstevntes leie i opgjørene er kalt «avgift» og ikke «utstand». «Skarstad» er ikke større enn at den vil kunne gaa inn under betegnelsen «plass». Innstevnte antas endelig at tilhøre landbefolkningens arbeidende klasse. Er der saaledes i kontraktens innhold eller i innstevntes sociale stilling intet, som i og for sig utelukker husmannsfeste, er der heller intet til hinder for at opfatte forholdet som forpaktning. Det avgjørende for at innstevnte har vært forpakter, er efter min mening, at dette utvilsomt var O. P. Bergs hensikt, videre brukets historie og det usedvanlige forhold at oprette en husmannsplass under en ren skogeiendom. Innstevnte har tross provokasjon ikke anført noget eksempel paa, at der i Snertingdal eller tilgrensende bygder er tillagt rene skogeiendommer husmannsplasser. - - -

F. Jebe. W. G. Winsnes. Enevold Borch.