Rt-1932-1116

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-11-23
Publisert:	Rt-1932-1116
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98/2 s.a.
Parter:	Leif Andreas Olsen og Norske Merkantile Forsikringsaktieælskap (advokat Birger Eriksrud) mot enkefru Randi Høgmoen (advokat Henning Bjørnvik).
Forfatter:	Bonnevie, Paulsen, Dahl, Larssen, Borch, høiesterettsjustitiarius Scheel, Berg
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926) §11, §32, Alkoholloven (1927)

Dommer Bonnevie: Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 26 februar 1931 dom i denne sak med saadan domsslutning: «De saksøkte Leif Andreas Olsen og Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse en for begge og begge for en at betale til saksøkeren Randi Høgmæn 8000 kroner, og i saksomkostninger 350 kroner».

Ved ankeerklæring av 26 mai samme aar har Leif Andreas Olsen og Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap paaanket denne dom til Høiesterett. Som ankegrunner gjøres gjeldende at herredsretten «har tatt feil ved vurderingen av det forhold som Leif Olsen og Ole Høgmoen utviste før automobilturen paabegyntes og under denne, idet en riktig vurdering av disse to personers forhold skulde føre til at Leif Olsen ikke blev erstatningspliktig like overfor Ole Høgmoens efterlatte». Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap gjør videre særskilt gjeldende, at selskapet ikke er erstatningspliktig, selv om Leif Olsen er erstatningspliktig, «da selskapet ikke har overtatt nogen garanti i et tilfelle som det foreliggende, idet selskapet alene hefter i de tilfelle som omhandles i billoven».

Side:1117

De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «At herredsrettens dom av 26 februar 1931 underkjennes. At de ankende parter frifinnes og hos motparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett».

Randi Høgmoen har erklært motanke mot dommen «forsaavidt den reduserte erstatningen fra kr. 10.000 som paastaatt til kr. 8000 med den begrunnelse, at den omkomne Ole Høgmoen i nogen grad selv medvirket til skaden ved egen uaktsomhet. Den motankende part bestrider at saadan uaktsomhet er utvist og bevist».

Den motankende Randi Høgmoen har for Høiesterett nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At Leif Andreas Olsen og Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap en for begge og begge for en dømmes til at betale Randi Høgmoen kr. 10.000 med renter fra paaklagen til betaling skjer og saksomkostninger for herredsretten. Subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes med tillegg av renter fra paaklagen til betaling skjer. I ethvert fall: At den for Randi Høgmoen befalte sakfører for Høiesterett tilkjennes salær av statskassen, og at de ankende parter en for begge og begge for en dømmes til at erstatte statskassen dens omkostninger som om saken ikke hadde vært beneficert».

Med hensyn til saksforholdet henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Der er til bruk for høiesterettssaken foretatt en bevisoptagelse i Eiker, Modum og Sigdals sorenskriveri den 4 september 1931, hvorunder Leif Andreas Olsen og Randi Høgmoen har avgitt forklaring som parter, og hvor forøvrig en del vidner er avhørt, deriblandt som bilsakkyndig ingeniør Alf Horne. Jeg refererer av dennes forklaring under bevisoptagelsen:

«Han konstaterte at bilsporene, før bilen hadde gaatt i venstre grøft, hadde svinget mer og mer over til venstre side av veibanen. Bilen hadde gaatt i grøften ca. 25 meter. Det var glatt paa gresskanten ved grøften, idet det var rimet. Ved en eller annen motstand som forhjulene hadde møtt, hadde de tatt fatt med den følge at bilen hadde skaaret over veien og ut i høire grøft. Der hadde den veltet, først over paa siden og siden helt over ute i veien. Der laa den med hjulene i været. Det var den sakkyndiges opfatning at bilen hadde hatt saa stor fart som det overhodet var mulig at faa drevet den op i, antagelig 50 à 60 km. Ved den nevnte omstendighet, at sporene mer og mer gikk over mot venstre før bilen havnet i venstre grøft, tenkte den sakkyndige sig den forklaring som den mest sannsynlige, at chaufføren hadde sovnet uten selv at vite det. Derved kunde ogsaa hans forfjamselse da han saa igjen vaaknet forklares. Ulykken kunde ha vært avverget derved at chaufføren hadde traadt inn clutchen saa snart han merket at bilen satte farten op, forutsatt at han selv ikke var skyld i fartøkningen. Det var grovt uforsiktig av ham at forsøke at presse bilen op igjen av venstre grøft. Han skulde ha stoppet og forsøkt at faa rygget bilen op igjen i de samme spor. I den forbindelse bemerker den sakkyndige at den omstendighet at der satt tre personer foran i bilen burde opfordret chaufføren til at utvise enn større forsiktighet enn ellers. Han hadde hatt god tid

Side:1118

til at faa traadt inn clutchen. Den sakkyndige regner en fart av 35 km. over broen for at være for stor. Han anser det saa selvsagt at det er forbundet med fare at forsøke at presse en bil op av grøften paa saadan maate som gjort i dette tilfelle, at han for sitt vedkommende ikke engang spør om en slik ting naar der avlegges prøve for certifikatet for ham».

Jeg er enig med herredsretten i at aarsaken til dødsulykken var uforsvarlig kjøring fra Leif Olsens side, og jeg kan forsaavidt i det vesentlige henholde mig til hvad herredsretten har anført. Videre er jeg enig med herredsretten i at Høgmoen ikke forsettlig har medvirket til skaden, hvilket iøvrig heller ikke er paastaatt. Jeg kan ogsaa i det vesentlige tiltrede herredsrettens opfatning og begrunnelse for at Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap her maa være ansvarlig i henhold til den i saken omhandlede garantierklæring.

Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt Ole Høgmoen selv ved egen uaktsomhet har medvirket til skaden bemerkes, at jeg i motsetning til herredsretten ikke kan finne det godtgjort at Ole Høgmoen under kjøringen har sittet urolig eller forstyrret chaufføren paa en maate som kan betegnes som uaktsom, og jeg finner spesielt ikke noget bevis ført for eller i det hele tatt at kunne gaa ut fra at Ole Høgmoen har traadt paa gasspedalen og derved foraarsaket at farten plutselig blev satt op. Imidlertid mener ogsaa jeg at Ole Høgmoen maa sies i nogen grad selv at ha medvirket til skaden. Jeg mener nemlig at det var uaktsomt av Ole Høgmoen at innlate sig paa denne kjøring under de foreliggende omstendigheter, hvor han umiddelbart forut hadde sittet og drukket kaffedoktor sammen med chaufføren, saaledes at han altsaa maatte vite at chaufføren høist sannsynlig var under paavirkning av alkohol. Jeg kan forsaavidt ikke helt være enig med herredsretten i dens bemerkning om «at Leif Olsen efter de oplysninger som foreligger ikke var saa paavirket av alkohol, at Høgmoen av den grunn ikke burde ha innlatt sig paa at kjøre med ham». Jeg mener under hensyntagen til dette forhold og til hvad der iøvrig foreligger av oplysninger om Ole Høgmoens og hans efterlattes økonomiske stilling, herunder ogsaa til at Ole Høgmoen var livsforsikret, og at forsikringssummen kr. 1.500 er utbetalt til enken, at jeg bør bli staaende ved at stemme for den samme erstatningssum kr. 8000 som herredsrettens dom gaar ut paa.

Jeg finner at de ankende parter bør betale saksomkostninger for Høiesterett til det offentlige.

Med hensyn til paastanden om processrenter skal jeg bemerke, at denne er ny for Høiesterett. Processrenter er visstnok nevnt i forliksklagen, men ved den for herredsretten formulerte paastand blev kravet om processrenter uteglemt. De ankende parter har her for retten protestert mot at kravet om processrenter nu reises, og mot denne protest finner jeg at det ikke er anledning til at tilkjenne processrenter.

Den opnevnte sakfører advokat Henning Bjørnvik har forsvarlig utført sitt hverv.

Jeg stemmer for saadan

Side:1119

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Leif Andreas Olsen og Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap en for begge og begge for en til det offentlige 600 kroner. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Henning Bjørnvik fastsettes til 600 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Paulsen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Dahl: Likesaa. Jeg finner dog for min del at burde ta den reservasjon at jeg i likhet med herredsretten ikke har kunnet finne det godtgjort, at Leif Olsen ved anledningen var saa paavirket av alkohol, at det kan tilregnes Ole Høgmoen som en uaktsomhet at han innlot sig paa at la sig kjøre i automobil av Leif Olsen. Naar jeg allikevel finner at kunne bli staaende ved herredsrettens ansettelse av erstatningen, er det derfor alene under hensyn til den av førstvoterende omhandlede, til avdødes enke utbetalte livsforsikringssum.

Dommer Larssen: Som herr dommer Dahl.

Konst. dommer Borch: Likesaa.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Ole Høgmoen opholdt sig om eftermiddagen og aftenen den 31 oktober 1929 hos baker William Brekke paa Aamot i Modum. Tilstede der kom videre foruten Brekke saksøkte Leif Andreas Olsen og Gunnar Gulbrandsen. Disse fire drakk om aftenen hver en «kaffedoktor» - en kopp kaffe blandet med sprit inneholdende 60 pct. alkohol -, muligens ubetydelig mer. Efterpaa bad Høgmoen, som bodde paa Solumsmoen i Sigdal, Brekke om at kjøre sig hjem i sin Chevrolet-bil, F. 10176, som var en kombinert person- og lastebil. Brekke, som selv var optatt, sa til Leif Andreas Olsen at han kunde faa laane bilen, hvis han vilde kjøre Høgmoen hjem; og Olsen erklærte sig da villig til det Med paa turen opover, hvor Leif Olsen hele tiden kjørte, blev dessuten Leifs bror Sverre, som satt paa Høgmoens fang ved siden av chaufføren. Et par hundre meter ovenfor Grønlund bro, begynte den paa en strekning av ca. 50 meter litt efter litt at svinge utover mot venstre veikant. Derefter gikk den utfor veikanten og ned i grøften, som der var ca. 1 fot dyp. I sterk fart, henimot 50 km. pr. time, fortsatte bilen i grøften omtrent 25 meter fremover, skar saa op paa veikanten igjen, tversover veien og ned i grøften paa høire side. Derefter veltet den helt rundt og blev liggende med alle fire hjul i været. Høgmoen, som var kommet under bilen, var død da han blev trukket frem. Der blev anstillet utenrettslig og rettslig efterforskning i saken; og den 27 desember 1929 blev Leif Andreas Olsen av politimesteren i Ringerike forelagt en bot paa 50 kroner, subsidiært 12 dagers fengsel, for ved anledningen at ha kjørt motorvogn, skjønt han var paavirket av alkohol. Olsen vedtok dette forelegg og betalte boten.

Saksøkeren Randi Høgmoen har i det vesentlige gjort gjeldende at

Side:1120

saksøkte Leif Olsen ved den foran nevnte anledning utviste grov uaktsomhet, og at han derfor er ansvarlig for den økonomiske skade saksøkeren har lidt ved at miste sin forsørger. Det var saaledes, hevder saksøkeren, uaktsomt av Olsen at innlate sig paa at kjøre bil efterat han hadde drukket «kaffedoktor» hos Brekke. Videre kjørte han ogsaa før bilen kom ned i venstre grøft med for stor fart, idet han allerede ved Grønlund bro plutselig satte farten op i 35 a 36 km. pr. time, og endelig opførte han sig helt ukorrekt derved at han, efterat bilen var kommet ned i grøften istedetfor at stoppe satte farten ytterligere op. Paa den annen side kan efter saksøkerens mening intet bebreides Høgmoen, og i ethvert fall har saksøkte bevisbyrden for at uaktsomhet blev lagt for dagen ogsaa fra hans (Høgmoens) side.

Saksøkte nr. 2,. Norske Merkantile Forsikringsaktieselskap, er efter saksøkerens mening ansvarlig av den grunn at selskapet den 2 september 1929 utferdiget en garantierklæring for bilen, hvorefter selskapet stillet sig som selvskyldnerkausjonist begrenset til et beløp av kr. 100.000 for hver skadet person, for mulig erstatningsansvar som bruken av motorvogn med kjennemerket F 10176 kan føre med sig».

De saksøkte har paa sin side herimot anført at selv om Leif Olsen utviste uaktsomhet ved at nyte alkohol før han innlot sig paa at kjøre bil, var det langt mer uaktsomt av Høgmoen, som i forhold til ham var en eldre, erfaren mann, at gi sig til at drikke sammen med ham før bilturen og videre at innlate sig paa at kjøre sammen med ham. I denne forbindelse har de saksøkte paapekt at Høgmoen var paagaaende og rent psykisk fremtvang kjøreturen, som han ikke skulde betale noget for. At farten blev saa sterk og at bilen som følge derav havnet i grøften skyldtes efter de saksøktes mening at Høgmoen, som hadde Sverre Olsen paa fanget, ved at røre paa benene kom bort i Leif Olsens ben som var trykket mot gasspedalen, med den følge at pedalen blev traadt lenger inn. Og om Leif Olsen efterat bilen hadde skaaret ned i grøften blev forfjamset og ikke stoppet, kan han ikke lastes for det, hensett til hvordan situasjonen i handlingsøieblikket laa an; og det kan ikke nu gaa ut over Olsen at han ikke evnet at bøte paa Høgmoens store feil. Overhodet maa efter de saksøktes opfatning Høgmoens hele optreden ved anledningen i forbindelse med den omstendighet at han var paavirket av alkohol lede til frifinnelse for dem.

Spesielt for saksøkte nr. 2 forsikringsselskapets vedkommende er gjort gjeldende, at da Høgmoen blev befordret gratis av Olsen, kommer erstatningsbestemmelse i lov nr. 2 av 20 februar 1926 ikke til anvendelse. Men da er selskapet ikke erstatningspliktig av den grunn at dets ansvar ifølge garantierklæringen bare omfatter erstatningskrav som uttrykkelig er hjemlet i billoven, men ikke krav som bygges paa rettssystemets almindelige erstatningsregler. Videre har selskapet fremholdt at erklæringen bare er avgitt til fordel for bilens eier William Brekke, og at den ikke kan paaberopes naar nogen annen enn han er skadevolderen, spesielt naar denne ikke engang var ansatt i eierens tjeneste.

Retten skal bemerke: Efter de foreliggende oplysninger maa det anses bevist at aarsaken til dødsulykken var uforsvarlig kjøring fra saksøkte Leif Andreas Olsens side. Det er som nevnt paa det rene at bilen, før den havnet i grøften paa venstre side av veibanen, paa en strekning av ca. 50 meter litt efter litt avanserte utover mot denne grøft. Selv om dette

Side:1121

forhold skyldtes at passagerene i bilen satt urolig, kan dette ikke frita Olsen for ansvar, idet han hvad nu enn aarsaken var til at bilen gikk mot grøften, paa disse 50 meter efter rettens mening hadde all opfordring og god anledning til at slaa av farten, som var for stor. Videre var det uforsvarlig av ham, efterat bilen var kommet ned i grøften, at forsøke paa at faa den op derfra ved at presse farten yderligere op. Hensett til disse omstendigheter og til at Høgmoen efter rettens skjønn ikke forsettlig medvirket til skaden, vil saksøkerens paastand om at tilkjennes skadeserstatning hos Leif Olsen bli tatt tilfølge i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §21 I, idet det er paa det rene at avdøde Ole Høgmoen var saksøkeren Randi Høgmoens forsørger.

Retten finner videre at maatte ta saksøkerens paastand om erstatning tilfølge overfor saksøkte nr. 2, forsikringsselskapet. Man kan nemlig ikke gi selskapet medhold i at garantierklæringen av 2 september 1929 er slik at forstaa at den bare omfatter det ansvar som bilens eier William Brekke maatte paadra sig. En saadan innskrenkende fortolkning har efter rettens opfatning ingen hjemmel i erklæringens ordlyd, idet det i denne heter at garantien omfatter «mulig erstatningsansvar som bruken av motorvognen kan føre med sig». Garantierklæringen maa derfor antas at gjelde ogsaa i et tilfelle som nærværende, hvor bilen av eieren var utlaant til skadevolderen, uten hensyn til at denne ikke var fast ansatt i eierens tjeneste og uansett at automobillovens erstatningsregler ikke kommer bl anvendelse fordi personbefordnngen var gratuit. At den fortolkning av garantierklæringen som retten her hevder er den riktige, støttes saavidt skjønnes ogsaa derav at erklæringen er avgitt i henhold til bestemmelsen i §11 i automobilloven og godkjent av politiet Lovteksten i §11 I sammenholdt med §32 maa nemlig antas ogsaa at omhandle erstatningsansvar som opstaar ved forhold som i nærværende sak.

Tilbake staar da spørsmaalet om hvilken erstatning kan ansees billig - straffelovens ikrafttredelseslovs §21. Ved bedømmelsen av dette spørsmaal skal tas hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig. Retten er blitt staaende ved at fastsette erstatningen til 8000 kroner. Ved vurderingen av tapet er for det første tatt hensyn til at forulykkede Ole Høgmoen efter rettens mening i nogen grad selv ved uaktsomhet medvirket til skaden derved at han med Sverre Olsen paa fanget, før bilen kjørte i grøften ikke satt rolig og derved forstyrret chaufføren. Man kan derimot ikke gi de saksøkte medhold i den betraktning at Høgmoen la uaktsomhet for dagen ved at gi sig til med at drikke med Leif Olsen hos baker Brekke, idet det maa anses paa det rene at spørsmaalet om at kjøre Høgmoen hjem først kom paa tale senere. Videre bemerkes at Leif Olsen efter de oplysninger som foreligger ikke var saa paavirket av alkohol at Høgmoen av den grunn ikke burde ha innlatt sig paa at kjøre med ham. Ellers er ved erstatningens fastsettelse bygget paa følgende omstendigheter: Ole Høgmoen var, da dødsulykken inntraff, 48 aar gammel, frisk og arbeidsfør. Som skomaker, og ved forskjellige biinntekter tjente han hvert aar tilstrekkelig til at underholde sig selv, sin hustru, som nu er 42 aar gammel, og 3 barn i alderen 18-13 aar. Ifølge opgave fra Sigdals ligningsnevnd var han i inntektsaarene 1926-1928 lignet efter en bruttoinntekt av ca. 1250 kr. aarlig. Nogen formue hadde han ikke. - - -

Christian Knudsen.