Rt-1932-1122
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-11-29 |
| Publisert: | Rt-1932-1122 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 107/2 s.a. |
| Parter: | Nordisk Bankinstitut A/S i likv. (advokat Otto Wiershohn) mot advokat Chr, Blom (advokat Winsnes). |
| Forfatter: | Bang, Rivertz, Hanssen, Broch, Bade, Alten, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) |
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Oslo byretts dom av 3 desember 1930 med saadan domsslutning: «Advokat Chr. Blom frifinnes for det av Nordisk Bankinstitut A/S i likvidasjon fremsatte krav. I saksomkostninger betaler Nordisk Bankinstitut A/S i likvidasjon til advokat Chr. Blom kr. 600».
Nordisk Bankinstitut A/S i likvidasjon har paaanket dommen til Høiesterett. Det anføres i ankeerklæringen, at byretten har tatt feil med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Dommen paaankes i sin helhet under opregning av en rekke punkter, hvori byretten efter den ankende parts mening er kommen til uriktige resultater.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. At den under 3 desember 1930 avsagte byrettsdom opheves. 2. At advokat Chr. Blom tilpliktes at betale Nordisk Bankinstitut A/S kr. 16.647,51 med 5 pct. rente herav fra 16 juni 1927 til betaling skjer. 3. At advokat Chr. Blom tilpliktes at betale Nordisk Bankinstitut A/S sakens omkostninger ved byrett og Høiesterett».
Advokat Chr. Blom har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent fullt tilstrekkelige omkostninger for Høiesterett. Efter prinsippet i straffelovens ikrafttredelseslovs §25 har advokat Blom i sitt tilsvar gjort gjeldende, at han ialfall bare plikter en meget redusert erstatning.
Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, som dog ikke finnes at kunne tillegges betydning for sakens avgjørelse.
Høiesterett kommer til samme resultat som byretten. Avgjørende maa være at efter den brevveksling som blev ført om deponeringen, maa partene antas at ha vært enige om, at den omregning til kroner som da blev foretatt skulde være endelig.
Byrettens dom vil saaledes være at stadfeste. Sakens omkostninger for Høiesterett finnes den ankende part at maatte tilsvare.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Nordisk Bankinstitut A/S i likvidasjon til advokat Chr, Blom kr, 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.
Av byrettens dom:
Saken gjelder krav paa delvis refusjon av et hos advokat Blom av saksøkeren i september 1924 deponert sparebankinnskudd.
Ved dom av Oslo handelsrett datert 11 juli 1922 blev saaledes kjent
Side:1123
for retts «De innstevnte Bernh. G. Lund og Nordisk Bankinstitut A/S bør en for begge og begge for en til citantskapet N. F. Johansen A/S betale 4.000 dollars enten i denne, myntsort eller i norske penger efter kurs paa betalingsdagen med 5 pct. aarlig rente derav fra 27 januar 1921, til betaling skjer, alt mot utlevering av dokumenter paa 100 stk. lysmagneter fra K. W. Ignition Co., Cleveland, Ohio, cif. Bergen, Kristiania, Gøteborg eller Malmø efter Lunds valg, men bør iøvrig for citantskapets tiltale fri at være. Sakens omkostninger opheves».
Bernhard G. Lund var den egentlige debitor med Nordisk Bankinstitut A/S som selvskyldnergarantist.
Saken gikk videre til Høiesterett, som den 2 april 1924 avsa saadan dom: «Handelsrettens dom bør ved makt at stande. I processomkostninger for Høiesterett betaler Bernh. G. Lund og Nordisk Bankinstitut A/S en for begge og begge for en til N. F. Johansen A/S 600 kroner».
Efter endel forhandlinger mellem partene om betaling av beløpet i mindelighet begjærte N. F. Johansen A/S ved advokat Chr. Blom avholdt eksekusjon hos Nordisk Bankinstitut A/S for en beregningssum efter daværende dollarskurs 7,30 i norske kroner, ialt ca. 34.000 kroner. Heri skulde dog fratrekkes kr. 19.409,97, som allerede var stillet til sikkerhet ved deponering hos advokat Blom av en sparebankbok lydende paa dette beløp. Nordisk Bankinstitut A/S protesterte mot eksekusjonen under paaberopelse av, at rekvirenten ikke kunde prestere dokumenter overensstemmende med domskonklusjonen, men fikk ikke medhold, idet byfogden i Oslo ved kjennelse 9 september 1924 eraktet, at forretningen skulde fremmes. Da Nordisk Bankinstitut A/S nødig vilde la sig overgaa en eksekusjon, deponerte banken hos advokat Blom for restbeløpet en kontrabok med Creditbanken paalydende kr. 14.456,98, hvorefter banken og Lund i forening paaanket kjennelsen om eksekusjonens fremme. Denne blev imidlertid stadfestet 11 juli 1925 av Oslo byrett og appellantene ilagt 250 kroner i saksomkostninger. Byrettsdommen paaankedes til Høiesterett, hvor nu bare Lund møtte. Ved Høiesteretts dom av 14 juni 1927 blev byrettsdommen stadfestet og Lund ilagt ytterligere 400 kroner i saksomkostninger.
Den 16 juni 1927 disponerte Blom de deponerte beløp, som med paaløpne renter utgjorde ialt kr. 37.134,14. Beløpet blev - med fradrag av advokatens tilkommende - utbetalt til N. F. Johansen A/S. Samtidig stillet advokat Blom de i saken omhandlede dokumenter til motpartens disposisjon.
Nordisk Bankinstitut A/S i likvidasjon har derefter - paa foranledning av hoveddebitor Lund - anlagt nærværende sak mot advokat Blom, idet herunder er gjort gjeldende, at de i sin tid innbetalte beløp bare var deponert til sikkerhet for domsbeløpet, og at opgjør først skulde skje, naar spørsmaalet om eksekusjonens lovlighet var endelig avgjort. Følgen herav vil atter være, at det oprinnelige beregningsbeløp vil bli redusert i forhold til dollarens synkning - fra ca. kr. 7,30 i september 1924 til kr. 3,87 den 16 juni 1927.- - -
Advokat Blom har prinsipalt gjort gjeldende den innsigelse, at han kun har optraadt som processfullmektig for N. F. Johansen A/S, og at saksøkeren faar holde sig til domhaveren, som har oppebaaret det angivelig formeget beregnede beløp. Subsidiært har advokat Blom blandt annet anført, at han ikke paa noget punkt har gaatt utenfor det kontraktsforhold, som etablertes ved deponeringen. Han har for sitt vedkommende ikke ansett
Side:1124
deponeringen som nogen foreløbig sikkerhetsstillelse, og det har ikke væert hans mening at gaa med paa nogen forrykning av den dag, som skulde betraktes som betalingsdagen. Efter hans opfatning fant det endelige opgjør sted ved deponeringen efter byfogdens kjennelse av 9 september 1924, men hans mandants disposisjonsrett over opgjørsbeløpet blev samtidig suspendert, inntil spørsmaalet om kontraktsmessigheten av hans motydelse (leveringen av dokumentene) kunde bli endelig fastslaatt. I konsekvens herav skulde hans mandant ikke lide noget tap, om dollarkursen gikk ned, men paa den annen side selvsagt heller ikke ha noget ytterligere krav, om dollarkursen hadde gaatt op. Saksøkte har derfor paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Retten skal bemerke: Advokat Bloms prinsipale innsigelse - gaaende ut paa at der ikke ved deponeringen blev etablert noget særskilt kontraktsforhold mellem ham og saksøkeren - kan ikke finnes at være berettiget. Det maa anses for helt utvilsomt, at banken ikke vilde ha deponert beløpene hos domhaveren, og at deponeringen hos advokat Blom skjedde i tillit til, at Blom ikke vilde disponere beløpene, før en disponering var berettiget. Et brudd paa denne aapenbare forutsetning vilde i tilfelle Blom maatte svare personlig for. Retten er imidlertid kommet til det resultat, at det fra saksøkerens side ikke med nogen grunn kan overføres advokat Blom, at han har handlet rettsstridig. Blom har efter rettens skjønn kun handlet overensstemmende med, hvad der allerede ved deponeringen maatte sies at foreligge som kontraktsforutsetninger. Man maa for det første ha øie for, at ordningen ikke kunde antas at medføre nogen egentlige fordeler for Bloms mandant. Det var - efter det oplyste - ingen grunn til at anta, at en eksekusjon hos Nordisk Bankinstitut A/S ikke vilde ha gitt full dekning. Deponeringen var derimot i høi grad i bankens interesse, idet en eksekusjon hos denne vilde kunne influere paa bankens tillit utad. Det maa efter dette ha vært innlysende for banken, at Blom ved at ta et depositum ikke har villet opgi for sin mandant nogen av de fordeler, som denne allerede hadde paa haanden, og at det følgelig ikke var meningen, at N. F. Johansen A/S skulde bli ugunstigere stillet, enn om eksekusjonen var blitt fremmet. Ifall dette siste var skjedd, vilde eksekusjonsdagen blitt ansett som «betalingsdag», og utlegg vilde blitt tatt efter en beregningssum i norske kroner svarende til dollarkursen dengang. Og en appell av eksekusjonen kunde - naar forretningen blev stadfestet - formentlig ikke ha medført nogen forandring i beregningsbeløpet, selv om dollarkursen i mellemtiden var gaatt ned. Dette syn paa saken er efter rettens mening det naturlige, der maatte gjelde som aapenbar forutsetning, selv om ingen egentlige forhandlinger hadde funnet sted.
Retten finner imidlertid, at Blom dertil har gitt helt fyldestgjørende uttrykk for sitt standpunkt i den korrespondanse som blev ført i forbindelse med deponeringen. Blom har saaledes i skrivelse 10 september 1924 anført: «Imidlertid har De bedt mig opstille en oversikt over tilgodehavende, idet De - for at undgaa eksekusjon - kunde deponere beløpet. ... Forsaavidt dette beløp ordnes imorgen i en eller annen betryggende form, vil eksekusjon selvfølgelig kunne undlates». I skrivelse av 12 september 1924 er videre anført: «... maa jeg henstille, at restbeløpet kr. 14.456,98 settes inn paa den bankboken som beror hos mig, mot at jeg paa min side erklærer ikke at disponere denne bankbok, før spørsmaalet om appell av eksekusjonen er avgjort». Meningen hermed kan ikke ha
Side:1125
vært nogen annen enn at det samlede deponerte beløp skulde tas som fyldestgjørelse av domskravet istedenfor en eksekusjon, og at kun disposisjonsretten suspendertes paa samme maate som disposisjonsretten over eksekvert gods kunde bli suspendert ved appell av eksekusjonen. Det kan ikke innsees at en paaberopt skrivelse til Blom av 16 september 1924 sammenholdt med Bloms svarskrivelse av 17 s.m. medfører nogen forandring heri. Skrivelsene er ikke helt klare og vel heller ikke avfattet med øie for det i nærværende sak omhandlede krav. Det vil neppe kunne betviles, at Blom - om det nu fremsatte krav var blitt antydet i, september 1924 - hadde refusert deponering og tatt eksekusjon. Dette siste har Blom erklært i sin partsforklaring, og det samme vilde efter det foreliggende utvilsomt ogsaa saksøkeren hatt paa det rene» om han i 1924 hadde hatt spørsmaalet klart for sig.
Retten er ogsaa enig med saksøkte i; at det ikke bør sees bort fra, at kjennelsen om eksekusjonens fremme gjennem alle instanser blev oprettholdt, og at det da ikke bør være saksøkte, som bærer tapet ved en kursnedgang paa dollars under den saksforhaling som han er helt uskyldig i. Og det vilde paa den annen side være ganske urimelig, om en appellant ved innsigelser, som viste sig helt uholdbare, skulde kunne inkassere en fortjeneste paa ca. 13.000 kroner. Denne betraktning stemmer ogsaa med hvad der er anført i en høiesterettsdom i Rt-1930-1017 i et efter rettens mening adskillig mindre oplagt tilfelle. - - - Andreas Mohr.