Rt-1932-1146
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-12-01 |
| Publisert: | Rt-1932-1146 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49/2 B s.a. |
| Parter: | a) Staten ved Arbeidsdepartementet (advokat Haavind) mot Henrik Hansen Gran m.fl. (advokat Emil Stang). b) Motsøksmaalsvis: Henrik Hansen Gran m.fl. (advokat Emil Stang) mot 1) Staten ved Arbeidsdepartementet (advokat Haavind). 2) Skattefoged J. I. Gurvin (advokat Johs. Bergh) og 3) Lensmann R. Jahnsen (advokat Einar Olavson). |
| Forfatter: | Alten, Motzfeldt, Aars, Boye, Schjelderup, Nygaard, Lie |
| Lovhenvisninger: | Vasdragsloven (1887) §23, Vassdragslov i h.t. konvensjon Norge/Sverige (1931), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) |
Dommer Alten: Om denne saks gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i Oslo byretts dom av 7 mai 1931. Domsslutningen er saalydende: «Den norske stat ved Arbeidsdepartementet dømmes til at betale til saksøkerne ved H. C. Larsmoen kr. 6000 med 5 pct. aarlig rente derav fra 30 januar 1930 til betaling skjer. Skattefoged Gurvin og lensmann Jahnsen frifinnes. Saksomkostninger ilegges ikke nogen av partene».
Staten ved arbeidsdepartementet har erklært anke mot denne dom overfor de grunneiere og fiskeberettigede som har optraadt som saksøkere i saken. Foranlediget herved har grunneierne og de fiskeberettigede fra sin side erklært anke over dommen forsaavidt denne har frifunnet skattefoged Gurvin og lensmann Jahnsen. Arbeidsdepartementets ankegrunner gaar ut paa at de for byretten fremsatte innsigelser ikke er tatt til følge.
Departementet har nedlagt saadan paastand: «Den norske stat ved Arbeidsdepartementet frifinnes og hos saksøkerne in solidum tilkjennes saksomkostninger for begge retter, herunder salær til regjeringsadvokaten».
Grunneierne og de fiskeberettigede, Henrik H. Gran med flere, har nedlagt paastand om at staten, skattefoged Gurvin og lensmann Jahnsen tilpliktes in solidum eller hver for sig at betale til dem 6000 kroner med 5 pct. renter derav fra 30 januar 1930 samt til det offentlige erstatning for sakens omkostninger ved byretten og Høiesterett.
Skattefoged Gurvin og lensmann Jahnsen har paastaatt byrettens dom stadfestet for deres vedkommende og motpartene, Henrik H. Gran med flere, tilpliktet at betale saksomkostninger til det offentlige.
Side:1147
De opnevnte sakførere har dessuten nedlagt paastand om tilkjennelse av salær.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse.
For mitt vedkommende er jeg tilbøielig til at forstaa vassdragslovens §23 saaledes at den der omhandlede avgift skal danne et særskilt offentlig fond bestemt til at anvendes paa den i loven nevnte maate. Jeg finner det ogsaa nærmestliggende at opfatte den kgl. res. av 5 desember 1917 i overensstemmelse hermed, idet resolusjonen kun fastsetter avgiftens størrelse og dens formaal i almindelighet, men overlater til Landbruksdepartementet at treffe nærmere bestemmelse om hvorledes der skal forholdes med avgiftens innbetaling og anvendelse. Ut fra denne forstaaelse av loven er det klart at der ikke vilde ha vært adgang for de skadelidende grunneiere og fiskeberettigede til direkte at inndrive avgiften.
Men jeg behøver ikke at ta noget bestemt standpunkt til lovens forstaaelse i denne henseende. Selv om nemlig Kongen efter loven maatte kunne bestemme at avgiften, helt eller delvis, direkte skulde tilfalle de skadelidende og inndrives av dem, saa er der ialfall i det foreliggende tilfelle ikke truffet nogen slik bestemmelse. 1 henhold til den allerede nevnte resolusjon har nemlig Landbruksdepartementet bestemt at avgiften skulde innbetales til skattefogden i Hedmark, og at derefter et visst beløp skulde fordeles mellem de enkelte skadelidende grunneiere, mens resten skulde stilles til disposisjon for de fiskeberettigede ved gaardbruker Larsmoen paa alles vegne. Efter den ordning som saaledes er truffet finner jeg i overensstemmelse med byretten at det har paahvilt det offentlige at sørge for innkrevning av avgiftene, mens de skadelidende ikke hadde rett til selv at iverksette opkrevning eller utpantning. Den plikt til opkrevning av avgiften som det offentlige hadde paatatt sig, er ikke blitt opfylt, og følgen herav har vært at avgiftene for en rekke aar er blitt foreldet. Den egentlige grunn hertil er efter mitt skjønn at Landbruksdepartementet ikke fra først av har truffet saa detaljerte bestemmelser om hvorledes der skulde forholdes med inndrivningen at der blev opnaadd den fornødne sikkerhet for at at de underordnede myndigheter, skattefogden og lensmannen, foretok hvad der i saa henseende var nødvendig. Heller ikke senere har vedkommende departementer truffet forføininger til at utpantning kunde bli holdt i rett tid til at forebygge foreldelse. Efterat utpantning for aaret 1918 var holdt blev dokumentene av skattefogden innsendt til fylkesmannen med anmodning om forholdsordre. Dokumentene blev av fylkesmannen sendt videre til departementet, men der blev de liggende inntil høiesterettsdommen i 1925 var falt. Og da den avgiftspliktige efter dommen søkte om nedsettelse av avgiften, gav Arbeidsdepartementet i 1926 uttrykkelig samtykke til at saken blev stillet i bero inntil dette andragende var avgjort. Der er i det hele ikke fra departementets side optraadt saa klart og bestemt at jeg kan finne at det er noget at legge skattefogden eller lensmannen til last. For deres frifinnelse kan jeg forøvrig ogsaa henholde mig til hvad der er anført i
Side:1148
byrettsdommen, nemlig at disse to tjenestemenn ikke har staatt i noget direkte forpliktelsesforhold til de skadelidende saksøkere. Derimot maa den forsømmelighet som vedkommende departementer har utvist med hensyn til inndrivningen, medføre erstatningsansvar for staten.
Hvad foreldelsesinnsigelsen angaar henholder jeg mig til byretten.
Saksomkostninger finnes efter omstendighetene ikke at burde tilkjennes. De opnevnte sakførere har utført sitt hverv forsvarlig.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salærene for de opnevnte sakførere fastsettes til kr. 800 for høiesterettsadvokat Emil Stang, kr. 600 for høiesterettsadvokat Johs. Bergh og kr. 600 for høiesterettsadvokat Einar Olavson.
Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, men bemerker at jeg har vært i nogen tvil angaaende lensmann Jahnsens mulige ansvar i anledning av foreldelsen av avgiftene for aarene 1922 og 1923, som inntraff henholdsvis ved utgangen av 1925 og 1926. Forholdet er her at skattefoged Gurvin 2 desember 1925 oversendte saken med samtlige bilag til lensmannen «til underretning for vedkommende og innfordring av avgiften. Hvis denne paastaaes at være bortfallen, maa dette legitimeres, kfr. resolusjonens post 2». Og i skrivelse fra Arbeidsdepartementet av 7 desember 1926 til fylkesmannen i Hedmark uttales bl.a.: «Om foranstaaende bes Holmens Sags eier samt gaardbruker H. C. Larsmoen og mulige andre vedkommende underrettet. Man gaar ut fra at der nu blir truffet fornøden forføining til inndrivelse av de avgifter som er forfalne, jfr. skrivelse herfra av 14 april d.a.». Fra Hedmark fylke er 17 desember 1926 denne skrivelse oversendt til lensmannen med saadan paategning: «Sendes med bilag til lensmannen i Vinger til underretning for Holmen Sags eier, gaardbruker Larsmoen og de øvrige vedkommende og til forføining og fremtidig iakttagelse under henvisning til departementets skrivelse». Naar jeg allikevel ikke finner at lensmannen kan overføres nogen forsømmelse ved inndrivningen av disse to nevnte aarsavgifter, er det fordi der som av førstvoterende anført fra først av ikke fra departementets side er skapt et saa klart grunnlag for de underordnede myndigheters plikter i henhold til dette antagelig noksaa sjeldent forekommende forhold, at lensmannen burde forstaatt at det paalaa ham at passe paa at ikke avgiftene blev foreldet, og at han i god tid maatte foreta utpantning.
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan likeledes i det vesentlige tiltrede herr dommer Motzfeldts bemerkninger.
Dommerne Boye, Schjelderup, ekstraordinær dommer lagmann Nygaard og dommer Lie: Likesaa.
Side:1149
Av byrettens dom:
- - - Ved kgl. res. av 5 desember 1917 blev det paalagt brukseier Olaf Thomassen som eier av Holmen bruk i Austmarka i Vinger i henhold til vassdragsloven av 1 juli 1887 §23 at betale grunneierne og de fiskeriberettigede ved Holmen elv kr. 1200 pr. aar. Denne resolusjon er bygget paa et skjønn, som fastsatte en aarlig erstatning for grunneierne til kr. 420 (fordelt paa de enkelte eiendommer) og for de fiskeberettigede til kr. 780. Den 27 april 1918 meddelte Landbruksdepartementet amtmannen i Hedmark hvordan den aarlige avgift skulde disponeres. Den 7 juni 1919 blev der efter forlangende av skattefogden i Hedmark holdt utpantningsforretning hos brukseier Thomassen for avgiften for 1918 - kr. 1200. Brukseier Thomassen appellerte imidlertid utpantningen til overretten, hvor den blev underkjent. Departementet appellerte overrettsdommen til Høiesterett, som ved dom av 3 oktober 1925 stadfestet utpantningen. Se Rt-1925-848.
Under sakens gang blev innfordringen av avgiften stillet i bero. Det burde formentlig vært holdt utpantning for avgiftene 1919, 1920, 1921, 1922 og 1923 efterhvert som disse forfalt, bl.a. for at sikre avgiftene mot foreldelse. Den 23 oktober 1925 sendte Arbeidsdepartementet en redegjørelse for saken og meddelelse om høiesterettsdommen til fylkesmannen i Hedmark, som 4 november s.a. ekspederte saken videre til skattefogden i Hedmark. Denne sendte 2 desember 1925 saken til lensmannen i Vinger til innfordring av avgiften. Vedkommende avgiftene for 1919, 1920 og 1921 var det da gaatt over 3 aar fra forfallstid, saaledes at de - med en foreldelsestid av 3 aar - allerede skulde vært bortfalt.
Efter hvad der under hovedforhandlingen er oplyst henvendte lensmannen sig straks til brukseier Thomassen om betaling av de forfalne avgifter, men foretok intet yderligere, fordi Thomassen oplyste, at han vilde sende inn et andragende om frafallelse eller nedsettelse. Da dette uteblev skrev lensmannen (ifølge sin journal) 16 februar 1926 til skattefogden med forespørsel om utpantning skulde foretas og mottok pr. omgaaende det svar, at saa skulde skje. Saa kom imidlertid det ovenfor omhandlede andragende fra Thomassen datert 20 mars 1926. Ogsaa avgiften for 1922 var nu blitt over 3 aar gammel regnet fra forfallstid 1 januar 1923. Med skrivelse av 23 mars 1926 sendte lensmannen hele saken, bilagt med Thomassens andragende til skattefogden med forespørsel om saken kunde stilles i bero inntil en i andragendet omhandlet befaring hadde funnet sted. Skattefogden sendte det hele gjennem fylket til Arbeidsdepartementet som i returpaategning av 14 april 1926 meddelte, at departementet fant «at kunne samtykke i, at saken stilles i bero inntil der er truffet en avgjørelse av det innsendte andragende om frafallelse eller nedsettelse av vedkommende avgift». Efter at lensmannen i en skrivelse av 29 oktober 1926 gjennem skattefogden hadde forespurt om saken nu var ordnet, redegjorde Arbeidsdepartementet i en skrivelse til fylket av 7 desember i 926 for endel nedsettelser vedrørende avgiftene og gav samtidig ordre til fortsatt inndrivelse av de avgifter som var forfalne. Fylket sendte saken til lensmannen med paategning datert 17 desember 1926. Lensmannen henvendte sig straks til Thomassen som i skrivelse 22 s. m. fremkom med en fornyet henvendelse, som lensmannen - saavidt skjønnes i forbindelse med hele saken - sendte gjennem fylket til departementet. Departementet meddelte saa i skrivelse av 25 februar 1927, at Thomassens siste henvendelse ikke hadde gitt anledning til nogen forføining og gjentog sin tidligere
Side:1150
anmodning om inndrivelse av de avgifter som var forfalne. Ogsaa avgiften for 1923 var imidlertid nu blitt over 3 aar gammel og nektedes betalt av brukseier Thomassen.
Arbeidsdepartementet anla derefter ved regjeringsadvokaten sak mot Thomassen til innfordring av avgiftene for 1919-24, men efter at avgiften for 1924 var betalt blev saken hevet som forlikt. I vedkommende processskrift sees av regjeringsadvokaten bl.a. anført: Departementet finner nemlig under disse forhold efter omstendighetene at kunne frafalle kravet paa avgift for aarene 1919-23». Av den fremlagte korrespondanse mellem departementet og regjeringsadvokaten fremgaar, at departementet og dets advokat var enige om, at avgiftene for 1919-23 maatte ansees som foreldet og derfor var uerholdelige. - - -
Staten har til sin frifinnelse gjort gjeldende, at den ved resolusjonen av 5 desember 1917 bare gav saksøkernes krav et grunnlag i henhold til vassdragslovens §23, og at saksøkerne selv hadde at sørge for, at de fikk sine avgifter inndrevet i tilfelle gjennem sin representant skattefogden. - - - Subsidiært er fra statens side anført, at det under ingen omstendighet kan bebreides departementene nogen forsømmelse, og at staten ikke har noget ansvar for mulige forsømmelser begaatt av skattefogden eller lensmannen. - - - Videre gjøres gjeldende, at saksøkernes erstatningskrav under enhver omstendighet maa være preskribert da de først i begynnelsen av 1930 forkynte forliksklage og dengang i over 3 aar hadde vært vitende om, at avgiftene ikke var inngaatt - - -
Skattefoged Gurvin - - - har anført, at han ingen plikt har overtatt i forhold til saksøkerne, og at han bare har ekspedert saken efter sine overordnedes anmodning og paa beste maate. Han har intet innkrevningsgebyr beregnet sig. Saken blev i 1920 av Landbruksdepartementet tatt ut av hans haand, og han hadde intet med den at gjøre før den i slutten av 1925 kom tilbake og avgiftene for 1919-21 allerede var foreldet efter 3-aarsfristen. For foreldelse av avgiftene i 1922 hadde han intetsomhelst ansvar, da han i desember 1925 sendte saken til lensmannen straks han fikk den og før 3-aarsfristens utløp. Saken om opkrevning av avgiften for 1923 har overhodet ikke passert ham. - - -
Lensmann Jahnsen har fremholdt, at avgiftene for 1919-21 allerede var foreldet efter 3-aarsfristen, da han fikk tilbake dokumentene i desember 1925, og at han vedrørende avgiftene for 1922 og 1923 rettet henvendelse til Thomassen om betaling straks han i de siste dager av 1925 og 1926 fikk saken oversendt Han hadde ikke faatt nogen anmodning om at pante straks eller underretning om, at det hastet dermed paa grunn av eventuell preskripsjon. Denne innfordring kan ikke sidestilles med skatteinndrivelser. For skattene har lensmannen sine nøiaktige spesielle direktiver. Han faar lister sendt til utpantning og pantefristen er 6 maaneder. I nærværende sak skulde hans forsømmelse bestaa deri, at han uten direktiv eller anmodning skulde pante innen 2-3 ukers forløp. Noget saadant kunde han ikke tenke sig. - - -
Retten skal bemerke: Det er ganske vist saa, at de i vassdragslovens §23 omhandlede avgifter ikke kommer nogen offentlig kasse tilgode, men skal «anvendes til ulempenes forminskelse eller erstatning til de skadelidende». Herav følger imidlertid ikke nødvendigvis, at de berettigede selv skal sørge for avgiftenes innfordring. Det maa allikevel være full adgang for det offentlige til at greie med avgiftene i den utstrekning det maatte
Side:1151
finnes hensiktsmessig, - og retten er for sitt vedkommende ikke i tvil om, at saken har vært ordnet slik, at de berettigede praktisk talt ikke har hatt annet at gjøre enn at ta imot, hvad de fikk underretning om at de skulde ha. Det er det offentlige som efter loven avgjør om det skal være nogen avgifter, hvor store disse skal være og hvordan de skal fordeles. Det offentlige kan ogsaa senere nedsette eller frafalle avgiftene eller la dem henstaa «fruktbringende». Avgiftene innkreves av det offentliges oppebørselsbetjenter efter ordre fra administrasjonen, og det maa ansees for helt utelukket, at de private rettighetshavere - som hevdet av en av de saksøkte - kunde opnaa nogetsomhelst i retning av innfordring, utpantning eller annen preskripsjonsavbrytelse ved at rette direkte henvendelse til vedkommende oppebørselsbetjent. Oppebørselsbetjenten kunde ikke ta en saadan henvendelse som fundament for nogen rettshandling. Det fremgaar formentlig ogsaa av den foranstaaende faktiske fremstilling, at saavel Landbruks- som Arbeidsdepartementet paa alle vesentlige punkter har optraadt overensstemmende med dette syn paa saken, eller i hvert fall har optraadt slik, at saksøkerne maatte gaa ut fra, at de intet hadde med selve opkrevningen at gjøre. Om departementet muligens kunde ha ført ansvaret for innfordringen over paa rettighetshaverne kan ikke medføre nogen forandring heri, saalenge intet positivt skritt er tatt til en saadan ordning. Retten finner i det hele tatt intet at bebreide saksøkerne i anledning av, at avgiftene for 1919-23 er tapt - hvad enten tapet skyldes foreldelse eller departementets frafallelse, og da saksøkerne er blitt skadelidende maa de følgelig ha skaden erstattet hos den med hvem de har hatt at gjøre - nemlig staten.
At erstatningskravet skulde være preskribert er det ingen grunn til at fastslaa. Foreldelsesfristen begynner ifølge straffelovens ikrafttredelseslovs §28 at løpe fra det tidspunkt den skadelidende er blitt «vidende om skaden og om den for samme ansvarlige». Frykt for eller mistanke om, at skade vil kunne opstaa er ikke tilstrekkelig til at aapne fristens løp. Viden om skaden kan saksøkerne først sies at ha faatt, dengang de ved Arbeidsdepartementets skrivelse 15 desember 1928 fikk underretning om, at departementet hadde hevet saken mot Thomassen angaaende avgiftenes innfordring - og fra dette tidspunkt til forliksklagens forkynnelse hengikk bare vel 1 aar. - - -
En konsekvens av rettens syn paa innfordringsspørsmaalet blir, at saksøkerne ikke kommer i noget direkte forhold til de saksøkte nr. 2 og 3. Disse har bare hatt med sine overordnede i administrasjonen at gjøre, og det faar eventuelt overlates til staten at saksøke dem - om den maatte finne at ha nogen rett til regress hos skattefoged Gurvin eller lensmann Jahnsen for deres befatning med innfordringen. I forholdet til saksøkerne i nærværende sak antas saaledes begge disse to at burde frifinnes.
Ingen saksomkostninger ilegges, da saken formentlig maa sies at ha stillet sig saa tvilsomt, at det for alle parter var fyldestgjørende grunn til at la den komme for retten. - - -