Rt-1932-194

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-02-16
Publisert:	Rt-1932-194
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 33/1 s.a.
Parter:	Totens Sparebank (advokat Th. Hoel) mot Henrik Aarstad (selv).
Forfatter:	Bonnevie, Paulsen, Broch, Bang, Aars, Dahl, Backer
Lovhenvisninger:

Ved dom avsagt 6 mars 1926 av sorenskriveren i Vinger og Odal (dommerfullmektigen) blev kjent for rett: «Innstevnte Henrik

Side:195

Aarstad betaler til citantskapet Totens Sparebank de paasøkte kr. 4.105,33 med kassekredittrenter fra 1 januar 1926 til betaling skjer, og i saksomkostninger kr. 200».

Dommen blev av Henrik Aarstad paaanket til Trondheims overrett, som ved dom avsagt 23 september 1929 frifant Aarstad og tilkjente ham saksomkostninger for begge retter med tilsammen kr. 400.

Totens Sparebank har paaanket overrettens dom til Høiesterett med saadan paastand: «1. Overrettens dom opheves. 2. Underrettens dom stadfestes. 3. Totens Sparebank tilkjennes hos Henrik Aarstad saksomkostninger for Høiesterett».

Henrik Aarstad har nedlagt paastand paa stadfestelse av overrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmeæ omstendigheter henvises til underrettens og overrettens domsgrunner.

Der er for Høiesterett fremlagt flere nye dokumenter. Saaledes er fremlagt utskrift av Totens Sparebanks styreprotokoll for møte 4 april 1918 saalydende: «Fra Henrik Aarstad forelaa garantierklæring for Albert Øverby for kassekreditt inntil kr. 6000. Ref. formannen i Søndre Odalens Sparebank. Enstemmig besluttet: Førenn laanet innvilges blir at innhente meddelelse fra den opgivne referanse». Videre er fremlagt en skrivelse av 22 april 1931 fra appellanten Totens Sparebank til dens processfullmektig av følgende innhold: «Vi har mottatt Deres skrivelse av 11 ds. og oversender hermed en utskrift av styreprotokollen for 4 april 1918. Vi finner ikke mere om denne sak i protokollen. Vi skal forøvrig gi følgende oplysning, som kan forklare dette at protokollen inneholder saa litet om denne sak: Alb. Øverby har i 1918 søkt om et kassekredittlaan paa kr. 6000 med sin svigerfar Henrik Aarstad som garantist. Øverby har referert til Søndre Odaelns Sparebank. Vaart styre skrev den 4 april 1918 til formannen i nevnte sparebank, som den 6 juni s.a. sendte svar, idet han bekreftet at Henrik Aarstad var absolutt god for kr. 6000. Dette er hvad vi kan finne om denne sak. Den videre utvikling av saken maa sikkert ha foregaatt saaledes: Den første garantierklæring paa kr. 6000 fra 1918 har vært referert i styremøte, uten at man har funnet det nødvendig at innta noget i protokollen. Øverbys konto viser i de paafølgende maaneder et maksimumsbeløp paa kr. 6000. I 1919 har Øverby funnet at han trengte ytterligere driftskapital og faar Henrik Aarstads garantierklæring datert 4 august 1919 paa kr. 12.000. Som bekjent utstedte herr Aarstad denne til Totens Privatbank, som senere blev rettet til Totens Sparebank. Om dette er en forveksling av banker fra herr Aarstads side, eller om Øverby har funnet at han like saa godt kunde benytte den bankforbindelse han hadde, er for oss ikke godt at uttale sig om nu, men vaart styre har ialfall faatt garantien og godtatt den i den form den forelaa. Heller ikke denne gang har styret i sin protokoll skrevet noget om utvidelsen av Øverbys forøkede kassekreditt. Det ligger nær at tenke at styret fant det unødvendig at skrive noget om laanet, da det gjaldt en gammel kunde og bare en forhøielse av et tidligere laan. Paa den tid var Øverby ansett som en holden mann, og man var da

Side:196

ogsaa mere kjent med herr Aarstads økonomiske forhold, og dette kan til en viss grad forklare at det nye dokument ikke er omskrevet i styrets protokoll».

De øvrige for Høiesterett nye dokumenter er av mindre interesse.

Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse. Man kan ikke efter de nu for Høiesterett fremkomne nye oplysninger finne det godtgjort, at Øverby har hatt bemyndigelse til at ombytte det i Aarstads kausjonserklæring an førte navn Totens Privatbank med Totens Sparebank. Aarstad har saaledes alene erklært sig villig til at staa som kausjonist for et av Øverby i Totens Privatbank optatt kassekredittlaan. Og naar han i en lang aarrekke blev holdt i uvidenhet om at hans kausjonserklæring ikke var anbragt i denne bank, men uten videre var overført til en annen bank, maa der kreves et ganske avgjørende bevis for, at han selv vilde godta denne bank som kreditor, men et saadant bevis kan man ikke finne ført ved de foreliggende oplysninger.

Overrettens dom vil saaledes bli at stadfeste, og appellanten finnes at maatte tilsvare innstevnte saksomkostninger for Høiesterett.

Dommerne Bonnevie og Bang kommer til samme resultat som underretten. Vi finner at saken er kommet i en for appellanten vesentlig gunstigere stilling ved de foran refererte for Høiesterett nye oplysninger. Forklaringen til at disse oplysninger ikke er tilveiebragt paa et meget tidligere stadium er den, at bankens administrerende direktør - Prestsæter - som har underskrevet skrivelsen av 22 april 1931, først tiltraadte sin stilling i banken 1 april 1920. Dengang Øverby i 1918 fikk bevilget sitt kassekredittlaan og i 1919 fikk det utvidet, hadde banken ingen administrerende direktør. De styremedlemmer som dengang fungerte er senere avgaatt ved døden.

Vi finner at riktigheten av den fremstilling og forklaring av det passerte som er gitt i bankens skrivelse av 22 april 1931 er i høi grad bestyrket ved sakens øvrige oplysninger, og da særlig ved den allerede for underretten fremlagte fullstendige utskrift av Øverbys heromhandlede kassekredittkonto. Efter de for Høiesterett foreliggende oplysninger finner vi i det hele, at Øverby ikke overskred rammen av den fullmakt han maa ansees at ha hatt fra sin svigerfar ved at erstatte navnet Totens Privatbank med Totens Sparebank. Efter sakens oplysninger om de særegne forhold som forelaa, maa det ansees helt paa det rene, at Aarstad dengang ikke la nogen vekt paa hvilken av de to nevnte banker Øverby valgte at benytte. Det er karakteristisk, at da banken høsten 1925 tilskrev Aarstad om dekning, hadde Aarstad glemt hele affæren. Dette fremgaar av hans svar til banken datert 12 november 1925, hvorav hitsettes: «I besiddelse av Deres ærede av igaar tillater jeg mig at meddele, at jeg ingen bekjentskap har til denne garanti. De bedes sammenligne mitt navnetrekk saa vil De forhaabentlig finne, at jeg ikke har undertegnet En kort tid efter Øverby begynte

Side:197

forretning paa Lena garanterte jeg for ham for en kassekreditt i Vinger Sparebank stor kr. 2000, hvilken paa et par hundre kroner nær stod aapen i begynnelsen av dette aar. Jeg tilskrev da banken og opsa garantien og anmodet om innkrevning, og laanet blev dekket. Dette er den eneste garanti jeg har inngaatt for Alb. Øverby. Jeg skulde ha lyst til at se garantierklæringen, om De gjennem lensmann Linnæs, Skarnes, vilde sende den til gjennemsyn og straks retur» Efterat banken hadde latt Aarstad se erklæringen, skrev han den 27 november 1925 til banken: «Den er selvfølgelig ekte nok og jeg beklager saa rent at ha glemt denne. Grunnen er selvfølgelig den, at avtalen med Øverby var, at laanet skulde tjene som støtte under bebyggelsen av handelsstedet og bli ganske kortvarig. Da jeg har gaatt ut fra at dette laan forlengst har vært op- og avgjort, er det gaatt mig helt ut av minde. Spørsmaalet er nu om den foretatte forandring paa garantierklæringen er lovlig og like bindende, og om De ved at ha undlatt at holde.... (osv.)».

Der foreligger intet grunnlag for at anta, at det for Aarstad ha hatt nogen reell betydning, hvilken av de to banker han stod som garantist overfor. Man maa ogsaa ta familieforholdet mellem Aarstad og Øverby i betraktning. Naar hertil kommer den nye oplysning om, at Aarstad allerede før stod som garantist for Øverby for kassekreditt stor kr. 6000 i Totens Sparebank, finnes det ubetenkelig at fastslaa, at Øverby med rette har ansett sig bemyndiget til som skjedd at stryke Totens Privatbanks navn i erklæringen og sette Totens Sparebanks navn i stedet.

Vi stemmer for at underrettens dom stadfestes uten til kjennelse av saksomkostninger.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Totens Sparebank til Henrik Aarstad kr. 400.

Av underrettens dom:

- - - Garantierklæringen lyder saa: «Sander den 4 august 1919. Til Totens Sparebank, Lena. Undertegnede Henr. Aarstad, Sander, inngaar herved som kausjon for kjøpmann Albert Øverby, Lena, for et kassakredittlaan stort inntil kr. 12.000. Henr. Aarstad». Erklæringen var oprinnelig stilet til A/S Totens Privatbank, men overskriften er av Albert Øverby forandret til Totens Sparebank.

Citantskapet hevder, at innstevnte maa være forpliktet ifølge erklæringen, selv om den oprinnelig var stilet til A/S Totens Privatbank, idet hans stilling ikke paa nogen maate er blitt forverret ved forandringen. Erklæringen blev ogsaa levert til Øverby og ikke til banken, og Øverby maatte da ha rett til at anbringe den, hvor han vilde.

Innstevnte anfører først og fremst, at kausjonserklæringen, som var rettet til A/S Totens Privatbank, ikke kan forplikte ham, naar den blev anbragt i en annen bank, idet den var tydelig begrenset til kun at gjelde den førstnevnte. Dette var Øverbys faste bankforbindelse, som kjente hans forhold og kunde avpasse kreditten efter hans forretnings

Side:198

behov. Videre fremholder innstevnte, at citantskapet har optraadt saa lettsindig ved ikke at gi ham nogen underretning om, at papiret var anbragt der, at det selv faar bære tapet. Det var en spesiell opfordring til underretning i nærværende tilfelle, hvor der var foretatt en forandring i selve garantidokumentet. - - - Det var avtalen mellem ham og Øverby, at laanet skulde være kortsiktig, sier innstevnte videre, og Øverby hadde oplyst, at gjelden til Totens Privatbank var ordnet. I tillit til disse oplysninger ansaa innstevnte saken for at være ute av verden og opsa derfor ikke sitt forløfte overfor Totens Privatbank paa samme maate som overfor Vinger Sparebank. - - -

Forutsetningene for forløftets inngaaelse kjennes ikke. Det er ikke under saken bragt paa det rene, hvad innstevnte og Øverby avtalte, da kausjonserklæringen blev utstedt. Efter hvad der er oplyst, maa det antas, at Totens Privatbank ikke har vært Øverbys «faste bankforbindelse» i nogen større grad enn f.eks. citantskapet. - - - Det kan imidlertid ikke antas, at innstevntes stilling er blitt forverret i og for sig ved, at laanet blev optatt hos citantskapet. Det innstevnte muligens kan beklage sig over, er at han ingen underretning har faatt fra citantskapet. Det er ikke usannsynlig, at Øverby kunde ha ordnet sin gjeld til citantskapet, hvis den var blitt opsagt i tide. Ifølge en fremlagt innberetning i Øverbys konkursbo var han helt til september 1924 solvent og hadde penger tilovers. Efter den tid henfalt han til drikk og forsømte sine forretninger. - - -

Efter det oplyste og dokumenterte er retten kommet til det resultat, at innstevnte maa være forpliktet efter forløfteerklæringen. - - -

Av overrettens dom:

- - - Det er paa det rene, at kausjonserklæringen av appellanten var stilet til A/S Totens Privatbank, men at adressatens navn efterpaa av Øverby blev forandret til Totens Sparebank. Det synes da klart, at appellanten ikke kan bli forpliktet overfor sistnevnte bank, medmindre det er paa det rene, at det var med hans vitende og vilje, at erklæringen blev anbragt her, eller at Øverby hadde hans bemyndigelse til saadan anbringelse.

Appellanten har anført, at da hensikten var at støtte Øverby i hans forretningsvirksomhet, garanterte han overfor Øverbys bankforbindelse. Appellanten hadde visstnok ikke noget mere kjennskap til Totens Privatbank enn til de øvrige banker paa Toten; men dog deri - anfører appellanten - en betryggelse for, at denne bank kjente Øverbys forhold og kunde avpasse kreditten efter hans forretnings behov.

Skjønt det er paa det rene, at Øverby ogsaa hadde forbindelse med Totens Sparebank (appellanten hadde hverken forbindelse med Privatbanken eller Sparebanken), finner jeg dog ikke at kunne anse det bevist, at appellanten ved at utlevere papiret til Øverby har legitimert ham til med forpliktende virkning for sig at anbringe det i innstevnte bank eller i hvilken bank, han maatte finne for godt. - - -

I anledning av det av innstevnte paaberopte om, at der ifølge rettspraksis kan foretas mindre forandringer, som ingen betydning spiller for forloveren, bemerkes, at det ikke er uvesentlig for en forlover, hvilken kreditor fordringen har. Og hvad innstevnte banks forhold angaar, synes det at ha vært føie for denne til at varsle erklæringsutstederen, særlig naar

Side:199

adressatens navn paa erklæringen var strøket og (med annen skrift) forandret - - - Ludvig Munthe.

I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Jeg henviser til Platou Privatrett side 358. P. Berger.

Likesaa, idet jeg dog finner saken saa tvilsom, at jeg voterer for ophevelse av omkostningene for begge retter. Gerh. Klouman.