Rt-1932-290
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-03-15 |
| Publisert: | Rt-1932-290 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70/1 s.a. |
| Parter: | Peder Bromellem (advokat Folkv. Bugge) mot Lom og Skjaak Sparebank (advokat Vilh. Heiberg). |
| Forfatter: | Bang, Alten, Larssen, Bade, Bugge, Christiansen, Backer. 21-15 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 1- |
Ved dom av sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal den 28 september 1927 blev kjent for rett: «Peder Bromellem og Johan Nerjordet dømmes til in solidum at betale Lom og Skjaak Sparebank kr. 3.064,04 med 7 pct. rente fra 15 august 1921 til 25 januar 1922, 6 1/2 pct. herfra til 1 september 1922, 5 1/2 pct. herfra til 15 mai 1923, 6 1/2 pct. herfra til 31 desember 1923 og videre renter efter den i Lom og Skjaak Sparebank benyttede utlaansrente til betaling skjer. I saksomkostninger til saksøkeren betaler saksøkte Peder Bromellem kr. 300 og saksøkte Johan Nerjordet kr. 50».
Peder Bromellem og Johan Nerjordet innanket dommen for Trondhjems, nu Trondheims overrett. Ved overrettens dom av 23 september 1929 blev underrettens dom stadfestet og sakens om kostninger for overretten ilagt appellantene med 125 kroner.
Side:291
Peder Bromellem har efter appellbevilling innbragt overrettens dom for Høiesterett med saadan paastand: «At appellanten frifinnes. Subsidiært tilpliktes at betale det paasøkte beløp med fradrag av det beløp, som retten efter oplysningene anser det godtgjort, at banken ved. en tidligere paagang kunde ha faatt inn hos hoveddebitor Erland Aamodt, beløpet eventuelt fastsatt ved skjønn av uvillige menn optatt paa banken bekostning. Under enhver omstendighet paastaaes appellanten tilkjent omkostninger for de underordnede retter og i Høiesterett».
Lom og Skjaak Sparebank har paastaatt overrettsdommen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger ogsaa ved Høiesterett
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters dommer. Der er for Høiesterett fremlagt en utskrift av forhandlingsboken for bankens tilsynsutvalg. Saadan utskrift har vært fremlagt i underretten, men er, efter hvad der blev oplyst i overrettssaken, kommet bort. Man er enig med overretten i, at den er uten betydning. Noget annet nytt dokument foreligger ikke.
Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og kan i likhet med den i det vesentlige henholde sig til underrettens begrunnelse. Overrettsdommen vil saaledes bli at stadfeste. Sakens omkostninger finnes appellanten at burde betale ogsaa for Høiesterett.
Domsslutning:
Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Peder Bromellem til Lom og Skjaak Sparebank kr. 500.
Av underrettens dom:
- - - Ved kausjons (endossements) erklæring, datert 15 februar 1919, inngikk de saksøkte som endossenter for Erland Aamodt for et laan kr. 4000 i Lom og Skjaak Sparebank. I erklæringen innestaar endossentene banken for «laanets riktige avbetaling og innfrielse - baade av det oprinnelig utstedte gjeldsbrev og av de som blir utferdiget ved fornyelse, enten disse skjer med eller uten avdrag, til endelig tilbakebetaling har funnet sted».
Om der blev inngitt skriftlig laaneandragende av Aamodt, er ikke oplyst, men der blev i februar 1919 samtidig med kausjonsdokumentet anbragt en vekselobligasjon i banken med saavel laantagerens som de saksøktes underskrifter som endossenter. Samtidig betaltes 1/2 aars forskuddsrenter. Laanet blev fornyet 4 desember 1920 med renter og avdrag og paany 23 april 1921, da likeledes blev betalt avdrag med renter til 15 august 1921. Paa det 23 april 1921 anbragte fornyelsespapir hadde Erland Aamodt skrevet baade sitt eget og endossentenes samt vitterlighetsvidnets navn, uten at dette blev bemerket ved papirets anbringelse. Om det samme var tilfelle med den til fornyelse innleverte vekselobligasjon 4 desember 1920, er ikke oplyst, men finnes rimelig.
Da forpliktelsen blev misligholdt, blev forlik erhvervet 1 november 1921, mens eksekusjon først blev forsøkt efter forlangende av banken i mars 1923. Der opnaaddes kun utlegg for et ubetydelig beløp hos hoveddebitor, og banken har derfor, efter at en hos endossenten P. Bromellem
Side:292
avholdt eksekusjon i henhold til forlik efter vekselobligasjon, datert 15 februar 1921 (anbragt 23 april s.a.), var paaanket og frafalt av banken, da det var kommet op, at gjeldsdokumentet var falsk, nu saksøkt de innstevnte til betaling av det resterende av vekselobligasjonslaanet.
Saksøkte Bromellem gjør gjeldende, at han inngikk forpliktelsen for Aamodt paa kort tid, idet det var forutsetningen og avtalen med hoveddebitor, at laanet skulde innfries ved første for fall. Banken har gitt Aamodt mer enn vanlig lang henstand med første fornyelse, som først fant sted 4 desember 1920, og har senere efter fornyelsen 23 april 1921 latt det skure helt til mars 1923, før den tok noget skritt til inndrivelse hos ham. Dens kasserer har ikke undersøkt de presenterte fornyelsespapirer, som isaafall meget lett vilde vært konstatert at være falske. Hvis saa var skjedd, vilde resultatet utvilsomt vært, at endossentene vilde blitt klar over, at laanet var nødlidende, og foranlediget paagang paa hoveddebitor. Endossentene fikk intet varsel fra banken hverken om, at laanet var forfallent uten ordning, eller om at forlik var avsluttet 1 november 1921. Saksøkte Bromellem fikk først underretning fra banken i mars 1923. Saksøkte hevder, at banken ved disse forsømmelser har tapt sin rett til at innfordre gjelden hos endossentene. Det oprinnelige gjeldsbrev d. v. s. den først anbragte vekselobligasjon er dessuten utlevert kvittert av banken, og efter de falske obligasjoner bestaar selvsagt ingen forpliktelse for endossentene. Subsidiært hevdes, at en tidligere paagang fra bankens side kunde skaffet betraktelige beløp til dekning hos hoveddebitor - efter en opstillet beregning ialt kr. 5095.
Saksøkte Nerjordet anfører, at han med full grunn maatte gaa ut fra, at gjelden var betalt, da han intet hørte fra banken, før han i 1925 blev stevnt til kommisjon i nærværende sak og ikke blev presentert noget fornyelsespapir til underskrift. Banken har derved forskjertset den anledning, han kunde hatt til at gripe inn og foranledige en ordning. - - -
Saksøkeren hevder, at kausjonserklæringen av 15 februar 1919 er grunnlaget for de saksøktes forpliktelse likeoverfor banken, og denne forpliktelse bortfaller ikke, før laanet er innfridd. Dens ekthet er paa det rene, og endossentenes forpliktelse bortfaller selvsagt ikke ved, at den først utstedte vekselobligasjon fornyes; om de anbragte fornyelsespapirer er falske, er forsaavidt likegyldig, saalenge endossentenes forpliktelse efter garantidokumentet ikke er innfridd. Banken hadde selvsagt intet kjennskap til nogen mulig avtale mellem hoveddebitor og endossentene om, at laanet skulde innfries paa kort tid, og deres forpliktelseserklæring inneholder. ingen begrensning. Banken har ikke gitt nogen usedvanlig lang henstand. Det er almindelig, at man venter med eksekusjon nogen tid, naar forlik er tatt, av hensynsfullhet baade mot hoveddebitor og kausjonistene. Endossentene kjente bedre til Aamodts virksomhet og mulige aktiva, enn banken kunde gjøre, og det maatte bli deres egen sak at forvisse sig, om laanet blev ordnet. - - -
Retten bemerker, at det med adskillig grunn kan bebreides banken, at de av Aamodt 23 april 1921 anbragte fornyelsespapirer ikke blev nærmere undersøkt. Det maatte nemlig forholdsvis lett kunne være opdaget, at endossentenes underskrift var falske. Imidlertid kan det jo være forklarlig, at man under en ekspedisjonsdags travlhet ikke saa nærmere paa dem, naar de presentertes i en slags formell orden - med samtidig betaling av renter og avdrag.
Side:293
Imidlertid er grunnlaget for endossentenes forpliktelse det til banken inngitte kausjonsdokument, og selv om forfalskningen var blitt opdaget, vilde ikke dette kunne resultert i annet enn en underretning til endossentene og derved rimeligvis foranlediget hurtigere paagang likeoverfor hoveddebitor. Men nogen særlig plikt for kreditor til paagang likeoverfor denne av hensyn til endossentene kan neppe opstilles, jfr. Aubert side 197.
At anbringelsen av den forfalskede obligasjon og utlevering av den ekte kan ha nogen betydning for endossentenes forpliktelse, kan ikke antas, jfr. overrettsdom i Rt-1915-1084. i det der omhandlede tilfelle forelaa ikke engang nogen kausjonserklæring, jfr. ogsaa høiesterettsdom i Rt-1893-556.
Det kan heller ikke nektes, at banken - navnlig hensett til hoveddebitors stilling og manglende tillit - gav for lang henstand med første fornyelse og har latt det gaa temmelig lang tid, fra forliket blev erhvervet og til eksekusjon blev avholdt. Det er ialfall nærliggende mulighet for, at man ved hurtigere paagang vilde opnaadd ialfall noget mere utlegg hos ham. Som imidlertid fremgaar av det foran anførte og citerte, antas ikke almindelige kausjonister og da langt mindre selvskyldnere (endossenter) at befries ved, at kreditor viser sendrektighet med inndrivelse hos hoveddebitor. Dette er visstnok sikker gjeldende rettspraksis. Det kan forsaavidt være tilstrekkelig at henvise til de av saksøkeren citerte rettsavgjørelser. Der skal ogsaa spesielt henvises til - - - Ugebl. VIII side 193 flg. Endossentenes beskyttelse ligger i adgangen til at bringe N.L. 1-21-15 i anvendelse. Det maa jo ogsaa antas, at endossentene, som var hoveddebitors nære naboer og kjente hans virksomhet og resurser, hadde all mulig anledning til at holde sig a jour med laanets videre skjebne. - - -
Paul N. Olsen.