Rt-1932-315
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1932-04-05 |
| Publisert: | Rt-1932-315 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 94/1 s.a. |
| Parter: | Nils M. Olsen (selv) mot A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo (ved bestyreren politimester O.T. Olsen, Mosjøen). |
| Forfatter: | Hanssen, Christiansen, Bang, Bade, Dahl, Andersen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §114, §159, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Side:316
I en sak mellem A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksted og Nils M. Olsen blev ved dom avsagt 29 november 1922 av Alstahaug sjørett kjent for rett: «Innstevnte Nils M. Olsen bør som reder og skipper for motorfartøiet«Esther Olinda» ex «Sterkotter» betale til citantskapet A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksted kr. 55.648,93 med 4 procent aarlig rente herav fra 26 mai 1920 til betaling skjer. For beløpet med renter kjennes citantskapet sjøpanteberettiget i m/s «Ester Olinda». Sakens omkostninger opheves».
Ved Høiesteretts dom av 20 november 1928 blev kjent for rett: «Sjørettens dom stadfestes - dog saaledes at der i domsbeløpet skjer fradrag efter sjørettsskjønn optatt paa verkstedets bekostning for det tap, som finnes at være Nils Olsen paaført ved skibets verdiforringelse som følge av verkstedets bruk av fartøiet. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke».
Ved sjørettsskjønn avsagt 25 november 1929 blev den Olsen i henhold til Høiesteretts dom tilkommende erstatning fastsatt til kr. 27.900. Sjørettsoverskjønn blev i rett tid paastevnt av Olsen, og ved overskjønn avsagt 21 mai 1930 blev erstatningen fastsatt til kr. 43.000.
Imidlertid var der den 21 desember 1929 efter forlangende av A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo i henhold til den nevnte høiesterettsdom holdt tvangsauksjon over m/s «Esther Olinda». Olsen protesterte mot auksjonens fremme, idet han hevdet at der ikke forelaa tvangskraftig grunnlag. Namsretten avsa imidlertid kjennelse for at auksjonen skulde fremmes, og konkursboet fikk som høistbydende tilslaget for kr. 7.500, mens Sigurd H. Blomsø var nestbydende med kr. 7.200. Konkursboet antok Blomsø's bud og antagelsen blev mot Olsens protest stadfestet ved namsrettens kjennelse av 14 februar 1930.
Ved ankeerklæring av 30 april 1930 har Olsen paaanket stadfestelseskjennelsen av 14 februar 1930 og den til grunn for samme liggende kjennelse av 21 desember 1929. Anken gjelder efter ankeerklæringen de nevnte kjennelser i deres helhet, d. v. s. den hele auksjonsforretning. Anken bygges i hovedsaken paa, at der paa auksjonstiden ikke forelaa noget endelig og rettskraftig krav, idet skjønnserstatningen ikke var endelig fastsatt. Dessuten har Olsen her som for namsretten anført, at det antatte bud ikke staar i noget forhold til fartøiets verdi.
Olsen har nedlagt følgende paastand: «1. At den avholdte tvangsauksjon opheves. 2. Subsidiært, at stadfestelsen av det avgitte bud opheves. 3. At saksøkte A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo, Sandnessjøen, tilpliktes at betale mig processomkostninger for namsretten og Høiesterett».
A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At anken avvises. Subsidiært: At anken forkastes, at den paaankede kjennelse stadfestes, og at A/S Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo frifinnes for Nils M. Olsens tiltale og tilkjennes sakens omkostninger».
Side:317
Til støtte for paastanden om avvisning har konkursboet i tilsvaret til ankeerklæringen anført, at kjennelsen om auksjonens fremme ikke er paaanket, og at det forstaar loven slik, at der ikke er adgang til nu at gjøre gjeldende som ankegrunne de innsigelser som er forkastet ved upaaanket kjennelse. En under en tvangsauksjon avsagt kjennelse om fremme av auksjonen er imidlertid ikke gjenstand for anke og efter tvangsfullbyrdelseslovens §114 heller ikke for kjæremaal. Iøvrig er namsretten efter lovens §159 ved avgjørelsen av sjørsmaalet om stadfestelse ikke bundet ved beslutning eller kjennelse, som den har avgitt tidligere under tvangsfullbyrdelsen. Avvisningspaastanden kan derfor ikke tas til følge.
Som vil sees har Olsen som motpart i ankesaken alene stevnt auksjonsrekvirenten, ikke tillike auksjonskjøperen, Blomsø. Denne omstendighet medfører selvfølgelig, at der ikke kan treffes nogen avgjørelse overfor kjøperen. Derimot antas den ikke at medføre, at saken maa avvises overfor rekvirenten. I vaar eldre civilprocess ansaaes det som gjeldende rett, at den hvem et pant var frasolgt ved tvangsauksjon, hadde adgang til at paaanke auksjonen ved stevning alene til auksjonsrekvirenten og derigjennem opnaa ophevelse av auksjonen i forhold til ham. Av forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven fremgaar det, at det har vært hensikten ved denne lov at oprettholde den tidligere rettstilstand forsaavidt (se innst. O. XV for 1912 side 211). Loven inneholder da heller ingen bestemmelse om, at auksjonskjøperen skal stevnes ved paaanke av en tvangsauksjon, og han har jo ikke vært part under auksjonen. At det betingelsesvis kan være nødvendig av reelle hensyn at stevne auksjonskjøperen ved paaanke av en tvangsauksjon beror saavidt skjønnes ikke paa nogen uttrykkelig lovbestemmelse, men derpaa at det i almindelighet er nødvendig at stevne den mot hvem man vil opnaa en rettskraftig avgjørelse. At der fremdeles er adgang til at paaanke en tvangsauksjon til ophevelse i forhold til rekvirenten (saksøkeren) uten angrep paa kjøperens rett og følgelig uten stevning til ham, læres ogsaa av Nagerup (Den norske civilprocess (3. utgave) III side 21 og 171-172).
Hvad realiteten angaar kommer Høiesterett til det resultat, at anken i det vesentlige bør tas til følge.
Det beløp som verkstedet eller dets konkursbo hadde til gode av Olsen, og for hvilket det blev tilkjent sjøpanterett i m/s «Esther Olinda», var ikke endelig fastsatt ved Høiesteretts dom av 20 november 1928. Dets størrelse var nemlig avhengig av størrelsen av den Olsen tilkjente motfordring, hvis fastsettelse var henvist til efterfølgende skjønn. Der var da ikke adgang til at holde tvangsauksjon paa grunnlag av dommen, forinnen motfordringens størrelse var fastsatt ved endelig skjønn. At der gikk saa lang tid fra dommen, før skjønn blev holdt, har konkursboet selv i første rekke skylden for. Det var jo konkursboet som ved dommen var tilkjent noget og som derfor var nærmest til at sørge for at faa
Side:318
fastsatt gjennem skjønn størrelsen av den motfordring som skulde komme til fradrag i det i dommen nevnte beløp.
Da der paa auksjonstiden ikke forelaa noget rettskraftig grunnlag skulde auksjonen ikke vært fremmet, og der skulde selvfølgelig heller ikke være stadfestet noget auksjonsbud. Stadfestelseskjennelsen av 14 februar 1930 og den forutgaaende kjennelse av 21 desember 1929 vil derfor bli at opheve.
Saksomkostningene for namsretten og Høiesterett finnes rekvirenten at burde tilsvare.
Slutning:
Alstahaug namsretts kjennelse av 21 desember 1929 om fremme av auksjon over m/s «Esther Olinda» og dens kjennelse av 14 februar 1930 om stadfestelse av antagelsen av Sigurd H. Blomsø's bud opheves i forhold mellem Nils M. Olsen og Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo. I saksomkostninger for namsretten og Høiesterett betaler Sandnessjøens Patentslip og Reparationsverksteds konkursbo innen 2 uker fra kjennelsens forkynnelse til Nils M. Olsen kr. 600.
Av namsrettens kjennelse av 21 desember 1921:
Efter det oplyste er der et aars preskripsjonsfrist for den saksøkeren tilkjente sjøpanterett ved høiesterettsdom av 20 november 1928. Det er da klart, at det maa være i saksøkerens interesse at begjære auksjon i henhold til dommen, før nevnte frist utløper, og kunde det ikke ligge i saksøktes makt at utslette denne sjøpanterett ved at begjære det i høiesterettsdommen nevnte sjørettsskjønn saa sent, at dette ikke var avhjemlet med endelig virkning før fristens utløp. Det faar derfor gaa ut over saksøkte, at han ikke har begjært det nevnte sjørettsskjønn paa et saa tidlig tidspunkt, at sjørettsskjønnet kunde være endelig avhjemlet innen preskripsjonsfristens utløp. Den omstendighet, at han idag har inngitt overskjønnsbegjæring til berammelse, kan ikke hjemle auksjonens utsettelse. Hadde det vært nogen realitet bak denne overskjønnsbegjæring, saa burde den ha vært innlevert saa tidlig, at man i hvert fall ved ny lysning kunde ha omberammet auksjonen, og forøvrig vilde uten tvil retten forlange, at overskjønnsbegjæringen, for at den kunde tas til følge, var ledsaget med garanti for omkostningene for det tilfelle, at overskjønnet gikk saksøkte imot. - - -