Rt-1932-522
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-05-20 |
| Publisert: | Rt-1932-522 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 20 mai 1932 i lnr. 66 B s.a. |
| Parter: | Oscar Larsen A/S's konkursbo (advokat Gustav Heiberg) mot Norges Banks avdeling i Ålesund (advokat Kristen Johanssen). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1910) §46, §56, §36, §37, §39, §69, §85 |
Dommer Hanssen: Aalesunds skifterett avsa den 7 juni 1927 i Oscar Larsen A/S's konkursbo desisjon med saadan konklusjon: «Fordring nr. 2 Norges Bank anerkjennes med kr. 1 727 852.47 med fradrag av hvad de hos banken deponerte aktier utbringes til. Omkostningene opheves».
Ved Trondheims overretts dom av 17 juni 1929 blev skifterettens
Side:523
decisjon stadfestet, mens saksomkostningene for overretten blev ophevet.
Overrettens dom er av Oscar Larsen A/S's konkursbo paaanket til Høiesterett, hvor boet har nedlagt følgende paastand: «At den av Norges Banks avdeling i Aalesund anmeldte fordring i Oscar Larsen A/S - dets konkursbo, stor kr. 1 727 852.47 ikke anerkjennes som fordring i boet - samt at boet tilkjennes saksomkostninger for alle retter».
Norges Bank har paastaatt stadfestelse av overrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for de underordnede retters avgjørelser. Der er for Høiesterett fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg imidlertid anser uten betydning for sakens avgjørelse.
Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av overretten. Jeg finner saaledes at overrettens dom bør stadfestes og antar at appellanten bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.
Jeg skal bemerke at der i utdraget er inntatt en del juridiske betenkninger, som dog ikke er særlig lange. For mitt vedkommende mener jeg at det vilde vært riktigere at disse betenkninger i tilfelle ikke var inntatt i uttoget, men mangfoldiggjort av partene eller advokatene, jfr. bemerkning i Retst. for 1931 67.
Dom:
Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Oscar Larsen A/S's konkursbo til Norges Bank 1000 kroner.
Dommer Alten: Jeg finner med overretten at det maa ansees processuelt erkjent, at alle aksjonærer i Oscar Larsen A/S har godkjent overtagelsen av ansvaret for hans veksellaan i Norges Bank, og at det derfor er uten betydning om han som styre for selskapet har overskredet sin myndighet efter aktielovens §46 eller vært ugild efter §56.
Derimot antar jeg at engagementet maa være uforbindende for selskapets konkursbo, fordi det innebærer et angrep paa aktiekapitalen som strider mot kreditorenes rettigheter. Den anmeldte aktiekapital er bestemt til at tjene som middel for selskapets erhvervsvirksomhet og til dekning av forpliktelser som utspringer av eller staar i forbindelse med denne virksomhet. Aktieloven har gjennem en rekke forskrifter søkt at sikre at kapitalen fra først av virkelig blir tilveiebragt, og at den senere saavidt mulig holdes vedlike. Gjennem bestemmelsen, i §36, 2 ledd, om at utbytte bare kan utbetales av det rene overskudd efter aarsopgjøret, jfr. §37, 2 ledd, og gjennem forbudet i §39, 2 ledd, mot delvis tilbakebetaling av aktiekapitalen til aktionærene uten iakttagelse av de forskrifter som til beskyttelse for selskapets kreditorer er gitt i §85 om nedskrivning av aktiekapitalen, har loven videre gitt uttrykk for at aktionærene ikke
Side:524
maa anvende aktiekapitalen eller nogen del av den til egen fordel utenfor selskapets virksomhet. Skjønt det ikke likefrem er forbudt at la selskapet stille forløfte eller pant for aktionærenes private forpliktelser, synes det da rimelig at anta at aktionærene heller ikke paa denne indirekte maate kan nyttiggjøre sig aktiekapitalen til egen fordel. Forføininger av denne art ligger regelmessig utenfor hvad et selskaps erhvervsvirksomhet fører med sig, og om de medfører inngrep i aktiekapitalen, vil de komme i direkte strid med de formaal som denne skal tjene. Ialfall under omstendigheter som dem der har foreligget i denne sak, synes det mig at grensene for det rettmessige maa være overskredet. Da veksellaanet paa 2 millioner kroner blev optatt av Oscar Larsen i april 1920, skyldte han til Ålesunds Handelsbank over 8 millioner kroner, og banken var i vanskeligheter som gjorde en innbetaling nødvendig. Oscar Larsen A/S hadde en aktiekapital av 2 millioner kroner, som efter status pr. 31 desember 1919 dengang var i behold. Selskapets gjeldsforpliktelser utgjorde paa samme tidspunkt henved 2 millioner kroner. En del herav var gjeld til Aalesunds Handelsbank, men selskapets egentlige bankforbindelse var Den Norske Handelsbank. Revisorene i selskapets konkursbo har i sin rapport fra februar 1927 uttalt at formaalet med overtagelsen av ansvaret for Oscar Larsens laan «var utenfor enhver forbindelse med selskapets drift og interesser». Men selv om man antar at selskapet hadde en viss interesse i at Aalesunds Handelsbank kunde holdes oppe, og at deltagelse i en støtteaksjon avpasset efter selskapets økonomiske evne kunde ha vært forsvarlig ogsaa overfor dets kreditorer, kan jeg ikke finne at overtagelse av ansvar for et saa betydelig laan som det her omhandlede under de omstendigheter som forelaa, kan være berettiget i forhold til selskapets kreditorer. Det var i virkeligheten ensbetydende med at sette hele selskapets aktiekapital paa spill og det har da ogsaa vist sig ifølge revisorenes rapport at dette engagement har vært den vesentligste aarsak til selskapets konkurs. Det maatte efter min opfatning ogsaa for Norges Banks avdeling i Aalesund fremstille sig som klart, at engagementet medførte en saadan risiko for selskapets kreditorer, og at det ikke kunde være i selskapets egen interesse at paata sig ansvaret. Og jeg antar at banken under disse omstendigheter ikke kan gjøre nogen rett gjeldende efter laanevekslene til skade for selskapets konkursbo. At Oscar Larsen eller de øvrige aktionærer skulde ha handlet svikaktig overfor kreditorene er, som allerede bemerket i overrettsdommen, ikke paastaatt, men er efter min forstaaelse av aktieloven heller ikke nødvendig. Jeg stemmer efter dette for at konkursboets paastand tas tilfølge.
Med hensyn til utdraget slutter jeg mig til førstvoterendes bemerkninger.
Konst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.
Dommer Andersen: Jeg er enig med førstvoterende.
De ekstraordinære dommere lagmann Rolfsen og byrettsdommer Wærness og dommer Backer: Likesaa.
Side:525
Av skifterettens decisjon:
Ved anmeldelse av 17 april 1926 har Norges Banks avdeling i Aalesund i dette bo anmeldt en fordring stor kr. 1 727 852.47 med fradrag av hvad det depot banken har utbringes til. Fordringen støtter sig til 6 veksler akseptert av Oscar Larsen og trukket av Oscar Larsen A/S. Denne fordring er av boets bestyrer innstillet til ikke at anerkjennes. Anmelderen har imidlertid fastholdt fordringen.
Boet gjør gjeldende at de veksler som fordringen støtter sig til visstnok formelt er i orden, men det hevdes at Oscar Larsen som styre i aktieselskapet av samme navn ikke hadde adgang til at la selskapet overta dette ansvar, og at Norges Bank maatte forstaa eller burde forstaa dette. Bobestyreren paaberoper sig aktielovens §46 der bestemmer at styret kun er bemyndiget til at handle paa selskapets vegne i det som hører til driften av dets forretning. Og det hevdes fra boets side at overtagelse av garantiansvar (vekselansvar) for kr. 2 000 000 ligger utenfor den ramme som er optrukket i nevnte lovbestemmelse. Beløpet blev anvendt til dekning av Oscar Larsens gjeld til Aalesunds Handelsbank og selskapet hadde ingen interesse av dette. Vekslene var laanepapir og dette kjente Norges Bank til. Overtagelsen av garantien er heller ikke besluttet i noget styremøte og er aldri blitt forelagt eller godkjent av nogen generalforsamling. Iøvrig hevder bobestyreren at garantien ikke vilde være gyldig selv om samtlige aktionærer i selskapet var enig heri, og at det er likegyldig om aktionærene senere maatte ha godkjent garantien.
Trans-Oceanic Trading Co. A/S, der er stor kreditor i konkursboet, har ved advokat H. J. Blom intervenert i tvisten tit fordel for boet. Der er fra intervenientens side særlig fremholdt at hvis et selskaps styre optrer innenfor rammen av et selskaps forretningsomraade forplikter det selskapet. Har imidlertid som i nærværende tilfelle et styremedlem optraadt utenfor hvad der hører til driften av selskapets forretning, bindes ikke selskapet derav og det uansett om tredjemann har vært i god tro eller ikke. Der foreligger i nærværende tilfelle intet om at Oscar Larsen i aktieselskapet Oscar Larsen hadde faatt nogen utvidet fullmakt til at optrede forpliktende for selskapet utenfor det omraade som optrekkes i §46. Det kan ikke være omtvistelig at Oscar Larsen var uberettiget til at dra Oscar Larsen A/S inn som medansvarlig for sitt personlige laaneandragende hos Norges Bank. Selv om Oscar Larsen eiet det meste av aktiekapitalen i Oscar Larsen A/S, maa han dog følge de rettsregler som gjelder for selskapet. Det maa derfor være klart at Oscar Larsens fullmakt til som styremedlem at optre for Oscar Larsen A/S ikke omfattet rett til at stille selskapet som garantist for Oscar Larsens personlige laaneandragender. Der henvises til aktielovens §56 som forbyr et medlem av et aktieselskaps styre at ha nogen befatning med noget anliggende hvori vedkommende selv har fremtredende personlig eller økonomisk interesse. Banken har den hele tid vært klar over at A/S Oscar Larsens navn paa heromhandlede veksler ikke var paaført paa grunn av forretninger som hørte til driften av selskapets forretning. Der henvises i denne forbindelse til det innsendte laaneandragende og at banken kjente det indre forhold mellem selskapet og Oscar Larsen A/S. Intervenienten fremholder ogsaa det samme som bobestyreren at hverken styret eller generalforsamlingen nogen gang har vedtatt at gaa god for laanet. Spørsmaalet har aldri vært forelagt denne. Kreditorene i Oscar
Side:526
Larsen A/S har aldri godkjent garantien. De har overhode ikke kjent den. At garantien ikke blev angrepet saa lenge Oscar Larsen var den ledende i selskapet, forhindrer ikke at konkursboet nu kan angripe den og kreditorene gjennem konkursboet.
Anmelderen Norges Bank har i anledning disse innsigelser fremholdt:
- Det er ikke riktig at Oscar Larsen A/S ikke hadde ringeste interesse av laanet. Selskapet og Oscar Larsen personlig stod i den høieste forbindelse med hinannen. Utgangspunktet maa være at den som har med et aktieselskap at gjøre kun har at forvisse sig om at det er rette vedkommende som optrer for selskapet. Det vilde føre til uholdbare tilstande om man skulde forlange av banken, naar der forelegges andragender om diskontering, at undersøke om det ogsaa er riktig at aktieselskap som staar paa vekslene, har paatatt sig forpliktelsen.
Hvad den rettslige side av spørsmaalet angaar har bankens advokat uttalt at denne forsaavidt er avklaret som boets bestyrer erkjenner baade at heromhandlede veksler formaliteter er iorden og at samtlige aktionærer i A/S Oscar Larsen var enig i at dette overtok, resp. fortsatte det vekselforhold som foreligger. Man er derfor kommet til en spørsmaalsstilling som gjør, at svaret maa være gitt. Nemlig om kreditorene kan angripe en rettshandel foretatt av deres debitorer paa grunnlag av at rettshandelen ikke er i selskapets interesse og at medkontrahenten har forstaatt dette, eller burde forstaatt dette. Advokaten uttaler at han er sikker paa at dette vilde være en ny rettssetning og at han føler sig temmelig viss paa at der ikke vilde være nogen god rettssetning. Og i allfall mangler den enhver hjemmel. - -
Av overrettens dom:
- - - Jeg er kommet til samme resultat som skifteforvalteren og skal bemerke: Efter de oplysninger som foreligger for overretten eiet Oscar Larsen paa den tid da den omprocederte vekselforpliktelse blev overtatt, alene 96 av aktieselskapets 200 aktier. Han hadde nemlig den 15 januar 1920 overdratt til sine to mindreaarige sønner 102 aktier av de 198 som han tidligere eiet. Oscar Larsen eiet saaledes ikke engang aktiemajoriteten dengang da han i egenskap av aktieselskapets styre lot selskapet overta vekselforpliktelsen qu. Imidlertid kan jeg ikke innse at dette har nogen betydning for naerværende process, all den stund det maa ansees processuelt paa det rene mellem partene, at styrets overtagelse av vekselforpliktelsen for selskapet er ratihabert av samtlige aktionærer. Under disse omstendigheter kan jeg ikke skjønne at boets rett til at nekte anerkjennelse av garantiforpliktelsen kan utledes av selskapets rett til at gjøre innsigelse gjeldende mot fordringen. Jeg henviser til Augdahls: Aktieselskapet, side 367, hvorefter selskapets konkursbos rett til at inntale selskapets erstatningsfordring efter aktielovens §69 er knyttet til den forutsetning at der ikke av generalforsamlingen er gitt decharge før konkursens aapning. Men har generalforsamlingens decharge den virkning likeoverfor det ansvar som selskapets tillitsmenn er kommet i til selskapet, synes der ikke at være grunn til at tillegge samtlige aktionærers godkjennelse nogen mindre virkning likeoverfor en godtroende tredjemann.
Konkursboet maa saaledes søke sin begrunnelse for sin innsigelse mot fordringen i den antagelse, at overtagelsen av vekselforpliktelse innebar
Side:527
et rettsbrudd mot kreditorene direkte, saaledes at kreditorene eller deres representant konkursboet ikke var bundet av nogen ratihabisjon fra selskapets side, selv om samtlige aktionærer var enige deri. Ser man saken saaledes, maa det efter min mening erkjennes at alene den omstendighet at overtagelsen av garantien var en transaksjon som laa utenfor selskapets formaal, slik som dette er formulert i selskapets vedtekter og i firmaanmeldelsen, ikke kan være tilstrekkelig til at innebære et saadant rettsbrudd. Det maa jo nemlig antas, at aksjonærene, ihvertfall naar de er samstemmige, kan forandre dette formaal, og herimot kunde der av kreditorene ingen innsigelse reises. I forhold til kreditorene maa som nærmere utviklet av ekspedisjonsehef Augdahl i dennes betenkning det avgjørende hensyn være om aktiekapitalen derved vilde bli angrepet. Er det nemlig paa det rene at selv om man tar i betraktning de forpliktelser som selskapet har paadratt sig ved transaksjonen, saa vil allikevel aktiekapitalen bli helt intakt, kan det ikke innsees at der hverken ut fra aktielovens regler eller ut fra almindelige rettsgrunnsetninger er grunn til at gi kreditorene noget veto mot disposisjonen. Hvor derimot disposisjonen enten medfører selskapets insolvens, forverrer en allerede inntraadt insolvens eller gaar ut over selskapets aktiekapital, kan der opstaa spørsmaal om ansvar i forhold til kreditorene. I saa henseende er det ved prosedyren paa det rene mellem partene at noget ansvar paa grunnlag av svik mot kreditorene (actio Pauliana) ikke gjøres gjeldende i denne sak. Boet har nemlig innrømmet, at det neppe kan bevises at selskapet blev insolvent ved den overtatte garanti, selv om man regner den effektiv med hele sitt beløp i 1920. Derimot vilde praktisk talt hele aktiekapitalen gaatt tapt, ifall selskapet i 1920 skulde ha dekket laanet paa de 2 millioner. Under enhver omstendighet, hevder boet, maatte man dengang, hensett til beløpets størrelse og den risiko som selskapet overtok og i betraktning av de sikkerheter som blev stillet, regne med at ansvaret vilde medføre innhugg i aktiekapitalen, og den omstendighet at banken maatte eller burde være opmerksom paa dette, gir efter boets mening tilstrekkelig grunn til at banken ikke kan gjøre fordringen gjeldende mot boet.
Efter hvad boet saaledes gjør gjeldende, maa utgangspunktet for den aktsomhet som tredjemann, naar han kontraherer med selskapet, maa vise i forhold til selskapets kreditorer, være hensynet til aktiekapitalens bevarelse. Det sier sig dog selv at ikke den omstendighet alene, at en disposisjon fra selskapets side kan medføre risiko for aktiekapitalen, er tilstrekkelig til at paadra styret ansvar og enn mindre til at gjøre rettshandelen ugyldig i forhold til tredjemann. Er disposisjonen foretatt i selskapets interesse, og det selv om denne interesse kan sies at være av indirekte art, maa dette være tilstrekkelig til, ihvertfall hvor styret har samtlige aktionærers godkjennelse, at gjøre disposisjonen objektivt gyldig ogsaa i forhold til selskapets kreditorer. Det sier sig da selv at disposisjonen ogsaa i forhold til tredjemann maa være fullt ut gyldig. Jeg kan forsaavidt henvise til høiesterettsdom i Retst. 1927 588.
Dette synspunkt mener jeg i nærværende sak maa være avgjørende for bankens rett. Det er riktignok saa, at Oscar Larsen A/S rent direkte ikke hadde nogen betydelige interesser i Aalesunds Handelsbank, til hvis støtte vekselbeløpet skulde anvendes. Derimot var Oscar Larsens interesser i denne bank særdeles betydelig, og efter den dominerende stilling som
Side:528
Larsen inntok i selskapet og i Aalesunds forretningsliv i det hele tatt, kan man ikke avvise det som ubegrunnet, naar Norges Bank gjør gjeldende, at det for den maatte fremstille sig saadan at det selv om ikke direkte, saa dog indirekte var av den største betydning for selskapet at Oscar Larsen eller banken ikke kom i økonomiske vanskeligheter. At aktieselskapet under disse forhold gjennem endossement deltok i denne støtteaksjon, kunde visstnok ikke for banken fremstille sig som i den grad paafallende, at det for den var grunn til at tvile paa at Oscar Larsen og selskapets aktionærer ansaa garantien som ogsaa foretatt i aktieselskapets interesse. Man kunde jo hertil innvende, at visstnok maatte Norges Bank anse en støtteaksjon til fordel for Aalesunds Handelsbank for at være av interesse for Oscar Larsen A/S, men at størrelsen av det garantibeløp som det her dreiet sig om dog maatte vekke Norges Banks opmerksomhet. Jeg antar dog ikke at dette kan paaberopes likeoverfor banken. Avgjørende for hvorvidt der forelaa nogen saadan uforholdsmessighet, vil jo være saa mange momenter, saaledes interne forhold i selskapet, som ikke kunde forutsettes at være Norges Bank bekjent eller over hvis vekt og verdi banken ikke godt kunde ansees forpliktet til at anstille nogen nærmere beregning. Det kunde i hvert fall ikke fremstille sig som aapenbart for banken at der fra selskapets side blev foretatt noget rettsstridig likeoverfor selskapets kreditorer. Idet jeg finner dette avgjørende for at boet ikke kan fragaa garantien, blir det ikke nødvendig for mig at gaa inn paa de øvrige spørsmaal som er reist av partene. - - - Gunnar Nissen.
Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førsvoterende.
Wilhelm Bøgh. Erik Eriksen.