Rt-1932-58
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-01-09 |
| Publisert: | Rt-1932-58 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3/1 s.a. |
| Parter: | Høiesterettsadvokat J. M. Lund, aktor mot Bjarne Mauring (forsvarer: advokat Nørregurd). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Borch, Bonnevie, Næss, Aars, byrettsjustitiarius Lyng, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Midl bakerilov (1918) §2, §6, LOV-1894-07-14-5-§6, LOV-1894-07-14-5-§7, Arbeidstidslov for bakerier (1906) §6, Arbeidstidslov for bakerier (1906), Håndverksloven (1913) |
Dommer Motzfeldt: Ved tiltalebeslutning av 30 mai 1931 har politimesteren i Trondheim satt baker- og konditormester Bjarne Mauring under tiltale for forseelse mot midlertidig lov av 4 juni 1918 om arbeidstiden i bakerier §2, jfr. 1, 5te ledd, jfr. lov av 24 april 1906, derved at han som arbeidsgiver i A/S B. Maurings Konditori i Gamle Kongevei 6 i april og mai 1931 har latt konditorlærlingene Trygve Nergaard, Ottar Skjenold, Gerhard Rude og Peter Berg arbeide om natten før kl. 6 morgen med bakning av wienerbrød, som er bakervare.
Side:59
Ved Trondheims byretts dom av 7 juli 1931 blev Bjarne Mauring imidlertid frifunnet. Det heter i dommen bl.a.: «Det det spørres om er altsaa om det at bake wienerbrød er bakerivirksomhet eller ikke». Og retten uttaler til sist: «Retten har, som det av foranstaaende vil fremgaa, ikke funnet godtgjort en i alle tilfeller gjeldende regel for hvad det er som er bakerivirksomhet og hvad som er konditorivirksomhet. Den tør ikke under lovens taushet om dette slaa fast hvor grensen gaar. Den har ialfall ikke kunnet finne det bevist at wienerbrødbakningen tilhører bakerivirksomheten. Det er grunn til at anta at det gjelder en bestemt regel om dette andre steder, men for Trondheims vedkommende er det ialfall ikke godtgjort at wienerbrødbakning er noe, som gaar inn under bakerfaget...... Det er godtgjort at der i konditoriet baktes wienerbrød før kl. 6 om morgenen ved hjelp av de der nevnte lærlinger».
Trondheims politimester har paaanket dommen til Høiesterett paa grunn av lovanvendelsen til ophevelse eller forandring. Det anføres bl.a. i ankeerklæringen: «Selv om loven - som retten anfører - ikke angir nogen grense mellem bakerivirksomheten og konditorvirksomheten, maa retten fastslaa grensen forsaavidt dette har betydning for bedømmelsen av hvorvidt tiltaltes handlemaate objektivt sett er rettsstridig. Den kan ikke vise spørsmaalet fra sig. ..... Spørsmaalet i denne sak gjelder grensen mellem bakeri- og konditorvirksomhet i relasjon til loven om arbeidstiden i bakerier. .... Man antar at retten uriktig har bedømt wienerbrødbakning som konditorvirksomhet, og at tiltaltes virksomhet derfor faller utenfor loven om arbeidstiden i bakerier. Naar dommen ogsaa syses søke støtte i en i Trondheim paaberopt lokal sedvane og tillike av denne grunn frifinner, er formentlig dette ogsaa feilaktig lovanvendelse. En bestemt vare som wienerbrød kan formentlig ikke i forhold til her omhandlede lov være bakervare et sted og konditorvare et annet sted».
Og Trondheims politimester har i skrivelse til riksadvokaten av 13 juli 1931 anført: «Sett hen til hvad der maa antas at være nevnte lovs øiemed, dukker imidlertid ogsaa det spørsmaal op - om ikke bakning av wienerbrød under de foreliggende omstendigheter, d. v. s. paa nattetid at drive med deigelting, kjevling og stekning - allerede derved er en overtredelse av bakerloven, uansett hvad man mener om arbeidet sett i forhold til haandverksloven».
Om saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner.
For Høiesterett er fremlagt en skrivelse av 16 juli 1931 fra Bakermestrenes Landsforenings Hovedstyre til riksadvokaten. Jeg hitsetter av denne skrivelse: «Alle bakermestre over hele Norge har alltid henregnet wienerbrød til bakerfaget...... Konditorhaandverket er som bekjent et av de nyeste haandverksfag, idet der først saa sent som i 1895 blev oprettet svenneprøve i dette fag.... Efter konditorfagets svenneplakat var det kun de fylte kaker som inngikk under dette fag...... Visstnok er det saa at en del konditorier i de senere aar har tatt sig til at tilvirke wienerbrød. Naar dette har kunnet skje uten at bakermestrene har grepet inn, er det fordi de fleste konditordrivende ogsaa har
Side:60
bakerhaandverksbrev». Endelig sies: «Visstnok er det saa at alle - absolutt alle - brødvarer hvortil gjær brukes som hevemiddel, deriblandt wienerbrød, utvilsomt er bakervare. Men der er ogsaa en rekke andre varer hvor hevemidlet ikke er gjær, som ogsaa er bakerhaandverksvarer ubestridt fra gammel tid av i vaart land».
Videre er fremlagt en skrivelse av 31 juli 1931 fra Norsk Baker- og Konditorforbunds Forretningsutvalg til riksadvokaten, hvorav hitsettes: «At wienerbrød i lovens forstand er en bakervare og saaledes kommer inn under lovens bestemmelse om arbeidstiden for arbeidere har det blandt baker- og konditorfagets utøvere (saavel arbeidsgivere som arbeidere) fra aartier tilbake vært full enighet om...... Det har ogsaa alltid vært en almindelig opfatning at alle brødvarer, hvortil det som hevningsmiddel brukes gjær er en bakervare og ikke en konditorvare. Og wienerbrød kan kun og blir kun fremstillet ved bruk av gjær som hevningsmiddel..... Hvis det blir rettslig fastslaatt at wienerbrød er en konditorvare og ikke bakervare maa konsekvensen herav bli at hvetebrød, boller, rundstykker, julekaker m.fl. sorter finbakervarer, hvortil der ogsaa som hevningsmiddel brukes gjær, kan fremstilles av konditorer utenfor den i loven fastsatte tid og vil dermed loven som beskyttelseslov bli helt illusorisk».
Fra chefinspektøren for fabrikktilsynet foreligger en uttalelse av 6 august 1931 til Socialdepartementet, hvorav jeg gjengir: «Ifølge §6 i lov av 24 april 1906 om innskrenkning av arbeidstiden i bakeriene skal loven ogsaa være gjeldende for «bakerivirksomhet, der drives i hoteller, bevertningsetablissementer og konditorier». Denne bestemmelse kom inn i lov om innskrenkning av arbeidstiden i bakerier m.v. av 14 juli 1894 (nr. 5) §7. At fremstilling av wienerbrød efter lovgiverens opfatning den gang maatte betegnes som «bakerivirksomhet» synes at fremgaa av en uttalelse av det daværende Indredepartement».
Socialdepartementet uttaler den 8 august 1931 at det antar, at tilberedelse av wienerbrød hører til bakerfaget.
Endelig nevner jeg at Bakermestrenes Landsforenings Hovedstyre i en ny skrivelse til riksadvokaten av 6 august 1931 bl.a. har gjort opmerksom paa en forestilling «fra samtlige konditoridrivende i Kristiania av 4 april 1894», som bl.a. uttaler: «Vaar bedrift (konditoribedriften) er nemlig saa vidt forskjellig fra bakernes at vi mener, at de der driver utelukkende konditori uten tvil bør settes utenfor denne lov, og det av følgende grunner. 1. Fordi vi intet nattarbeide har og saaledes ikke befatter oss med bakning av bakervare - derved forstaaes alle brødsorter bakte med gjær eller gang, honningkaker o. l. - og saaledes ikke paa nogen maate vil skade bakerne i sin bedrift».
Jeg antar at anken maa bli at ta til følge.
Jeg anser det unødvendig at avgjøre det spørsmaal, om wienerbrød hører under bakerfaget eller konditorfaget eller under begge. Det avgjørende for nærværende sak er nemlig efter min opfatning hvorvidt tilberedelse av wienerbrød gaar inn under «bakerivirksomhet» i §6 i loven av 24 april 1906.
Side:61
Herom bemerker jeg: Efter alt hvad herom foreligger kan jeg ikke finne det synderlig tvilsomt, at fremstillingen av wienerbrød: maa sies at være bakerivirksomhet i denne lovs forstand, og jeg finner ogsaa at lovgrunnen - forbud mot nattarbeide - helt ut ogsaa omfatter denne virksomhet. Det er saaledes efter min mening en uriktig lovanvendelse, naar byretten ikke har kunnet finne det bevist, at wienerbrødbakning tilhører bakerivirksomhet - selv om byretten, som det synes, herunder nærmest har tenkt paa spørsmaalet om det tilhører bakeri- eller konditorifaget.
Videre finner jeg det at være en uriktig lovanvendelse, naar byretten har lagt vekt paa, at det for Trondheims vedkommende ikke er godtgjort, at den ellers bestemte regel gjelder, idet jeg mener at lovens almindelige regel kommer til anvendelse uansett en mulig avvikende lokal sedvane jfr. den i Rt-1912-363 gjengitte høiesterettsdom.
Kjennelse:
Byrettens dom og den til grunn for dommen liggende hovedforhandling opheves, fordi retten har gaatt ut fra at bakning av wienerbrød i konditori ikke er bakerivirksomhet (jfr. lov av 24 april 1906 §6)). (Vanlige salærer).
Konst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bonnevie, Næss, Aars, ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Lyng og dommer Paulsen: Likesaa.
Av byrettens dom:
- - - Det er først at bemerke at det efter uttalelse fra aktor er paa det rene at der ikke fra paatalemyndighetens side hevdes at tiltalte har overtraadt loven, saafremt det maa antas at wienerbrød er konditorvare, at den i tiltalebeslutningen nevnte lov med andre ord bare rammer bakerivirksomheten. Det det spørres om er altsaa om det at bake wienerbrød er bakerivirksomhet eller ikke.
Loven selv inneholder intet bidrag av betydning til spørsmaalets løsning. Denne forutsetter alene at der er to særskilte virksomheter, nemlig konditorvirksomhet og bakerivirksomhet. Disse to virksomheter har siden 1895 bestaatt som særskilte, omenn beslektede haandverk. Paatalemyndigheten hevder med støtte i endel under saken fremkomne oplysninger, at skillet mellem de to fag gaar efter hvorvidt der i bakerverket brukes gjær eller ikke. I wienerbrød brukes der gjær, men dog paa en annen maate enn i den almindelige brødbakning. Deigen til wienerbrød settes nemlig ikke til sur- eller hevlegning, som ved brødbakningen natten over, men bakes ut omtrent med det samme. Naar loven derfor synes at si at sur- eller hevlegning er noget som hører hjemme i bakerivirksomheten, faar derfor dette ingen betydning her. Det skille som paatalemyndigheten hevder synes ikke at være faglig begrunnet og gir heller ingen for alle tilfeller brukbar grense. I enkelte sorter bakverk kan der nemlig brukes baade gjær og andre hevningsmidler, slik at de vilde i tilfelle komme til at henhøre under det ene eller det andre haandverk, alt eftersom det blev
Side:62
brukt gjær eller ikke. Og det er paa det rene at der til bakerivirksomheten henregnes endel kjeks hvori der ikke brukes gjær. Dette paatalemyndighetens standpunkt har heller ikke medhold av de faglige ledere her i byen som har uttalt sig i saken. Det har i det hele ikke vært mulig at faa rede paa hvor grensen mellem de to fag gaar. Oprinnelsen synes at ha vært den at konditorvirksomheten var den som befattet sig med at bake kaker, mens bakerivirksomheten gikk ut paa at bake brød. Dette kan falle sammen med bruken av gjær, eftersom det i kaker i de fleste tilfeller ikke brukes gjær, men retten maa anta efter hvad der her er oplyst at det ikke er saa i alt bakverk. Det er mulig at wienerbrød oprinnelig ansaaes for at være noget som hørte bakerivirksomheten til, men opfatningen antas at ha forandret sig efterhvert som dette bakverk blev utviklet og fremgangsmaaten forandret. Det er godtgjort at det nu er slik her i byen ialfall at wienerbrødbakningen bare læres av lærlinger i konditorfaget og at det i de fleste tilfeller fremstilles i konditoriene. I de tilfeller hvor det i en virksomhet er baade bakeri og konditori er det reglen at det fremstilles i konditoriavdelingen. Det er saaledes paa det rene for tiltaltes vedkommende at han baker sitt wienerbrød i sitt konditori i Gamle Kongevei 6 og ikke i sitt bakeri paa Øvre Baklandet. Og wienerbrød selges om søndagene fra 5-8 mens dette ikke skjer med almindelige bakervarer. Dette er i henhold til lukningsvedtektene, og wienerbrød følger saaledes ogsaa paa dette punkt reglene for konditorvare. Bakerlaugets formann anser det for en hevdvunnen opfatning fra langt tilbake her i byen, at wienerbrød nu er et konditoribakverk. Og ser man nærmere paa fremstillingsmaaten synes det ogsaa naturlig og at ligge den daglige opfatning nærmest at bedømme wienerbrødbakningen som en konditorivirksomhet. Det laves av mel, sukker, egg, smult, kardemonne og gjær, og melet tilsettes efterhvert som deigen arbeides. Naar den er ferdig kjevles den ut og legges i lag med smør, brettes derpaa dobbelt sammen og kjevles ut paa ny, hvorefter den paa ny brettes sammen paa samme maate. Saa skjæres den i stykker og kjevles ut og kappes i stykker og formes med syltetøi og krem. Derefter staar den en 3 kvarters tid til gjren er passende utviklet, hvorefter stekningen foregaar. Fremgangsmaaten er i det hele den som maa til for at fremstille et finere bakverk eller en delikatesse, altsaa det som dagligdags menes med konditoribakverk, i motsetning til den enklere mindre omstendelige fremstillingsmaate for almindelige brødvarer, hvor det heller ikke brukes synderlige tilsetninger. Wienerbrødfremstillingen er det samme som man i almindelighet opfatter som kakebakning.
Retten har, som det av foranstaaende vil fremgaa, ikke funnet godtgjort en i alle tilfeller gjeldende regel for hvad det er som er bakerivirksomhet og hvad som er konditorivirksomhet. Den tør ikke under lovens taushet om dette slaa fast hvor grensen gaar. Den har ialfall ikke kunnet finne det bevist at wienerbrødbakningen tilhører bakerivirksomheten. Det er grunn til at anta at det gjelder en bestemt regel om dette andre steder, men for Trondheims vedkommende er det ialfall ikke godtgjort at wienerbrødbakning er noget som gaar inn under bakerfaget. Naar det i den i saken dokumenterte dom av 16 april iaar uttales av retten at wienerbrød efter hvad retten er tilbøielig til at anta er bakervare, saa finner retten i nærværende sak ikke at kunne fastslaa denne opfatning. Lovgivningen antas i tilfelle at maatte uttale sig nærmere om dette spørsmaal.
Det bemerkes at tiltalte er disponent og faglig leder for
Side:63
A/S B. Maurings konditori- og bakerivirksomhet og saaledes den som i tilfelle er ansvarlig. Det er godtgjort at der i konditoriet i Gamle Kongevei 6 i det i tiltalebeslutningen omhandlede tidsrum baktes wienerbrød før kl. 6 om morgenen ved hjelp av de der nevnte lærlinger.
Tiltalte vil efter det anførte maatte frifinnes. - - -