Rt-1932-639

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-06-10
Publisert:	Rt-1932-639
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74/1 B s.a.
Parter:	Det kongelige Forsvarsdepartement (regjeringsadvokat Kristen Johanssen) mot kapteinene Lothe Erichsen og Wilh. Munthe-Kaas (advokat Sverre M. Halbo).
Forfatter:	Aars, Borch, Næss, Rivertz, høiesterettsjustitiarius Scheel, Breien, Dahl
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §21, Grunnloven (1814)

Dommer Aars: Den 7 november 1931 avsa Oslo byrett dom med saadan domsslutning: «Kaptein J. A. Lothe Erichsen og kaptein Wilh. Munthe-Kaas tilkjennes lønn som kapteiner. Saksøkte, Forsvarsdepartementet, dømmes til at betale til kaptein J. A. Lothe Erichsen og kaptein Wilh. Munthe-Kaas saksomkostninger med kr. 2500».

Side:640

Det kgl. Forsvarsdepartement har paaanket dommen til Høiesterett og nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av omkostninger for byrett og Høiesterett, derunder salær til regjeringsadvokaten. Det anføres i ankeerklæringen bl.a.: Forsvarsdepartementet mener retten tar feil, naar den finner at der her foreligger særlige omstendigheter som maa bevirke, at de som var utnevnt til løitnanter før hærordningen av 1927 blev innført, har et rettskrav paa at avansere til kaptein innen avansementskretsen i tur og orden. Staten mener at ifølge vaar konstitusjon kan ingen ha rettskrav paa i fremtiden at faa et bestemt embede, det være sig efter anciennitet eller paa annen maate. Dette maa gjelde uten hensyn til om der i kortere eller lengere tid ved besettelsen av de embeder det gjelder har vært befulgt en bestemt praksis, og uten hensyn til om denne praksis kan føres tilbake til et skriftlig grunnlag. Staten mener derfor at den kgl. res. av 3 juli 1817, som bestemmer at inntil kompanichef inklusive skjer forslaget til avansement «efter officerenes anciennitet som - undtagen i særdeles tilfelle - skal være regelen for de subalterne officerers forfremmelse», er uten betydning for den foreliggende sak. Staten mener videre at den praksis som har funnet sted inntil 1927 er uten rettslig betydning. Den mener byretten tar feil naar den i denne praksis ser et uttrykk for, at staten har vært av den opfatning at de som var utnevnt til løitnanter derved fikk et rettskrav paa i tur og orden at rykke op til kaptein.

Videre antas byretten med urette at ha satt ut av betraktning det forbehold som er tatt ved de to saksøkeres ansettelse».

Kapteinene Lothe Erichsen og Munthe-Kaas har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Om sakens innhold og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Det er for Høiesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg nevner saaledes erklæringer fra de vidner som blev avhørt under hovedforhandlingen for byretten. Alle disse erklæringer gaar ut paa at i utstedernes hele officerstid «har det vært en anerkjent setning at avansement til kaptein innen avansementskretsen skjer efter anciennitet. Den eneste undtagelse har vært det tilfelle at en officer paa grunn av sitt personlige forhold har vist sig uskikket til avansement. Dette har ogsaa vært lært ved krigsskolen. Officerene har derfor hatt grunn til at innrette sig med disse fremtidsutsikter for øie. Det har alltid vært opfatningen at staten har vært bundet i denne henseende, saaledes at ikke regelen kunde fravikes overfor allerede ansatte officerer med hensyn til lønnen». Jeg nevner videre en erklæring av mars 1932 fra en rekke officerer i samme retning, samt en rekke erklæringer fra partene, særlig om tjenesteforhold samt om avansementsforhold under forskjellige forutsetninger. Endelig nevner jeg en skrivelse av 15 juni 1898 fra Armékommandoen til Forsvarsdepartementet angaaende vernepliktig sekondløitnant F. H. Johansens utnevnelse til virkelig premierløitnant.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Side:641

Saksøkerne gjør gjeldende, at til deres økonomiske rettigheter som løitnanter hører rett til turvis efter anciennitet at avansere til kaptein ogsaa i lønnsmessig henseende, og at denne rett ikke kan berøves dem, selv om staten finner at hæren bør organiseres paa en saadan maate, at der gjøres brudd paa det turvise avansement efter anciennitet. For at man skulde kunne anta en saadan regel, som vilde være uten sidestykke i andre forhold i vaar rett, at utnevnelsen til et embede skulde medføre rettskrav paa at avansere til et høiere embede efter anciennitet, maa det imidlertid efter min opfatning kreves et meget strengt bevis.

Til begrunnelse av sitt krav har saksøkerne i første rekke henvist til de i byrettsdommen omhandlede kongelige resolusjoner av 3 juli 1817, 5 mars 1827 og 6 juni 1837. Det hevdes at der i disse resolusjoner ligger et bindende tilsagn fra statens side til de løitnanter som ikke har vist sig uskikket til avansement.

Jeg finner det meget tvilsomt om ikke et saadant tilsagn i tilfelle vilde vært i strid med grunnlovens §21, men jeg skal ikke gaa nærmere inn paa dette spørsmaal. Jeg kan nemlig efter hvad der foreligger, ikke anta at der i disse resolusjoner inneholdes et saadant tilsagn.

Forarbeidene til resolusjonen av 3 juli 1817 tyder efter min mening paa, at man alene har ment at gi en administrativ forskrift - en forskrift i hærens, i statens interesse. I kommisjonsinnstillingen av 20 desember 1816 heter det: «Kommisjonen formener, at i de yngre Klasser inntil Kaptein inklusive, er Ancienniteten den bedste Regel for Officerernes Avancement. De yngre Officerer have sjelden havt Leilighed til at give bestemte Beviser paa saadan udmærket Duelighed, at de med Billighed bør foretrækkes deres ældre Kammerader. Man kan heller ikke antage, at nogen Løitnant, der fortjener at have denne Charge, skulde være uskikket til at være Kaptein». I sin innstilling av 14 januar 1817 uttaler derefter regjeringen: «Vi kunne heller ikke med Commissionen være enig i, at Avancementet, saaledes som i §9 litr. e er antaget, indtil Bataillons, Escadrons og Compagnie Chefer inclusive skal skee udelukkende efter Officierernes Anciennitet. Da Deres Mayestæt ikke ved Grundloven er tillagt Ret til at afskedige andre Officierer end de, som beklæde de høyeste militaire Charger, kunne vi ikke tilraade, at Deres Mayestæt selv skulde paalægge Dem et nyt Baand ved de subalterne Officierers Avancement. Commissionen har i denne Anledning bemærket, at de yngre Officierer sjelden kunne have havt Anledning til at give bestemte Beviser paa saadan udmærket Duelighed, at de med Billighed bør foretrækkes deres ældre Camerader. Derimod kunde det være muligt, at een eller anden havde givet Prøver paa Uduelighed, slet Conduite, eller at han fra Moralitetens Side havde viist sig saaledes, at han ikke fortjente Befordring, uden at han dog i nogen af disse Henseender havde forseet sig i den Grad, at han efter Krigs Lovene kunde fradømmes sin Charge, og det vilde da vist ikke være passende, at en saadan Officier skulde forfremmes til en høyere Post, hvor han ved sine slette Egenskaber kunde stifte end mere Skade. Endskjønt vi saaledes ikke kunne bifalde, at Ancienniteten ved

Side:642

Besættelsen af de om meldte Officiers Charger udelukkende bør følges, skulde vi dog underdanigst formene at herpaa bør tages fortrinligt Hensyn, at den, der staaer for Touren, stedse af Brigade- og Corps-Cheferne bør foreslaaes, og at der fra dette Forslag i Almindelighed og ikke uden særdeles Grunde bør afviges».

Overensstemmende hermed blev resolusjonens §9 litra e formet. Der sies alene at «Intil batteri-, eskadrons- og kompanichef inklusive skjer forslaget til avancement ved enhver av vaabenartene og enhver av brigadene efter foranførte bestemmelser, efter officerernes anciennitet, som - undtagen i særdeles tilfelle - skal være regelen for de subalterne officerers forfremmelse».

Saaledes som denne resolusjon lyder finner jeg det litet tvilsomt at man her alene har at gjøre med en administrativ regel, ikke med et bindende tilsagn. Resolusjonene av 1827 og 1837 er mer kortfattede, men maa forstaaes paa samme maate som resolusjonen av 1817.

Saksøkerne har dernest gjort gjeldende, at der foreligger en sedvanerett som gir dem rettskrav paa at avansere efter anciennitet til kapteiner. Der henvises til at regelen har vært fulgt i over hundre aar. Men dette behøver efter min opfatning ikke at bety mere, enn at myndighetene har fulgt den administrative forskrift som var gitt ved de før nevnte kongelige resolusjoner, uten at det deri behøver at ligge at man har ansett dette som opfyllelse av et rettskrav løitnantene hadde.

De saksøkte anfører imidlertid videre, at statsmyndighetene gjentagne ganger ved organisasjonsforandringer innen hæren har gitt uttrykk for at avansement efter anciennitet var en rett som vedkommende ikke kunde berøves. Der henvises saaledes til, at ved kongelig resolusjon av 8 desember 1866 blev det med hensyn til Jegerkorpset bestemt, at vedkommende officer stilles ved ansettelsen i Jegerkorpset surnumerær i sin brigade med bibehold av den i samme havende anciennitet og rett til ved forefallende vakanse igjen at inntrede i nummer i brigaden. I en skrivelse av 9 mai 1868 fra generalstabehefen tales der om de poster under arméen hvortil ikke ancienniteten gir utelukkende rett. Videre henvises til de av byretten refererte uttalelser av 17 februar 1893 fra Pensjonskomitéen av 1892, og til at komitéens uttalelse: «Av premierløitnanter forutsetter komitéen at ingen andre vil bli tvunget til avgang paa grunn av den for dem foreslaatte aldersgrense enn saadanne som ganske undtagelsesvis forbigaas til kaptein, fordi de ansees uskikket til forfremmelse», er gjengitt i Stortings-proposisjon nr. 99 for 1895 side 5. Videre er der henvist til de av byretten refererte uttalelser fra Forsvarsdepartementet i dets innstilling til kgl. resolusjon av 27 mai 1910 og kgl. resolusjon av 9 september 1910. Saksøkerne har ogsaa henvist til en uttalelse fra generaladvokaten i skrivelse av 29 januar 1904, som er gjengitt i innstilling til den kgl. resolusjon av 27 mai 1910, men jeg kan ikke se at denne skrivelse inneholder noget som støtter saksøkernes opfatning. Derimot er det, som fremholdt av byretten, paa det rene at generalmajor Bull, som var Forsvarsdepartementets chef

Side:643

da den nye hærordning av 1909 skulde gjennemføres, og generalmajor Aavatsmark, som utarbeidet forslaget til denne hærordning, ansaa det offentlige bundet av de regler som gjelder for løitnanters avansement efter anciennitet innen avansementskretsen, og ansaa løitnantene derved sikret en økonomisk rettighet som ikke kunde tas fra dem. Endelig har saksøkerne henvist til den foran nevnte skrivelse av 15 juni 1898 fra Armkommandoen til Forsvarsdepartementet angaaende løitnant Johansen. Det heter her: «Hvad angaar det kongelige Departements Udtalelse om, at der i sin Tid bør aabnes Løitnant Johansen Adgang til at komme inn i en af Infanteribrigadene og da nærmest Christiansandske, finner Armékommandoen allerede paa Sagens nuværende Standpunkt at burde udtale, at man for Tiden ikke formaar at indse, hvorledes dette skal kunne ske, uden at gaa andres ved Indtrædelse i Brigaden erhvervede Ret for nær».

Spørsmaalet er da om det som saaledes foreligger kan ansees tilstrekkelig som grunnlag for en sedvanerettsdannelse i strid med hvad der, efter hvad jeg har anført, maa antas at ligge i de kongelige resolusjoner av 1817, 1827 og 1837. Til en saadan sedvanrettsdannelse er det ikke nok, at det i tidens løp er blitt en opfatning blandt officerene at løitnantene har rettslig krav paa efter anciennitet at avansere til kapteiner. Det maatte kunne fastslaaes at vedkommende myndigheter i sin handlemaate har latt sig bestemme av denne angivelige rett. Hvad der her skulde kunne ha betydning er vesentlig de forskjellige uttalelser fra Forsvarsdepartementet. Men jeg kan ikke finne det godtgjort, at man ved nogen av de anledninger som der kan være spørsmaal om, er gaatt videre enn til at fastslaa, at ved det som man da aktet at foreta, gikk man ikke nogens rett for nær. Men om hensynet til løitnantenes angivelige rett til at avansere til kapteiner har vært avgjørende for at man ikke er kommet med videregaaende forslag, derom vet man intet med sikkerhet. Jeg mener derfor at der ikke er tilstrekkelig grunnlag for at fastslaa en sedvanerettsdannelse som paastaatt.

Som tredje søksmaalsgrunnlag har saksøkerne gjort gjeldende, at de har et kontraktsmessig krav paa at faa lønn som kapteiner. De bygger dette paa at det har vært en almen og aapenbar forutsetning, at avansementsreglene var slik at forstaa som de har hevdet, og dette var myndighetene klar over, og i fortrøstning til det løfte som saaledes ansees gitt, er saksøkerne gaatt inn i statstjenesten. Det anføres i denne forbindelse, at den meddelelse de har faatt om sine rettigheter, har de faatt gjennem den undervisning og den lærebok de hadde paa krigsskolen; der blev det lært, at avansement foregaar i infanteriet til kaptein innen divisjonen efter anciennitet, for spesialvaabnenes vedkommende efter de samme regler alltid innen vaabenet. Det maatte derfor være statens plikt at si fra - at ta forbehold, hvis den vilde reservere sig adgang til at gjøre brudd paa denne regel.

Jeg kan la det staa derhen, om der i det hele er adgang til at gi bindende tilsagn om rett til at utnevnes til et embede. Den

Side:644

som skulde ansees for stiltiende at ha gitt en rett, maatte i hvert fall være den som har kompetanse til at gi en saadan rett, altsaa i dette tilfelle Kongen. Det kan ikke være nok at en departementschef gaar ut fra at en saadan rett eksisftrer. Hvad der skulde kunne begrunne et kontraktsmessig krav for saksøkerne maatte saaledes være det, at det ikke ved kgl. resolusjon er gitt forklaring paa, at nogen saadan rett som almindelig antatt har løitnantene ikke. Men dette vilde være et saa ekstraordinært skritt, at undlatelsen derav efter min mening ikke kan medføre nogen kontraktsmessig rett for saksøkerne.

Efter det resultat jeg saaledes er kommet til, er det ikke nødvendig for mig at uttale mig om rekkevidden av de forbehold som blev tatt ved saksøkernes ansettelse.

Efter hvad jeg har anført stemmer jeg for at Forsvarsdepartementet frifinnes. Da det gjelder et prinsippspørsmaal og saken har frembudt tvil, finner jeg at omkostningene bør opheves for begge retter.

Dom:

Det kongelige Forsvarsdepartement frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Konst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Næss og Rivertz, de ekstraordinære dommere høiesterettsjustitiarius Scheel og høiesterettsdommer Breien og dommer Dahl: Likesaa.

Av byrettens dom:

Ved kgl. res. av 29 september 1911 blev saksøker nr. 1 Jacob Arnt Lothe Erichsen efter bestaatt avgangseksamen ved krigsskolens øverste avdeling tildelt anciennitet fra 1 oktober 1911 og utnevnt til surnumerær premierløitnant. Den 4 oktober 1912 blev han utnevnt til premierløitnant i 1ste brigades infanteri, som siden har vært hans avansementskrets. Den 17 juli 1913 fullendte han eksamen ved den militære høiskole.

Den 30 januar 1914 utnevntes han til kaptein i infanteriet. Hans tur til avansement som kaptein i 1. brigade var ennu ikke kommet, men han gjorde efter andragende tjeneste som regimentsintendant i 6. brigade med kapteins lønn. Efter endt tjeneste søkte han sig tilbake til sin tidligere stilling i avansementskretsen med premierløitnants tjenestestilling og lønn mens han beholdt kapteins grad. Den 28 mars blev han efter organisasjonsforandringen av 1927 beskikket til kaptein i 1. divisjons infanteri. Hans tur til avansenient som kaptein innen hans avansementskrets var da ifølge hans anciennitet kommet. Han faar imidlertid bare utbetalt lønn som premierløitnant.

Saksøkte nr. 2, Wilh. Munthe-Kaas, blev ved kgl. res. av 7 oktober 1910 efter bestaatt avgangseksamen fra krigsskolen tildelt anciennitet fra 5 august 1910 og utnevnt til surnumerær premierløitnant Den 20 desember 1910 blev han utnevnt til premierløitnant i infanteriet Den 29 oktober 1915 blev han efter andragende utnevnt til premierløitnant i 2. brigades infanteri, som siden har vært hans avansementskrets. Den 17 juli 1913 fullendte han eksamen ved den militære høiskole.

Side:645

Den 28 april 1928 blev han ved kgl. res. tillagt kapteins grad med bibehold av løitnants tjenestestilling og lønn, fordi han hadde gjort tjeneste som premierløitnant i over 15 aar. Hans tur til avanæment var ennu ikke kommet. Den 30 oktober 1930 blev han efter organisasjonsforandringen av 1927 beskikket til «ulønt kaptein i infanteriets landvern». Hans tur til avansement som kaptein innen hans avansementskrets var da ifølge hans ancienmtet kommet. Han faar imidlertid bare utbetalt lønn som premierløitnant.

Ved gjennemføring av den nye hærordning av 1927 blev det daværende faste befal fordelt paa 3 grupper: I. De som faar plass i den nye hærordning i fastlønt stilling. II. Overtallige som faar plass i vernepliktige (lønte) stillinger i den nye hærordning. III. Overtallige som ikke faar plass i den nye hærordning. Officerene i gruppe II og III forutsattes at skulle avansere, naar de ansaaes skikket, sammen med sin eftermann i gruppe I, men de skulde beholde sin tidligere lønn med optjente og optjenendes alderstillegg.

En rekke officerer, deriblandt de 2 saksøkere, har erklært at de ønsket optagelse i gruppe I, men er mot sin vilje plassert i gruppe II eller III. Saksøkerne er saa blitt beskikket til kapteiner i henhold til sin andennitet innen de respektive avansementskretser, og har kapteins grad og tjenestestilling men faar bare lønn som premierløitnanter. Hærens fastlønnede officersforening har ansett dette som ulovlig og har besluttet saksanlegg. Kaptein Lothe Erichsen er representant for officerer i gruppe II og kaptein Munthe Kaas representant for offiærer i gruppe III. - - -

Saksøkerne - - - fremholder at det i en rekke kgl. resolusjoner er bestemt at avansement til kaptein skal skje efter anciennitet.

Det henvises til kgl. res. angaaende planen for Norges Feltarmé av 3 juli 1817, hvor det heter, at inntil kompanichef inklusive skjer forslaget - til avansement i avansementskretsen «efter officerenes anniciennitet som - undtagen i særdeles tilfelle - skal være regelen for de subalterne officerers forfremmelse». Videre opad skal derimot ingen anciennitet være gjeldende. I kgl. res. av 5 mars 1827 heter det, «at avancement i officersgradene inntil kaptein inklusive skal gaa innen brigadene efter anciennitet», se ogsaa kgl. res. av 5 mars 1827 og 6 mai 1837 om avansement til stillinger i feltarmeen og landvernet. Hvis en officer avanserte utenfor avansementskretsen «i armeen», «i trenet», maatte han innta sin tidligere stilling i brigaden, hvis han søkte sig tilbake til sin tidligere avansementskrets, han kom ikke foran de eldre, res. 24/11 1828, 8/12 1866 og 16/4 1891.

Pensjonskomiteen av 1892 uttalte sig om reglen og foreslog den inntatt i en lov. Forslaget blev imidlertid ikke optatt i departementets lovutkast, da man fant ikke at burde medta mer enn det som nettop maatte finnes nødvendig eller ønskelig av hensyn til en hensiktsmessig ordning av pensjonsspørsmaalet.

Det henvises til innstilling fra Forsvarsdepartementet til kgl. res. av 27 mai 1910 angaaende gjennemførelæn av ny hærordning hvor uttales, at avansementsrekken ikke maatte brytes, og til innstilling av 9 september 1910 hvor det heter at anciennitetsrekkene for kapteiner og løltnanter innen brigadene maa ikke ved forflyttelse eller paa annen maate brytes, jfr. ogsaa uttalelse i Innst IV fra Forsvarskommisjonen av 1920, side 26.

Det henvises til generalmajor Vogts «ledetraad i militær

Side:646

administrasjon» som i en aarrekke har vært brukt som lærebok paa krigsskolen, og hvor det heter at avansementet til kaptein innen avansementskretsen skjer efter anciennitet, til stabsofficerer efter valg. - - -

Aarsaken til at saksøkerne ikke faar kapteins lønn, er at yngre menn uten officerenes utdannelse er placert i gruppe 1 og rykker op til kaptein med kapteins lønn, mens saksøkerne maa nøie sig med kapteins grad uten lønnen. - - -

- - - Retten finner at det maa ha sin betydning at regelen er gjentatt og precisert gjentagne ganger og at den har vært praktisert i over 100 aar. - - - Ellers ved oprykning vil den almindelige regel være at der er et visst valg, selv om oprykning skal skje fra en bestemt klasse stillinger, og nogen spesiell rett for den enkelte vil da vanskelig skapes. Ved oprykning til kaptein har bestemmelsen vært at den skulde skje efter anciennitet uten noget valg. Alt dette gjør at bestemmelsen om avansement efter anciennitet fra løitnant til kaptein staar i en særstilling, og meget taler for at den er bindende.- - -

Tross det foran nevnte kunde allikevel spørsmaalet om regelen maa betraktes som en ufravikelig rett, stille sig tvilsomt. Retten finner imidlertid bevist at det har vært en almen og aapenbar forutsetning, at slik har regelen vært at forstaa og at slik har den vært praktisert, og dette maa være avgjørende.

I forslag av 17 februar 1893 fra pensjonskomiteen av 1892 heter det at «ancienniteten i den laveste officersgrad er tillagt et saadant fortrin, at enhver løitnant «undtagen i særdeles tilfelle», kan gjøre sig sikkert haap om efter tur at naa op i den nesthøiere grad, i kaptein stillingen», og komiteen nevner i forbindelse med sitt forslag at valgretten ikke er blitt mer innskrenket «enn der i de utferdigede kongelige resolusjoner er gitt tilsagn om». Komiteen foreslog aldersgrense for løitnanter og uttaler herunder: «Det er komiteens forutsetning at ingen annen vil falle for denne aldersgrense enn de der er blitt forbigaatt ved forfremmelse til kaptein fordi de ikke egner sig dertil».

Man kan si at komiteen er gaatt utenfor sitt mandat og ikke kan gi regler eller uttale sig om avansement. Imidlertid maa man gaa ut fra, at en slik komité bestod av sakkyndige folk som hadde satt sig nøie inn i det tema komiteen behandlet, og dens ord har stor verdi som bevis for den rettsopfatning som raadet.

Retten anser bevist ved vidneprov av generalmajor Bull som var Forsvarsdepartementets chef, da den nye hærordning av 1909 skulde gjennemføres, og av generalmajor Aavatsmark, som var en av dem som utarbeidet forslaget til denne hærordning, at man dengang ansaa det offentlige bundet av de regler som gjaldt for løitnanters avansement efter anciennitet innen avansementskretsen og at løitnantene derved var sikret en økonomisk rettighet som ikke kunde tas fra dem, og det blev gjort til gjenstand for meget grundige overveielser, hvorledes man skulde gaa frem under den nye ordning.

I sin innstilling til kgl. res. av 27 mai 1910 om bl.a. anciennitet og kommandorett, uttaler departementet, «at det gaar ut fra at der intet vil være til hinder for en forandring av utgangspunktet for ancienniteten, naar kun ingen officerer derved gis flere formenn i sin avansementsrekke, enn han for tiden har. De nye regler vil saaledes hverken ved nærværende

Side:647

eller ved senere hærordningsforandringer muliggjøre at officerer mot sin vilje flyttes fra en avansementskrets til en annen».

I Forsvarsdepartementets innstilling til kgl. res. av 9 september 1910 heter det: «Hvad individenes rettigheter og forpliktelser angaar kan disse sammenfattes saaledes: - - - II. Anciennitetsrekkene for kapteiner og løitnanter innen brigadene maa ikke ved forflyttelse eller paa annen maate brytes. - - - Departementet finner at dette gjennem en aarrekke befulgte prinsipp fremdeles bør oprettholdes saaledes at anciennitetsrekkene for de for nærvarende i brigadene fast ansatte kapteiner og løitnanter ikke brytes uten med alle vedkommendes samtykke».

Og selv i St. prp. nr. 60 for 1927 om den nye forsvarsordning side 136 sier departementet: «Efter den hittil gjeldende praksis har ingen fastlønnet premierløitnant som har vært skikket til forfremmelse, kunnet forutsette at han skulde falle for aldersgrensen som fastlønnet officer før fylte 60 aar (kapteins aldersgrense)».

Retten anser bevist, at det fra officerenes side har vært forutsetningen at prinsippet om anciennitets- og avansementsrekkenes urokkelighet og om avansement til kaptein efter anciennitet var en rett, og at ogsaa statens organer er kjente til dette og i sine bestemmelser og i sin praksis før 1927 gikk ut derifra. Retten maa anse det som et brudd paa tro og love, naar staten i 1927 setter endel av de allerede ansatte officerer efter yngre løitnanter ved oprykning til kaptein eller endog setter dem utenfor enhver adgang til at avansere høiere i lønn enn til løitnant - - -

Staten har ogsaa gaatt saa langt at den har utnevnt saksøkerne i deres tur efter de gamle regler til kaptein i grad, men dette er selvfølgelig ikke tilstrekkelig, de maa ogsaa ha krav paa oprykning i lønn. Det er nu engang saa at dette er et i det minste likesaa viktig moment, som oprykning i grad. - - -

Retten kommer efter dette til det resultat, at saksøkernes paastand maa bli at ta tilfølge. - - - Koefoed.