Rt-1932-72
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-01-16 |
| Publisert: | Rt-1932-72 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10/1 B s.a. |
| Parter: | Arbeiderne ved Tangen Reberbane (advokat Sigrid Stray, opnevnt) mot A/S Rygene Træmassefabriker (overrettssakfører H. B. Knudtzon til prøve). |
| Forfatter: | Schjelderup, Motzfeldt, Bade, Bonnevie, Hanssen, Winsnes, Dahl |
| Lovhenvisninger: | LOV-1869-06-12-§2 |
Dommer Schjelderup: Ved Nedenes herredsretts dom av 16 mars 1929 i saken Arbeiderne ved Tangen Reberbane ved Nils Karl Nilsen og Andreas Stokken m.fl. mot A/S Rygene Træmassefabriker blev innstevnte frifunnet under ophevelse av sakens omkostninger. Arbeiderne, som har faatt bevilling til fri sakførsel for Høiesterett, har paaanket dommen, idet de i sin ankeerklæring har gjort gjeldende: 1. At herredsrettens dom er feilaktig med hensyn til bedømmelsen av spørsmaalet om arbeiderne har en særrett til overgang paa isen paa det omhandlede sted. 2. At herredsrettens betraktninger angaaende retten til at hindre utøvelse av en allemannsrett som den omhandlede er feilaktig. 3. At herredsretten har tatt feil naar den er kommet til det resultat at lov om isvekning av 12 juni 1869 §2 ikke kommer til anvendelse.
De ankende parters paastand gaar ut paa, prinsipalt at A/S Rygene Træmassefabriker kjennes uberettiget til at bryte raak i isen paa Nidelven forbi fergestedet Vrengen, medmindre selskapet sørger for annen tilfredsstillende overgang, at fabrikkene dømmes til at betale det offentlige saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett, samt at de ankende parters rettsfullmektig tilkjennes salær av det offentlige for sitt arbeide med saken.
Innstevnte har paastaatt herredsrettens dom stadfestet, samt at de ankende parter in solidum ilegges saksomkostninger for herredsretten og Højesterett.
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. For Høiesterett er der foruten en del skrivelser uten synderlig interesse for saken fremlagt en betenkning fra professor Gjelsvik samt utskrift bl.a. av dom avsagt den 24 mars 1930 av sorenskriveren i Nedre Telemark i aastedssak Halvor Sunde m.fl. mot Skien Telemarkens Aktiedampskibsselskap og Nordsjø Skienskanalen, og av Bergens overretts dom av 23 april 1927 i samme sak samt av kjennelse av 19 september 1930 i forbindelse med overskjønn vedkommende Bygdin-reguleringen.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Idet jeg forøvrig i vesentlige deler kan tiltrede dennes domsgrunner, finner jeg det tilstrekkelig for sakens avgjørelse, at innstevntes anvendelse fra 1925 av D/S Rygene, som maa antas at ha hatt stor betydning for den fortsatte oprettholdelse av fabrikkens drift aaret rundt, visstnok har forlenget, men ikke øket ulempene for arbeiderne ved deres overgang over Vrengen ved vintertid saa sterkt, at det kan bli spørsmaal om at tilplikte innstevnte enten at avbøte
Side:73
disse ulemper ved at holde fergemann eller at yde erstatning. Jeg mener nemlig at de, som utøver en raadighet, der i og for sig kan representere en rettsbeskyttet interesse, og som lider ulempe gjennem utøvelsen av andre interesser, der ogsaa nyter rettsbeskyttelse, maa i adskillig utstrekning finne sig i den økning av saadan ulempe som skyldes den almindelige utvikling. Jeg kan i denne forbindelse henvise til Gjelsviks Tingsrett, annen utgave, side 234, note 10, og minner ogsaa om de betraktninger som har ligget til grunn for fortolkningen av de villaklausuler, som i de siste aar har vært forelagt Høiesterett.
Heller ikke kan jeg legge vekt paa den betraktning som har vært anført fra de ankende parters side, at arbeidernes bruk av isveien over Vrengen skulde være beskyttet overfor dampskibstrafikken, fordi Reberbanen har vært i drift siden 1742, mens dampskibenes fart paa elven ved vintertid bare skriver sig fra 50-60 aar tillbake. Naar de som har utøvet den eldste raadighet uten protest har latt den nye foregaa i halvhundre aar, kan der efter min mening ingen vekt legges paa tidsprioriteten. Som det vil ha fremgaatt av min tilslutning til herredsrettens domsgrunner, maa jeg nemlig anse innstevntes anskaffelse og benyttelse av D/S Rygene som en utvidelse av fabrikkens tidligere raadighetsutøvelse, men ikke som en ny og vesensforskjellig saadan.
Jeg vil til slutt ha nevnt at det for min avgjørelse er unødvendig at ta standpunkt til herredsrettens uttalelse om, at det maa ansees fastslaatt i vaar rettspraksis, at det ved ekspropriasjon ikke tilkommer dem som utøver en saadan raadighet, som beror paa en almindelig beføielse og ikke paa en særrett, nogen erstatning.
Efter dette mitt resultat finner jeg at appellantene maa tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Dom:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler de ankende parter N. K. Nilsen, - - - og Knud Karl Sletta en for alle og alle for en innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen til A/S Rygene Træmassefabriker kr. 1.200. Den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Sigrid Strays salær av statskassen fastsettes til kr. 1.000.
Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. For mig vilde forøvrig ogsaa herredsrettens begrunnelse være tilstrekkelig.
Dommer Bade: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg finner det dog tilstrekkelig i alt vesentlig at henholde mig til herredsrettens begrunnelse.
Dommer Bonnevie: Som herr dommer Bade.
Dommer Hanssen og ekstraordinær dommer overrettsdommer Winsnes: Likesaa.
Dommer Dahl: Som herr dommer Motzfeldt.
Side:74
Av herredsrettens dom:
En del av arbeiderne ved Tangen Reberbane i His herred, som bor i Øyestad herred, paa den annen side av Nidelven, bruker for at komme til arbeidsstedet at ro over elven ved Vrengen, hvor den bare er ca. 15 meter bred. Naar elven er tilfrosset om vinteren gaar de over paa isen. I de siste 2-3 aar har imidlertid A/S Rygene Træmassefabriker, som er beliggende ved Nidelven ca. 5 km. ovenfor Vrengen, begynt at bryte op isen naar den har lagt sig, idet firmaet høsten 1925 anskaffet ny slepebaat for at slepe træmassen ned elven til Arendal. - - - Da vinterveien over elven ved Vrengen paa denne maate er blitt ødelagt og Rygene Træmassefabriker har nektet at holde overgang over isen, har 33 av arbeiderne ved Tangen Reberbane - - - anlagt sak mot firmaet og nedlagt saadan paastand: At A/S Rygene Træmassefabriker kjennes uberettiget til at bryte raak i isen paa Nidelven, forbi fergestedet Vrengen, medmindre selskapet sørger for annen tilfredsstillende overgang. - - -
Saksøkerne har som grunnlag for søksmaalet i det vesentlige anført, at det først er i de senere aar, efterat saksøkte har anskaffet den nye slepebaat, at trafikken paa elven om vinteren er blitt til ulempe for arbeiderne, naar de skal til sitt arbeidssted vinterveien over isen ved Vrengen. Den is som tidligere passager- og lastebaatene kunde bryte, var ikke saa sterk at man kunde ferdes paa den, likesom rutebaatene gikk inn til fergestedet, saaledes at beboerne kunde bruke sine baater. Der har tidligere i Vrengen vært fergested, som er nedlagt for mange aar siden. Imidlertid er der fremdeles offentlig vei til begge sider av det gamle fergested og beboerne har fremdeles rett til adkomst over elven fra Vrengen og de tilstøtende grender i Øyestad til Tangen og den vestlige del av His herred, selv om fergestedet er nedlagt. Denne rett har de utøvet i alders tid og den maa derfor tilligge dem som en særrett. Om almenheten ogsaa har rett til at benytte denne ferdselsvei, mister derfor ikke retten karakteren av en særrett for dem som har den. Selv om imidlertid adgangen til at benytte vinterveien over isen paa det omhandlede sted maa karakteriseres som en beføielse, som staar aapen for alle og enhver - en allemannsrett - er den allikevel rettsbeskyttet. Rettens utøvelse vil i dette tilfelle ikke kunne hindres av andre enn staten eller vedkommende grunneier.
Der foreligger her en kollisjon mellem saksøktes interesse i at slepe træmasse om vinteren ned Nidelven, hvorved der brytes raak i elven og saksøkernes interesse i uhindret at ferdes paa isen for at komme til sitt arbeidssted. Saksøkte kan ikke forlange at fremme sin interesse uten hensyn til om han herved paa fører saksøkerne ulemper. Interessekollisjonen mellem partene maa i dette tilfelle løses ved at saksøkte kjennes uberettiget til at utøve sin for saksøkerne generende ferdsel paa elven paa en maate som hindrer eller foraarsaker ulemper for saksøkerne, naar de ferdes paa isen den gamle vintervei ved Vrengen, uten tillike at sørge for annen overgang.
Det almindelige prinsipp som er kommet til uttrykk i §2 i lov av 12 juni 1869 om isvekning, maa forøvrig komme til anvendelse saaledes, at den som slaar raak i isen, maa passe at raaken ikke medfører utilbørlig hindring for ferdselen ved fergested. Efter denne lovbestemmelse er saksøkte forpliktet til at holde overgang, naar raak overskjærer vintervei.
- - - Retten skal bemerke:
Side:75
Saksøkerne har under procedyren hevdet at lov om isvekning av 12 juni 1869 §2 maa komme til anvendelse med hensyn til saksøktes plikt til at holde overgang over raaken i isen ved Vrengen. Retten finner imidlertid at nevnte lov ikke kan komme til anvendelse i nærværende tilfelle. Det vilde være urimelig om det hadde vært lovens mening, at den skal gjelde dampskiber, som baner sig selv vei gjennem isen i en elv, som er farbar for almindelig dampskibstrafikk paa en saa lang strekning som det her gjelder, og hvor dampskibe har trafikert elven i 50-60 aar. - - -
Retten kan ikke være enig i, at saksøkerne har nogen rett fremfor andre til at ta vintervei over isen paa det omhandlede sted. De har ikke kunnet paavise nogen kontraktsmessig eller paa annen maate stiftet rett hertil fremfor andre, som bor paa stedet og har behov for at benytte den almindelige adgang til at gaa over isen. Heller ikke har der vært tale om at nogen saadan rett skulde tilligge spesielle eiendommer i Vrengen. Saksøkerne har efter rettens mening ingen annen rett til at benytte veien over isen ved Vrengen enn den som staar aapen for alle og enhver. De har med andre ord en saakalt allemannsrett til at ferdes paa isen, og spørsmaalet blir da hvilken rettsbeskyttelse en saadan rett har i forhold til saksøkte.
Det er paa det rene, at ogsaa saksøkte trafikerer elven i kraft av den rett som til kommer alle og enhver til at ferdes paa elven med fartøi. Det maa da avgjøres om saksøkte kan forbys denne ferdsel, naar isen maa slaaes op, medmindre der drages omsorg for at saksøkerne faar annen tilfredsstillende overgang over isen.
Retten kan imidlertid ikke uten hjemmel i lov eller rettspraksis gaa med paa, at saksøkte kjennes uberettiget til at ferdes paa elven, naar der maa brytes raak, fordi om raaken er til ulempe bl.a. for saksøkernes ferdsel over isen, medmindre saksøkte paalegges at holde annen overgang. Om saksøkte under utøvelse innenfor lovgivningens grenser av den i vaar rett hjemlede almindelige beføielse til at ferdes med fartøi paa sjø og i elv fremkaller nogen ulempe bl.a. for saksøkerne under deres ferdsel paa isen, maa dette karakteriseres som en ulempe, som de paa grunn av forholdene maa finne sig i, all den stund de ikke krenkes i nogen særlig rettighet som tilkommer dem. De har ikke noget krav mot den annen part paa, at denne ulempe eller skade erstattes eller paa annen maate avhjelpes og kan ikke kreve ferdselen stanset, medmindre saksøkte sørger for overgang. Deres rett til ferdsel paa isen kan ikke gaa lenger enn forholdene til enhver tid gjør det rimelig at utøve den. I denne forbindelse skal man gjøre opmerksom paa at saksøkernes ferdsel over elven ikke hindres fordi om isen er brutt op, idet de kan komme over raaken ved hjelp av prammer. At gaa veien vilde derimot forlenge avstanden til arbeidsstedet med ca. 1/2 mil.
Retten skal henvise til at det formentlig maa ansees for fastslaatt i vaar rettspraksis, at der ved ekspropriasjon ikke tilkommer dem som utøver en saadan raadighet som beror paa en almindelig beføielse og ikke paa en særrett, nogen erstatning.
Man skal forøvrig gjøre opmerksom paa, at de fremkomne oplysninger om forholdene som de har vært tidligere ikke kan tillegges nogen betydning for avgjørelse av saken. Det er paa det rene at der før i tiden har vært offentlig fergested over Nidelven ved Vrengen. Dette fergested
Side:76
blev imidlertid nedlagt for ca. 50 aar siden ved anlegget av den nye hovedvei gjennem Øestad og His, hvorved fergestedet blev overflødig som led i den almindelige veiforbindelse. Videre er det paa det rene, at isen før blev brutt op om vaaren, og at utgiftene til dette blev dekket av de bedrifter som laa ved elven samt av rutebaatene. Enkelte aar var der fergemann i Vrengen, som saksøkte har betalt, idet omkostningene hertil blev dekket av saksøkte efterpaa, uten at de var medtatt ved beregningen av utgiftene paa forhaand. Nogen erkjennelse fra saksøktes side av en forpliktelse til at sørge for overgang over raaken kan ikke under disse omstendigheter legges i saksøktes optreden. De baater som tidligere brøt op isen var ikke saa sterke til dette bruk som den slepebaat saksøkte anskaffet i 1925. Elven har derfor i de siste aar vært holdt aapen lenger enn tidligere. Dette forhold medfører selvsagt større ulemper for saksøkernes ferdsel enn før. Imidlertid kan dette rent faktiske forhold ikke ha nogen betydning for saksøktes forpliktelser til at sørge for overgang over raaken.
Efter dette kommer retten til det resultat at saksøkte maa bli at frifinne for saksøkernes tiltale i saken. - - -