Rt-1932-728

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-06-18
Publisert:	Rt-1932-728
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 188/1 s.a.
Parter:	Narvik kommune (overrettssakfører N. R. Heyerdahl til prøve) mot Erling Willassen m.fl. (advokat Henrik Bergh).
Forfatter:	Bonnevie, Evensen, Christiansen, Bang, Bugge, Holtan, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924)

Dommer Bonnevie: Ved dom avsagt 8 desember 1930 av Narvik byrett blev kjent for rett: «Saksøkte Narvik kommune

Side:729

dømmes til at betale saadan erstatning for det ved stengning av gate 26 forvoldte tap: 1) til Erling Willassen kr. 20.000, 2) til A. B. Løbstad kr. 22.000, 3) til Johan H. Nilsen kr. 11.000, 4) til A. Hoff Blix kr. 8.000, 5) til Birger Christensen kr. 28.000, 6) til Olaus Karlsen kr. 6000, 7) til Joakim Olsen kr. 12.000, 8) til fru Peroline Olsen kr. 22.000 og 9) til K. Jakobsen kr. 18.000. Av erstatningsbeløpene blir at svare 5 pct. rente fra 14 juni 1929 til betaling skjer. I saksomkostninger til saksøkerne betaler Narvik kommune kr. 4000».

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. Byrettens dom er av Narvik kommune ved ankeerklæring av 24 februar 1931 paaanket til Høiesterett, idet Narvik kommune gjør gjeldende at byretten har tatt feil, naar den finner at der foreligger erstatningsplikt for Narvik kommune i nærværende tilfelle.

Narvik kommune har for retten nedlagt paastand om frifinnelse og at de innstevnte in solidum tilpliktes at betale Narvik kommune sakens omkostninger for byretten og Høiesterett.

De innstevnte har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett hos Narvik kommune.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Hvad de faktiske forhold angaar, finner jeg at burde supplere byrettens fremstilling ved at fremheve enkelte omstendigheter, som jeg for mitt vedkommende tillegger større vekt enn byretten synes at ha gjort. Jeg vil da for det første understreke, at sløifningen av den del av gate 26 som laa mellem gate 40 B paa Frydenlund og gate nr. 1 paa Oscarsborg ikke direkte berører nogen av de eiendommer eller gaarder hvis eiere er parter i saken. De oprinnelige gatereguleringer er oprettholdt rundt alle de 3 kvartaler hvori saksøkernes gaarder ligger. Det er derfor alt annet enn riktig at betegne gate 26 - som den nu er - som en «sekkegate».

Dernest vil jeg fremheve at naar gate 26 paa den strekning hvor de i saken optredende gaardeieres eiendommer ligger, har mistet en vesentlig del av den gjennemgangstrafikk som tidligere foregikk her, da skyldes dette ikke bare, ja muligens ikke engang i vesentlig grad, sløifningen av den omhandlede strekning av gate 26, nemlig mellem gate 40 B og gate nr. 1. En meget vesentlig medvirkende grunn til tapet av gjennemgangstrafikken maa utvilsomt søkes i anlegget av den helt nye gateforbindelse i broovergang fra gate 27 til gate nr. 1. Denne nye forbindelsesvei mellem de to bydeler maa antas at ville ha dradd det meste av gjennemgangstrafikken til sig, selv om ikke nogen del av gate 26 var blitt sløifet. Dette synes saavidt skjønnes naturlig at følge allerede derav at denne nye veiforbindelse var bygget som broovergang for kjørende og gaaende trafikk, saaledes at altsaa ferdselen til enhver tid var helt uhindret av jernbanetrafikken, mens den del av gate 26 som nu er sløifet, krysset jernbanesporene i planovergang, hvilket selvsagt voldte store ulemper for gjennemgangstrafikken. Jeg nevner i denne forbindelse at det herom i en henvendelse til Stortinget fra Narviks ordfører og borgermester av 20 mars 1924 anføres: «Allerede nu kan trafikken være stengt i halvtimevis». Videre

Side:730

nevner jeg at det er paa det rene at der blev anordnet en broovergang med trappearrangement for gaaende trafikk over jernbanesporene i planovergang i gate nr. 26 i de siste aar før sløifningen av omhandlede gatestrekning. Efter min mening ligger det i dagen at anlegget av den foran nevnte nye og for gjennemgangstrafikken fullt hensiktssvarende gateforbindelse i bro fra gate 27 til gate 1 uvegerlig maatte komme til at sluke en vesentlig del av den gjennemgangstrafikk som før hadde gaatt i gate 26, selv om ingen sløifning av denne sistnevnte gate samtidig hadde funnet sted. Noget anderledes kunde det jo stillet sig om der samtidig med anlegget av den nye veiforbindelse fra gate 27 tillike var blitt bygget en tilsvarende broforbindelse for kjøretrafikk i gate 26. Men dette vilde ligget helt utenfor den gamle regulering der jo som nevnt bare forutsatte gate 26 i plan med jernbanesporene.

Efter min mening har byretten lagt for stor vekt paa den omstendighet, at det er. Luossavaara-Kiirunavaara-Bolaget som har vært sterkest interessert for sløifningen av det nevnte stykke av gate 26 og som tok initiativet til og endogsaa garanterte byen mot mulige erstatningskrav i anledning av den endrede regulering. At bolaget var sterkt interessert for endringen utelukker selvsagt ikke at denne i og for sig kan ha vært fullt ut berettiget ut fra rene reguleringshensyn, og i saa henseende finner jeg det for mitt vedkommende nogenlunde utvilsomt, at saavel den nye veiforbindelse som den dermed sammenhengende sløifning av et stykke av gate 26 var meget vel begrunnet i vanlige reguleringsmessige hensyn, hvorunder jo ogsaa hører rimelig hensyntagen til den for byen helt uundværlige jernbane.

Med dette mitt syn paa de faktiske forhold og paa de hensyn som maatte tas og er tatt, finner jeg det litet tvilsomt at saksøkernes erstatningskrav savner rettslig grunnlag. Nogen lovhjemmel for kravet finnes ikke hverken i bygningsloven eller annen lov. Heller ikke har jeg kunnet finne støtte for krav av denne art i nogen eldre høiesterettsdom eller i rettspraksis iøvrig. Byretten synes da ogsaa i første rekke at bygge sin avgjørelse paa en ren billighetsbetraktning. Men i betraktning av at det her dreier sig om en gatestrekning som ikke direkte berører de skadelidende eiendommer, vilde det saavidt jeg kan forstaa føre til helt uantagelige konsekvenser at gi enhver gaardeier for hvem den endrede regulering indirekte kan medføre verdiforringelse av hans eiendom et erstatningskrav mot kommunen. Det er efter sakens natur uundgaaelig at endringer av gatereguleringer ofte kan komme til at virke uheldig for en eller annen gaard eller gruppe av gaarder, hvis eiere da lett vil føle endringen som en ubillighet. Men lovens system er vel at i sin almindelighet, utenfor de tilfeller hvor loven positivt har hjemlet erstatning, maa eierne av grunn eller gaarder nøie sig med den betryggelse som ligger i lovens regler for fremgangsmaaten ved reguleringsbeslutningers gyldige vedtagelse.

Jeg stemmer i henhold til det her anførte for at kommunen frifinnes. Efter omstendighetene finner jeg ikke grunn til at tilkjenne kommunen saksomkostninger.

Side:731

Domsslutning:

Narvik kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen og Bang, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og overrettsdommer Holtan og justitiarius Berg: Likesaa.

Av byrettens dom:

- - - Efter den i 1898-1899 utarbeidede og approberte reguleringsplan blev gate 26 anlagt for at sette beboerne av bydelen Frydenlund i forbindelse med gate 1 i bydelen Oscarsborg og derigjennem med byens havn. Ved siden av denne gate fikk man dog forholdsvis snart en overgang for gaaende fra gate 28 (Frydenlund) til gate 17 (Oscarsborg). Paa grunn av paatenkt utvidelse av malmeksporten over Narvik søkte Luossavaara- Kiirunavaara Aktiebolag (nedenfor benevnt bolaget) ved skrivelse av 21 april 1913 om bl.a. at faa stillet til disposisjon en del av Ofotbanens grunnareal, hvorover veiforbindelsen mellem gate 28 og gate 17 gikk til utvidelse av sin malmoplagstomt. - - - Resultatet blev imidlertid sluttelig at bolaget ved kgl. res. av 3 oktober 1914 fikk tillatelse til at leie det omhandlede areal, og at veien mellem gate 28 og gate 17 derfor maatte sløifes. I resolusjonen er der tatt forbehold om adgang til at anlegge en ny forbindelse med overgangsbro fra Frydenlund til Oscarsborg eventuelt i forlengelse av gate 27. Under de nevnte forhandlinger hadde der ikke vært spørsmaal om, at den nye veiforbindelse skulde trede istedenfor den ved reguleringsplanen 1895-1899 anordnede gate 26, og ennu mindre om, at nevnte gate skulde sløifes.

Under senere forhandlinger om hvorledes forholdet skulde ordnes blev det fra bolagets side fremholdt, at naar der inntraadte ordinære forhold og malmtrafikken blev optatt i fullt omfang, vilde der bli spørsmaal om at anlegge flere spor til de nye oplagstomter, hvorved fremkomsten til gate 26 vilde bli avbrutt. Der paagikk forhandlinger her om i 1917 og 1918, og den 27 mai 1918 vedtok Narvik bystyre enstemmig at det samtykket i endring av reguleringsplanen paa betingelse bl.a. av at den nuværende forbindelse mellem Oscarsborg og Frydenlund ved gate 26 sløifes ikke. - - - Departementet foreslo derpaa for Stortinget at ny bro til gate 27 blev bygget paa betingelse av at Narvik kommune vedtok fornøden reguleringsbeslutning vedkommende den nye forbindelse i gate 27 og om sløifning av den nuværende forbindelse i gate 26. Stortinget vedtok dette den 29 september 1921. - - - For at opnaa en tilfredsstillende ordning rettet Narvik formannskap ved ordførér og borgermester den 20 mars 1924 en henvendelse til Stortinget om, at det maatte samtykke i at enten kravet om sløifning av gate 26 frafaltes, eller subsidiært at kravet om et eventuelt erstatningsansvar for en saadan sløifning overtas av Narvik kommune frafalles. - - - Henvendelsen blev ikke tatt til følge, men staten tilstevnte ekspropriasjonsskjønn til 5 februar 1925. Før dette blev fremmet, blev der optatt nye forhandlinger mellem Narvik kommune, hovedstyret for Statsbanene og Bolaget, og i møte den 27 januar 1925 i Oslo blev der avsluttet overenskomst om utvidelse av Bolagets rangerstasjon og

Side:732

sløifning av gate 26. Post I i denne overenskomst lyder saaledes: «Utvidelse av rangerstasjonen og anlegg av flere rangerspor over gate 26 vil umulig. gjøre oprettholdelse av denne gate og nødvendiggjør forbindelse over sporene gjennem broovergang i gate 27 og sløifning av gate 26 søkes approbert av kongen snarest muligø, og post 3 saaledes: «Mulig erstatningsansvar i anledning av sløifning av gate 26 blir i forholdet til Statsbanene overtatt av Narvik by, mens Bolaget overfor byen helt ut overtar dette ansvar med eventuelle processomkostningerø. Denne overenskomst blev vedtatt av Narvik bystyre 23 mars 1925. Stengningen av gate 26 fant sted den 28 september 1928.

Saksøkerne, som samtlige i sin tid har festet tomter av Statens grunn og som eier de derpaa opførte bygninger, har hevdet, at de har opført disse i tillit til den approberte reguleringsplan fra 1899, som tilsier at gate 26 skal være ferdselsaare mellem bydelene Oscarsborg og Frydenlund. De mener at stat og kommune ikke har hatt rett til at forlate denne forutsetning som de selv har opstillet, og at de derfor er berettiget til at kreve erstatning for det tap som lides derved, at deres hus, istedenfor at ligge ved en viktig ferdselsaare er kommet til at ligge ved en sekkegate med liten eller ingen trafikk. Til belysning av den tidligere trafikk er anført, at tellingen har vist at der gjennem den tidligere gate 26 daglig har passert henved 10.000 gaaende, ca. 220 kjøretøier og ca. 20 biler. Strøket omkring gate 26 der tidligere har vært et av byens beste forretningsstrøk, er nu helt ødelagt som saadant - - -

- - - De foreliggende forklaringer fra parter og vidner er i den nevnte henseende noget nær enstemmig og gaar ut paa, at strøket omkring gate 26 er sunket betydelig som forretningsstrøk. En rekke vidner har uttalt, at de mener at strøket før var det beste forretningsstrøk paa Frydenlund, mens det nu maa betegnes som et daarlig forretningsstrøk, idet det er liten eller saagodtsom ingen trafikk deromkring. Retten finner ingen grunn til at betvile, at denne forklaring i det vesentlige karakteriserer forholdet riktig. Huseierne maa antas at ha lidt et betydelig og nogenlunde bestemt paaviselig tap ved strøkets nedgang i forretningsmessig henseende. - - -

Retten gaar derefter over til at behandle spørsmaalet om hvorvidt erstatningsplikt for saksøkte in casu kan antas at foreligge. Retten har funnet dette spørsmaal meget tvilsomt. Ingen av de dommer som partenes sakførere har paaberopt sig, synes at være av avgjørende betydning for nærværende saks utfall. Der foreligger saavidt sees ingen dom hvor erstatning er tilkjent for et tap av saadan art som omhandlet i nærværende sak. Derimot foreligger der dommer hvor erstatning er nektet i tilfeller som har adskillig likhet med denne sak. Nærmest nærværende sak ligger visstnok et tilfelle som er omhandlet i høiesterettsdom inntatt i Rt-1899-198. Heller ikke denne dom kan retten dog anse for at danne noget prejudikat for nærværende sak. - - - I nærværende sak er der et lite, nogenlunde bestemt avgrenset areal som er rammet paa en særdeles følelig maate, og det vil efter rettens opfatning være litet rimelig at betegne den fordel saksøkerne har hatt av den tidligere trafikk som en «tilfeldig» fordel. Forholdet var jo at saksøkernes huser laa ved en gate som var den eneste eller noget nær den eneste ferdselsaare mellem byens to hoveddeler, og saksøkerne syntes da med grunn at kunne gaa ut ifra, at strøket omkring. dem vilde vedbli at være nogenlunde trafikert. Naturligvis maatte

Side:733

saksøkerne vær forberedt paa og eventuelt finne sig i, at der i tidens løp kom flere overganger mellem de to bydeler, men dette vilde dog være noget helt annet og mindre skjebnesvangert i sine virkninger enn en stengning av den gate som førte forbi deres hus. - - - I nærværende sak synes billighetsbetraktninger i høi grad at tale til fordel for saksøkernes krav. I tilslutning til hvad der fremgaar av det foran anførte vil man bemerke, at man særlig legger stor vekt paa at det her i virkeligheten er et privat selskaps interesser som er tilgodesett ved gatestengningen. Dette er kommet til et pregnant uttrykk derved at Bolaget har overtatt at betale den erstatning som saksøkte eventuelt maatte faa at utrede. Man maa kunne gaa ut i fra at saksøkte ellers overhodet ikke vilde ha medvirket til gatestengningen. Man kan selvfølgelig med en viss rett si som saksøkte har gjort at hensynet til Bolaget for Narvik by er et i høi grad alment hensyn, men denne betraktning rokker dog ikke ved den betydningsfulle kjensgjerning at det her er et privat selskap som har satt sine krav igjennem til økonomisk skade for huseierne og til egen økonomisk vinning.

Retten antar efter det anførte at et ganske sterkt rettferdighetshensyn taler til fordel for saksøkernes krav, og da man videre antar at hverken lovgivningen eller rettspraksis danner nogen avgjørende hindring for at deres paastand om at bli tilkjent erstatning kan tas tilfølge, saa antar man, at dette bør skje. - - -