Rt-1932-969
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-10-18 |
| Publisert: | Rt-1932-969 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67/2 s.a. |
| Parter: | A/S Tønsberg-Eidsfossbanen (advokat Gunnar Eliassen) mot Gerd Ouff ved verge Anders Ouff (advokat Odd Nerdrum). |
| Forfatter: | Borch, Paulsen, Larssen, Christiansen, Dahl, Andersen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Straffeloven (1902) §237, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) |
Ved Tønsberg byretts dom av 30 januar og 10 juni 1930 blev A/S Tønsberg-Eidsfossbanen dømt til at betale til Gerd Ouff ved verge Anders Ouff kr. 16.111 med 4 procent aarlig rente derav fra 17 mars 1928. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
A/S Tønsberg-Eidsfossbanen har paaanket dommen til Høiesterett. Dommen er paaanket i sin helhet. Selskapet mener at byretten har tatt feil naar den har funnet at farten har vært for stor og at der herved er utvist uaktsomhet fra togpersonalets side. Videre er det feil naar byretten ikke har funnet at skadelidtes foreldre har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Subsidiært hevdes at den idømte erstatning er for høit ansatt.
Den ankende part har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Chauffør Anders Ouff av Tønsberg som verge for sin datter Gerd Ouff er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer for motsøksmaalsvis at ta til gjenmæle. Motanke er derefter erklært efter ankefristens utløp. Det er anført at hovedanken alene gjelder dommen av 10 juni 1930 som fastsatte erstatningens størrelse, men ikke dommen av 30 januar 1930 som fastslog erstatningsplikten og som, da ankefristen forsaavidt er utløpet, ikke er paaanket. Videre er hevdet at det av byretten fastsatte erstatningsbeløp kr. 16.111 er for lite.
Den motankende har ved den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Odd Nerdrum, nedlagt saadan paastand: «1. A/S Tønsberg-Eidsfossbanen dømmes til at betale til Gerd Ouff ved verge chauffør Anders Ouff erstatning kr. 32.103, subsidiært efter rettens skjønn, for forskjellige utlegg og for all den skade og alt det tap, som er henne paaført som følge av jernbaneoverkjørselen 2 juli 1927, med 4 pct. aarlig rente av beløpet fra 17 mars 1928 til betaling skjer. 2. A/S Tønsberg-Eidsfossbanen dømmes til at betale til statskassen alle med saken forbundne omkostninger for
Side:970
byrett og Høiesterett, at ansette som om saken ikke hadde vært benefisert. 3. Underskrevne som betalt sakfører tilkjennes godtgjørelse av statskassen for mitt arbeide med saken ved Høiesterett, derunder erhvervelse av bevilling til fri sakførsel».
Den ankende part har varslet Norges Statsbaner ogsaa til Høiesterett. Statsbanene har imidlertid ikke avgitt møte.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Som nytt for Høiesterett er fremlagt erklæring av 25 januar 1932 fra lægene Ths. Arentz og M. Lorange, Tønsberg, saalydende: «Undertegnede har paany undersøkt drosjeeier Ouffs datter Gerd, 6 aar gammel. Tilstanden er i alt vesentlig som ved undersøkelsen for 2 aar siden 25 januar 1930. Høire haand mangler 4 fingre, kun tommelfingeren er tilbake. Høire arm og høire haand staar tilbake i utvikling. Der er betydelig muskelatrofi saavel av overarm som underarm. Venstre fots tær staar i samme stilling som før og volder samme ulemper. Hvad den psykiske paakjenning angaar, viser virkningen sig fremdeles ved nervøsitet og engstelse for at være alene. Vi anser det fremdeles sannsynlig at denne psykiske paakjenning vil kunne sette henne tilbake ogsaa senere i livet. Vi finner derfor som forrige gang at den samlede invaliditet bør settes til 75 pct».
Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse som ved byretten.
Forsaavidt motparten har gjort gjeldende at hovedanken ikke omfatter dommen av 30 januar 1930 og at spørsmaalet om erstatningsplikten derfor ikke foreligger til prøvelse av Høiesterett, kan man ikke være enig heri, idet avgjørelsen av 30 januar 1930 bare er et ledd i byrettens samlede saksbehandling som først blev avsluttet med dommen av 10 juni s.a.
I realiteten er Høiesterett kommet til samme resultat som byretten og kan henholde sig til dens begrunnelse.
Efter resultatet vil den ankende part bli paalagt at erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett.
Den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Odd Nerdrum har utført sitt hverv forsvarlig. Hans salær fastsettes til kr. 600, hvortil kommer hans utlegg kr. 22.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler A/S Tønsberg-Eidsfossbanen til det offentlige kr. 622. Den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Odd Nerdrums salær av statskassen fastsettes til kr. 622. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.
Av byrettens dom av 30 januar 1930:
- - - Det er paa det rene i saken at Gerd Ouff, født xx.xx.1925, blev paakjørt den 2 juli 1927 av et tog tilhørende saksøkte under togets passering av Vestfoldgaten i Tønsberg paa vei fra Stensarmen til Tønsberg jernbanestasjon, med den følge at hun mistet 4 fingre paa høire haand, saa kun tommelfingeren er i behold, likesom ogsaa hennes høire ben blev skadet. Det er videre paa det rene, at toget bestod av foruten lokomotiv 4 stakevogner, 2 godsvogner, brakevogn og 2 passagervogner,
Side:971
og at saavel lokomotivet som de 3 stakevogner hadde passert over henne, da toget stod stille, og hun blev tatt op av konduktøren.
Saksøkeren hevder at saksøkte maa være ansvarlig for skaden, for det første med hjemmel av reglene i jernbanelovens §15 og dernest i kraft av reglene om ansvar for «farlig bedrift». Videre hevder han, at overkjørselen maa enten skyldes, at togpersonalet ikke har holdt tilstrekkelig utsikt, at toget maa ha hatt for stor fart, at bremseanordningene ikke har klemt tilstrekkelig, eller at de ikke har vært benyttet tilstrekkelig.
Saksøkte paa sin side hevder derimot, at toget blev kjørt forsvarlig. - - - Det er ogsaa gjort gjeldende fra saksøktes side, at der i hvert fall er vist uaktsomhet fra barnets foreldres side derved at de har latt et saa litet barn ferdes ute uten tilstrekkelig tilsyn fra voksne folks side.
- - - Der er i saken ført flere vidner og dokumentert saavel koncesjon som trafikkregler, likesom det er dokumentert en dom i straffesak av 18 januar 1928 anlagt av paatalemyndigheten mot lokomotivføreren og fyrbøteren paa det tog som overkjørte Gerd. Saken angikk forbrytelse mot straffelovens §237, men begge de tiltalte blev frifunnet.
Retten skal bemerke: Det finnes bevist i saken, at der paa toget var saavel fører som fyrbøter, og at føreren stod paa sin plass paa høire side av lokomotivet, mens fyrbøteren stod paa sin plass paa venstre side av lokomotivet, og videre at konduktøren hadde sin plass i brakevognen, der var plasert foran de to passagervogner, der var sist i toget. Toget var forøvrig et skiftetog, og alle vogner var tomme. Det er videre bevist, at det sted, hvor barnet blev trukket frem, ligger ca. 23 meter ovenfor veiovergangen ved St. Olavsgate. Retten finner det ogsaa bevist, at barnet befant sig inne paa jernbanelinjen mellem skinnene, og at der grunnet trafikk av gaaende i skinnegangen var endel fordypninger mellem slippersene. Ennvidere finner retten det bevist, at der like før overkjørselen fant sted var foretatt gressrydning saavel mellem skinnene som 1 meter ut paa siden. Paa den side av jernbanelinjen, der vender inn mot Tønsberg Papirindustris bygning, hvor avstanden fra vestre side til gjerdet omkring nevnte bygning er omkring 4 meter, var der endel gress, som ikke var ryddet. Det finnes videre bevist, at det var fyrbøteren, der blev opmerksom paa barnet, straks toget var ved overgangen ved St. Olavsgate, og at han da straks varslet lokomotivføreren. Selv satte han saa straks haandbremsen paa, mens lokomotivføreren gav stoppesignal med fløiten og satte paa bremsen, der var i full orden. Det var en luftbremse, og det er bevist, at bremsen var i full orden og virket. Det er videre bevist, at konduktøren brukte bremsen paa brakevognen og fyrbøteren haandbremsen. Da lokomotivet stod stille efter bremsingen, hadde dette og de 3 stakevogner - hver paa ca. 6 meters lengde - passert barnet, og den siste passagervogn stod slik, at den sperret overkjørselen ved St. Olavsgate. Lokomotivføreren har som vidne provet, at han kjørte med antagelig 12 km. fart, hvilken fart han slakket litt like før overgangen ved St. Olavsgate. Han visste ikke om, at der var utferdiget nogen instruks for kjørselen her, og han kunde ikke fra sin plass paa lokomotivet se fremover til der barnet laa, idet lokomotivets overbygning og pipe hindret dette.
Retten skal bemerke, at det er dokumentert i saken, at det var utferdiget instruks for kjørselen mellem Stensarmen og jernbanestasjonen; denne er datert 12 oktober 1905 og gaar ut paa, at der under ingen omstendigheter maa kjøres hurtigere, enn at toget paa meget kort avstand
Side:972
helt kan stoppes foran veikryssning. Efter at overkjørselen hadde funnet sted, er der utferdiget instrukser saavel under 19 desember 1927 som under 14 januar 1928. Den første sier, at der skal varsles med klokke fra lokomotiv samt ved overganger kjøres saa sakte, at lokomotivet kan stoppes paa 1 - en - meter. Den annen sier, at en av betjeningen skal gaa foran lokomotivet ved planoverganger bl.a. ved St. Olavsgate. Hvilken fart toget har hatt, er vidnene uenig om, idet lokomotivføreren mener, at farten var ca. 12 km., mens fyrbøteren mener, at den var i høiden 10 a 15 km., mens paa den annen side avdøde kjøbmann Nielsen som vidne i forhørsretten har nevnt en hastighet av minst 20 km..
Retten finner imidlertid, at farten i ethvert tilfelle maa ha vært for stor baade hensett til gjeldende instruks og hensett til stedsforholdene. Det er nemlig oplyst i saken, at der paa dette sted jevnlig er lekeplass for barn fra de omliggende huser, hvilket saavel føreren som fyrbøteren har provet, at de kjente meget vel til. Naar hertil kommer, at føreren ikke kunde se linjen klart forover fra sin plass, og at fyrbøteren maatte ha sin opmerksomhet henvendt annetsteds, idet han maatte se, om der kom nogen til overgangen ved St. Olavsgate, og saa først kunde rette sin opmerksomhet paa linjen forover, maa det være klart, at farten har vært altfor stor. De burde efter rettens mening ha kjørt saa langsomt paa dette sted, at de kunde ha stoppet toget lenge før de ca. 23 meter, som barnet laa fra overgangen. Det er derfor utvist uaktsomhet fra togpersonalets side. Saa meget mere graverende vilde forholdet være, hvis det var saa, at gress paa vestre side hindret utsikten, idet da fordringene til langsom fart maatte ytterligere skjerpes. Efter straffelovens ikrafttredelseslovs §19 er derfor saksøkte ansvarlig. Dette ansvar følger likefrem av jernbanelovens §15.
- - - Det blir da at avgjøre, hvorvidt saksøkeren har utvist nogen uaktsomhet. Her maa man ta i betraktning, at det gjelder foreldre, der ikke har raad til at holde tjenestefolk, der alltid kan passe paa barnet. At da foreldre slipper sine smaa barn ut paa gaten, hvor de ferdes uten andre til at passe dem enn som her en søster paa 6 1/2 aar. kan retten ikke finne bør stemples som ansvarsbetingende uaktsomhet efter ikrafttredelseslovens §25. - - - Chr. Hagemann.
Av byrettens dom av 10 juni 1930:
Under 30 januar 1930 blev det i nærværende sak avgjort, at saksøkerens paastand blir at ta tilfølge, idet spørsmaalet om erstatningens størrelse og saksomkostningene vilde bli avgjort senere. Der har i saken vært opnevnt to sakkyndige, der har undersøkt Gerd Ouff og avgitt erklæring om, at invaliditeten bør settes til 75 pct. De sakkyndige har beediget sin erklæring. Efter hvad partene er enig om, vil en opsatt livrente for en pike paa 4 1/2 aar som Gerd Ouff er, koste kr. 14.163,88 en gang for alle pr. 1.000 kroner i aarlig rente fra det fylte 14 aar.
Retten finner, at alle hensyn tatt i betraktning bør erstatningen fastsettes slik, at hun faar fra sitt fylte 14 aar en livrente svarende til en inntekt av kr. 1.500 pr. aar. En saadan livrente vil koste kr. 21.245. Herfra vil da gaa 1/4, da hun selv efter de sakkyndiges erklæring vil kunne bidra til sitt underhold med 25 pct. Mot den fremlagte regning er ikke protestert. Den utgjør kr. 233, saaledes at saksøkte ialt vil faa at betale kr. 15.878 + kr. 233 = kr. 16.111. - - - Chr. Hagemann.