Rt-1932-993

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-10-08
Publisert:	Rt-1932-993
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59/2 s.a.
Parter:	Advokat J. M. Lund, aktor mot Anders Johansen (forsvarer: advokat Ole Røed).
Forfatter:	Rivertz, Lie, Larssen, Schjelderup, Scheel, Lyng, Dahl
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §2, Bygningsloven (1924) §152, §153, §32, §3, §400, §438, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902), §125, §131, Bygningsloven (1924)

Dommer Rivertz: Anders Johansen blev av politimesteren i Sandefjord 4 november 1931 forelagt en bot av kr. 80, subsidiært 18 dagers fengsel for overtredelse av lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 §152 nr. 1 og 2 jfr. §131 nr. 1, §152 nr. 3 jfr. §32 og §152 nr. 5 jfr. §153 nr. 1 for høsten 1931 paa sin eiendom Prinsens gate 7 i Sandefjord under en omfattende hovedombygning av en uthusbygning at ha paabegynt eller latt paabegynne arbeidet uten at den foreskrevne byggetillatelse var meddelt og uten at ha innsendt den i loven paabudte anmeldelse til bygningsraadet, for at ha foretatt hovedombygning av uthusbygningen (en liten stall) i strid med gjeldende byplan, da bygningen med sin østre del ligger paa regulert Aasgaards plass i Sandefjord, og idet han løftet huset ca. 1.40 meter har utgravet kjeller, støpt grunnmur, opmurt pipe, erstattet ytterveggene av tre med murvegger og forsynt den nye murvegg med vinduer og dører mot Aasgaards plass samt for at ha undlatt at efterkomme paabud om at stanse arbeidet gitt av politiet 7 oktober 1931 efter anmodning av bygningsraadet. Dessuten blev han i henhold til samme lovs §153 nr. 2 paalagt innen 3 uker fra forkynnelsen av forelegget og under en derefter daglig løpende mulkt av 10 kroner til Sandefjord fattigkasse for hver overskridende dag at fjerne det ulovlig utførte eller rette det lovstridige, saa alt bringes i lovlig stand.

Da forelegget ikke blev vedtatt blev tiltale reist, og ved Sandefjords byretts dom av 29 januar 1932 blev tiltalte dømt til en bot av 30 kroner, subsidiært 12 dagers fengsel for overtredelse av bygningslovens §152 nr. 1 og 2, jfr. §131 nr. 1 og §152 nr. 5, jfr. §153 nr. 1, mens saken forsaavidt angikk tiltaltes overtredelse av bygningslovens §152 nr. 3, jfr. §32, ved at ha foretatt hovedombygning av uthusbygningen i strid med gjeldende byplan, blev avvist, fordi det ikke forelaa uttalelse av bygningsraadet i henhold til lovens §125 nr. 4 om, hvorvidt arbeidet maatte ansees som hovedbygning. Avvisningen gjaldt baade paastanden om straff og paastanden om fjernelse av det lovstridige byggverk.

Tiltalte paaanket dommen til Høiesterett, men anken blev ved Høiesteretts kjennelse av 6 mai 1932 forkastet.

Efterat byrettens dom var falt fattet bygningsraadet 8 februar 1932 beslutning om at det omhandlede byggverk var at anse som

Side:994

hovedombygning, hvilken avgjørelse blev stadfestet av Arbeidsdepartementet i skrivelse av 11 mai 1932. Politimesteren utferdiget derefter nytt forelegg mot Anders Johansen for den forseelse for hvis vedkommende saken var avvist fra byretten, og da heller ikke dette forelegg blev vedtatt, blev der reist straffesak som blev paadømt av Sandefjords byrett under administrasjon av dommerfullmektigen med domsmenn 13 juni 1932. Domsslutningen er saalydende: «Anders Johansen dømmes for overtredelse av lov nr. 2 av 22 februar 1924 §152 nr. 3 jfr. §32 i en bot til statskassen av kr. 50 eller ifall boten ikke betales, en subsidiær fengselsstraff av 12 dager. Dessuten paalegges han i henhold til samme lovs §153 nr. 2 innen 1 oktober 1932 at fjerne det ulovlig utførte eller rette det lovstridige paa eiendommen Prinsensgate 7 i Sandefjord. Oversittes fristen paalegges han en daglig løpende mulkt av kr. 10 til statskassen».

Denne dom er av domfelte paaanket til Høiesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bygges dels paa at domfelte tidligere er straffedømt for det samme forhold, nemlig ved den førstnevnte dom av Sandefjords byrett, hvorfor den nye straffesak maa bli at avvise fra byretten, og dels paa at paastanden om nedrivning eller forandring av det utførte byggverk ikke kan avgjøres av byretten under straffesaken, saaledes at saken ialfall forsaavidt skulde ha vært avvist fra byretten.

Angaaende den første ankegrunn skal jeg bemerke:

Det anføres i ankeerklæringen at den handling av tiltalte som den siste domfellelse gjelder, er den samme som var paakjent under den første straffesak, nemlig at han har iverksatt det omhandlede byggearbeide i strid med bygningsloven. Selv om man gir domfelte medhold i denne opfatning, innebærer hans forhold i ethvert fall overtredelse av flere av lovens bestemmelser, og det foreligger saaledes under denne forutsetning idealkonkurrens. Det tør visstnok være et spørsmaal, hvorvidt det i almindetighet er adgang til at gjøre en handling som rammes av flere straffebestemmelser, til gjenstand for flere straffesaker, som hver kun omfatter handlingen i relasjon til enkelte av disse straffebud. Jeg henviser herom til Hagerup: Den norske Straffeprosess, 2net bind side 21-24, jfr. sammes Straffeprosessrett side 125. Jeg behøver dog ikke at ta standpunkt til dette spørsmaal. Som av Hagerup anført maa man nemlig i hvert fall opstille den regel at hvor det under den tidligere sak har foreligget en prosessuell hindring for domfellelse efter en eller flere av de straffebestemmelser som er anvendelige paa handlingen, maa det være adgang til at reise ny sak naar denne hindring senere er bortfalt. Et saadant tilfelle foreligger i nærværende sak, idet spørsmaalet om tiltaltes handling kunde henføres under bygningslovens §152 nr. 3, jfr. §32, ikke kunde avgjøres i den første sak, fordi det dengang ikke forelaa den nødvendige avgjørelse av bygningsraadet efter §125 nr. 4.

Jeg finner saaledes at tiltaltes første ankegrunn ikke fører frem.

Den annen ankegrunn gjelder forstaaelsen av uttrykket «borgerlig rettskrav» i straffeprocesslovens §3. Det hevdes i ankeerklæringen i tilslutning til den opfatning som er gjort gjeldende

Side:995

av høiesterettsdommer Alten i en avhandling i Rt-1930-761 følgende, jfr. Rt-1931-129, at dette uttrykk ikke omfatter offentligrettslige krav av den her foreliggende art, men alene krav av rent privatrettslig natur. Til støtte for denne opfatning paaberopes ogsaa at straffeprocesslovens §2 før endringsloven av 17 desember 1917 inneholdt den bestemmelse, at saker som anlegges av det offentlige for overtredelse av politilovgivningen, blir at behandle efter straffeprocesslovens regler, selv om straff ikke paastaaes. Herav har man villet slutte at saker av denne art ikke kunde ansees for at gjelde borgerlige rettskrav, da bestemmelsen ellers vilde være overflødig ved siden av §3. Jeg finner imidlertid ikke denne betraktning avgjørende. Den nevnte tidligere bestemmelse i §2 gikk ut paa at de der omhandlede saker skulde behandles i straffeprocessuelle former, selv om straff ikke paastaaes. Den hadde saaledes sin selvstendige betydning ved siden av §3 som gir adgang til at gjøre borgerlige rettskrav gjeldende i straffeprocessuelle former, naar det skjer i forbindelse med en straffesak. At straffeprocessloven under uttrykket «borgerlige rettskrav» ogsaa innbefatter de i lovens §2 omhandlede saker bestyrkes ved bestemmelsen i §400, 2net ledd nr. 3. Jeg henviser ogsaa til de i Rt-1930-1374 og Rt-1932-766 refererte avgjørelser av Kjæremaalsutvalget.

Kjennelse:

Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Anders Johansen kr. 100. (Vanlige salærer).

Dommer Lie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende.

Med hensyn til tiltaltes første ankegrunn har jeg vanskelig for at finne en tilstrekkelig avgjørende betraktning i førstvoterendes begrunnelse, som gaar ut paa at man i ethvert fall kan behandle i hver sin sak en handling som gaar inn under forskjellige straffebud, naar det er en processuell hindring for at behandle den i sin helhet i samme sak. Jeg er nærmest tilbøielig til at gaa ut fra at naar det først er saa at det foreligger en og samme handling, har man ikke hjemmel for at skille behandlingen paa denne maate, hvis det ikke ellers i almindelighet er tilstedelig. Det forekommer mig at det naturlig vilde være i saadanne tilfelle hvor en processuell hindring av den art foreligger da at utsette behandlingen av det hele forhold inntil hindringen er fjernet, derimot ikke at bryte paa de almindelige regler. For mitt vedkommende finner jeg det sikrere at bygge resultatet i dette punkt paa den betraktning, at det ikke er en og samme handling som for en del blev paadømt i den tidligere sak og nu for den øvrige del foreligger til avgjørelse i nærværende sak. Efter min mening har man i nærværende sak med et nytt selvstendig forhold at gjøre. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa inn paa nogen nærmere redegjørelse for denne min opfatning, men finner det tilstrekkelig at henvise til at det forhold Som er avgjort i den første sak bestaar i at tiltalte har paabegynt arbeidet uten at den foreskrevne byggetillatelse var meddelt, og

Side:996

uten at ha innsendt den i loven paabudte anmeldelse til bygningsraadet, samt - fordi han hadde gjort dette - for at ha undlatt at opfylle det paabud om stansning av arbeidet som politiet hadde utferdiget med hjemmel i bygningslovens §153, mens det forhold som blev avvist fra behandling forrige gang og som foreligger til avgjørelse nu er at tiltalte har foretatt hovedombygning i strid med gjeldende regler. Jeg mener efter en konkret vurdering av hvad tiltalte har gjort, at hans krenkelse av materielle byggeregler under hans egenmektige utførelse av byggearbeide maa ansees som en egen handling, ikke bare en del av den tidligere paadømte handling som bringer forholdet ogsaa inn under en annen straffebestemmelse. Jeg henviser til høiesterettsdom i Rt-1913-389. Forøvrig vil jeg tilføie at selv om man gaar ut fra at det foreligger idealkonkurrens, kan denne omstendighet efter min mening ikke tillegges en saadan virkning, at det skulde behøves at ty til en slik særlig grunn som den førstvoterende har paaberopt for at godkjenne behandlingen av forholdet efter en ny straffebestemmelse, altsaa som en ny forbrydelse, i nærværende sak. Men jeg skal ikke komme nærmere inn paa dette.

Med hensyn til tiltaltes annen ankegrunn slutter jeg mig i det vesentlige til hvad førstvoterende har anført.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, og det blir da for mig unødvendig ved nærværende saks avgjørelse at ta standpunkt til det av annenvoterende anførte.

Dommer Schjelderup: Som herr dommer Lie.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: Jeg er likeledes enig i førstvoterendes resultat, og jeg kan i det vesentlige tiltrede hans begrunnelse, idet jeg dog i likhet med annen- og fjerdevoterende er av den mening at det ikke bare er, naar det har vært en rettslig hindring til stede for paadømmelse under ett av forseelse mot flere lovbud, at paadømmelse av overtredelse av ett av disse er til hinder for senere at ta op spørsmaalet om fellelse for overtredelse av andre straffebud som er begaatt ved samme handling.

Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Lyng: Som herr dommer Larssen.

Dommer Dahl: Likesaa.

Av byrettens dom 29 januar 1932:

Retten skal bemerke:

Som nevnt er tiltalte satt under tiltale for at ha foretatt en omfattende hovedombygning av en uthusbygning i strid med gjeldende byplan, beliggende i Prinsensgt. nr. 7 i Sandefjord. I henhold til bygningslovens §125,4 henligger det imidlertid under bygningsraadet først at avgjøre, hvorvidt hovedombygning har funnet sted, og in casu er det samlede bygningsraads uttalelse forsaavidt ikke innhentet Dette er en formell feil og som følge herav er retten ikke kompetent til at avgjøre om det foretatte byggearbeide er at anse som en hovedombygning, og saken vil for dette punkts vedkommende derfor bli at avvise. Det skal i denne forbindelse henvises til høiesterettsdom i Rt-1913-389, og Rt-1920-917.

Side:997

Disse dommer er riktignok avsagt under den eldre bygningslov av 27 juli 1896, men er allikevel in casu prejudikat, idet omhandlede bestemmelse i den nye lov er analog med bestemmelsen i den gamle.

Efter det her utviklede er retten avskaaret fra at inngaa paa spørsmaalet om nedrivning av det opførte bygg.

Retten anser det godtgjort, at tiltalte har foretatt de ovenfor nevnte arbeider uten at innsende den i loven baabudte anmeldelse til bygningsraadet, samt at han har ladt paabegynne arbeidet uten at den foreskrevne byggetillatelse var meddelt. Videre at han har undlatt at efterkomme paabud om at stanse arbeidet, gitt av Sandefjords politi den 7 oktober 1931.

- - - Som følge herav vil tiltalte bli at felle efter lov nr. 2 av 22 februar 1924 §152 nr. 1 og 2, jfr. §131, nr. 1 og §152 nr. 5 jfr. §153 nr. 1. - - -

Av byrettens dom 13 juni 1932:

- - - Tiltalte har hevdet at reglene om dommes rettskraft er til hinder for at han dømmes i nærværende sak. Ved nevnte dom av 29 januar 1932 er han dømt for den samme gjerning han nu er satt under tiltale for.

Retten er ikke enig heri. Under den tidligere sak var han ogsaa satt under tiltale for at ha foretatt en hovedombygning. Det var imidlertid begaatt den formelle feil at bygningsraadets uttalelse forsaavidt ikke var innhentet, og spørsmaalet for dette punkts vedkommende blev derfor avvist Tiltalte blev følgelig kun dømt for at ha foretatt arbeider uten at innsende den i loven paabudte anmeldelse til bygningsraadet, samt at han hadde latt paabegynne arbeide uten at den foreskrevne byggetillatelse var meddelt, videre at han undlot at efterkomme paabud om at stanse arbeidet gitt av Sandefjord politi den 7 oktober 1931. Det i forelegget omhandlede forhold blir derfor at underkaste en realitetsprøvelse.

Retten anser det godtgjort at tiltalte har foretatt de ovenfornevnte arbeider i strid med gjeldende byplan i Sandefjord, idet de foretatte arbeider maa ansees som en hovedombygning. I denne forbindelse skal det bemerkes at saavel Sandefjord bygningsraad som departementet, hvem spørsmaalet har vært forelagt, har uttalt at de utførte arbeider maa ansees som hovedombygning. - - -

Tiltalte har ved sitt forhold forgaatt sig mot de citerte lovbestemmelser, og retten finner at han bør utrede en bot til statskassen stor kr. 50. - - -

Paatalemyndigheten har dessuten nedlagt paastand paa nedrivning av omhandlede bygg efter lov nr. 2 av 22 februar 1924 §153 nr. 2. Tiltalte har protestert mot at dette spørsmaal avgjøres i saken, idet han hevder at man i straffeprocessloven ingen hjemmel har for at forfølge dette krav under straffesaken. Efter ophevelse av straffeprocesslovens §2 3dje ledd ved lov av 14 desember 1917 er denne adgang bortfalt, og §3 gir ingen hjemmel, idet den kun tilsteder paakjennelse av borgerlige rettskrav, hvilket vil si privatrettslige. In casu er det et offentligrettslig krav som kreves paakjent, og et saadant krav har intet med det borgerlige rettskrav at gjøre.

Retten er enig i at det er et offentligrettslig krav som det her gjelder, men finner dermed ikke at betegnelsen borgerlig rettskrav er utelukket. Til avgjørelse av spørsmaalet om hvad et borgerlig rettskrav er, maa i denne forbindelse hensees til straffeprocesslovens egen sprogbruk. §400 betegner ogsaa de i lovens §2 nevnte krav som borgerlige rettskrav, og

Side:998

retten finner her en avgjørende støtte for den fortolkning at borgerlige rettskrav skal omfatte alle krav som ikke gjelder straff, uansett om de er av offentligrettslig eller privatrettslig natur. En betingelse ifølge straffeprocessloven, se særlig dens §438, for forfølgning av det borgerlige rettskrav i straffeprocessens former, er at der er en fornærmet i saken, og det er av tiltalte ogsaa fremsatt den innsigelse at det in casu ikke er nogen fornærmet. Retten mener at det offentlige er fornærmet i saken, den rettskrenkelse som er øvet har kun rammet det offentlige, som ogsaa alene er paataleberettiget, og dette maa være avgjørende for at det offentlige ogsaa kan gjøre forfølgningsretten efter straffeprocesslovens kapitel 32 gjeldende.

Paatalemyndighetens paastand om nedrivning av omhandlede bygg vil efter dette bli tatt tilfølge. - - -