Rt-1933-1034
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-11-07 |
| Publisert: | Rt-1933-1034 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 66/2 s.a. |
| Parter: | J. M. Johansen, Stamsund (advokat Kr. Johanssen) mot Ålesunds nye Kreditbank A/S (selv). |
| Forfatter: | Larssen, Bade, Evensen, Broch, Boye, Alten, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §176, LOV-1916-06-30-§54, LOV-1916-06-30-§55 |
Ved Ålesunds byretts dom den 25 august 1932 blev i nærværende sak Ålesunds nye Kreditbank A/S frifunnet under ophevelse av sakens omkostninger.
Denne dom er av J. M. Johansen paaanket til Høiesterett. I ankeerklæringen anføres bl.a., at byretten antas at ha tatt feil naar den finner, at den ankende part ved at lagre sin fisk hos Den norske Stok- og Klipfiskfabrik A/S har utstyrt dette med en legitimasjon til at forføie over den lagrede fisk. Nogen saadan legitimasjon ligger heller ikke i at nøklene til lagringsrummene overlates til selskapet, likesom dette heller ikke kan regnes som uaktsomhet fra den ankendes side. Det fremholdes ogsaa at kommisjonslovens regler ikke kan finne anvendelse paa forholdet.
Den ankende part nedlegger følgende paastand: «At Ålesunds nye Kreditbank A/S tilpliktes at betale J. M. Johansen kr. 7.951.95 med renter fra 9 mars 1932 samt sakens omkostninger for underrett og Høiesterett».
Ankemotparten har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent sagsomkostninger for Høiesterett.
Side:1035
Med hensyn til sakens sammenheng henvises til byrettens domsgrunner. Der er fremlagt adskillige nye dokumenter, særlig til belysning av den tidligere forretningsforbindelse mellem partene. Det finnes ikke fornødent nærmere at gjengi dokumentenes innhold.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Det maa regnes som utvilsomt at det omhandlede parti klippfisk tilhørte J. M. Johansen og av ham var overlatt Klippfiskfabriken uten bemyndigelse til at foreta andre forføininger over partiet enn de som følger av opbevaringen.
De i lov om kommisjon m.v. av 30 juni 1916 §54 og §55 gitte bestemmelser om en kommisjonærs bemyndigelse med hensyn til kommisjonsgodset knytter sig til et bestaaende kommisjonsforhold mellem partene og faar ingen anvendelse i nærværende tilfelle, hvor der intet saadant forhold foreligger. Heller ikke forøvrig foreligger der noget forhold, hvorav en bemyndigelse for forvareren til at foreta den omhandlede pantsettelse av partiet kan utledes. Pantsettelsen maa derfor være uforbindende for eieren. Den ankende parts paastand vil saaledes bli at ta til følge.
Efter sakens stilling finner man at den ankende bør tilkjennes salgsomkostninger for byretten og Høiesterett.
Domsslutning:
Ålesunds nye Kreditbank A/S befaler til J. M. Johansen kr. 7.951.95 med almindelige sparebankrenter herav fra 9 mars 1932 til betaling skjer. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett befaler Ålesunds nye Kreditbank A/S til J. M. Johansen kr. 1.500, Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av byrettens dom:
- - - Høsten 1931 leiet J. M. Johansen rum av Den norske Stok- og Klipfiskfabrik A/S til lagring av klippfisk. Fabrikken hadde leiet en pakkbod kallet Draget av Den norske Creditbank, og da J. M. Johansens klippfiisk kom, blev den anbragt i 2nen og 3dje etasje paa Draget. Der blev lagret tilsammen 368.710 kg., og der var ingen annen fisk enn Johansens i 2nen og 3dje etasje paa Draget, og var lagerne ogsaa forsynt med laas. J. M. Johansens mann tilsaa lagringen av de siste partier som ankom i begynnelsen av november, og hadde nøklene til lagrene. Omkring 10 november leverte han imidlertid nøkkelen fra sig til klippfiskfabrikken efter ordre fra Johansens sønn som var i Aalesund paa den tid. Den 11 eller 12 november blev der utlevert fra lageret endel av partiet som Johansen hadde solgt til klippfiskfabrikken og dette blev flyttet over til Bratvaag. Under 9 november f. a. utstedte klippfiskfabrikken til J. M. Johansen lagerbevis for det lagrede klippfiskparti, samt spesifikasjon over samme. Johansen og klippfiskfabrikken hadde ogsaa tidligere staatt i forretningsforbindelse. Den 1 desember f. a. tilskriver klippfiskfabrikken Aalesunds nye Kreditbank og ansøker om et laan paa kr. 10.000 mot depositum av 2.000 vekter klippfisk. Kreditbanken henvender sig til Peter Skarbøvik som den der for Den norske Creditbank disponerte den av klippfiskfabrikken leiede pakkbod Draget, fikk av denne høre at der var meget mere fisk enn 2.000 vekter paa lageret, men Skarbøvik så intet om at denne fisk ikke tilhørte klippfiskfabrikken - formentlig av den grunn at han ikke visste dette. Han paatok
Side:1036
sig paa bankens vegne at ordne med at pantsettelsen kom i ordentlige former, og banken laante ut de kr. 10.000, dog med et forhøiet depositum av 3.000 vakter. Paa de 10.000 kroner er der avbetalt, saaledes at kontoen pr. 1 januar 1932 utviste en debet av kr. 7.839.01.
Saksøkté - - - paastaar saaledes, at han ikke plikter at betale, fordi han var i god tro og handlet med den rettmessige besidder av varen. Han henviser til høiesterettsdom i Rt, for 1900 side 449 samt til lov om kommisjon m.v. av 30 juni 1916 §54, 2.
Retten skal bemerke: - - - Siden dommen av 1900 har rettsutviklingen gaatt mere eg mere i den retning at beskytte omsetningslivet. Et utslag herav er ogsaa den av saksøkte paaberopte §54,2 i kommisionsloven. Men enda videre gaar samme lovs §55,1. Der er altsaa positiv lovhjemmel for, at pantstillelsen vilde ha statt sig likeoverfor godtroende tredjemann, hvis klippfiskfabrikken hadde vært salgskommisjonær for saksøkeren, selv om salgskommisjonsforholdet var ophørt. Riktignok kan man ikke benevne pantstilleren som saksøkerens salgskommisjonær, men han har dog staatt i ganske stor forretningsforbindelse med ham og under forhold som ialfall stiller ham ikke langt undav en salgskommisjonærs stilling. - - - Det var i det hele ordnet slik, at det var ikke mulig for en utenforstaaende at fatte nogen mistanke om, at alt ikke var i orden med disposisjonsretten for den som hadde nøkkelen. Det er paa det rene, at saksøkeren, før han overlot klippfiskfabrikken nøkkelen, var opmerksom paa, at der kunde være fare forbundet ialfall ved salg til klippfiskfabrikken, og saksøkeren har derfor ikke vært saa forsiktig og omsorgsfull ved valg av nøklemann som han barde ha vært, og det vilde ogsaa vært haardt at fa saksøkte, der intet kan bebreides i retning av forsiktighet, svi for følgene av den annens uforsiktighet. Under disse omstendigheter finner retten - dog under tvil - at saksøkte maa frifinnes. - - -
Side:1301
Kjennelse 11 november 1933 i l.nr. 1398: Vidne fritatt for at oplyse, av hvem han angivelig hadde kjøpt en flaske hjemmebrent brennevin, da der forelaa sterk mistanke om at han selv hadde foretatt brenningen.
Andreas Mathiesen Solberg har erklært kjæremaal mot Tinn forhørsretts kjennelse av 24 oktober 1933, hvorved han blev kjent pliktig til som vidne at forklare sig i en sak angaaende ulovlig salg av brennevin.:
Det fremgaar av sakens dokumenter, at Andreas Solberg har vært mistenkt for ulovlig brennevinsbrenning, og der blev den 7 juni 1933 i den anledning foretatt ransakningsforretning hos ham. Den 14 juli nestefter forklarte en person som vidne paa Rjukan politikammer, at nevnte Solberg hadde mottatt penger av ham og en annen for at skaffe dem brennevin, og at han efter et kvarters forløp var kommet tilbake med en flaske hjemmebrent brennevin,. som han leverte dem. Solberg blev samme dag avhørt paa politikammeret i anledning herav og blev herunder betegnet som siktet. Han forklarte at han hadde kjøpt brennevinet av en person, hvis navn han imidlertid nektet at opgi. Han hevdet forøvrig ikke selv at være skyldig, idet han hverken hadde solgt eller brent brennevin. Der kan saa ikke sees at være foretatt mer med saken, før politimesteren den 17 oktober sender den til sorenskriveren i Tinn med anmodning om at avhøre Solberg som vidne om av hvem han hadde kjøpt den omhandlede flaske brennevin. Under den rettslige avhørelse fastholder Solberg sin nektelse av at opgi navnet, men blir ved nevnte kjennelse paalagt at forklare sig herom.
Utvalget er enig i, at de av vidnet selv paaberopte fritagelsesgrunner ikke er holdbare, men finner efter det foran anførte, at der er nærliggende grunner til at anta, at han selv kan ha gjort
Side:1302
sig skyldig i et straffbart forhold, som han ikke kan være pliktig til at aabenbare gjennem vidnetvang. Man henviser herom til «tvalgets tidligere avgjørelse i Rt-1933-423.
Slutning:
Vidnet fritas for at besvare det omhandlede spørsmaal.
Kjennelse 11 november 1933 i l.nr. 1399: Vidner fritas for at opgi, hvorledes de var kommet i besiddelse av hjemmebrent brennevin, da den strafbare handling som var gjenstand for politiets undersøkelse, nemlig brennevinsbrenning, ennu var for ubestemt og litet individualisert.
Marvin Rydningen og Knut Utby har erklært kjæremaal mot Senja forhørsretts kjennelser av 19 oktober 1933, hvorved de som vidner blev paalagt at fremkomme med de oplysninger de sitter inne med angaaende en paagaaende sak om ulovlig brennevinstilvirkning.
Det fremgaar av sakens dokumenter, at de to vidner var funnet i besiddelse av henholdsvis 1 og 1/3 flaske hjemmebrent brennevin, at de forklarte at ha mottatt brennevinet som gave av nogen kjente, og at de nektet at opgi disses navn. Der foreligger intet som tyder paa, at de selv eller nogen av deres nærmeste har foretatt brenningen, og forhørsretten gaar ogsaa ut fra at deres forklaring er sannferdig, men paalegger dem ved nevnte kjennelser at opgi navnene, da der her foreligger en regelmessig efterforskning angaaende en straffbar handling, nemlig ulovlig brennevinsbrenning, og da vidnene ikke kan paaberope sig nogen i straffeprocesslovens §176 eller §177 nevnt fritagelsesgrunn. Der henvises til kjæremaalsutvalgets kjennelse i Rt-1932-1217.
Utvalget er enig i denne kjennelse, men finner at forholdene i nærværende sak er vesentlig forskjellige fra dem som forelaa i den tidligere. Dengang gjaldt det et ulovlig salg som var bestemt individualisert, idet bande tid og sted og kjøper var paa det rene. Nærværende sak angaar derimot en straffbar handling (brennevinsbrenning), som er helt ubestemt. Man vet ikke - har ikke engang nogen formodning om - tiden for handlingen eller stedet hvor den er forøvet eller gjerningsmannen. Det eneste faktum som foreligger er, at der maa være foretatt ulovlig brennevinsbrenning uten at denne handling er individualisert paa annen maate enn at endel av produktet er funnet hos vidnene. Men dette er for litet og ubestemt til at der kan sies at foreligge en efterforskning av den i straffeprocesslovens 21 de kapitel omhandlede beskaffenhed som medfører vidneplikt.
Slutning:
Vidnene fritas for at besvare omhandlede spørsmaal.