Rt-1933-115

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-01-24
Publisert:	Rt-1933-115
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12/1 s.a.
Parter:	Ingeniør K. K. Kielland (advokat Carl Kass) mot gaardbruker Fr. Heuch m.fl. (advokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Alten, Rivertz, Hanssen, Schjelderup, Dahl, Motzfeldt, Backer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §392, Straffeprosessloven (1887), §396

Nærværende sak som er anlagt av ingeniør K. K. Kielland mot gaardbrukerne Fr. Heuch, K. E. Jahren, Joh. M. Schieflo og bestyrer O. Svenkerud, blev paadømt av Oslo byrett den 30 oktober 1930. Ved dommen blev de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.

Ingeniør Kielland har paaanket byrettens dom til Høiesterett med den begrunnelse, at han «har forelagt den avsagte dom for endel jurister, som samtlige mener, at dommen er uriktig, idet den paaberopte høiesterettsdom i Rt-1918-841 ikke angaar et analogt tilfelle. Dommen er derfor uriktig med hensyn til resultatet frifinnelse og omkostningsansettelsen». Ankeerklæringen inneholder dessuten angivelse av, at der som bevis vil bli paaberopt «samtlige dokumenter fremlagt for byretten og de samme parts- og vidneforklaringer samt utskrifter av Fellesforretningens forhandlingsprotokoll, forsaavidt angaar aarene 1926 og 1927». Den ankende part har ikke begrenset sin prosedyre for Høiesterett til kun at gjelde den rettsopfatning, som byretten bygger sin avgjørelse paa, men har ogsaa gjort gjeldende, at der i faktisk henseende foreligger tilstrekkelig grunnlag til at fastslaa de saksøktes erstatningsplikt.

I henhold hertil har han nedlagt saadan paastand: «At de 4 saksøkte in solidum tilpliktes at betale ingeniør Kaspar Kielland kr. 28.055,82 med renter efter Norges Banks diskontosats for vekselobligasjoner av kr. 30.000 fra 24 februar 1929 til 9 oktober 1930 og av kr. 29.636,24 fra 9 oktober 1930 til 25 januar 1932 og av kr. 28.055,82 fra 25 januar 1932 til betaling skjer, og saksomkostninger for begge retter».

Til støtte for sin faktiske fremstilling har den ankende part fremlagt for Høiesterett bl.a. rettsbok ved bevisoptagelse ved Oslo byrett den 16 juni 1931.

De innstevnte Heuch, Jahren, Schieflo og Svenkerud har paasfaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett. De hevder, at ankeerklæringen kun kan godtas som gjeldende rettsanvendelsen, og at Høiesterett derfor maa bygge paa byrettens fastsettelse av det faktiske forhold og sette ut av

Side:116

betraktning anførsler i den ankende parts prosedyre, som vedkommer faktum, og det nye bevismateriale som er frem skaffet fra hans side.

Høiesterett kan ikke være enig med byretten i, at den i Rt-1918-841 refererte høiesterettsdom av 14 mai 1918 er et avgjørende prejudikat for nærværende sak. Det saksforhold som forelaa i den førstnevnte sak var, at styret i et aktieselskap hadde undlatt at brandforsikre selskapets eiendeler med den følge, at der ved disses brand opstod tap for selskapets kreditorer. Hvad man enn antar om styrets ansvar i et saadant tilfelle, saa er der i nærværende sak overhodet ikke paaført selskapet noget tap; dets formue er ikke blitt forringet, men tvertimot øket med de 30.000 kroner, som ingeniør Kielland har laant selskapet. Forholdet er derfor her, at ingeniør Kielland gjør gjeldende et særkrav bygget paa, at han er blitt vil ledet av urriktige regnskaper og av den grunn har innlatt sig paa at laane selskapet de 30.000 kroner, som for den vesentligste del er tapt.

Høiesterett antar, at ingeniør Kielland maa ha adgang til at kreve sitt tap erstattet av styremedlemmene, forsaavidt deres forhold har vært saadant, at det efter almindelige erstatningsrettslige grunnsetninger medfører erstatningaplikt overfor ham. Man finner saaledes, at byretten har bygget sin avgjørelse paa en uriktig rettsopfatning.

Byrettens domsgrunner inneholder ikke en fastslaaen av det faktiske forhold, som er tilstrekkelig til, at man paa grunnlag derav kan avgjøre, om der foreligger erstatningsplikt for de innstevnte. Det anføres visstnok i byrettens - domsgrunner, at retten finner at «der ikke kan være nogen tvil om, at der foreligger adskillige og endog grove feil fra styret side». Eksempelvis pekes der paa, at den hele anmeldte kapital ikke er blitt innbetalt, og videre nevnes manglende kontroll og revisjon og manglende tilsyn med Dalsaune. Men disse feil, som styremedlemmene maatte ha gjort sig skyldig i overfor selskapet, vedkommer ikke spørsmaalet om hvorvidt ingeniør Kielland har noget særkrav at gjøre gjeldende. Dette maatte i tilfelle bygges paa, at de regnskaper, som er forevist for ham, har vært saa uriktige, at han derved er blitt ført bak lyset, og at de innstevnte med her: syn til disse regnskaper har utvist et saa forsømmelig forhold, at de maa være personlig ansvarlig for det tap, som derved er blitt paaført Kielland. Herom har byretten ikke truffet nogen avgjørelse, hvad den efter sin opfatning av rettsspørsmaalet heller ikke hadde nogen opfordring til. Naar byretten i forbindelse med de anførte uttalelser om styrets feil henviser til, hvad Kielland hadde anført derom, kan man ikke opfatte dette saaledes, at retten har fastslaatt, at saksforholdet var overensstemmende med Kiellands faktiske fremstilling, saaledes som den er gjengitt i domsgrunnene.

Efter den rettergangsordning, som nu gjelder efter loven av 17 juli 1925, har visstnok Høiesterett adgang til paa grunnlag av de foreliggende oplysninger selvstendig at fastslaa det faktiske forhold. Og denne adgang antas i et tilfelle som det foreliggende, hvor byretten har frifunnet av rettsgrunner og derfor ikke bestemt

Side:117

har angitt, hvad den anser bevist, at maatte staa aapen, selv om anken ikke fremtreder som angaaende bevisbedømmelsen.

Tvistemaalslovens §392 antas imidlertid at maatte forstaaes saa, at den aapner Høiesterett adgang til efter omstendighetene at undlate at avsi dom, ogsaa hvor betingelsene herfor er tilstede. Og saaledes som denne sak uti foreligger, antas det hensiktsmessigste at være, at den paaankede dom opheves og saken hjemvises til byretten. Efter dette resultat finnes saksomkostninger for tiden ikke at burde tilkjennes.

Dommer Alten er enig i, at byrettens domsgrunner er uklare. Jeg forstaar dem imidlertid saaledes, at de pliktforsømmelser som de saksøkte styremedlemmer efter Kiellands fremstilling har gjort sig skyldig i overfor selskapet, efter rettens mening bare vilde kunne begrunne ansvar for tap, som derved maatte være paaført selskapet eller dets konkursbo, og at det er til støtte herfor dommen i Rt-1918-841 er paaberopt. Forutsetningsvis har retten derved gitt uttrykk for, at de paastaatte forsømmelser ikke innebærer noget erstatningsforpliktende rettsbrudd overfor Kielland, og i denne rettsopfatning er jeg enig. Det er efter dommen og prosedyren paa det rene, at de saksøkte styremedlemmer har staatt helt utenfor prokuristen Dalsaunes forhandlinger med Kielland. Selv om de maatte ha forsømt sine plikter overfor selskapet, bl.a. ved at godkjenne et uriktig regnskap, kan de ikke være ansvarlige for følgene av at prokuristen uten deres vilje og vitende har benyttet regnskapet til at villede en utenforstaaende tredjemann, jfr. Rt-1917-33. Hvordan det forholder sig med de paastaatte pliktforsømmelser er det under disse omstendigheter unødvendig at avgjøre.

Jeg stemmer efter dette for stadfestelse av byrettens dom, idet jeg med hensyn til det processuelle spørsmaal skal bemerke, at tvistemaalslovens §392 likesom den tilsvarende §396 i straffeprocessloven forutsetter, at Høiesteretts kompetens ikke omfatter bevisbedømmelsen vedkommende sakens faktiske sammenheng (jfr. Ot. prp. nr. 1 for 1910 side 240, bem. til utk. §407). I proposisjonen om den midlertidige rettergangsordning blev bestemmelsen oprettholdt, fordi Høiesterett efter departementets forslag bare skulde kunne prøve saksbehandlingen og rettsanvendelsen (jfr. Ot. prp. nr. 37 for 1925 side 4). Det maa skyldes en uopmerksomhet, naar Stortingets justiskomité ikke foreslo bestemmelsens ikrafttreden utsatt, da Høiesterett efter den midlertidige lov fikk kompetens til selv at fastsette saksforholdet. Og det bør derfor efter min mening være utelukket at gjøre bruk av bestemmelsen under den midlertidige rettergangsordning.

Slutning:

Byrettens dom opheves. Saken hjemvises til byretten.

Av byrettens dom:

- - - Meieriernes Fellesforretning blev stiftet i Oslo 22 august 1921 som et uansvarlig andelsselskap med vekslende kapital i henhold til andelsinnbydelse av 16 juli 1921. - - - Om kapitalens tilveiebringelse oplyses

Side:118

det i innbydelsen, at foretagendet startes som et andelsforetagende og at kapital tilveiebringes ved tegning av garantikapital hos meierier og andre, hver andel paa 500 kroner. Denne garantikapital skulde danne grunnlaget for selskapets bankkredit. Ingen skulde hefte for selskapets forpliktelser utenom det tegnede garantibeløp. I henhold til innbydelsen skulde videre selskapets vordende leder, direktør Olav Dalsaune, selv og ved andre kontant innskyte kr. 300.000 i det paatenkte foretagende. Paa det konstituerende møte i Oslo 22 august 1921 blev der foruten det ovennevnte ved Dalsaune privat tegnede beløp kr. 300.000. av en rekke andelsmeierier tegnet en garantikapital paa tilsammen kr. 97.248. Som garantistillernes representanter i styret valgtes paa samme møte gaardbrukerne Heuch og Schieflo og bestyrer Svenkerud. Disse 3 har den hele tid sittet i styret. - - - Den private kapital har vært representert i styret ved direktør Olav Dalsaune. I det første styremøte 23 augusts 1921 blev Dalsaune ansatt som adm. direktør med en aarlig gasje av kr. 18.000. Han meddeltes samtidig selskapets prokura, og han blev videre bemyndiget til at ordne det nødvendige med hensyn til firmaets anmeldelse til Firmaregistreret. Selskapet blev anmeldt til Firmaregisteret i Oslo 26 august 1921, hvor det er registrert 4 oktober s.a. I anmeldelsen heter det, at Meieriernes Fellesforretning er et uansvarlig andelsselskap, hvis formaal er ved kjøp og fabrikasjon at skaffe medlemmene gode og billige forbruksartikler og maskiner m.v. samt handel og fabrikasjonsvirksomhet for øvrig. Selskapets sete er Kristiania (Oslo) med fabrikk og utsalg i Trondhjem og utsalg andre steder, hvor det maatte finnes nødvendig. Andelskapitalen er vekslende og fordelt paa andeler av kr. 500. Paa andelene er kontant innbetalt 10 % og for resten av andelsbeløpet er avgitt garantibevis. Intet medlem hefter for selskapets forpliktelser utenom sin tegnede andel. Yderligere innkallelse paa andelene kan besluttes av aarsmøtet. Den daværende kapital opgis at utgjøre kr. 397.000. - - - Avdelingen i Trondheim blev anmeldt til Firmaregisteret 14 januar 1922 med en andelskapital paa kr. 12.000. Av denne kapital tegnet Oslo-firmaet kr. 5000, og Dalsaune privat kr. 5000, mens resten blev tegnet av en del meieriinteresserte. Firmaets styre har vært det samme som for Oslo-firmaet, og Trondheims-firmaet bør betraktes som et datterselskap av Oslo-firmaet. - - -

Der inntraadte snart pengeknaphet, og Dalsaune forsøkte paa forskjellige maater at reise kapital til selskapet, bl.a. ved innskudd fra funksjonærer. Saaledes blev der vaaren 1927 avertert en stilling som teknisk leder av avdelingen i Trondheim, d.v.s. ved maskinfabrikken der, mot innskudd. Vedkommende reflektant skulde henvende sig til advokat H. J. Blom her i byen. Overrettssakfører Kasper Kielland i Bergen ønsket at skaffe sin sønn, diplomingeniør Kielland, som da opholdt sig i Amerika, en paasende stilling. - - - Overrettssakfører Kielland, som er en gammel regnskapsmann, idet han har vært bankrevisor i 44 aar, har forklart, at han av Dalsaune fikk se regnskapene for 1925 og 1926. - - - Der blev ogsaa senere vekslet brever mellem overrettssakfører Kielland og Dalsaune, og Kielland bad i disse om nærmere oplysninger med hensyn til firmaanmeldelsen og Dalsaunes bemyndigelse. Dalsaune oplyste, at han var prokurist, og at der var en innbetalt kapital paa henved kr. 400.000. Kielland nøiet sig med disse oplysninger, og han undersøkte saaledes ikke firmaregisteret.

- - - I kontrakten av 20 mai 1927 bestemmes, at en teknisk bestyrerstilling skal oprettes ved Meieriernes Fellesforretnings fabrikk i Trondheim,

Side:119

og at diplomingeniør Kaspar K. Kielland skal ansettes i denne stilling under direktør Dalsaune eller hans eftermann. - - - Kielland skulde innskyte kr. 30.000 ved tiltredelsen, og for dette beløp med eventuelle renter stillet fellesforretningen i Oslo og Trondheim sig som selvskyldnerkausjonister.

- - - Saksøkeren begynte i Trondheim 1 juli 1927 som teknisk leder. - - - Selskapets økonomiske stilling forværredes og i slutten av 1928 forlangte selskapets bankforbindelse revisjon av sin revisor, og dette hadde tilfølge, at selskapet i de første dager av 1929 aapnet offentlig akkordforhandling. Akkordstyret kom snart til det resultat, at forretningen ikke stod til at redde, og konkurs blev aapnet 9 mars 1929. - - - Det viste sig snart, at Dalsaune hadde gjort sig skyldig i forskjellige misligheter. Status i Meieriernes Fellesforenings konkursbo viser et underskudd paa over kr. 788.000, og boet antas at vile gi en dividende av 10 % til de uprioriterte kreditorer. - - -

Saksøkeren anfører, at han som følge av de av Dalsaune givne oplyspinger og de av ham foreviste regnskaper til hans far, er blitt ført bak lyset Regnskapene er uriktige, ja direkte falske, og de saksøkte som styremedlemmer i Meieriernes Fellesforretning har godkjent regnskapene. De blir derfor solidarisk ansvarlige overfor ham. Hvis riktige regnskaper hadde foreligget, vilde hverken saksøkeren eller andre blitt paaført tap. Selskapets stilling var nemlig saa daarlig, og driften hadde i virkeligheten gaatt med underskudd saa lenge, at ingen vilde laant selskapet penger uten utvilsom sikkerhet. - - -

De saksøkte paapeker, at de intet har hatt med kontraktsavslutningen mellem saksøkeren og selskapet at gjøre. - - - Saksøkerens krav er en selskapsforpliktelse, og det er ogsaa anerkjent som saadan i konkursboet. I og med at der foreligger et selskapskrav, saa har saksøkeren hverken formell eller reell anledning til at anlegge dette søksmaal. Han gjør nemlig her gjeldende et selskapskrav, som maa komme alle kreditorer til gode. Paa selve kontrakten kan saksøkeren ikke bygge noget krav mot styret, idet han ikke har noget kontraktsgrunnlag at staa paa, naar han gjør dette ansvar gjeldende. Kontraktsmessig er kun selskapet bundet, og dette krav har saksøkeren faatt tilfredsstillet, idet han som anført er anerkjent som kreditor i boet. Noget annet grunnlag enn et deliktmessig ansvar er ikke tenkelig, og dette synes saksøkeren ogsaa at være paa det rene med. I denne forbindelse anfører de saksøkte, at der ikke foreligger noget spesielt delikt fra styrets side i relasjon til saksøkeren, som ikke samtidig ogsaa er et delikt mot de øvrige kreditorer i selskapet. Selve kontraktsavslutningen kan ikke være noget delikt mot ham fra styrets side, da styret ikke har sluttet nogen kontrakt med ham. Han har derfor ingen særrett mot styret fremfor de øvrige kreditorer. - - - Der henvises her til Rt-1918-841, som angaar et ganske analogt tilfelle. Se videre Rt-1917-33. - - - Spørsmaalet om, hvorvidt boet skal gaa til søksmaal er blitt behandlet og der holdtes avstemning blandt kreditorene i en skiftesamling 29 mars d.a. Der blev med overveldende flertall besluttet, at søksmaal ikke skulde reises mot styremedlemmene Jfr. Oslo skifteretts kjennelse av 3 april 1930, fremlagt under hovedforhandlingen. Denne kjennelse er ikke pananket og saken er dermed avgjort. De saksøkte hevder derfor, at saksøkerens krav helt mangler rettslig underbyggelse.

- - - Retten skal bemerke, at det er paa det rene, at saksøkeren har avsluttet sin kontrakt med direktør Dalsaune som handlet paa selskapets

Side:120

vegne. Saksøkeren har overhodet ikke hatt nogen forbindelse med de saksøkte styremedlemmer. - - - Nogen kontraktsmessig forpliktelse fra de saksøkte personlig overfor saksøkeren foreligger derfor ikke. Dette maa være helt paa det rene.

Det blir derfor kun tilbake et deliktmessig ansvar hvorpaa saksøkeren kan bygge sin paastand. Retten vil i denne forbindelse bemerke, at det ikke kan være nogen tvil om, at der foreligger adskillig og endog grove feil fra styrets side. Han behøver saaledes kun at peke paa, at den hele anmeldte kapital ikke er blitt innbetalt videre kan nevnes manglende kontroll og revisjon og manglende tilsyn med Dalsaune m.v. Retten kan herom henvise til hvad saksøkeren har anført. Til tross for dette kan dog saksøkeren ikke optre isolert og inntale sitt krav helt uavhengig av de andre kreditorer eller av selskapets konkursbo. Retten vil her henvise til den foran nevnte høiesterettsdom i Rt-1918,-som saavidt skjønnes maa være et avgjørende prejudikat i nærværende tilfelle. - - -

De saksøkte maa i henhold hertil bli at frifinne. - - -

Olav Hohle.