Rt-1933-1153
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-12-01 |
| Publisert: | Rt-1933-1153 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97/2 s.a. |
| Parter: | Nils P. Høyer & Søn A/S (advokat Olaf Dahll) mot And. Smith (advokat Nils Dybwad). |
| Forfatter: | Christiansen, Alten, Evensen, Lie, Breien, Bugge, Berg |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §25, §10, Avtaleloven (1918) |
Dommer Christiansen: Den 19 februar 1930 blev der av Skiens byrett med sakkyndige domsmenn avsagt dom med saadan domsslutning: «Saksøkte, Nils P. Høyer & Søn A/S frifinnes for saksøkeren And. Smiths tiltale i denne sak. I saksomkostninger til de saksøkte betaler saksøkeren kr. 250». Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann voterte for at saksøkte dømmes efter saksøkerens paastand om erstatning, og at saksøkeren tilkjennes kr. 350 i omkostninger.
Saken blev av And. Smith innbragt for Bergens overrett, som den 14 november 1932 avsa dom saalydende: «Nils P. Høyer & Søn A/S bør betale til And. Smith kr. 938.44 med 6 pct. renter fra 16 september 1929 til betaling skjer. Sakens omkostninger opheves for begge retter». Ogsaa denne dom er avsagt under dissens, idet dommer Wiers-Jensen voterte for stadfestelse av byrettens dom.
Overrettens dom er med samtykke av Kjæremaalsutvalget paaanket til Høiesterett fra Nils P. Høyer & Søn A/S, idet anken grunnes paa at overrettens avgjørelse er feilaktig i følgende punkter: 1. At retten antar at Nils P. Høyer & Søn A/S har optraadt som fullmektig for befrakteren. 2. At retten finner det «lite tvilsomt» at en skibsmegler i sin optreden under fraktslutning maa ansees at optrede som fullmektig, og at avtaleloven saaledes ogsaa maa faa anvendelse paa ham. 3. At retten antar at Høyers efter avtalelovens §25 ikke alene innestaar for at de har fornøden fullmakt fra sin egen opdragsgiver Frønsdal & Co., men ogsaa for at denne har fornøden fullmakt fra befrakteren. Høyers har som sin opdragsgiver opgitt Frønsdal & Co., og det er kun hvis rettshandelen ikke kan gjøres gjeldende mot denne, at det kan bli spørsmaal om ansvar efter avtalelovens §25 4. At retten ikke antar at And. Smith av den betingede meglerprovisjons størrelse maatte kunne slutte sig til at forretningen gikk gjennem flere meglere.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «At Nils P. Høyer & Søn A/S frifinnes for And. Smiths tiltale i denne sak og tilkjennes saksomkostninger for alle retter».
And. Smith har erklært motanke forsaavidt overretten har funnet at burde opheve omkostningene i saken. Forøvrig har denne part nedlagt paastand om at Bergens overretts dom stadfestes, dog saaledes at And. Smith hos Nils P. Høyer & Søn A/S tilkjennes omkostninger for alle retter.
Med hensyn til de nærmere omstendigheter ved saken henviser jeg til domsgrunnene for de foregaaende dommer. For Høiesterett
Side:1154
er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg skal nevne en del skrivelser angaaende megleres forhold ved fraktslutninger og særlig spørsmaalet om deres kommisjonssatser.
Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av overretten og kan i alt vesentlig henvise til den begrunnelse som han har gitt. Jeg finner det ikke nødvendig at avgjøre om Høyer har optraadt som fullmektig. Om han det har gjort, har det kun vært som fullmektig for der megler som han hadde opdrag fra, nemlig Frønsdal & Co. Jeg finner at maatte anta at Smith hadde forstaaelsen av, at Høyer ikke var ene megler i forholdet, men at der ogsaa var en megler paa den annen side som Høyer stod i forbindelse med, og finner denne antagelse bestyrket ved de nevnte uttalelser om megleres forhold ved fraktslutninger. Det fremgaar av disse uttalelser, som er innhentet hos skibsmeglerforeningene i Oslo og Bergen og hos enkelte større skibsmeglerfirmaer, deriblandt Fearnley & Egers Befraktningsforretning i Oslo, at det er almindelig ved fraktslutninger at der medvirker minst to meglere, en som staar i forbindelse med rederiet og en som staar i forbindelse med befrakteren. Videre at 3 3/4 pct. er en ualmindelig høi kommisjonssats for slutning av saltcerteparti paa Spanien, hvis frakten sluttes bare av en megler. Gaar man efter dette ut fra at Høyer bare har optraadt som fullmektig for Frønsdal & Co., anser jeg det efter prosedyren og korrespondansen paa det rene, at han har handlet innenfor fullmakten ogsaa forsaavidt angaar den betingelse som har vært omhandlet, gaaende ut paa «approbasjon fra Spanien». Jeg vil derfor votere for at underrettens dom stadfestes, men finner, under hensyn til at saken har vært saa tvilsom at der maa sies at ha vært fyldestgjørende grunn for den tapende part til at la den komme for retten, at burde opheve omkostningene for alle retter.
Dom:
Nils P. Høyer & Søn A/S frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende men kan ikke slutte mig til hans begrunnelse, idet jeg mener at firmaet Høyer & Søn overhodet ikke har foretatt nogen kontraktsavslutning hverken som fullmektig for befrakteren eller som fullmektig for dennes megler Frønsdal.
Naar overretten i full almindelighet uttaler at en skibsmegler under sitt arbeide med en fraktslutning maa ansees at optre som fullmektig, har meningen antagelig vært at megleren, som det fremholdes i den av overretten citerte avhandling av direktør Jantzen, under forhandlingene optrer avvekslende som fullmektig for de to parter. Jeg mener med den ankende part at dette ikke er riktig. Naturligvis kan en skibsmegler ha fullmakt fra den ene eller den annen part til at slutte en befraktningsavtale. Han vil da som regel ogsaa undertegne certepartiet enten «ifølge fullmakt» eller «som agent» for vedkommende part. I saa fall kan der bli anvendelse for ansvar efter avtalelovens §25, men i denne sak ligger forholdene ikke slik an.
Side:1155
Det fremgaar av de dokumenterte skrivelser og telegrammer at Høyer i egenskap av megler har arbeidet med et tilbud fra rederen Smith om befraktning av «Lovisa» paa visse nærmere angitte vilkaar. Efterat det ved forhandlinger med meglerfirmaet Frønsdal & Co. blev bragt paa det rene hvilke betingelser befrakteren kunde være villig til at gaa med paa, blev Smiths tilbud endret. Høyer telegraferte saa den 11 januar 1929 til Smith: «Lovisa i orden», og sendte samtidig følgende brev til Smith: «Vi tillater oss at bekrefte videre utvekslede telegrammer samt behagelige telefonsamtaler og gleder det oss at vi fikk befrakterne til at akseptere denne baat fra: Torrevieja - 1/2 plasser nordligst Trondheim kr. 12.75 pr. tonn mot approbasjon fra Spanien. Herpaa er der telegrafert og haaper vi at ha svar i løpet av dagen at slutningen er definitivt i orden». En lignende bekreftelsesskrivelse sendte Høyer til Frønsdal. Samme dag sendte ogsaa Smith en skrivelse til Høyer, som begynner saaledes: «Under åberopande av førda underhandlingar bekräftar jag härmed hava bortfraktat rubr. ångare» osv.
Jeg mener at denne korrespondanse viser at Høyer hverken har hatt fullmakt fra Smith eller har optraadt som fullmektig for befrakteren. Høyers telegram og skrivelse av 11 januar er ikke nogen erklæring om at Høyer paa befrakterens vegne aksepterte Smiths tilbud. Skrivelsen inneholder ikke annet enn en meddelelse om at Høyer har mottatt en aksepterklæring fra befrakteren og sender denne videre til rederen som derefter paa sin side bekrefter kontraktsavslutningen. Høyer har saaledes efter min mening utelukkende optraadt som megler ved at formidle oversendelsen av tilbud og aksepterklæring mellem partene i kontrakten, men har selv ingen forpliktelseserklæring avgitt hverken paa den ene eller den annen parts vegne. Dermed mener jeg det er gitt at avtalelovens §25 er uten anvendelse, idet forutsetningen for erstatningsansvar efter denne paragraf maa være at vedkommende, som det staar i loven, har «optraadt som fullmektig», det vil si at han selv har avgitt den forpliktende rettshandel i en fullmaktsgivers navn, jfr. lovens §10.
Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Lie og de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og høiesterettsdommer Bugge: Likesaa.
Justitiarius Berg: Jeg er enig med annenvoterende, herr dommer Alten. Jeg vil tilføie at det synes mig at ville være helt i strid med de naturlige forutsetninger for det opdrag en megler faar fra de respektive parter, om disse uten hensyn til skyld fra hans side skulde kunne gjøre gjeldende overfor ham et garantiansvar for mulige feil og misforstaaelser fra hans side under hans arbeid med formidlingen av de gjensidige tilbud.
Av byrettens dom:
Saken gjelder firmaet And. Smiths krav paa erstatning hos meglerfirmaet Nils P. Høyer & Søn A/S (nedenfor kalt «Høyer») for tap ved, at en fraktslutning - avsluttet gjennem Høyer - ikke er blitt opfylt. - - -
Side:1156
Saksøkeren har anført at det den 11. januar f. a. efter forutgaaende forhandlinger mellem partene blev truffet avtale om slutning av saksøkerens S/S «Lovisa» for reise fra Spanien til Norge med en saltlast. Saksøkte stod i direkte forbindelse med saksøkeren og meglerfirmaet Th. Frønsdal & Co., der igjen stod i forbindelse med befrakteren And. Krogh, Bergen. Fraktavtalen var gjort betinget av «approbasjon fra Spanien», og da saksøkte den i 4 januar efter meddelelse fra Frønsdal underrettet saksøkeren om at agenten i Spanien var forhindret fra at ordne med «Lovisa», falt avtalen bort. Saksøkeren fant imidlertid grunn til gjennem Nordisk Skibsrederforening at foreta en undersøkelse av forholdet, og det viste sig da at der aldri av befrakteren hadde vært søkt om approbasjon fra Spanien, og at det i det hele var en misforstaaelse at der hadde vært tale derom, idet forretningen ikke avhang av kjøp av lasten, men derimot av salg av lasten i Norge. Baaten blev uplaserbar, fordi salget mislykkedes.
Saksøkeren gjør gjeldende at det efter avtalen var befrakterens sak at gjøre hvad han kunde for at faa den betingede approbasjon fra Spanien, og naar han ikke engang har henvendt sig til den spanske avskiber i den anledning, er der begaatt et kontraktsbrudd, som berettiger saksøkeren til at kreve erstatning Da han ikke finner det klart om Høyer hadde fullmakt til at slutte baaten paa den nevnte maate og er i tvil om det foreliggende bevismateriale er tilstrekkelig til at gjennemføre et krav mot befrakteren, har han funnet at maatte saksøke Høyer til betaling av det tap han har lidt ved at avtalen ikke blev opfylt. Det faar bli Høyers sak at bevise at de hadde sin fullmakt fra befrakteren iorden. Kan de ikke det, maa de efter avtalelovens §25 bli ansvarlig for tapet, og det selv om de ikke har gaatt utenfor det opdrag de fikk av Frønsdal & Co. En misforstaaelse eller feil fra dette firmas side kan ikke befri saksøkte for ansvar overfor rederiet, men muligens bevirke at de kan søke regress hos Frønsdal & Co.
De saksøkte har anført at de i begynnelsen av januar fikk i opdrag fra saksøkeren at skaffe last til «Lovisa», og at de i den anledning gjorde henvendelse til sin meglerforbindelse i Bergen, Frønsdal & Co. Den 11 januar kom det til en fraktslutning, betinget bl.a. av svar (angaaende approbasjonen fra Spanien) samme dags aften. De gjør gjeldende at de har handlet i full overensstemmelse med den av Frønsdal meddelte fullmakt, og at de samme dag avtalen blev sluttet, gav Frønsdal meddelelse om denne, uten at der blev gjort nogen anmerkning til innholdet av samme. De fikk ogsaa meddelelse fra Frønsdal om at der var telegrafert til Spanien. De kjente intet til utstrekningen eller innholdet av det mandat Frønsdal hadde faatt av befrakteren. Saksøkeren var fullt bekjent med at de alene arbeidet med Frønsdal, at dette var et meglerfirma og at befrakteren var en annen. De kunde ikke gjøre mere eller annet enn de gjorde. De hevder at det alene er Frønsdals fullmakt de innestaar for efter avtalelovens §25, 1 ledd, og henviser subsidiært til bestemmelsens 2net ledd. - - -
Retten skal bemerke at de saksøkte handlet i overensstemmelse med det opdrag de hadde faatt av Frønsdal & Co., da de fikk det nevnte forbehold om «approbasjon fra Spanien» inntatt i avtalen. Det fremgaar efter rettens mening med full tydelighet av den dokumenterte korrespondanse og konsul Hans Høyers forklaring. Der synes overhodet ikke at kunne legges dem nogen uaktsomhet eller unøiaktighet til last i anledning denne affære. Rettens flertall, domsmennene, antar heller ikke at de kan gjøres ansvarlig efter avtalelovens §25, 1 ledd, idet saksøkeren ved fraktslutningen kjente
Side:1157
til at de alene stod i forbindelse med Frønsdal og ikke hadde faatt nogen direkte fullmakt fra befrakteren. Flertallet voterer derfor for at de frifinnes og tilkjennes kr. 250 i saksomkostninger hos saksøkeren.
Bydommeren antar at de saksøkte ved slutningen optraadte som fullmektig for befrakteren og derfor efter avtalelovens §25 innestod for at de i alle deler handlet efter dennes fullmakt. Da de ikke har kunnet godtgjøre hvad denne fullmakt gikk ut paa, ansees de ansvarlig overfor rederiet. Lovbestemmelsens 2net ledd antas ikke at befri dem, da det her ikke er tale om en i sin helhet ugyldig eller uvirksom fullmakt. - - -
Av overrettens dom:
- - - Den ankende parts krav gaar ut paa erstatning for det tap, han har lidt ved at befraktningsavtalen ikke kunde gjøres gjeldende likeoverfor befrakteren, fordi det efter hvad det er oplyst, for denne ikke hadde vært spørsmaal om at innhente approbasjon fra Spanien, da forretningen (befraktningen) ikke avhang av kjøp av lasten, men av salg av denne i i Norge, som det ikke lyktes at bringe iorden, og motparten, Høyers, ved at opstille den nevnte betingelse hadde misforstaatt og handlet utenfor sin fullmakt og derfor maa være ansvarlig efter avtalelovens §25. - - -
Med byretten er overretten enig i, at man efter korrespondansen mellem Høyers og Frønsdal & Co. og konsul Høyers partsforklaring maa anta, at Høyers ikke har handlet utenfor det opdrag de hadde faatt av Frønsdal. Derimot kan man ikke finne det bevist, at Smith under forhandlingene om fraktslutningen var gjort bekjent med, at Høyers stod i forbindelse med en annen megler, Frønsdal, og ikke i direkte forbindelse med befrakteren. I sin korrespondanse med Smith nevnte Høyers bare befrakterne eller befrakteren, og at Frønsdals navn saaledes som paastaatt har vært nevnt i telefonen, er ikke godtgjort. Man maa gaa ut fra, at Smith først, efterat forhandlingene var strandet, fikk rede paa, at Høyers hadde arbeidet paa forretningens avslutning gjennem Frønsdal. Heller ikke finner man at kunne gaa ut fra, at Smith av den betingede meglerprovisjons størrelse maatte kunne slutte sig til, at forretningen gikk gjennem flere meglere. Noget tilstrekkelig bevis herfor, finnes ikke at være ført. - - -
Spørsmaalet blir da, om det kan virke befriende for Høyers, at de maa antas at ha hatt sin fullmakt iorden i forhold til Frønsdal, eller om de ikke uansett dette maa svare for, at befrakteren, som det maa antas, ingen bemyndigelse hadde gitt til at slutte frakten under forbehold av approbasjon fra Spanien. Besvarelsen herav finnes at stille sig meget tvilsom; men overretten antar, at spørsmaalet efter avtalelovens §25 maa besvares i den sistnevnte retning. Efter bestemmelsen innestaar fullmektigen for, at han har fornøden fullmakt, hvormed maa være ment fullmakt fra den, i hvis interesse og efter hvis opdrag rettshandelen avsluttes, og loven har ingen undtagelse gjort for det tilfelle, at rettshandelens avslutning er gaatt gjennem flere fullmektiger eller meglere, eller bestemt at det for saadant tilfelle skulde være nok for den enkelte fullmektig at godtgjøre, at han har fornøden fullmakt fra sin formann i fullmektigrekken.
Naar Høyers endelig har søkt at gjøre gjeldende, at der er forskjell paa en meglers ansvar og en fullmektigs ansvar og at avtalelovens §25 ikke kommer til anvendelse paa et meglerforhold som det der her handles om, finnes ogsaa denne innsigelse at maatte forkastes. Det finnes litet tvilsomt, at en skibsmegler i sin optreden under fraktslutning maa anses
Side:1158
at optre som fullmektig og at avtaleloven saaledes ogsaa maa faa anvendelse paa ham. Man henviser til direktør Jantzens avhandling i Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender for aaret 1925 side 273 flg. og Aubert: Obligasjonsrettens spesielle del, annet bind side 146 (utgaven av 1900).
- - - Dommer Wiers-Jenssen voterer for stadfestelse av herredsrettens dom, og skal bemerke: Selv om regelen i avtalelovens §25 skal antas at gjelde meglere, antar jeg ikke at den i nærværende tilfelle medfører et erstatningsansvar for Høyer. Høyer handlet innenfor den fullmakt han hadde fra befrakterens megler, Frønsdal & Co., og han har da, efter min mening godtgjort, at han hadde den fornødne fullmakt til at optrede som han gjorde. Saafremt han da skal bli ansvarlig, maa det være, fordi han har opgitt at ha sin fullmakt direkte fra befrakteren. Jeg er enig med de øvrige voterende i, at det ikke er godtgjort, at Høyer, før forretningen gikk istykker, uttrykkelig gjorde Smith opmerksom paa, at han stod i forbindelse med meglerfirmaet Frønsdal & Co., og ikke med befrakteren direkte. I korrespondansen mellem Høyer og Smith sees Høyer stadig at ha anført, hvad «befrakteren» har gjort og hvad «befrakteren» har oplyst, men der anføres intet om Frønsdal eller om annen mellemmann mellem Høyer og befrakteren. At Høyer ikke har ment at gi uttrykk for, at han stod i direkte forbindelse med befrakteren, finner jeg klart. Og jeg antar ikke, at uttrykkene i korrespondansen har gitt Smith nogen grunn til at tro, at Høyer hadde sin fullmakt direkte fra befrakteren. Der er i korrespondansen ikke nevnt nogen spesiell befrakter, intet navn. Det er ikke ualmindelig, at fraktslutningen gaar gjennem flere meglere, og efter den avtalte provisjonssats, 3 3/4 pct. maatte det efter min mening fremstille sig for Smith som meget mulig, at der var flere meglere ved denne fraktslutning. Uttrykkene i korrespondansen og telegrammene kan da, efter min mening, ikke opfattes derhen, at Høyer har opgitt at ha sin fullmakt direkte fra befrakteren. Betegnelsen «befrakteren» bør, saavidt jeg forstaar, opfattes som ensbetydende med «fra befrakterens side» eller «befrakterens vedkommende». Naar da Høyer har godtgjort, at han hadde fornøden fullmakt fra befrakterens fullmektig, til at avslutte saadan avtale, som telegrammet av 11 januar 1929 gav uttrykk for, antar jeg ikke at Høyer har noget ansvar, om avtalen ikke skulde være bindende for befrakteren, fordi om der er en misforstaaelse mellem befrakteren og dennes fullmektig. Naar Høyer har godtgjort sin fullmakt, maa Smith saksøke Frønsdal & Co. eller befrakteren. - - -
B. Nergaard. Gerhard Jynge. G. Wiers-Jenssen.