Rt-1933-1162

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-12-02
Publisert:	Rt-1933-1162
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98/2 s.a.
Parter:	Wilhelm H. Løken m.fl. (advokat Folkvard Bugge) mot Knut H. Ulsaker m.fl. (advokat Jakob Thinn).
Forfatter:	Schjelderup, Christiansen, Lie, Evensen, Breien, Bugge, Berg
Lovhenvisninger:	Lov om forbud mot å fraskille skog mv (1915) §3, Norske Lov (1687) 3-

Dommer Schjelderup: Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgaar av Hallingdals herredsretts dom av 5 september

Side:1163

1931 med saadan domsslutning: «De saksøkte Vilhelm Halvorsen Løken, som eier av gnr 59 bnr 1, Løken nedre i Hemsedal, Kari Løken, som eier av gnr 59 bnr 20, Løken mellem i Hemsedal, og Syver Herbrandsen Grøthe, som eier av gnr 63 bnr 3, Grøthe med Dølehuset i Hemsedal, kjennes uberettiget til ethvert fiske i Helsingvannet, dettes utfallsos i Hestanaaen og Skjøtebekken. Kari Løken som eier av Løken mellem gnr 59 bnr 20, kjennes derhos uberettiget til baathold i nevnte vann og bekk, hvorimot de to øvrige saksøkte frifinnes for saksøkernes paastand herom. De saksøkte Kari og Vilhelm Løken kjennes fiskeberettiget i hele Hammertjern og Hammertjernbekken og paa nordsiden av Løkevadtjern, Helsingaaen og Lintjern efter havnegrensen mot Helsinglien. Saksøkte Syver H. Grøthe kjennes fiskeberettiget i Attjern. Syver H. Grøthe som eier av gnr 63 bnr 3, Grøthe med Dølehuset, samt statsraad A. O. Lindvig kjennes uberettiget til ethvert fiske og baathold i Lintjern, Løkevadtjern, Hammertjern, Hammertjernbekken og Helsingaaen. Kari Løken og Vilhelm Løken som eiere av forannevnte gaarder samt statsraad A. O. Lindvig og fru Randi Thomsen kjennes uberettiget til ethvert fiske og baathold i Attjern. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Vilhelm H. Løken, Kari Løken og Syver H. Grøthe har paaanket dommen baade hvad hovedsøksmaalet og motsøksmaalet angaar og saavel for den juridiske bedømmelse som for bedømmelsen av bevisene. De har nedlagt saadan paastand: «A. I hovedsøksmaalet: 1. Hallingdals herredsretts dom i saken av 5 september 1931 underkjennes forsaavidt den har kjent Vilhelm Halvorsen Løken, Kari Løken og Syver Herbrandsen Grøthe uberettiget til ethvert fiske i Helsingvatnet, dettes utløpsos i Hestanaaen og Skjøtebekken, samt Kari Løken uberettiget til baathold i nevnte vann og bekk - og videre har kjent Syver H. Grøthe uberettiget til ethvert fiske og baathold i Løkevadtjern. 2. At Vilhelm Løken, Kari Løken og Syver H. Grøthe frifinnes i hovedsøksmaalet eller kjennes berettiget til at fiske ogsaa i de ovenfor nevnte vann m.v. 3. At Knut H. Ulsaker, Endre I. Ulsaker, Randi Thomsen og apoteker Johannes Flood tilpliktes in solidum at betale de ankende parter omkostninger ved herredsrett og Høiesterett. B. I motsøksmaalet: 4. At de stedfunne salg til apoteker Flood (Lindvig) og fru Randi Thomsen av rettigheter innen de i saken omhandlede strekninger, derunder spesielt fiskeriet i de i saken omhandlede vann og bekker kjennes ugyldige. 5. At motparten apoteker Flood (Lindvig) og fru Randi Thomsen kjennes uberettiget til at utøve nogen raadighet i disse strekninger, de runder ethvert baathold i vannene og elvene. 6. At Knut H. Ulsaker, Endre I. Ulsaker, fru Randi Thomsen og apoteker Johannes Flood tilpliktes in solidum at betale Vilhelm H. Løken, Kari Løken og Syver H. Grøthe omkostningene ved herredsretten og Høiesterett».

Knut H. Ulsaker, Endre I. Ulsaker, Randi Thomsen og A. O. Lindvigs rettsefterfølger apoteker Johannes Flood har paa sin side paaanket herredsrettens avgjørelse om de i dommen omhandlede smaavann og tjern samt om baathold for Syver Grøthe og Vilhelm Løken i Helsingvatn. De har nedlagt saadan paastand: «1. At

Side:1164

statsraad A. O. Lindvig, nu apoteker JohanneS Flood, fru Randi Thomsen, Knut H. og Endre I Ulsaker kjennes eiendomsberettiget og eneberettiget til ethvert fiske og baathold i Helsingvannet, dettes utfallsos i Hestanaaen og Skjøtebekken. 2. At Hallingdals herredsretts dom av 5 september 1931 stadfestes forsaavidt den har kjent a) Vilheim Halvorsen Løken Kari Løken og Syver Herbrandsen Grøthe uberettiget til ethvert fiske i Helsingvann, dettes utfallsos i Hestanaaen og Skjøtebekken, b) Kari Løken uberettiget til baathold i nevnte vann og bekk, og c) Syver H. Grøthe uberettiget til ethvert fiske og baathold i Lintjern, Løkevadtjern, Hammertjern, Hammertjernbekken og Helsingaaen, samt d) Kari Løken og Vilhelm Løken uberettiget til ethvert fiske og baathold i Attjern. 3. At nevnte dom iøvrig underkjennes. 4. At Vilhelm Halvorsen Løken som eier av gnr 59 bnr i Løken nedre og Syver Herbrandsen Grøthe som eier av gnr 63 bnr 3 Grøthe med Dølehuset kjennes uberettiget til baathold i Helsingvannet og Skjøtebekken. 5. At statsraad A. O. Lindvig eller nu apoteker Johannes Flood kjennes eneeiendomsberettiget og eneberettiget til ethvert fiske og baathold i Lintjern, Løkevadtjern, Hammertjern, Hammertjernbekken og Helsingaaen. 6. At Vilhelm Halvorsen Løken som eier av gnr 59 bnr 1 Løken nedre, Kari Løken som eier av gnr 59 bnr 20 Løken mellem og Syver Herbrandsen Grøthe som eier av gnr 63 bnr 3 Grøthe med Dølehuset, kjennes uberettiget til ethvert fiske og baathold i Løkevadtjernet, Hammertjernet, Lintjernet, Helsingaaen og Hammertjernbekken. 7. At statsraad Lindvig eller nu apoteker Johannes Flood, Knut H. Ulsaker og Endre I. Ulsaker kjennes eiendomsberettiget og eneberettiget til ethvert fiske og baathold i Attjern. 8. At Syver Herbrandsen Grøthe som eier av gnr 63 bnr 3 Grøthe med Dølehuset kjennes uberettiget til ethvert fiske og baathold i Attjern. I motsøksmaalet: 9. At apoteker Johannes Flood og fru Randi Thomsen frifinnes for Vilheim Løken, Kari Løken og Syver Herbrandsen Grøthes paastander, at de omhandlede salg finnes gyldige, og at apoteker Flood og fru Thomsen kjennes berettiget til at utøve enhver raadighet i de i saken omhandlede strekninger som deres hjemmelsdokumenter hjemler dem, derunder fiske og baathold i omhandlede vann og elver. 10. At de ankende parter, Vilhelm Halvorsen Løken, Kari Løken og Syver Herbrandsen Grøthe in solidum tilpilktes at betale de kontraankende parter Knut Halvorsen Ulsaker og Endre Ingvaldsen Ulsaker, fru Randi Thomsen og apoteker Johannes Flood sakens omkostninger for saavel herredsretten som Høiesterett i saavel hoved- som motsøksmaalet og saavel vedkommende hoved- som motanken».

Til bruk for Høiesterettssaken er bevisoptagelser holdt i Hemsedal, Gol og Oslo; en del forklaringer er ogsaa skaffet fra Amerika. Innholdet av disse til dels nye oplysninger samt av en rekke nye dokumenter som er fremlagt for Høiesterett kommer jeg til at nevne hvor det faar betydning for mitt standpunkt.

Hovedspørsmaalet i saken er om Ulsaakbøndene kan godtgjøre, at fisket i Helsingvannet med omkringliggende smaavann bare tilkommer dem og ikke ogsaa Løkje- og Grøtobøndene.

Side:1165

Efter hvad alle sakens parter hevder har den seterdal som de omprosederte fjellvann ligger i, i tidens løp gaatt over fra at være almenning til at bli et sameie. Der er ogsaa en del som taler for dette. Som paa saa mange andre steder i vaart land, særlig paa Vestlandet, ligger dalen nær og bekvemt til for bruk fra de fjellgaarder, hvis rett det her spørræs om. Og da den ikke har nogen tømmerskog har ikke Staten som almenningseier gjennem tidene hatt særlig opfordring til at haandheve sin rett. Paa den annen side ser en likevel at ennu for 200 aar siden var det Lovbokens almenningsregler som blev anvendt paa rettsforholdene deroppe.

At Løkje-, Grøto- og Ulsaakgaardene fra gammelt har brukt strekningen i fellesskap viser en rettssak fra 1734, som det er fremlagt utskrift av for Høiesterett. Ulsaakbøndene paastod dengang to Løkjebønder kjent uberettiget til at flytte stølene sine til et annet sted i dalen enn før. De hevder at Løkjebøndene ikke hadde kunnet føre bevis for at de «paa de omtvistede steder haver havt nogen ene eiendom og berettigelse». «Aastedens situation» viste da ogsaa at slik som Ulsaaks langstøler laa i dalføret «med vore contraparters langstøler paa den vestre side og Jordheims og Grøtes støler paa den østre side maa vi uomgjengelig være i fællig med dennem nu som af Arilds tid været haver». Strekningen skulde altsaa efter Ulsaakbøndenes mening være «en fælles eiendom for vores gaarder, Løken med flere». Og da de to nyopførte Løkensetre «ligger i vores Færegsel vei, os til størst skade og fortrængsel», krevet man dem flyttet i medhold av Lovbokens 3dje boks 12te kapitel, «som udtrykkeligen formelder at enhver skal nyde sæter og fædrift udi den alminding, som ligger til hans bygdelag, som det haver været fra gammel tid, item at ingen maa flytte sætermærke anden mand til skade og fortrængsel». De to Løkjebønder hevdet paa sin side, at «her er en alminding, som baade vi og sagsøgerne sætrer udi», men at de selv bare hadde innrettet sig efter 3-12-3 siste punktum: «Enhver skal gjøre sig seterbol i alminding, som vil sidde der om sommeren». Og de bestred at de nye støler kunde skade Ulsaakbøndene. Sorenskriveren og lagretten fant at da de nye støler «ere udi fælles mark og eiendom beliggende» og «citantene til fortrængsel udi deres fæbeite», maatte Løkjebøndene efter 3-12-3 dømmes til at fraflytte stølene.

Av andre dokumenter fra det 18de aarhundre finnes det bare to som efter min mening har nogen interesse for saken: Et skjøte av 1 juli 1754 paa en del av Løkje, hvoriblandt «1/2 i Fiskevandet gaarden tilhørende». Og videre skjøte av 20 februar 1798, hvorved Engebret Nielsen Ulsager solgte og overdrog sin gaard Øvre Ulsager til Ole Olsen, dog saa at han selv beholdt et mindre jordstykke og blandt annet «den halve Deel i Fiskevandet eller fiskeriet» - altsaa halvparten av Øvre Ulsaaks fiskerett. Begge skjøter maa antas at gjelde gaardenes rett i Helsingvannet og smaavannene omkring.

Neste gang en støter paa Helsingvatn i offentlige protokoller er i 1851, da Margit Nilsdatter Ulsager innstevnte den i herredsrettsdommen nevnte Engebret Pedersen Engene for ulovlig fiske

Side:1166

i Helsingvatnet. Saken blev som uforlikt henvist til retten. Det samme blev tilfelle i 1858 da Engebret av to andre Ulsaakbønder var blitt innklaget for at ha «overtraadt den forening der engang var inngaatt med hensyn til fiskeriet i det saakalte Helsingvandet og Løkevadtjernet. Dette vand gaar i en Linnie fra vest til øst, samt delt i 2 like dele, hvoraf den paa søndre side at Linnien beliggende del har været benyttet og eiet af eierne at gaarden øvre Ulsager Løbe Nr. 597 og Gaarden Ulsager eller Jordet, og Vandet paa den anden side har været eiet og benyttet at eierne at Gaarden mellem Ulsager Løbe Nr. 604, og nordre Ulsager Løbe Nr. 605, af hvilke sidstnævnte Gaarde citanterne var eiere». Begge disse dokumenter er nye for Høiesterett.

Derefter følger den «forening» av 1 juli 1859 som har vært avgjørende for herredsretten, og om bl.a. gaar ut paa at tre av Ulsaakbøndene «for at stille den tvistighed som er opstaat mellem os angaaende vort fælles fiskevand Helsingvandet kaldet, nemlig Knut Ingvaldsen, Østen Halvorsen og Tosten Mikkelsen Ulsaker have solgt og overdraget vor fornævnte andel eller fiskerett i bemeldte vand til Engebret Pedersen Engene». Videre heter det i foreningen at «vi Nils Nilsen og Ole Svendsen, Endre Svendsen Ulsager og Engebret Pedersen Engene, som nu fælles er eiere af bemeldte fiskevand tre blevne enige om med hverandre at dele og bytte bemeldte fiskevand saaledes: at Engebret Pedersen Engene og Endre Svendsen Ulsager skal have eller beholde den søndre og vestre del og Nils Nilsen og Ole Svendsen Ulsager skal have og beholde den nordre og østre del. Endvidere bemærkes at Løkevadtjernet og Hammertjernet og Dintjernet og de derimellem rindende elve ene og alene skal tilhøre Engebret Pedersen Engene».

I samme retning som denne avtale trekker ogsaa den forberedende matrikulkommisjons ufullførte protokoll fra 1864. Protokollen, som har vært opbevart paa gaarden Roe i Hemsedal, viser nemlig at for de Ulsaakgaarder som etter forliket av 1859 skulde være eiere av Helsingvatnet har kommisjonen faatt opgitt «andel i fiskeri» for hver med en verdi av 10 daler. Og ved forslaget til ny skyld er det blitt tatt hensyn til dette. For Løkje- og Grøtogaardene er slik andel ikke opgitt. I den skjematiske protokoll som opbevares i Gol kommunearkiv, staar det i fiskerirubrikken anført «nei» for alle gaardene, ogsaa Ulsaak.

Da herredsretten har nevnt det ved matrikuleringen opgitte fiske til støtte for riktigheten av 1859-foreningens innhold, har de ankende parter søkt tre utskiftningsformenn som har virket i Hallingdal.

Utskiftningsformann Kloster har svart i skrivelse av 14 februar 1933: «I anledning Deres skrivelse av 13 februar sistl. med forespørsel om min erfaring om hvorvidt man under matrikuleringen i 1863-70, spesielt i Hallingdals fogderi, gav oplysning om fiskeri eller andel i saadant og særlig gjeldende andel i sameie med fiskevann, skal jeg tillate mig at anføre følgende: Under min praksis ved utskiftning av fjellsameier i Hallingdal har ofte vært fremlagt utskrifter av nevnte matrikulering som bevis for eiendomsrett eller bruksrett saa vel til fiskeri som andre herligheter. Ved en nærmere

Side:1167

undersøkelse av forholdene ved vidneførsel og andre oplysninger som er skaffet til veie, har det vist sig at matrikuleringen med hensyn til troverdighet ikke kan absolutt oprettholdes. Spesielt gjelder dette for eiendommer hvis paastaatte rettigheter ikke er medtatt i matrikuleringen eller opgitt der. Disse eiendommer kan av den grunn efter min erfaring ikke frakjennes eiendomsrett eller bruksrett paa grunnlag herav. Det er nærliggende at tro at man av hensyn til skyldansettelsen opgav minst mulig. Man hadde ikke nogen tanke paa at man derved kunde risikere at miste sine herligheter, om de ikke under matrikuleringen var opgitt». Utskiftningsformann Eikanger har svart i skrivelse av 18 s. m.: «De fleste undlot at medta mer eller mindre verdifulle ting, enten av glemsomhet eller av skattehensyn. Under mitt arbeide med utskiftning av sameier - herunder ogasa fiskeriet - i Hallingdal, spesielt i Gol og Hemsedal, kan jeg ikke erindre nogen gang at ha faatt fremlagt avskrift av matrikuleringsprotokollen fra 1860-aarene, hvori fisket er nevnt». Utskiftningsformann Eknes har svart i skrivelse av 23 s. m.: «At utelatelser i matrikuleringsprotokollene ikke kan tjene som bevis for at det utelatte ikke eksisterer, er helt sikkert. Siden herr advokaten spør om min erfaring kan jeg si, at det rett hyppig forekommer at visse mindre herligheter ikke er matrikulert». Endelig har de tidligere ordførere i Gol Ole O. Storla og O. N. Hoftun under bevisoptagelse i februar 1933 forklart, at de fleste gaarder i Gol hadde andel i sameievann, men at ingen opgav dette til kommisjonen av 1864.

Ved bevisbedømmelsen kan jeg efter dette ikke legge synderlig vekt paa det som skjedde under matrikuleringen.

Avgjørende for mig er da følgende: Det finnes for det første ikke spor av bygdetradisjon om hvordan Ulsaakgaardene i tilfelle skulde ha faatt den eneretten til fisket i Helsingvatnet som «foreningen» av 1859 gaar ut fra at de har. Parten Knut H. Ulsaker forklarer at han har «hørt av sin far, stedbestefar Endre, som er inngiftet paa gaarden ca. 1840, Engebret Engene, Per Engene og Svein Ulsaker, at Ulsaakfolket «aatte» hele fiskeriet i Heisingvatn, Attjern og smaavannene nord for Helsingvatn. Disse personer sa likeledes at ingen andre hadde fiskerett i vannene. Parten hørte ikke nogen begrunnelse for denne rett. Ulsaakfolket her mente at ha bortsett fra at han hørte omtale kontrakten av 1859. Parten har aldri hørt at Ulsaak skal ha kjøpt Helsingvatn og smaavannene. Han har bare hørt at disse skulde tilhøre Ulsaak». Heller ikke nogen av de mange vidner har kunnet oplyse om eller antyde nogetsomhelst i retning av at Grøto eller Løkje ved kontrakt skulde ha gitt fra sig retten til at fiske i Helsingvatnet - hvad en maa gaa ut fra de har hatt, slik vannet ligger i den felles havnestrekning. Det eneste nogen av vidnene har pekt paa er «foreningen» av 1859. Om Ulsaaks tidligere bruk av vannet synes de mere bestemte av provene for den helt overveiende del at knytte sig til det fiske som Engebret Engene drev fra omkring 1850 av, dels i selve Helsingvatnet og dels i sløen ved utfallsoset. Som ogsaa herredsretten nevner maa Engebret - hvis bestefar 1798 hadde maattet gi slipp paa Øvre Ulsaaks hovedbruk - ha vært meget paagaaende

Side:1168

i sin trang til at hevde sig ved at slaa under sig rettigheter i fjellet. Provene viser at folk lo av dette, men at de ogsaa var redd ham. I det hele tatt er oplysningene paa dette punkt saapas samstemmige, at en efter min mening ikke kan se bort fra den forklaring, at naar de andre Ulsaakbønder gikk med paa «foreningen» av 1859 saa har det til dels vært for at faa fred med Engebret. At liten eller nesten ingen bruksutøvelse paa den tid fra Løkjes og Grøtos side samtidig har faatt mange av Ulsaakbøndene til selv at tro at vannet var gaatt over til at bli deres eiendom, kan nok være. Men det avgjørende paa dette punkt maa da bli at det ikke er ført bevis for saadan bruk fra Ulsaaks side at de andre blev utelukket fra virkelig at utnytte vannet. Dette maatte til for at Ulsaak paa «foreningens» tid skulde ha hevdet sig til eneretten.

For spørsmaalet om Ulsaakbøndenes paastaatte enerett til fisket kan grunnes paa kontraktsmessig eller hevdet hjemmel mener jeg videre det maa være noksaa avgjørende, at da Grøtobøndene i 1870 aarene fikk rede paa «foreningen», satte de straks baat paa vannet og begynte et aarvisst fiske. Og dette har de siden drevet uten innsigelse fra Ulsaaks side, dels ved at fiske selv og dels ved at leie ut fiskeretten til utenbygdsboende. Knut H. Ulsaker har forklart om dette at hans stedbestefar Endre Svendsen, som døde i 1886-1887 og som hadde deltatt i «foreningen» av 1859, «aldri fremkom med nogen protest mot det fiske Grøto paabegynte med baat i 1875-1876. Heller ikke partens far eller Engebret Engene henvendte sig til Grøtofolkene i anledning disses fiske saavidt parten vet eller har hørt. Grøto fisket over hele Helsingvannet og Attjern, men mest om sommeren». Jeg nevner ogsaa Birgit Grøthes forklaring. Hun blev i 1873, 17 aar gammel, gift med Herbrand Grøthe. «Da vidnet giftet sig fikk hun fiskegarn i medgift av sine foreldre og brukte dem samme sommer i Helsingvatn. Hun satte garnene ut med stang fra land. Vidnet kan ikke huske at de hadde baat i vannet da hun kom til Grøthe, men de laante saadan hos Ulsaak. Et par aar efter fikk de baat selv paa Grøto. Hennes mann Herbrand hadde nemlig da for første gang faatt kjennskap til foreningen av 1859. Han blev i den anledning meget opbragt og sa: «Me skal vise Ulsaak me ha rett me og». Derfor satte han baat i vannet og anskaffet sig fiskegarn hos sin svigerfar som bandt dem. Det var naboen Ole, Syver O. Grøthes far, som lavet baaten hjemme og kjørte den op til Helsingvatnet. Hennes første mann Herbrand var en mann som ikke vilde tilegne sig annet enn det han hadde rett til. Dengang han kom med uttalelsen: «Me skal vise Ulsaak at me ha rett me og», optraadte han med en slik bestemthet at vidnet er sikker paa at Herbrand ansaa sig fiskeberettiget. Vidnet har aldri før Herbrand fortalte henne om foreningen av 1859 hørt tale om at Ulsaaks mente at eie Helsingvatn». Syver O. Grøthe, som hun blev gift med i 1890 efter Herbrands død, har forklart sig paa lignende maate. Og parten Knut H. Ulsaker har forklart at han ikke betviler riktigheten av denne Syver O. Grøthes forklaring.

Jeg er da efter dette kommet til et annet resultat enn herredsretten. Naar jeg ser den i Gol i 1860 tinglyste «forening» av 1859

Side:1169

i lys av de først for Høiesterett fremkomne oplysninger om rettsforholdene i 1734 og videre i lys av de grundige undersøkelser som under bevisoptagelsene er foretatt om bygdetradisjonen forut for og om bruken før og efter «foreningen», kan jeg ikke anse det godtgjort at retten til at fiske i Helsingvatnet og smaavannene bare tilkom Ulsaakbøndene.

Det er mulig at ogsaa det krav jeg mener det her bør stilles til bevisets styrke, er noget strengere enn hvad herredsretten har gaatt ut fra. Selv om almenningsforholdet ved en seterdal som denne efterhvert er gaatt i glemmeboken, saa finner jeg det nemlig lite rimelig at hele situasjonen - baade den rettslige og den faktiske - dermed skulde være blitt en helt annen enn før. For mig staar det saa at gaardenes behov for at den innbyrdes bruk av fjellet skal være regulert eftersom «det haver været af gammel tid» vedvarende maa være det samme. Avholder nogen av de bruksberettigede sig for kortere eller lengere tid fra en eller annen bruksutøvelse, saasom fiske, tror jeg det gjennemgaaende vilde stemme daarlig med rettsopfatningen om man antok at de dermed ogsaa hadde gitt slipp paa en del av sine rettigheter. Jeg nevner i denne forbindelse den i Rt-1919-107 refererte sak fra Øvre Rendalen, hvor en del av statsalmenningen i 1798 av Kongen var blitt skjenket 18 tidligere bruksberettigede gaarder til eiendom. Her antok Høiesterett, at det derved skapte sameie rettslig var knyttet til gaardene, slik at en av sameierne ikke var «berettiget til uten samtykke av de øvrige sameiere at utskille fra sin gaard den til denne knyttede rett til bl.a. at drive jakt og øve fiske i sameiestrekningen. Ved overdragelse til utenforstaaende av saadanne rettigheter forrykkes grunnlaget for og øiemedet med sameieforholdet. Der innbringes i dette et nytt og fremmed moment, hvis tilværelse og utnyttelse maa forutsettes lettelig at kunne bli til ulempe og fortrengsel for de øvrige interesserte i sameiet». Jeg henviser ogsaa til Gjelsviks: Tingsrett, 2nen utgave side 103 nederst. I vaar sak maa man være paa den trygge side, naar man ihvertfall krever et strengt bevis for at anta, at nogen av de gaarder som i 1734 setret i fellesskap, og hvis havnestrekninger ennu idag støter til Helsingvatnet, faktisk skulde ha gitt slipp paa den fiskerett som de maa antas oprinnelig at ha hatt. Men et slikt bevis maa ogsaa kreves. Til støtte for denne min opfatning kan jeg ogsaa paaberope mig hvad utskiftningsformann Eknes har uttalt i den før nevnte skrivelse av 23 februar 1933: «Jeg kan fra min praksis ikke erindre at nogen loddhaver i sameievann har paastaatt sig eneberettiget til fiske. I og med at omraadet omkring vannet erkjennes som sameie, blir ogsaa vannet efter alle tiders rettsregler sameie. Det vil i praksis være temmelig utelukket at en loddhaver skulde kunne gjøre et saadant sameievann til gjenstand for en saa eksklusiv bruk, at han kunde fange hevd - til eiendom eller bruk. For bedømmelsen av eiendoms- og bruksretten til fisket i sameievann maa det være uten betydning enten den enkelte sameier har utnyttet sin rett eller ikke. Det avgjørende maa være om vannet ligger innen sameiestrekningen. Men der skulde kreves temmelig meget for at gaa med paa at nogen i sæmeiestrekninger skulde

Side:1170

kunne erhverve nogen saadan særrett eller særledd utover sin sameielodd». Paa samme vis har utsiftningsformann Eikanger uttalt sig: «Jeg har et bestemt inntrykk av at den almindelige opfatning er at andelen i fiskevann i sameiestrekninger er avhengig av eiendomsforholdene i saeiet eller sameiene, hvor ikke noget annet uttrykkelig er bevist».

Jeg finner efter dette at maatte votere for de ankende parters paastand i hovedsøksmaalet. Dette innebærer at fisket saavel i Helsningvatnet med dets utfallsos som i smaavannene Lintjern, Hammertjern, Løkevadtjern og Attjern med tillhørende bekker og elver ligger i sameie.

Jeg gaar dermed over til motsøksmaalet. Som jeg nettop har nevnt, anser jeg det tvilsomt om det efter den i 1911 gjeldende rettsopfatning her var lovlig adgang til at skille den enkelte sameiers andel i fiskerett fra gaarden for at overdra den til en utenbygds mann. Jeg finner allikevel, at naar de interesserte sameiere har latt saa mange aar som her gaa, før de har protestert mot utskillelsen, vilde det være lite rimelig nu at ta deres protest til følge. Dette gjelder de andeler som Ole Svendsen Ulsaker og Peder E. Engene solgte til skibsreder Eitzen. Men jeg er ogsaa blitt staaende ved samme løsning for den andel i fisket som Syver A. Ulsaker i 1916 tilskjøtet skibsreder A. O. Lindvig sammen med setervollen «Olaset». Selv om Grøto- og Løkjebøndene i sin egenskap av sameiere har den interesse i at en del av Ulsaaks fiskerett ikke fraskilles den gaard den hører til, at de maa kunne reise søksmaal for at faa kjent utskillelsen ugyldig som stridende mot lov nr. 11 av 20 august 1915 §3, saa mener jeg at denne deres interesse ikke har den styrke at de kan vente i aarevis med at kreve skylddelingen underkjent. At de har hatt kjennskap til den maa jeg nemlig gaa ut fra. I motsøksmaalet maa jeg efter dette stemme for at de kontraankende parter frifinnes.

Paa grunn av de tvil bevisbedømmelsen har voldt, finner jeg at hver part bør bære sine saksomkostninger.

Dom:

I hovedsøksmaald frifinnes Vilhelm H. Løken, Karl Løken og Syver H. Grøthe. I motsøksmaalet frifinnes Knut H. Ulsaker, Endre I. Ulsaker, Randi Thomsen og apoteker Johannes Flood. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lie, Evensen, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og høiesterettsdommer Bugge og justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - De i paastanden omhandlede vann og tjern med tilhørende elver og bekker er beliggende innen forskjellige seterlags havnestrekninger i Hemsedal, hvori det maa ansees paa det rene at saksøkerne Knut og Endre Ulsaker og samtlige gjenværende saksøkte eier grunnen inn til

Side:1171

vannene, Kari og Vilhelm Løken dog bare inn til Helsingvann og de i paastanden nevnte smaatjern Hammertjern, Lintjern og Løkevadtjern med tilhørende bekker, og Syver H. Grøthe kun til Helsingvann og Attjern. Med hensyn til Lindvigs og fru Thomsens hjemmel er det paa det rene, at disse har den fiskerett som retten maatte finne deres hjemmelsmann vilde ha tilkommet i heromhandlede vann m. m. - - -

Efter almindelige rettsregler skulde samtlige sasøkte ha fiskerett i Helsingvann og Syver H. Grøtthe i Attjern og Kari og Vilheim Løken i de paa nevnte vanns vestside liggende tjern og bekker. De saksøkte har da ogsaa under saken hevdet at ha fiskerett, og de har anført at i gammel tid laa alle disse strekninger i sameie, og da fiskeriet er latt uberørt ved foretatte utskiftninger, mener de fremdeles at tilkomme fiskerett overalt i heromhandlede vann, bekker og tjern.

De saksøkte har videre anført at en sameier i fiskevann er uberettiget til uten sine medeieres samtykke at overdra sin andel til andre. For at faa fastslaatt dette siste og for at faa kjent statsraad A. O. Lindvig og fru Randi Thomsen uberettiget til at utøve nogen raadighet i nevnte vann og tjern, derunder rett til baathold i vannene og elvene, har de saksøkte anlagt motsøksmaal, som har vært behandlet i forbindelse med hovedsøksmaalet.

- - - Saksøkeren har under saken gjort gjeldende at de i paastanden nevnte vann, tjern, elver og bekker fra gammel tid har vært særeiendomsrett undergitt, og at fiskeriet i disse har tilhørt Ulsakergaardene i Hemsedal. De støtter denne paastand vesentlig paa en «forening», som 1 juli 1859 blev inngaatt mellem Engebret Pedersen Engene, Endre Svendsen Ulsaker, Nils Nilsen Ulsaker, Ole Svendsen Ulsaker, Østen Halvorsen Ulsaker og Torstein Mikkelsen Ulsaker. - - - Etterat Knut Ingvaldsen, Østen Halvorsen og Torstein Mikkelsen Ulsaker har erklært at de har solgt og overdradd «vaar forannevnte andel og fiskerett i bemelte vann» (d.v.s. Helsingvann), heter det videre i samme dokument «og enn videre er vi Nils Nilsen, Ole Svendsen, Endre Svendsen Ulsaker og Engebret P Engene, som nu felles er eier av bemelte fiskevann, blitt enige om med hverandre at dele og bytte bemelte fiskevann saaledes:» - hvorefter følger beskrivelsen av delingen. Ved denne fikk Engebret P. Engene og Endre S. Ulsaker beholde den søndre og vestre del, og Nils Nilsen og Ole Svendsen den nordre og østre del foruten baudtefiskeri i Skjøtebekkk. De vestenfor Helsingvann liggende smaavann: Løkevadtjern, Hammertjern, Disetjen (ogsaa kallet Dintjern) og de derimellem rinnende elver skulde tilhøre Engebret P. Engene, Attjern er ikke nevnt i «foreningen», som sees tinglyst 7 mars 1860.

Som ytterligere bevis for at det saaledes delte fiskeri ogsaa virkelig kar tilhørt dem som foretok delingen, har saksøkerne anført at ved nymatrikuleringen i henhold til loven av 1863 var det bare de nevnte eiere som til sine gaarder opgav fiskeri, hvorimot eierne av de andre gaarder som ogsaa hadde grunn inn til vannene, ikke opgav noget fiskeri, saaledes heller ikke Grøthe- eller Løkengaardene. - - -

De saksøkte har gjort gjeldende at den paaberopte «forening» er en ensidig viljeserklæring som i og for sig ikke danner noget bevis for Ulsakergaardenes eiendomsrett til vannet og som selvfølgelig ikke har nogen bindende virkning for andre enn dem som deltok i dokumentets oprettelse. De har tenkt sig at delingen bare gjaldt den fiskerett som skulde tilligge Ulsakergaardene, og at den ikke var ment at angaa de øvrige som ifølge

Side:1172

sin grunneierrett ogsaa skulde være delaktige i fisket. Dokumentet blev ogsaa holdt hemmelig for de andre til vannet støtende grunneiere. Visstnok blev det sendt til tinglysning, men da det i 1860 ikke var eget ting for Hemsedal - som dengang hørte til Gol tinglag - var tinglysningen, som altsaa foregikk paa Gol ting, ikke egnet til at gjøre dokumentet almindelig kjent i bygden. Det er fra Grøthes side oplyst at saasnart man fikk rede paa delingen, protesterte man mot denne ved at begynne at fiske og ved at sette ut baat i vannet, og den daværende eier av Grøthe gnr 63 bnr 3 uttalte ifølge vidneforklaring av Syver O. Grøthe, at «vi skal vise dem at ogsaa vi har rett til vannet». Dette Grøthes fiske begynte dog efter Syver O. Grøthes forklaring først langt ut i 1870 aarene. Senere har Grøthe inntil denne dag baade ved eget fiske og bortleie hevdet sin medeiendomsrett i vannet uten innsigelse fra Ulsakerbøndenes side før staftraad Lindvig kjøpte andel i heromhandlede fiskeri.

Retten finner efter det oplyste, at det maa ansees godtgjort at fiskeriet i Helsingvannet fra gammel tid av har tilhørt dem som deltok i oprettelsen av «foreningen» av 1859 som eiere av Ulsakergaarder. Allerede den omstendighet at eiere av en rekke gaarder kommer sammen og erklærer at eie et bestemt vann er efter rettens mening skikket til at frembringe en sterk formodning for riktigheten av en saadan erklærings innhold. Dette gjelder særlig hvor erklæringen sendes til tinglysning, hvorunder de som har utstedt den, under enhver omstendighet maa være forberedt paa at dokumentet vil bli almindelig kjent, særlig i gamle dager da det paa ethvert ting var en stor almue som med interesse hørte paa dokumentenes oplesning. I dette tilfelle støttes «foreningens» riktighet ved de av saksøkerne ogsaa iøvrig paaberopte omstendigheter, nemlig bruken og det i anledning matrikuleringen opgitte fiskeri, saa sterkt, at retten finner Ulsakerbøndenes eiendomsrett til fiskeriet i selve Helsingvannet godtgjort. - - - All den stund retten saaledes finner at Ulsakerbøndenes særeiendomsrett til fiskeriet i Helsingvannet bestod allerede før fordelingen i 1859, kan man ikke anta at Grøthes føromhandlede fiske fra 1870-aarene kan rokke ved Ulsakerbøndenes gamle rett, idet man ikke kan finne at Grøthe har hevdet nogen rett. Deres fiske er nemlig ikke utøvet ved nogen stadig for brukens skyld anbragt innretning. Forsaavidt Løken-gaardene angaar er det ikke oplyst noget om at de har drevet fiske i Helsingvann naar bortsees fra bortleie av fiske i den aller seneste tid.

Efter det anførte vil saksøkernes paastand om at de saksøkte kjennes uberettiget til ethvert fiske bli at ta til følge forsaavidt angaar Helsingvannet. Derav følger imidlertid ikke efter rettens mening at ogsaa paastanden om at nekte de saksøkte baathold i vannet maa anerkjennes, jfr. om dette spørsmaal førstvoterendes uttalelse in fine i den i Rt-1914-359 inntatte høiesterettsdom. Retten forstaar disse uttalelser derhen, at hvor det godtgjøres at baathold tilsies av andre berettigede hensyn enn fiske, kan baathold ikke nektes en strandeier uten spesiell hjemmel. - - -

Lundevall. Østen A. Thorsæt. O. J. Ransedokken