Rt-1933-169
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-02-07 |
| Publisert: | Rt-1933-169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28/1 s.a. |
| Parter: | A/S Svalbard Kulgruber (advokat Folkvard Bugge) mot Oslo kommune (advokat Gustav Heiberg). |
| Forfatter: | Næss, Dahl, Paulsen, Boye, Bade, Bang, Backer |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911), Svalbardskatteloven (1925) §2, Skatteloven (1911) §18, §20, Byskatteloven (1911) §10, §13, §15, §17, Byskatteloven (1911), §12, Svalbardloven (1925) §2 |
Angaaende nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Oslo byretts dom av 15 mai 1930 med saadan domsslutning: «Den paaankede utpantning stadfestes for det beløp som fremkommer efter ny ligning, hvorunder der blir at fratrekke de utgifter som selskapet virkelig maa antas at ha hatt vedkommende Advent Bay feltet. Forøvrig underkjennes utpantningen. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Byrettens dom er av A/S Svalbard Kulgruber ved ankeerklæring av 5 juli 1930 paaanket til Høiesterett.
Den ankende part mener, at byretten har tatt feil, naar den 1) har ansett Oslo kommune berettiget til at skattlegge formue og inntekt i selskapets felter paa Svalbard, 2) har lagt til grunn for sin avgjørelse, at feltenes erhvervelsessum var kr. 22.000, og ikke har latt interessentenes tidligere utgifter i anledning av erhvervelsen og vedlikeholdelsen av deres felter og rettigheter gaa til fradrag i gevinsten, 3) ikke har lagt til grunn for avgjørelsen, at feltenes overdragelse til det i 1917 stiftede selskap i ethvert fall maa bli at betrakte som gave for det beløp, hvormed verdien oversteg de forannevnte kr. 22.000.
Av den ankende part er nedlagt saadan paastand: «I. Prinsipalt: Oslo kommune kjennes uberettiget til at iligne A/S Svalbard Kulgruber inntektsskatt av den angivelige salgsfortjeneste ved avhendelsen til Staten av sitt okkupasjonskrav paa Advent Bayfeltet. Subsidiært: Den foretatte ligning for 1928/29 underkjennes, idet A/S Svalbard Kulgruber ikke har hatt nogen fortjeneste i 1927. II. Den under 4 juni 1929 avholdte utpantningsforretning opheves. III. Oslo kommune dømmes til at betale til A/S Svalbard Kulgruber saksomkostninger for byretten og Høiesterett».
Side:170
Oslo kommune har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og tiltreder i det vesentlige dens begrunnelse. Angaaende lovhjemmelen for den paaankede ligning skal man ytterligere bemerke:
Av lov av 15 juli 1925 §2, siste ledd, og §12, siste ledd, sammenholdt med lovens forarbeider fremgaar det klart, at den særskilte skatt til Svalbard alene er tenkt at skulle trede istedenfor statsskatten, mens kommuneskatten er forutsatt at skulle utredes overensstemmende med den almindelige skattelovgivnings forskrifter. Den til grunn for loven liggende komiteinnstilling inneholder herom følgende uttalelse - referert i Ot. prp. nr. 12 for 1924 side 25: «Kommunal skatt vil saaledes i Norge uhindret kunne ilignes inntekt, hvorav der betales skatt til Spitsbergenfondet, forsaavidt den skattepliktige staar i saadant forhold til nogen norsk kommune, at han efter den norske skattelovs regler kan ilignes skatt til denne».
A/S Svalbard Kulgruber antas at staa i et forhold til Oslo kommune som efter byskatteloven medfører skatteplikt til samme.
Byskattelovens §10, 1ste ledd litr. b, paalegger ethvert i riket hjemmehørende aktieselskap at svare skatt til kommunen av sin formue og inntekt. Da de almindelige skattelover ikke gjelder for Svalbard - jfr. lov nr. 11 av 17 juli 1925 §2 - kan byskattelovens §13 og §15, siste ledd, ikke finne anvendelse paa det her omhandlede selskaps derværende faste eiendommer og anlegg. Selskapet vil derfor være at iligne kommuneskatt til kontorkommunen av sin samlede formue og inntekt overensstemmende med hovedregelen i §15, 1ste ledd. En annen lovforstaaelse vilde lede til, at norske selskaper med faste eiendommer og anlegg paa Svalbard, men med kontor i Norge, enten aldeles ikke eller ialfall bare for 1/10 av sin inntekt - jfr. byskattelovens §13, 5te ledd - vilde kunne paalegges kommuneskatt, - et resultat som baade i sig selv synes litet rimelig og derhos vilde staa i bestemt strid med den prinsipielle regel i byskattelovens §10, 1ste ledd, saavel som med forutsetningene for loven av 15 juli 1925.
Den ankende part har kritisert byrettsdommens konklusjonsform, idet dommen formenes ikke at utvise, hvorledes ligningen rettelig burde ha vært utført. Denne innvending mot byrettens domsslutning kan man ikke finne berettiget. Fastsettelsen av aktieselskapets virkelige utgifter vedkommende Advent Bay-feltet er ialfall til en viss grad gjenstand for et skjønn, som byretten antas med rette at ha henvist til ligningsmyndighetene.
Sluttelig bemerkes, at den ankende parts angrep paa den i henhold til byrettsdommen foretatte omligning ikke kan paakjennes under nærværende sak.
Den paaankede dom vil efter det anførte være at stadfeste.
Da den ankende part har hatt fyldestgjørende grunn til at la saken komme for retten, finnes sakens omkostninger at burde opheves ogsaa for Høiesterett.
Dommer Næss kommer til et annet resultat enn flertallet. Av de an førte ankegrunner blir det for mig unødvendig at behandle
Side:171
andre enn den som gaar ut paa, at byskatteloven ikke hjemler beskatning i det foreliggende tilfelle. Heri finner jeg at maatte gi den ankende part medhold.
Den antatte salgsfortjeneste, hvorom der i saken er spørsmaal, knytter sig efter vaare skattelovers system til de. felter paa Svalbard, som overdragelsen av selskapets okkupasjonskrav angaar. Avgjørende i saa henseende er bestemmelsene om stedlig beskatning i landsskattelovens §18, §1, og siste ledd, og 20, siste ledd, byskattelovens §13 og §15 efter novellen av 3 mai 1918. Inntekten vilde derfor i tilfelle være at skattlegge dersteds. Men av loven om Svalbard av 17 juli 1925 §2 fremgaar, at vaare almindelige skattelover ikke er gjort gjeldende for Svalbard. Der har saaledes ikke vært adgang til at utligne skatt til Svalbard efter nevnte bestemmelser. Og loven om skatt til Svalbard paa formue og inntekt av 15 juli 1925 inneholder heller ikke nogen bestemmelse, hvorefter en saadan skatt kunde utlignes. Den til Svalbard ilagte skatt, som svares til Staten (Svalbardfondet), ligger - efter hvad der er enighet om mellem partene - utenfor denne saks ramme. Naar skatteplikten for den omhandlede inntektsposts vedkommende ansees knyttet til Svalbard, vil beløpet saaledes i det foreliggende tilfelle bli utenfor inntektsbeskatningen til kommunene. Dette resultat antas ogsaa at være det rette. Bestemmelsen om selskapers beskatning i kontorkommunen - byskattelovens §15, første ledd - antas ikke at omfatte en subsidiær beskatning i dette tilfelle som følge av at inntekten her undtagelsesvis fritas for stedlig beskatning efter §13. En efter de almindelige skattelover stedlig inntektsbeskatning maa anses bundet til inntektsstedets kommune saaledes, at den ikke med hjemmel av skattelovene subsidiært kan flyttes utenfor denne. Det innsees ikke, hvorledes en saadan subsidiær beskatning efter §15 overhodet er tenkelig efter de almindelige skattelover, altsaa innenfor disses landomraade. Det kan ikke være tilstrekkelig til at rokke herved, at bestemmelsen i §15 kan sies sproglig at omfatte enhver inntekt som ikke beskattes annetsteds. Denne uttrykksmaate rammer ikke den stedlige inntektsbeskatning; ti efter skatteloven er det nettop det stedbundne d.v.s. at den er bundet til et sted utenfor kontorkommunen (§15) som er det eiendommelige ved denne beskatning.
Skattleggelse av den omhandlede inntekt til Oslo hviler i virkeligheten paa en kombinasjon av den almindelige bestemmelse i byskattelovens §15 med loven om skatt til Svalbard, en kombinasjon som ikke kan finnes forenelig med loven om Svalbard §2. Man benytter den omstendighet, at lov om skatt til Svalbard ikke paalegger skatt av den heromhandlede til Svalbard knyttede inntekt til at overføre til Oslo en skatteinntekt som Oslo intet krav vilde ha paa efter de almindelige skattelover, der forbeholder de utenfor Oslo liggende kommuner skatten av den slags inntekter. Dette kan ikke antas at stemme med den for Svalbard etablerte særlige ordning av skatteforholdene, efter hvilken de almindelige skatte lovers virkeomraade skarpt er begrenset til grensen av Svalbard.
De hensyn som loven om skatt til Svalbard av 15 juli 1925 antas bygget paa, nemlig de spesielle traktatmessige hensyn ifølge
Side:172
Svalbard-traktaten av 9 februar 1920, navnlig art. 8, kfr. bergverksordningen av 7 august 1925 §2, gjør det forklarlig, at beskatningen her ordnes anderledes enn i riket forøvrig. Ifølge traktatens art. 8 skal de skatter som opkreves, ulelukkende komme de nevnte omraader til gode og kan bare paalegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier. Og ifølge bergverksanordningen §2 skal der være «fullstendig like vilkaar saavel med hensyn til beskatning som i andre henseender» mellem norske borgere og utlendinger. At tilstede skattleggelse til Oslo av en inntekt som regelmessig efter vaare skattelovers bestemmelser vilde være at skattlegge til Svalbard, antas i lys herav ikke at ha tilstrekkelig grunnlag i den nevnte generelle bestemmelse i byskattelovens §15, ved hvis vedtagelse i 1911 (og 1918) man ikke kan ha hatt for øie det tilfelle, som først er inntruffet efter den senere erhvervelse av Svalbard for Norge. Hvis det hadde vært ønskelig at skattlegge en inntekt som den omhandlede med kommuneskatt, vilde det visstnok ha vært bestemt, at skatten skulde tilfalle Svalbard (d.v.s. det oprettede fond eller Staten), mens det er helt urimelig at tillegge en utenforliggende kommune denne skatt. Man stiller ved en saadan anvendelse av byskattelovens §15 Svalbard i klasse med utlandet, og gaar endog et skritt videre, idet man av inntekten av eiendom eller anlegg i utlandet alene kan skattlegge den halve del ifølge byskattelovens §17.
I henhold hertil vil jeg stemme for, at den avholdte utpantning opheves som grunnet i ulovhjemlet ligning.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkennes ikke.
Av byrettens dom:
De to ansvarlige interessentskaper «Advents Bay Kulfeldt» og «Svalbard», som eiet kull felter henholdsvis i Advent Bay og Green Harbour, utstedte i 1916 innbydelse til dannelse av et aktieselskap til overtagelse av kullfeltene for 3 milioner kroner. Da aktietegningen mislykkedes, fordi et annet selskap protesterte og paastod at eie en del av feltene, stiftet de to interessentskaper i juni 1917 et aktieselskap A/S «Svalbard Kulgruber» for, som det heter i den ved selskapets stiftelse førte protokoll, at overta interessentskapenes eiendommer og rettigheter, og formaalet for det nye selskap, som efter nevnte protokoll overtok samtlige de paa interessentskapene hvilende utgifter ca. 22.000 kr., men uten annet vederlag, var overtagelse, vedlikehold og utnyttelse - ved salg eller paa annen maate av kullfeltene. Det nye selskaps aktiekapital var 50.000 kr. og aktiene fordeltes mellem de to interessentskapers medlemmer efter de utgifter hvert enkelt medlem hadde hatt ved interessentskapenes erhvervelse og sikring av feltene.
Da Norge fikk overhøiheten over Svalbard blev de av de sammensluttede interessentskaper for Svalbardkommissæren frem satte anneksjonskrav til feltene bestridt baate av staten og «Store Norske», men efter en del forhandlinger anerkjente sistnevnte selskap A/S «Svalbard Kulgruber»s rett til feltene mot avstaaelse av en del av Advent Bay-feltet, mens staten i juni 1927 anerkjente aktitelskapets rett til Green Harbour-feltet og samtidig for en innløsningssum av 200.000 kr. inntraadte i aktieselskapets
Side:173
okkuposjonskrav forsaavidt an gikk den gjenværende del av Advent Bayfeltet.
Oslo ligningsvesen har ment at aktieselskapet hadde at svare skatt av den fortjeneste det har hatt ved denne overdragelse av feltene, og ved skatteligningen for 1928/29 har ligningsvesenet ansatt fortjenesten til 74.000 kr., og herav ilignet selskapet en skatt paa kr. 10.272. Green Harbourfeltet, som selskapet har i behold, er satt til en verdi av 100.000 kr., og naar da Advent Bay-feltet er overdradd for 200.000 kr., har ligningsvesenet fordelt samtlige utgifter, som selskapet har hatt paa begge felter kr. 153.876 med 2/3 paa det overdratte felt eller med kr. 102.584, saaledes at der paa overdragelsen skulde bli en fortjeneste av kr. 97.416. Fra dette beløp er saa fratrukket det gjennemsnittlige driftstap for de siste 3 aar kr. 22.483, hvorved fremkommer den nevnte fortjeneste 74.933 avrundet til 74.000 kroner. - - -
Selskapet mener at ligningen er uriktig, fordi der ikke er anledning for kommunen til at skattlegge formue og inntekt i selskapets felter paa Svalbard. - - - Subsidiært gjør selskapet gjeldende, at her ikke fant sted noget salg av feltene til det nye selskap, idet interessentskapens omdannelse til aktieselskap kun var en omdannelse av selskapsformen - altsaa en ren formell affære. Her blev ikke stiftet noget nytt rettssubjekt, idet det var de samme medlemmer av interessentskapene som blev aktionærer i selskapet, hvis aktiekapital var rent fiktiv, likesom aktieselskapet heller ikke erla nogen kjøpesum for feltene. Interessentene hadde anvendt til disses erhvervelse henimot 400.000 kroner, og det sier sig selv at de da ikke solgte feltene for 22.000 kroner, saaledes som angitt i stiftelsesprotokollen, der forsaavidt har angitt forholdet helt feilaktig. Der maa derfor fragaa i gevinsten de utlegg de har hatt til feltenes erhvervelse og sikring, hvilke utlegg ikke av vedkommende interessenter er fratrukket i deres selvangivelse, og da som nevnt utleggene langt overstiger innløsningssummen, blir der intet igjen til beskatning. Skulde forholdet anskues som et salg for 22.000 kroner, saa maa i alfall feltenes overdragelse til selskapet betraktes som en gave, for det beløp hvormed verdien oversteg summen og selskapets formuesforøkelse er da ikke gjerstand for inntektsbeskatning.
- - - Kommunen har paastaatt ligningen og utpantningen stadfestet. Den har anført at som et norsk selskap med sete i Oslo er selskapet skattepliktig av sin inntekt, idet der her er spørsmaal om hvorvidt de norske. skattelover er anvendelige paa selskapet og dets inntekter og ikke om hvorledes skatteforholdene er paa Svalbard. All inntekt som et norsk selskap har hatt skal beskattes, og da byskattelovens §13 og §15 kun har til hensikt at forhindre dobbeltbeskatning, kan kun det som er beskattet andre steder ikke beskattes der hvor selskapet har sitt sete, men nogen beskatning av inntekten paa Svalbard har ikke funnet sted, og de for dette sted givne lover har derfor ingen innflydelse paa det her i saken omhandlede skatteforhold. Det er selskapet som saadant der har erhvervet rettighetene for 22.000 kroner, og det er her ikke mulig at legge til grunn annet enn denne erhvervssum, likesom her, hvor det gjelder et aktieselskap, dette maa behandles som saadant i relasjon til skatteloven. For de rettigheter selskapet har erhvervet for en sum av 22.000 kroner har det faatt igjen ved feltenes salg eller overdragelse 200.000 kroner, og om fradrag heri for hvad de tidligere eiere har lagt ut kan der ikke være tale. - - -
Spørsmaalet blir om vaar skattelov hjemler beskatning her fordi om
Side:174
anleggene ligger paa Svalbard. Efter bestemmelsene i byskatteloven «om den personlige skatteplikt» skal all inntekt beskattes, og man har latt skatten tilfalle enten bosteds- eller erhvervskommunen eller fordelt skatten mellem disse, eftersom man har funnet det rettferdig, samt herunder søkt at undgaa dobbeltbeskatning, men opstaar der ingen kollisjon forsaavidt, fordi selskapet som her kun staar i forhold til bostedskommunen, maa skatten tilfalle denne. At de faste eiendommer selskapet har, ligger paa Svalbard. for hvilket skatteloven ikke er gjort gjeldende, kan ikke forandre forholdet. Skatten til Svalbardfondet er efter forarbeidene til loven tenkt at tre istedetfor statsskatten, og nogen dobbeltbeskatning blir derfor her ikke tale om.
Jeg maa ogsaa gi kommunen medhold i at man ved spørsmaalet om skatt maa gaa ut fra at her foreligger et aktieselskap saaledes som dette fremgaar av stiftelsesdokumentene med en erhvervelsessum for feltene av 22.000 kroner. Visstnok er det til erhvervelse av disse lagt ut stre summer, men feltene er formentlig ikke erhvervet uten kostbare ekspedisjoner og undersøkelser og utleggene er derfor formentlig ikke noget maal for feltenes virkelige verdi, og selv om de senere er haandgitt for store summer, saa er dog dette ikke tilstrekkelig til mot stiftelsesdokumentene at slaa fast - hvor det som her gjelder skatteileggelse - at her intet salg eller overdragelse foreligger for den nevnte sum. Man maa derfor gaa ut fra denne verdi for selskapet, og der kan ikke bli at fra dra hvad de tidligere interessentskaper har lagt ut.
Da feltene maa antas erhvervet paa spekulasjon eller i anledning av næring eller forretningsforetagende, maa ogsaa gevinsten bli at regne som inntekt. At her foreligger en gave fra interessentene til selskapet kan ikke antas baande efter hvad der foran er anført om den mulige verdi av feltene og fordi det ikke er konstatert at overdragelsen har hatt de for en gave nødvendige kjennemerker. Ated hensyn til skaffens beregning skal bemerkes, at efter de oplysninger som er fremkommet for retten maa det antas at den skjønnsmessige fordeling - 2/3-deler av de samlede utgifter paa Advent Bay - som ligningsvesenet har foretatt ikke er riktig, og utpantningen bør derfor kun bli at stadfeste for det skattebeløp som selskapet efter ny beregning av inntekten plikter at betale. - - -
Otto Wærness.